Av Thomas Hylland Eriksen
Noen tanker om nøttlendingens identitet
Nøtterøy, og ikke minst innbyggerne, må åpenbart se å få seg en identitet. Alle andre har det jo; selv det mest intetsigende veikryss driver og kaller seg et Norge i miniatyr om dagen. Da kommunens utmerkede historielag våren 2004 inviterte meg til å reflektere høyt om nøttlendingens identitet, ble jeg både smigret og en liten smule engstelig. Dessuten var jeg glad over at de hadde spurt en akademiker i stedet for en konsulent. Så bestilte de med andre ord et foredrag som nøyde seg med å befinne seg i nærheten av spørsmålene i stedet for en PowerPoint-presentasjon med altfor mange svar og for få spørsmål. Dette er en renskrevet versjon av foredraget.
Skal de også ha en egen identitet nå da, liksom? Som om det ikke var nok at vi måtte slite med nasjonale identiteter, minoritetsidentiteter, kjønnsidentiteter, yrkesidentiteter og regional identiteter? Selvfølgelig er det ikke nok. Identitet er blitt en mangelvare, et kommersielt produkt og en politisk innsatsfaktor over hele verden. Ingen fellesskap, fiktive eller reelle, er for store, for små eller for sære til at de kan koste på seg en identitet. Firmaer bruker hundretusener (ofte millioner) på å skape gruppeidentitet hos de ansatte og enda mer på å skape identifikasjon med produktene hos kundene. Kommuner engasjerer dyre konsulenter for å pønske ut fengende slagord som kan selge bygda både utvortes (for turistene) og innvortes (for å unngå utflytting). De fleste kaller seg visst «et Norge i miniatyr». Originalitet står som kjent ikke alltid i noe rimelig forhold til innsats. Og folk som tidligere bare var undertrykt, bitre eller litt utafor oppdager til sin glede at de kan skaffe seg en identitet. For et par generasjoner siden var det å være homofil bare noe man var, nå er det en identitet. Den gangen var samene et pittoresk naturfolk (sett sydfra) eller folk som var blitt plaget av staten og helst ville være i fred (sett innenfra); nå er de et verdenskjent, kulturbærende urfolk med en stolt identitet.
Hva gir identitet?
I likhet med mange andre norske kommuner har Nøtterøy et avgrensningsproblem. (Noen vil si at dette også gjelder for hele land eller nasjoner — er det ikke slik at vi som sogner til den sørøst-norske kystkulturen har mer felles med mennesker fra Bohuslän enn med sogninger?) Hva som gir nøttlendinger krav på en egen identitet, som noe annet enn tjømlinger og tønsbergensere, er et spørsmål som inviterer til timelange kveruleringer. Nå er det et faktum at kommunen heroisk har motsatt seg kommunesammenslåing med Tønsberg, men på den annen side er det for tiden omtrent fire og et halvt tusen nøttlendinger som jobber utenfor kommunen, de fleste trolig i Tønsberg. Spørsmålet jeg skal ta opp, er om det er noe som helst som i 2004 berettiger et nøttlandsk selvbilde som noe annet enn andre vestfoldinger, andre nordmenn, andre europeere og så videre. Hvis svaret er positivt (og det bør det være, ellers ville dette ha blitt en kort artikkel), lyder neste spørsmål: Hva slags kjennetegn har et slikt selvbilde, eller en slik lokal identitet? Svaret er på ingen måte enkelt. Lokale identiteter lekker på alle kanter, og den nøttlandske er intet unntak. Det strømmer folk inn i kommunen fra fjerne steder som Somalia og Sunnmøre, det strømmer (riktignok færre) ut til utposter som Ramnes og Oslo, og hva den faktiske lokale kulturen angår, er det liten tvil om at de nasjonale og senere transnasjonale massemediene — fjernsyn, kulturindustri — står sterkere enn det hjemmeavlede.
Det er med andre ord en betydelig jobb å skulle skape og forsvare en lokal nøttlandsk identitet. Men igjen — slik er situasjonen overalt. Folk flytter på seg, livsstiler forandrer seg, og alle blir amerikanisert. For en del år siden sa Frankrikes daværende kulturminister Jacques Lang, ikke så lite resignert, at det europeerne hadde felles, var amerikansk populærkultur.
Sted og tid
Og likevel fortsetter vi å søke etter lokale, stedegne identiteter. Skjønt — likevel? Mye tyder på at det er nettopp fordi identitetene lekker som siler, er blitt problematiske og omstridte, at det er så stor interesse for å definere og snakke om dem. Trygge og gode fellesskap er blitt en knapp ressurs.
Den nøttlandske identiteten må være basert på to dimensjoner: Sted og tid. Sted kan man heldigvis gjøre lite med — lykkelig er den som har en øy å slå røtter på, og vi får håpe forsøket på å privatisere deler av Bolærne skyldtes et forbigående anfall av akutt galskap. Hva tid angår, kan man basere sin identitet på enten fortid eller fremtid, man kan være innadvendt og tilbakeskuende eller utadvendt og fremadskuende. Er det kort sagt røtter eller føtter som definerer det nøttlandske? (Eller nøtter? Det ville i så fall være feil etymologi.) La oss begynne med røttene og undersøke hvordan en historisk basert nøttlandsk identitet kunne fortone seg.
Hvor langt tilbake i tid må man forresten gå for å finne sine røtter? Er det nok med et par generasjoner, altså besteforeldrenes barndom eller det som av og til kalles «manns minne»? Eller bør vi gå grundigere til verks og begynne med jordbruksrevolusjonen eller istiden? I vår sammenheng virker en horisont på et par hundre år fornuftig. Det var økonomisk oppgang og befolkningsvekst under Napoleonskrigene, og Norge ble de facto selvstendig i 1814. Så, altså: Nøttlendingens røtter strekker seg til rundt år 1800. QED.
Historisk basert identitet
Nøtterøy er en landkommune, selv om den blir urbanisert på både synlige og mindre synlige måter. Det blir sagt at Oslo 3 nå har nådd Tandstadveien, og det er ikke så få oslofolk som drømmer om å bytte ut den trange leiligheten med et ålreit hus med innlagt fuglekvitring halvannen times vei sydover. Mange gjør det. Befolkningsveksten på Nøtterøy har vært dobbelt så rask som ellers i Norge de siste par hundre årene, og det skyldes ikke at kvinnene føder flere barn der.
Men en landkommune er stedet like forbasket, og jeg minner om at de mest bymessige delene ble innlemmet i Tønsberg i 1877. Imidlertid er Nøtterøy ingen jordbrukskommune, selv om det er mange gårder, noen av dem bortimot staselige, på øya. Det har ikke engang vært noe fiskeri å snakke om på øya, og det er få tettsteder med landsbypreg. Derimot ble det bygget skip på Kaldnes i flere hundre år, og så sent som for hundre år siden fantes det et halvt dusin skipsbyggerier lenger syd på øya.
På midten av 1800-tallet, og trolig også et par generasjoner tidligere, var Nøtterøy tydelig klassedelt, og skillelinjene var geografiske. Eliten bodde på den indre delen av øya, som også var tettest befolket. Fremdeles er det hørbare forskjeller på dialekten som snakkes i ytre og indre deler av kommunen; mens det går an å si at Torød og Kjøpmannskjær har markant dialekt, snakkes det et språk på Rosanes og Teie som ofte er vanskelig å skille fra talespråket i indre Oslofjord. Et mer forfinet og borgerlig språk. Slik har det trolig vært iallfall i et par hundre år. Alle vet at det er slik, men det er sjelden det nevnes. Så sent (eller tidlig?) som i 1927 kom det et forslag om å gjøre «Nøtterø Haveby», altså de indre, rike delene av øya, til en egen skattekommune. Beboerne i strøket mente visst at de ble herset med av uvitende bønder og matroser.
1800-tallet var foreningenes århundre i Norge. Både lokale og nasjonale fellesskap ble dannet gjennom lekmannsbevegelsen, arbeiderbevegelsen og etter hvert partiene. På Nøtterøy ble det opprettet faste skoler på slutten av 1850-tallet, men det var påfallende få interesseorganisasjoner og foreninger. Senere skulle det oppstå et mylder av kristne foreninger (noen av de mest fremgangsrike grunnlagt av vestlandske innflyttere), men få er aktive i dag. Hvis man søker under oppslagsordet «religion og livssyn» på kommunens nettsider, får man meldingen «Ingen aktiviteter registrert». Og selv om kirken er en av landets eldste, er det lite lavkirkelig kristendom også.
En av de sterkeste ideologiske strømningene i Norge på 1800-tallet (og langt ut på 1900-tallet), ved siden av lekmannsbevegelsen og arbeiderbevegelsen, var nasjonalromantikken. Men i de historiske kildene jeg har hatt tilgang til, er det knapt spor etter nasjonalromantisk begeistring på øya. I mellomkrigstiden stod Fedrelandslaget riktignok sterkt på Nøtterøy, men motivasjonen ser ut til å ha vært pragmatisk, og dreide seg nok mer om å beholde godene her enn om noen form for nasjonalromantisk svermeri.
Tilbake til 1800-tallet. Nøtterøy var altså en landkommune uten omfattende jordbruk og fiske, med et lite utviklet foreningsliv og en nokså likegyldig holdning til den ha-stemte nasjonalismen som dominerte mye av kulturlivet ellers i landet. Hva drev man så med?
En atypisk kommune
Nøtterøys befolkning bestod ikke av fiskerbønder, som andre steder langs kysten, men matrosbønder. Ved inngangen til det 19. århundre var det bare noen titalls bønder uten tilleggsnæring på øya. De fleste gårdene var små. Noen småbrukere var smeder og snekkere på si`, men de fleste var sjøfolk. Det er i det hele tatt umulig å forstå Nøtterøys nåtid og fortid uten sjøfarten. Som Helge Paulsen skriver om 1800-tallet: «Den typiske Nøtterøy-familie var en matrosfamilie.» I 1814 var det 546 skattytere på øya, hvorav 400 var registrert som sjøfolk! Denne enormt sterke maritime orienteringen gjør Nøtterøy til en svært atypisk østlandskommune.
Den moderne nøttlandske livsform og væremåte ble til mellom midten av 1800-tallet og midten av 1900-tallet. Omtrent halvveis i dette tidsspennet ble seilskutene definitivt avløst av dampskip. (Seilskutetiden varte lenge på Nøtterøy — dampskip var dyre å bygge.) Dette var jo gullalderen i norsk hvalfangst, og takket være Svend Foyn (opprinnelig Føyn) fikk hvalfangsten sitt midtpunkt på et av de minst opplagte stedene i landet, nemlig Vestfoldkysten. Ut fra geografiske hensyn burde det jo ha vært Tromsø, eller kanskje Ålesund, som var hvalfangstens sentrum. Foyns etter hvert meget omfattende virksomhet var helt avgjørende for den senere næringsutviklingen, og var også med på å gjøre Nøtterøy til en velstående kommune.
Det tidlige 20. århundre
Jeg vet ikke hvordan det er med leserne, men for meg er det 19. århundre en fjern og svunnen tid med stive snipper, lukkede ansikter og uforklarlig velpleide barter, mens forbindelsen til det 20. århundre, selv de første tiårene, er levende og organisk. Det henger kanskje sammen med manns minne-prinsippet som ble nevnt ovenfor. For noen år siden utkom boken Barndomsminner i Vestfold, en samling erindringer fra nålevende personer som forteller fra sin barndom. Perioden er fra rundt første verdenskrig til 1950-tallet. Da nærmer vi oss plutselig vår egen tid. (Når vet du at du begynner å bli gammel? Når dine skolekamerater dukker opp som historiske skikkelser i Njotarøy!)
Disse barndomserindringene kretser i all hovedsak omkring noen få hovedtemaer: sesongenes skiftende karakter, knapphet og arbeid, enkle gleder i naturen, mat og plikter hjemme. Det meste kunne ha vært nedtegnet hvor som helst i Norge.
Den fraværende far
Men på ett punkt skiller disse barndomserindringene seg ut. Mange av dem tematiserer den fraværende far, sorgen over adskillelsen og gjensynsgleden. Havet, og i all hovedsak fjerne hav, hadde et nærvær i mange nøttlandske familier som er spesielt. Man finner det ikke i Ramnes. Heller ikke i Moss. Når fedrene kom hjem, hadde de med seg konkylier og kastanjetter. Kokosnøtter og papegøyefjær. De viste vei inn i en verden som var like uendelig som den var eventyrlig. Det er rent så man som nøttlending forbløffes over at Thor Heyerdahl valgte å bli født i Larvik. Han ville ha vært en perfekt arvtager for denne rastløse utadvendtheten.
Omtrent der barndomserindringene slutter, begynner den store, moderne omveltningen i norsk livsstil. Folk fikk bil, fjernsyn, telefon og fryseboks. Og utviklingen fortsatte. Vinylplatene ble relikvier for spesielt interesserte. Et badeværelse uten gulvvarme ble et kaldt bad. Rekkevidden økte og det nære bleknet.
Utviklingen har fortsatt. Jeg bodde på Nøtterøy, riktignok med et avbrekk, fra 1968 til 1981. Når jeg kommer tilbake på korte besøk, registrerer jeg hver gang at det er flere asfalterte parkeringsplasser, flere funksjonelle forretningsbygg, og ikke minst flere prangende villaer med ferdigplen enn det var sist. Den vakre, gamle Foynlandsbrua står der fremdeles, men den er stengt for alminnelig trafikk. Det er forlengst kommet en snorrett, ny bro litt ovenfor, og uansett er bebyggelsen langs Foynlandssundet forandret nesten til det ugjenkjennelige.
Går det an å bygge en historisk basert identitet på en livsstil som har gjennomgått så store forandringer? Tja. La oss forsøke.
Det finnes ulike typer øyer. Noen er vendt innover — selv i Polynesia finnes det øyer hvor innbyggerne interesserer seg mer for griser og taro enn for fisk og reising. Andre øyer er vendt utover mot havet. Nøtterøy har vært vendt utover lenge, kanskje i 2000 år. Ifølge lokalhistorikere ser det nemlig ut til at de eldste gårdene lå i strandkanten og forholdt seg til havet. Når man er på Nøtterøy, befinner man seg aldri mer enn tre-fire kilometer fra en badeplass og en båtplass, som oftest mindre. Dette ubestridelige faktum må man kunne utnytte.
Fra røtter til føtter?
Dagens Nøtterøy er en mellomting mellom lokalsamfunn og soveby. Mye av foreningslivet har visnet. Der den kristelige ungdomsforeningen holdt til fra 1894, i et lokale som også ble brukt av Arbeiderakademiet, er det nå et fysikalsk institutt. Ved siste valg ble Fremskrittspartiet større enn Høyre og Arbeiderpartiet til sammen. Jeg vet ikke om dette har skjedd i noen annen norsk kommune. Dette sier noe om den sterke individualismen på Nøtterøy, og om selveierdemokratiet. Det er bare 2% av Nøtterøys befolkning som bor i «blokk eller bygård» (Statistisk Sentralbyrås kategori), mens landsgjennomsnittet er 13%. Disse to prosentene bor som kjent på øyas mest atypiske sted, nemlig Vestskogen. (Vestskogen er til Nøtterøy det samme som Hovseter er til Røa.)
I 1949 var det et meget stort antall landhandlerier på Nøtterøy. Hvor mange er det igjen nå? Vår nærbutikk forsvant for over tyve år siden. Den bilbaserte tilværelsen har forandret vårt forhold til de nære omgivelsene. Tidligere fantes det to steder i nøttlendingens univers, nemlig nærmiljøet og verdenshavene. Nå finnes det to steder, nemlig de man ser på tv og de man kan kjøre til. Tønsberg sentrum har gått samme vei som de fleste andre byer i landet; de samme kjedeforretningene dominerer der som i Haugesund. Denne utviklingen er typisk for landet i sin alminnelighet.
Hva kan man så bygge en felles identitet omkring, på en øy som i hundrevis av år har vært utadvendt og maritimt orientert, og hvor de fleste nå enten jobber i Tønsberg eller i offentlig sektor, hvor nærmiljøets særpreg taper mot RIMIfiseringen og medialiseringen?
Hvalfangsten opphørte i 1960-årene. Siden 1970-tallet har antallet norske sjøfolk på norske skip skrumpet veldig fort. I 1992 var den århundrelange tradisjonen med skipsbygging på Kaldnes slutt. Det som er igjen av det maritime, er en sterk og vedvarende forkjærlighet for fritidsbåter. Men det blir nå veldig lokalt, da. Det synes som om føttene som brakte nøttlendingene ut på verdenshavene er blitt erstattet av røtter som holder dem i skjærgården. Der er det trygt og godt å være, men noe vingesus å snakke om blir det ikke av tutling med snekka.
Det er når man innser at det man har, er for lite, at man tyr til en ytre fiende. Når man skal skape en identitet, hjelper det alltid — noen vil si at det er helt nødvendig — å ha noen å definere seg imot.
Den lokale identitetspolitikken overfor badegjester er markert nok og ikke uten et visst alvor, og hva man mener om dem som bor på den gærne siden av E18, er det sjelden noen tvil om. En barndomsvenn, oppvokst på Teie, flyttet til Ramnes i moden alder. Da han fortalte sin bestemor på Gipø hvor han nå bodde, svarte hun med et knapt hørbart sukk: «Stakkars deg!»
Men noen virkelig gode fiender har ikke nøttlendingene. Verken tjømlinger, målfolk eller kommunister kan sies å oppleves som noen egentlig trussel mot øyas tilfredse majoritet, og jeg velger å tro at det er en ren tilfeldighet at antall innvandrere i kommunen ligger langt under landsgjennomsnittet.
Det er og blir havet, kysten, skjærgården, blikket mot horisonten som er den viktigste kilden til den nøttlandske identiteten, og slik må det være. Kommunens nettsider har egen lenke med blåskjellvarsel, men ingen ting om skiløyper.
Den nøttlandske identiteten er dessuten sommerbasert. Mine barndomsminner fra Nøtterøy er som en avskrift av Astrid Lindgrens barnebøker, som etterlater et inntrykk av at det stort sett er varm sommer i Sverige. Man kunne kanskje lage et identitetsprosjekt omkring eplehager og snekker og svaberg og slikt, men det er lov å tenke at det går an å gjøre noe mer ambisiøst i tillegg. Jeg tror det er på tide at vi vedkjenner oss det beste fra sjøfarten og hvalfangsttiden og skaper en postmoderne nøttlandsk identitet som peker ut over pendlertoget, trafikken på Kirkeveien, parabolen, snekka og eplehagen. Det beste i denne tradisjonen er ambisjonene, viljen til å tenke stort, motet og den åpne nysgjerrigheten mot den store verden. Verden utenfor er en gave, ikke en trussel. Og veien dit går ikke gjennom eplehagene, men over havet.
Ettertanke: Hvordan får man tilhørighet?
Etter at jeg hadde holdt foredraget som ovenfor er gjengitt, delvis etter hukommelsen, fikk jeg på flere måter og fra forskjellige kanter spørsmål om jeg selv betraktet meg som nøttlending. Først svarte jeg nei. Vi kom som innflyttere sommeren 1968. De slektningene jeg hadde kontakt med, bodde i Oslo. Selv om begge mine foreldre var sterkt engasjert i lokalsamfunnet — faren min som redaktør av Vestfold Arbeiderblad i noen få år, moren min som lærer — var det alltid noe som buttet da jeg vokste opp. Jeg manglet en del selvfølgelige referanser til steder og ritualer som mine jevnaldrende hadde. Jeg hadde ingen tanter og besteforeldre i nærheten, ingen eldre fettere som spilte på Teie eller onkler som hadde pølsekiosk i byen. Jeg fikset aldri helt dialekten, verken den indre eller den ytre. Vi var og ble innflyttere.
Ettertanken, og noe korrespondanse med andre innfløttaerær, har fått meg til å innse at denne slutningen var overilt. Hvis du har barndomsminnene dine fra et bestemt sted, er det der du er fra. Det er tilfellet for min del, selv om jeg hadde puberteten i Afrika. Jeg kan ikke engang påberope meg en utpreget traumatisk oppvekst. Jeg er med andre ord fra Nøtterøy, i likhet med alle andre som også har sine barndomsminner derfra. Minnene som sitter igjen er av typen den sinna kjerringa i det blå huset, sykling til bensinstasjonen på Hjemseng for å kjøpe Love Hearts, ryktene om at Ketchupmannen gikk løs i Teieskauen, Donald-lesing på Fjærholmen og en lærer på Grindløkka som vi visste var i ferd med å bli rasende når ørene hans ble rosa. Sånne minner får man bare ett sted, nemlig der man har barndommen sin. Mine finner nesten utelukkende sted om sommeren, og de beste er knyttet til havet. Linjen tilbake til seilskutetiden er hermed trukket.
Kilder
Barndomsminner i Vestfold. Vestfold fylkeskommune 2001
Lorens Berg: Nøtterø: En bygdebok. Nøtterø Kommune 1922
Helge Paulsen: Nøtterøy — 1800-årene. Sandefjord: Handelstrykkeriet.
Njotarøy, diverse årganger.
Takk til Terje Gulbrandsen for saksopplysninger, ideer og oppmuntring.
Legg inn en kommentar