Av Kari Joukoff – Njotarøy 2018
Våre sjøfolks bidrag til velstanden på Nøtterøy er vel kjent. Deres innsats i krig og fred er det fortalt og skrevet mye om. I perioden 1945-1965 bidro norsk skipsfart med to tredjedeler av de nye arbeidsplassene som ble skapt etter krigen. Nøtterøygutter og -menn seilte inn store summer til lokalsamfunnet her. Men bak denne verdiskapingen sto i høy grad sjømannskonene, som hadde fulltidsjobb med å ta vare på hjem og barn. I tillegg til de tradisjonelle husmoroppgavene måtte de i stor grad erstatte oppgavene til far i huset. De første tiårene etter annen verdenskrig blir også kalt husmor-perioden i norsk historie, og det er den vi skal kaste et blikk på her.
I noen tiår hadde godt over halvparten av alle voksne kvinner hjemmet som sin eneste eller viktigste arbeidsplass. Det gjaldt ikke bare på Nøtterøy. «Husmor var simpelthen definisjonen på en gift kvinne i perioden 1945-1970. Aldri har husmødrene vært så mange, aldri har husarbeidet blitt så høyt verdsatt, aldri har det blitt satset mer på å legge til rette for et liv som husmor. For noen betød dette en ny frihet, for andre ble det en hindring.» (Norgeshistorie.no, Gro Hagemann, «Husmorparadiset»).
Hvordan ble vi jenter fra tidlig 40-tall påvirket?
Kvinnens plass var i hjemmet
Samfunnets idealer og politikken støttet opp om de rollemodellene vi fikk som barn. Ifølge forsker Gro Hagemann førte Arbeiderpartiet en ensidig «husmor-politikk». Etter hvert som husarbeidet ble enklere og barna større, var det også flere som ønsket seg et arbeidsliv utenfor hjemmet, med mulighet til å tjene egne penger. Fram til 1959 ble den husmorvennlige skattepolitikken en betydelig hindring. Kvinnenes inntekt var sjelden høy nok til å kompensere for virkningene av skatteprogresjon og sjenerøse forsørgerfradrag. Ifølge Ekteskapsloven hadde mannen plikt til å gi sin kone faste husholdningspenger, men kvinnene var sårbare og hadde dårlige muligheter til å klare seg hvis ekteskapet røk.
En ikke uvanlig holdning kom fram i en artikkel i Norsk politiblad fra 1959: «…Yrkeskvinner bør være bare ugifte. Gifte kvinner og mødre med barn bør ha nok å gjøre i sitt hjem. Den fritid de kan skaffe seg der må de kunne bruke på annen måte enn å konkurrere med mannen i arbeidslivet».
I 1960 var på landsbasis kun 24 prosent av kvinnene i betalt arbeid. Hele 84,4 prosent av kvinner over 16 år hadde bare grunnskole, og kun 2,2 prosent høyere utdanning. Da var det ikke lett å konkurrere om jobber man kunne brødfø seg med.
Nøtterøy fulgte tidens trend
Ifølge Statistisk Sentralbyrå viste folke- og bolig-telling på Nøtterøy så sent som i 1970 at cirka halvparten av kvinner mellom 16 og 66 år var husmødre. Det var ikke spesielt for Nøtterøy. I 1970 var Norge på jumboplass i Norden når det gjaldt yrkesaktivitet blant gifte kvinner, og organisert deltidsarbeid forekom i liten grad. Det skyldtes i høy grad ansvaret for barn. På 1950-tallet var brudenes gjennomsnittsalder 23 år. Resultatet ble en babyboom som startet midt på 1940-tallet og varte til etter 1960. Bare i løpet av 1946 ble det født mer enn 70 000 barn i Norge, en rekord som ennå ikke er slått, til tross for sterk befolkningsvekst. Det var en gjengs oppfatning at for familiene var en hjemmeværende husmor et betydelig velferdsgode. Det arbeidet kvinner utførte hjemme, gjorde hverdagene bedre både for barna og for familieforsørgeren. Mange gifte kvinner opplevde det også som en stor lettelse å slippe lønnsarbeid ved siden av de mange og til dels tunge oppgavene hjemme. – Den gang var det å være husmor i første rekke en identitet, og det var et ideal i samfunnet. Mange kvinner i lønnet arbeid tonet ned det faktum at de var i jobb, og kalte seg først og fremst husmor (Ragni Hege Kitterød, forsker ved Statistisk sentralbyrå).
Jeg var selv en av dem.
De som hadde arbeid utenfor hjemmet, var oftest ugifte og gikk inn på arbeidsområder som undervisning, kontor, serviceyrker og fabrikkarbeid. Betydningen av husmorens rolle ble understreket av Norges Husmorforbund.
«Vi husmødre slutter oss sammen»
Allerede på slutten av 1800-tallet finner vi den spirende begynnelsen til kvinneorganisasjoner som har som mål å kjempe for kvinners kår og rettigheter. Legefruen Dorothea Christensen fra Sandefjord skrev i 1897 en artikkel i bladet Husmoderen med overskriften: «Vi husmødre slutter oss sammen» Det ga støtet til dannelsen av Hjemmenes Vels Landsforbund i 1915.
Navnet ble senere endret til Norges Husmorforbund NH – nå Norges Kvinne- og Familieforbund, med denne formålsparagrafen:
NH er en yrkesorganisasjon som skal samle Norges husmødre i arbeid for hjemmene, etisk, sosialt, kulturelt, økonomisk og hygienisk.
Husmor-uken 1947, arrangert av NH, ble en begivenhet som samlet 100-200 husmødre i Oslo. Avisene beskrev husmødre i bunader, husmødre i slitte krigsklær, husmødre fra by og land. Åpningen foregikk i et fullstappet Colosseum, og kong Haakon var selv til stede. Et foredrag på åpningen vakte særlig sensasjon. Professor Thomas Sinding talte om etterkrigsproblemene og husmødrenes innsats i samfunnet. Han syntes det var galt at ikke husmødrenes arbeid ble tatt med i Nasjonalbudsjettet og skatteligningen. Han beregnet husmødrenes innsats til 14 prosent av samlet nasjonalinntekt på 8,3 milliarder. Det utgjorde mer enn inntekten fra jordbruket og skogbruket til sammen.
Velferdsstaten ble hjulpet fram av husmødrene
Husmorforbundet støttet og var pådriver i en rekke saker, sentralt og lokalt. Etter krigen, fram til tidlig 50-tall, var de blant annet med på å prioritere hvilke varer som burde importeres i vareknapphetens tid. Blant annet fikk de gjennomslag for import av synåler, stoppenåler, sikkerhetsnåler, knappenåler, hekter og trykkknapper i konkurranse med materialer til skip og maskiner til fabrikkene. Organisasjonen stod i front for å få innført ordningen med husmorvikarer på slutten av 1940-tallet. I 1949 ble det innført statlig tilskudd og utarbeidet en normalplan for opplæring i husmorvikar-yrket. På midten av 60-tallet fikk omkring 50 000 familier hjelp når husmoren var syk eller ikke i stand til å gjennomføre sine oppgaver.
Respekten for husmorens bidrag til familiens og samfunnets gode liv førte også til at det ble innført husmorferie for vanskeligstilte husmødre med barn. Ordningen ble avskaffet først i 1981. I praksis fungerte NH gjennom kontakten med sine medlemmer som en forbrukerorganisasjon og påvirket direkte dannelsen av Forbrukerrådet i 1953. Bladet Husmoderen ble Husmorbladet, og var NHs organ for å spre aktuell informasjon og kunnskap til husmødrene.
Barneoppdragelsen skulle man ta seg av selv
Sjømannskonene, som i årevis var alene om omsorgen for barn og hjem, hadde liten mulighet til å ta lønnet arbeid når barna var små. Det het seg at «husmorens dag tar aldri slutt», og det gjaldt enda mer for sjømannskonene, som også måtte ta ansvar for tradisjonelle mannfolkoppgaver, som for eksempel vedlikehold og reparasjoner ute og inne.
Vi jenter fikk rollemodeller som var selvstendige og sterke og som ikke var redd for å gå inn på mannens enemerker, både når det gjaldt fysisk arbeid og viktige beslutninger. Det å være mor innebar en av de største forpliktelsene, nemlig det å ta vare på sine egne barn.
Barnehager hørte vi lite om på Nøtterøy på 50-tallet. Et fremstøt ble riktignok gjort i en annonse i Tønsberg Blad i 1947. Hvordan det gikk, vites ikke.
20 år senere, i 1967, opprettet barnevernsnemda i Nøtterøy kommune en komité som fikk i oppdrag å lage en utbyggingsplan vedrørende daginstitusjoner for barn i kommunen. Den besto av formann Edle Eide, Anne Grieg, Helga Hiorth, Liv Lindheim og Anne Carlsson. Et sentralt spørsmål var: Ønsket barnefamiliene selv å benytte seg av et slikt tilbud? Elever fra ungdomsskolen på Nøtterøy gjennomførte spørreundersøkelsen.
Hele 40 prosent av de spurte svarte nei. Som vi har sett av statistikken, var halvparten av de voksne kvinnene på Nøtterøy husmødre og hjemmeværende på denne tiden. De var alltid der og var jentenes fremste læremestere fra barneårene og langt inn i deres egen husmordebut.
Du skal jo bli husmor!
Skolesystemet fulgte tidens kjønnsrollemønster. I første klasse kunne vi lese i vår ABC: FAR LESER. MOR SYR. Fra fjerde klasse fikk vi jentene håndarbeid og guttene sløyd. På 50-tallet på Grindløkka skole lærte fru Vinje oss å strikke tøfler, sokker og votter og å sy håndarbeidsposer og forklær. De som ble tidlig ferdig, fikk som ekstraoppgave å strikke sanitetsbind i all diskresjon.
I sjuende klasse, i 1955, fikk vi jentene skolekjøkken en hel dag på timeplanen. Da måtte vi busses til Skjerve skole, der fru Skalleberg rådet på skolekjøkkenet. Her fikk vi bruk for forklærne vi hadde sydd hos fru Vinje. Oppgavene bestod blant annet av å lage et middagsmåltid med hovedrett og dessert, dekke bord, rydde og vaske opp. OBS! To vaskekummer, én til såpevask og én til skylling! Etter middagslagingen måtte gulvet vaskes, først med såpevann, deretter med rent vann. Skyll skurekluten før den henges til tørk! Det mest populære var å bake og få med seg baksten hjem. Oppskrift og teori fulgte hver leksjon, og vi skrev det ned i en kladdebok. Så fikk vi også teoribok med tilhørende oppskrifter. Kjekt å ha når vi selv ble husmødre.
Etter sju-årig folkeskole gikk noen videre på Framhaldskolen eller Realskolen på Borgheim.
På Realskolen fikk vi fru Østern i håndarbeid. Her lærte vi å sy større plagg. Vi kunne velge et rødt, blått eller grønt bomullsstoff, som ble kalt twill, og lærte å klippe etter mønster. Resultatet ble gym-shorts med strikk i livet og i beina og armforklær med praktiske lommer. Slikt var kjekt å kunne i den tiden det lønte seg å sy til seg selv og familien. Armforkleet var nærmest husmorens uniform.
Etter to eller tre år på Nøtterøy realskole, kunne vi gå videre på gymnas i Tønsberg. Både realskole og gymnas kostet den gang skolepenger for foreldrene. Ikke alle hadde råd eller syntes det var noen god investering å betale for jenters utdannelse. De skulle jo allikevel gifte seg og bli husmødre.
Manglende husmorskole – manglende prestisje
På gymnaset sluttet de huslige sysler, både i teori og praksis, bortsett fra at vi sydde russe-skjørtene våre selv etter samme mønster. Men mange av mine skolevenninner tok fatt på husmorskole. Nøtterøy kommune opprettet husmorskole i 1935. I løpet av tiden flyttet undervisningstilbudet fra lokaler på Torød, Skjerve og Stangeby, inntil den nye, fine husmorskolen på Elgestad sto klar i 1958, akkurat i tide for jenter i min generasjon.
7. januar 1958 begynte det første halvårige kurset her med 24 elever, under ledelse av lærer Borghild Bjerke. Nøysomhet og god ressursutnyttelse var et ideal. Egenproduksjon og reparasjon av klær og tekstiler var en del av pensum, likedan å høste råvarer fra frukt- og kjøkkenhager, tilberede, konservere og ta vare på rester.
Nøtterøy hadde sine lokale husmorlag.
Vestskogen var på slutten av 60-tallet nybyggerområde med mange barnefamilier. Vestskogen husmorlag er ett av landets yngste, men kan tjene som et eksempel på hvordan husmødrene var med å påvirke liv og levnet i et bomiljø, til trivsel og utvikling for seg selv og familien. Idealet var at dette skulle igjen komme storsamfunnet til gode.
Fredag 20.september 1968 møtte 11 husmødre hjemme hos fru Edle Eide, hvor hun orienterte om Norges Husmorlags oppbygging og arbeid.
Uken etter hadde styret konstituert seg, og første medlemsmøte ble holdt 18. oktober 1968 på Vestskogen skole, hvor også lagleder fru Edle Eide og kretsleder Ester Stang-Lund var til stede. Medlemskontingenten var 20 kr. Møtene ble holdt én gang i måneden og hadde ulike tema. Medlemmene fikk tilsendt Husmorbladet to ganger i måneden.
Husmorlaget arrangerte juletrefester, skidag, 17. mai-aktiviteter for barna. De tok blant annet initiativ til spebarnkontroll på Vestskogen skole og til etablering og drift av barnepark, 5-6-års-klubb og barnehage. Barneparken åpnet 4. januar 1972 og ble nedlagt høsten 2005. Husmorlaget engasjerte seg i trafikksikkerheten på veiene i Vestskogen. Det ble arrangert demonstrasjoner og en rekke kurs, i bunad-søm, søm av barneklær, hjemmesykepleie og mye mer. Underholdning på møtene kunne være som for eksempel torsdag 25. mai 1973: Lysbilder med lydbånd fra Lilleborg fabrikker.
Husmor-idealet kunne bli en tvangstrøye
Våre mødre lærte seg normene, og vi lærte igjen av dem. Skrevne og uskrevne lover kunne nok føles som en tvangstrøye. Men de fleste valgte å følge det foreskrevne regimet av frykt for sladder og prestisjetap. Og det å bli bedømt av svigermødre og medsøstre som en god husmor, var stadig et mål.
I 1959 kom filmen «Med støv på hjernen», basert på psykolog Eva Ramms bok med samme tittel. Den beskrev forholdet til mannen og den sosiale kontrollen husmødrene imellom og rokket ved troen på tidens idealhusmor. Eva Ramm ble kjendis over natten.
Hun fortalte selv at hun opplevde at det å ha en akademisk utdannelse ikke betød noen ting i naboskapet. For å bli godtatt måtte hun være en god husmor.
Husmødrene som forbrukere ble målgruppe for reklamebransjen
Reklamebransjen innbød til konkurranse husmødrene imellom, blant annet om å ha det hviteste tøyet. «Tenk litt på Dem selv også – kjøp ham en strykefri skjorte!» Etter hvert ble det et poeng i markedsføringen å spare husmoren for slitasje. Husmoren ble oppfordret til å ta vare på seg selv, og mannen ble også gradvis gjort ansvarlig for det. Hjemmet skulle utstyres med tekniske hjelpemidler som lettet husmorens arbeid. Husholdningspengene skulle strekke til det daglige forbruk, men større investeringer måtte mannen trå til med. De mange sjømannsfruene på Nøtterøy fikk sin faste månedlige trekk, som de måtte disponere slik at pengene rakk til neste måned. Men mannen kunne sende ekstra trekk til ekstra utgifter. Beslutning om større investeringer ble gjerne tatt når mannen kom hjem.
Media hadde husmoren i fokus
NRK sendte radioprogrammet «Hus og hjem» og Tønsbergs Blad hadde spalten «Randi lager mat».
Husmor-filmene oppstod som egen genre i 1953, da den timeslange gratisfilmen «Slik kan det gjøres» kom.
Fram til 1972 ble det produsert 26 husmor-filmer, som hadde et større publikum enn en gjennomsnittlig norsk spillefilm fra samme periode.
Filmene var en del av en bred opplysningskampanje hvor en lang rekke offentlige etater, blant andre Statens opplysningskontor i husstell, sammen med de store kvinneorganisasjonene jobbet for å gi husmødrene opplysning og opplæring. I denne kampanjen, og dermed også i husmor-filmen, framstår husmoren som en meget betydningsfull aktør. Hun ble sett på som familiens innkjøpssjef, og var en klar målgruppe for industriens og handelsstandens reklame.
Filmene var ekstremt populære blant husmødrene og for annonsørene som ville få produktene sine ut i de tusen hjem. I løpet av 1960-tallet svekkes husmorens betydning. Husmor-filmene gir nå husmoren stadige påminnelser om å ta vare på sitt utseende «Sunlight, så mild mot hendene», mens 1950-tallets retorikk gikk på at for eksempel et nytt kjøkken ville spare husmorens krefter. I husmor-filmene så vi kjente fjes som Rolf Kirkvaag, Wenche Foss, Leif Juster, Arve Opsahl, Rolv Wesenlund, Aud Schønemann og Elisabeth Granneman reklamere for produkter som skulle gjøre husmorens tilværelse lettere.
Filmene endrer seg i takt med samfunnet, og mot 70-tallet ironiserer man nærmest med husmorens rolle, den samme rollen som ble hyllet som en selvfølgelighet bare ti år tidligere.
Kvinneopprøret på 70-tallet skapte store forandringer
Husmor ble brukt som yrkestittel av Statistisk sentralbyrå, og husmødrene representerte Norges største yrkesgruppe i det som her kalles husmor-perioden. 1970-tallet ble «kvinne-tiåret» med opprør mot det etablerte kjønnsrollemønsteret. 70-tallskvinnene problematiserte ting som var selvsagt for husmødrene; kjernefamilien, heteroseksualiteten, det å få barn. Den nye generasjonen skapte helt nye forventninger og idealer knyttet til menn, kjærlighet og ekteskap. Hva som var legitime begrunnelser for ulike valg, var i rask endring. 15. mars 1979 trådte Likestillingsloven i kraft.
«For noen tiår siden var det de yrkesaktive kvinnene som måtte forsvare sine valg. I dag er det valget om å være hjemme som må forsvares og forklares» (Danielsen 2002, Syltevik 2000).
I en artikkel av Janne Reiakvam og Tor Skoglund, publisert i 2009, skriver de at man i utvalgsundersøkelser nå snakker om «hjemmearbeidende» og ikke om «husmødre». Ulønnet arbeid i egen husholdning, som matlaging, rengjøring og barnepass, er ikke inkludert i landets verdiskaping slik denne måles i bruttonasjonalproduktet (BNP). Beregninger viser at verdiskapingen i husholdningene utgjorde 24 prosent av BNP og var større enn verdiskapningen i oljevirksomheten i 2000. Om lag 60 prosent av denne verdiskapingen ble utført av kvinner.
Arbeidskraft-statistikk (SSB) fra 16. oktober 2017 viser at far jobber mindre, mens mor jobber mer enn for ti år siden. Allikevel tar mor fortsatt en større del av hjemmearbeidet.
– Kvinner må jobbe mer
Det er oppfordringen fra Statsminister Erna Solberg og den nylig avgåtte NHOsjef Kristin Skogen Lund, ifølge en kronikk i Aftenposten i 2018. «Men hvorfor jobber langt flere kvinner enn menn deltid? Økonomiprofessor Mari Rege ved Universitetet i Stavanger mener mange kvinner tjener for lite på å jobbe mer og peker på at de har jobber med mindre lønn og lavere prestisje. Hun peker videre på at mange av jobbene som er dominert av kvinner, er krevende, det er lite fleksibilitet og utviklingsmuligheter. I følge en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet fra 2013 oppga langt de fleste som jobbet deltid, hensynet til egen helse som viktigste grunn, deretter kom hensynet til familie og familielogistikk. De fleste er klar over at de vil tape på det økonomisk. Samfunnsøkonomisk er det visst heller ikke bærekraftig».
For mange av oss som vokste opp med de sterke forventningene til husmorrollen, ble denne heller ikke bærekraftig for oss personlig. For dem som ikke fikk utdannelse eller pensjonspoeng, har samfunnets belønning blitt minstepensjon. Så hadde da også «husmorparadiset» sin slange.
Kilder:
Statistisk sentralbyrå(SSB)
Norgeshistorie.no, Gro Hagemann, «Husmorparadiset»
NRK-TV: Da husmoren styrte hjemmet Oslobilder.no
«Samfunnet sett med husmorøyne», J.W. Cappelens Forlag A/S 1965
Tønsbergs Blad
Vestskogen Husmorlags protokoll
Legg inn en kommentar