Et 50-årsminne fra Kaldnes Mekaniske Verksted A/S
Tore Paulsen:
Kaldnæs Patentslip og Mekaniske Værksted a/s ble etablert den 1. mai 1899 og hadde altså kunnet feire 100 års jubileum i år (1999 red.anm) hvis den fortsatt hadde eksistert. Men et endelig punktum for bedriften ble satt i 1992. De første årene beskjeftiget bedriften seg mest med reparasjoner av fangstskuter. Først i 1907 ble det første fartøyet levert. Det var «Alpha», en 50 fots lokalbåt som skulle gå mellom Husøy og Valløy. Fra da av fortsatte byggingen av skip. De fleste var temmelig små. Etter hvert ble det bygd mange slags skip: flest hvalbåter, så lektere, tankbåter, slepebåter, lastebåter og to ubåter. Samtidig var reparasjon av skip en viktig del av virksomheten.
Konjunkturene skiftet og bedriften hadde periodevis store økonomiske problemer. Før den 2. verdenskrig så det lysere ut og virksomheten tok seg opp. Flere lasteskip ble bygd. Men så kom krigen. Bedriften var stort sett i gang de fem åra krigen varte. Trass i en velutviklet «gå så sakte som mulig-produksjon», kunne tyskerne overta flere skip på Kaldnes. Det var bittert for de svært motstandsinnstilte Kaldnes-ansatte. Men bedriften ble ikke rammet av allierte bombeangrep og heller ikke av større sabotasjeaksjoner.
Det Kaldnes jeg møtte i 1948
Dette er noen erindringer fra min første tid på Kaldnes Mekaniske Verksted a/s som bedriften het den gang jeg noen uker før jul i 1948, ble ansatt som hjelpearbeider i Skipsbyggeriet. Bedriften hadde over 1000 ansatte og to fruktbåter under bygging. Det var båt nummer 123 «Ringdrude» og 128 «Alvdal» som begge var på cirka 3.000 tonn. To hvalbåter, nummer 126 og 127, var også under arbeid. Dertil hadde verkstedet i ordre to store cargolinere på nesten 8.000 tonn. Det var båt nummer 133 «Thalatta» og 134 «Teneriffa». Dette var store skip etter Kaldnes-målestokk, og de kom til å bety mye for utviklingen av verftet som skipsbyggeri.
Byggingen av disse skipene nødvendiggjorde utvidelse av beddingene, anskaffelse av nye og større kraner, nytt utstyr av flere slag og nytt Spantebrett, der hvor blant annet maler for oppmerking av plater og spanter ble laget.
Like viktig var fornyelse av arbeidsstokken. Fagfolk av alle slag var mangelvare, så opplæring på bedriften måtte bli løsningen. Regjering og Storting på den tiden var fast bestemt på å utvikle industrien, den elektriske kraftproduksjonen og samferdselen. Dette krevde masse folk. Uttrykket «flukten fra landsbygda» og lignende beskrev forsåvidt sider av situasjonen. Og til Kaldnes kom vi, i flokk og følge, og mange med meg fant seg godt til rette og ble der et langt liv. Jeg var så heldig å få jobb som hjelpearbeider sammen med en oppmerker. Det var et interessant og lærerikt arbeid med dyktige og greie arbeidskamerater. Etter et par års praksis og et halvt års teorikurs for skipsbyggere, en dag i uka, ble jeg til min forskrekkelse forfremmet til fagarbeider. Årsaken til den raske karrieren var nok den store mangelen på fagarbeidere, og mengden av nyansatte ufaglærte folk. De fleste av oss var unge med ønsker om å lære seg et fag, i en bransje vi trodde hadde en god framtid. Det gikk derfor stort sett bra for de fleste av oss.
Kaldnes var i 1948 preget av ettervirkninger av den 2. verdenskrig med slitasje på maskiner og anlegg og for små lokaler og utilstrekkelig kran- og transportkapasitet. Fortsatt var mange varer rasjonert og myndighetene hadde streng kontroll med import og valuta. Det var strenge prioriteringer ved bruken av viktige materialer.
Produksjonsforhold
Etter krigen kom verdenshandelen i gang igjen, og Norges handelsflåte spilte en viktig rolle som fraktemenn over hele kloden. Bygging av skip var storindustri med framtid, mente man da. Produksjonen var imidlertid svært arbeidskrevende, spesielt på grunn av at skipene fortsatt hovedsakelig ble klinket, og ikke som senere, helsveiset. Seksjonsbygging kom enda senere. Skipene ble bygd på gamle beddinger som egentlig var for små og dårlige. Plate for plate, spant for spant og bjelke for bjelke ble montert med skruer og muttere som foreløbig feste. Etter justering av plateskjøter og naglehull – som måtte brotsjes opp – kunne den permantente innfestingen begynne.
En hadde begynt å kombinere sveis og klinking på dette tidspunkt, og etter eventuell kontroll av naglehull kunne klinkingen starte. Det var en arbeidskrevende operasjon. Klinkerlaget besto av klinkeren, motholderen, naglegutten og kanskje en langer også. Det var et arbeid som krevde erfaring og årvåkenhet av alle på laget. Man mente at et klinket skip var mere smidig i sjøen og ikke ville ha den stivhet som helsveiste skip kunne ha. Denne stivheten kunne føre til at et skip kunne få store bruddskader i uvær, eller endog brekke i to.
Før en kom så langt som å montere plater og spant, var det mye som måtte gjøres med den enkelte del inne i Plateverkstedet og på Spantebrettet. På basis av tegninger fra Skipstegnekontoret var det laget spanteriss med hvert enkelt spant tegnet i full størrelse på et gulv kalt brettet. Her ble det laget maler av hvert spant, stikkmål og maler for oppmerking av plater og profiler og mye annet. Dette var et svært krevende fag som forutsatte stor nøyaktighet. I Plateverkstedet ble plater, spanter og bjelker merket opp med konturer og naglehull og så videre og påført sitt nummer og kjennetegn. Deretter kunne konturerme skjæres til med autogenbrennere, naglehull lokkes i lokkemaskinen og hullene forsenkes i forsenkingsbenken. Noen plater måtte til bøyevalsen for å få riktig fasong.
Alt dette medførte transport. Spantene krevde mye arbeid. De måtte varmes opp i spanteovnen og bøyes gloheite på spanteplan som besto av en mengde jernelementer lagt sammen til et plan, med tett i tett med hull for anordninger for å bøye spantet etter.
Mange andre nødvendige detaljer måtte utføres for å kunne bygge et klinket skip, blant annet var det flere smeder i arbeid, det var et stort lager med nagler av forskjellige dimensjoner og verktøybod med alle slags verktøy som måtte vedlikeholdes. Mange var spesialister på et bestemt arbeid, andre ble satt til forefallende arbeid som for eksempel å transportere stålmaterialer eller å måke snø. Formennene ledet og fordelte arbeidet og passet på at reglementet ble overholdt. For eksempel at det var røykeforbud i arbeidstiden. Stort sett var det et greit forhold mellom arbeiderne og formennene.
Sosiale og sanitære forhold
De sosiale og sanitære forhold varierte fra rimelig gode til direkte dårlige i enkelte avdelinger på bedriften. I Skipsbyggeriet var de temmelig dårlige selv etter datidens forhold og var ofte tema på møter i Jern- og Metallgruppa. Det tok flere år før en fikk noen særlig bedring av forholdene. Utedassene var ikke særlig innbydende. Alternativet var å gå flere hundre meter til kjelleren i Sentralbygget. Det brukte vel de fleste å gjøre, for der var det relativt bra sanitæranlegg. Å få vasket hendene var heller ikke så enkelt, hvis en da ikke nøyde seg med kaldt vann fra en spring. Før middagspausen, som varte i tre-kvart time, kom rengjøringsmannen med en rødglødende jernklump i ei smitang. Jernklumpen ble dyppet i det kalde vannet i vasketroen. Sånn ble det varmt vann. Med flytende grønnsåpe og litt sagmugg ble hendene rene og klar for matpakke og kaffeflaske. Det var forresten en ordning med salg av melk på halv-liters flasker som mange «abonnerte» på. Selv om spisesalen var stor og rommelig, var det mange som foretrakk å sitte på ei verktøykasse i selve arbeidslokalet. Særlig mange av gamlekara gjorde det.
Spisesalen hadde plass til flere hundre mann. Den hadde gulv, vegger og tak av betong og en grusom akustikk. Men det var reint og ordentlig der, og det var middagservering til lave priser og salg av kaffe og kioskvarer. De godt besøkte klubbmøtene i den aktive Jern- og Metall klubben ble holdt i spisesalen. Garderobene var et merkelig kapittel. Selv hadde jeg garderobeskap i den såkalte «Tysker-brakka». Men mange hadde bare et lite skap eller kanskje bare et par spiker i veggen over verktøykassa si, for å henge gangklærne sine på. De foretrakk det slik. I andre avdelinger på bedriften var forholdene bedre i så måte.
Ordningen med bedriftslege og bedriftssøster var kanskje noe av den beste ordningen i sitt slag den gangen. Alle som skulle ansettes måtte først til legekontroll. Denne kontrollen ble fulgt opp med årlige undersøkelser. Det var et stort gode, og det ga også trygghet at legen og sykesøster var tilstede på bedriften og kunne behandle skader ganske raskt. Legekontoret befant seg i femte etasje i Sentralbygget.
Dagens unge mennesker vil neppe forstå meg når jeg framhever Badet i sokkeletasjen i Sentralbygget som noe uhyre viktig for oss både hygenisk og helsemessig. I 1948 var det svært mange hjem uten bad, varmtvannstank og klosett. I byen var det et offentlig bad som folk kunne benytte, men med seks dagers uke var det ikke så lett for alle å rekke det. Derfor hadde Badet på Kaldnes stor søkning.
Arbeidstøy og fottøy var ofte dårlige greier i denne tiden. Dette var lenge før det fantes varmedresser og forede vernestøvler. Vi brukte det vi hadde av dongeri og kanskje trebunnstøvler på den kaldeste del av vinteren. Brennere og sveisere fikk arbeidstøy og hansker. Vi oppmerkene fikk seilduksforklær som vi tok med til seilmakeren på Riggerloftet for å få det avkortet og påsydd en stor lomme foran til verktøy. Kulda var fæl enkelte vintre. Folk frøs forferdelig i beddingen på de kalde stålplatene med både snø og is. Derfor søkte mange seg inn i smia eller ved spanteplan og andre varme steder for å varme seg. Den som har opplevd dette, husker det lenge.
Wilhelmsenbåtene – et tidsskille på Kaldnes
Det var imidlertid klart at det kom til å skje store forandringer på bedriften. Det meste av det gamle, både bygninger, beddinger, kraner, maskiner og sosiale og sanitære forhold ble også etterhvert forandret til det mye bedre. Det var helt nødvendig for å kunne utføre den krevende jobben som byggingen av de mye større cargolinerne og senere også store tankbåter var. Denne tiden med modernisering av Kaldnes ble en uhyre interessant tid. Slik var det nok også på andre skipsbyggerier.
Vi kom i den tiden i kontakt med mange slags mennesker og fikk innblikk i mange menneskers personlige situasjon og problemer. For mange var Kaldnes et sted de var en kort tid, mens andre slo seg til ro for godt og ble gode fagfolk. Det var også en del utlendinger med forskjellig bakgrunn; dansker, jugoslaver, tsjekkere, polakker og andre nasjonaliteter. Det var aldri noe fremmedhat og konflikter. Tvert imot var godt kameratskap det vanlige. Flere av disse ble da også dyktige fagfolk som avanserte til arbeidsledere.
Menneskene
En pussig ting den gang, og især på Kaldnes, var at en lett fikk et klengenavn. Noen av disse var utelukkende informative slik som Arne «Munkerekka», Rolf «Støyten», Anders «Eik», Reidar «Ringshaug» og lignende velvillige oppnavn. Men det var også de litt mer underfundige som Kal «Toppen», Kal «Svarten», Kal «Gutten min» og Kal «Rigger» er eksempler på. En kunne få et klengenavn bare for en litt uforsiktig bemerkning. Det var nok ironisk ment når en for eksempel fikk «Fagmann» knyttet til fornavnet sitt. Formennene gikk ikke fri de heller og noen oppnavn var ganske groteske. Formann Ludvik Johansen i Skipsbyggeriet, en meget dyktig og respektert mann, visste godt at han gikk under det muntre kjælenavnet «Fålæn» – åpenbart med med henvisning til hans spenstige og raske gange. Hans fire sønner på Kaldnes ble da også kalt «Fålæungæne» uten at de tok seg særlig nær av det. Noen svært lite smigrende oppnavn fantes også, og noen var direkte sårende. Dem skal jeg la ligge.
Tillitsmenn
Fagbevegelsen var som nevnt veldig aktiv på Kaldnes, og det samme gjaldt de politiske fraksjonene. En kraftig kniving mellom AP og kommunistene om blant annet valg av klubbformann var vanlig i mange år. Likevel var det stort sett en god og kollegial tone i arbeidet. Jern- og Metall hadde eget bibliotek med et par tusen bind. Det var mange låntakere.
Ellers utviklet bedriftsidretten og andre fritidssysler seg i den tida. Jeg husker en kar som het Aksel. Han var en fryktet fotballspiller med sine jernbeslåtte trebunnstøvler! Etter hvert ble bedriftsidretten mye mer tidsmessig med ordentlig utstyr og stor oppslutning.
Tillitsmennene hadde viktige oppgaver som arbeidernes representanter overfor bedriftens ledelse og i avdelingen der de arbeidet. Mange små og store saker ble ordnet uformelt og greit uten konflikter og bråk. Det var også mange arbeidskamerater som fikk gode råd og trøst ved personlige og private problemer. Av og til fungerte enkelte tillitsmenn som rene sosialkuratorer på arbeidsplassen. Jeg fikk stor respekt for mange av dem og andre som helt frivillig hjalp andre når de kunne trenge det. Det var solidaritet av beste merke. En kar som jeg minnes med vemod, var Heiberg. Han sto ved en maskin som forsenket naglehull i skipsplater. Han hadde et lite skap på veggen med forbindingssaker, og helt på eget initiativ drev han og plastret skadde fingre og tok ut rusk av øynene på folk. Han var en blid og vennlig kar som nok mange ganger måtte si, at dette her, det var det nok best at legen tok seg av.
Ulykker
For det var mange store og små skader den gangen før vernetiltakene ble satt inn. Da ble det en rask bedring på skadestatistikken. Det skjedde også dødsulykker. De første fem åra jeg var på Kaldnes, var det dødsulykke hvert år og ett år var det to. Var det noen som burde hatt medalje, var det de som fikk drevet igjennom vernetjenesten og respekt for vernetiltak. Det reddet mange fra skader og i verste fall død. Hver gang det skjedde en dødsulykke, ulte fløyta på Kaldnes utenom vanlig tid. Da spredte det seg en trist stemning over hele bedriften. Mange fulgte gammel praksis og gikk hjem. Det var ikke så lett hvis du bodde i Andebu eller Ramnes og var avhengig av buss hjem – slik det store flertall var. Det var nesten ingen arbeidere på Kaldnes som hadde privatbil den gang. Det var Øybuss og Farmand som sørget for transporten. Ja, og så syklene da. Sykkelstallen rommet flere hundre sykler.
Respekten for det utførte arbeidet
Tidligere kunne en høre uttrykket «Kaldnes-tempo». Etter å ha jobbet på Kaldnes en tid, fikk i alle fall jeg et ganske nyansert syn på arbeidstempoet på bedriften. Å bedømme tempoet ved å betrakte et par mann som sto og hang en time eller mer i kø for å få kranhjelp til å få løftet ei flere hundre kilo tung skipsplate på plass ombord, var ikke særlig rettferdig. Da synes jeg heller en kunne se litt på karene som jobbet med rødglødende spanter på spanteplan. Noe annet enn «å smi mens jernet var varmt» var overhodet ikke aktuelt. Eller en kunne sett litt på en oppmerker og hjelperen hans når de kjørneslo – med hammer og kjørner – merker på plater og profiler. De slo i takt i et drepende tempo. Det var først og fremst avlegse tekniske forhold, tekniske mangler og venting på kran og på materialer som sto for de mange tapte timer. De som eventuelt ikke hadde god nok iver til å gjøre full innsats, hadde lett for å finne noe å skylde på, det var klart.
Nevnes bør også at akkordsystemet, så stivbeint som det ofte ble praktisert, i virkeligheten ofte var en bremse og ikke en inspirasjon til økt innsats. Innføringen av fastlønnnsystemet bekreftet klart dette. Samtidig økte trivselen. Men det tok lang tid å få gehør for dette.
På Kaldnes var yrkesstoltheten vanlig. Når et skip var klart for stabelavløp, ble skipets linjer i skroget beundret og kommentert. Når båten var overtatt av rederen og forsvant rundt «svingen» nord for Ramberg, da var vi enige om at det var en fin båt, en skute vi kunne være bekjent av å ha vært med på å bygge. Og jeg tror bestemt at vi hadde dekning for å mene det!
Det moderne Kaldnes
Historien om det Kaldnes som skulle komme er egentlig fantastisk. Den etterhvert moderne bedriften leverte i de etterfølgende 40 årene omkring hundre skip av mange slag. Det var tørrlasteskip, hvalbåter, bil- og passasjerferger, kyst- og nordsjøbåter, et stort containerskip, bil-bulkbåter og tankskip på opp til 60.000 tonn. Dessuten boreriggen «Ross Isle». I mange år var også reparasjon og dokking av skip viktig. Kaldnes ble et konsern med flere virksomheter utenom skipsbyggingen. Blant annet bygde vi 640 «Brøyt» gravemaskiner. Kaldnes var også engasjert på Jarlsø. I likhet med så mange andre skipsverft måtte Kaldnes gi tapt etter gode forsøk på omstilling for å overleve. Det var i begynnelsen av 90-åra. Vi som tilbrakte mange år på Kaldnes har utallige minner derfra – og jeg vil tro at de fleste er positive.
Tegninger
Tegningene er utført av William Liverød (1915-1996). Han arbeidet som 14-åring på Tønsberg Reperbane, begynte som 17-åring som naglegutt på Kaldnes og var en årrekke på hvalfangst. I de siste tyve år av sitt yrkesaktive liv var han platearbeider på Kaldnes. Liverød leverte mange tegninger til bedriftsbladet «Kaldnes-Blink». Hans tegninger var verdsatt som riktige gjengivelser av datidens arbeidsmetoder og arbeidsforhold (cirka 1947). Utstilling av Liverøds Kaldnes-tegninger og trefigurer på Tønsberg Bibliotek i mars 1995. Helsides intervju i Tønsbergs Blad 18.6.1994.
Litteratur:
«Kaldnes», spesialnummer av «Kaldnes-Blink», 1974. Utgitt i forbindelse med bedriftens 75-års jubileum.
«Kaldnes-Blink». Bedriftsblad for Kaldnes Mek. Verksted a/s.
«Nå tutær’em på Kaldnes!» Utgitt av en redaksjonskomite i 1995.
Legg inn en kommentar