Fra Svartedauden til Werring-ene

Av Tore Asplin (Njotarøy 2009)

Historien om familiene på Nordre Aarø

Senhøstes i 2008 kom boken “Historien om Årøysund og øyene utenfor”. Oppdragsgiver var familien Werring/Neslein på Nordre Aarø, som ønsket å få nedskrevet historien om både Nordre og Søndre Aarø – med idylliske Årøysund innenfor. Boken ble trykket i et beskjedent opplag, og den er forlengst utsolgt. Nordre Aarø ligger tettest inntil Årøysund. Her er trekk fra historien om denne spennende øya.

Lektor Tore Dyrhaug skrev i “Njotarøy” i 1989 at for 3000 år siden sto havet omtrent 25 meter høyere enn i dag, og øya Nøtterøy var en samling av øyer. Etter hvert som landet steg, bosatte mennesker seg i Årøysund og på øyene. Vi tar et langt sprang fremover i historien – helt til vikingtiden. Vestfold fylke var et kjerneområde omkring år 800 og fremover. I Håkon Håkonssons saga leser vi at kong Håkon og Skule jarl i år 1221 seilte med mange skip fra Bergen til Viken og Tunsberg. Det ble sterk storm imot utenfor Brunlanes. Kongeskipet, jarlens skip og Arrbjørn Jonssons skip tok seg frem, men alle de andre skipene i flåten måtte dreie av og søke havn. Og havnen var på østsiden av Nordre Aarø. Senere tok de igjen kongeskipet, seilte inn til Tunsberg og overvintret der. Bakgrunnen for reisen var å slåss mot ribbungene, som ble drevet på flukt.

I 1225 kom kong Håkon tilbake til våre trakter, og atter en gang ble ribbungene drevet på flukt. Året etter var kongen pånytt på Tunsberg-besøk, og da la han til ved Nordre Aarø med sitt skip Draken. Han gikk om bord i en mindre båt og lot seg ro over til en gård, antagelig i Årøysund, for å spørre om nytt. Bonden på gården kunne fortelle at begge hans to sønner hadde kjempet og falt med ribbungene, – og det måtte vel gjøre kongen glad? ”Men for meg var det et hardt slag,” sa bonden.

Under svartedauden fra 1349 og et par år fremover ble to tredjedeler av Norges befolkning revet bort. Man må anta at også Vestfold ble hardt rammet. Folketallet på Nøtterøy var ca. 600 i 1645, og det var omtrent likt tallet fra Svartedauden-tiden. Noen utvikling hadde ikke skjedd. I dag bor det ca. 20.500 mennesker i Nøtterøy kommune.

Den “slett forarmete” Bent

Det bodde få mennesker i Årøysund og øyene utenfor for noen hundre år siden. Men noen hadde dog slått seg ned der ute. I Helge Paulsens bok “Nøtterøy 1800-årene” leser vi at “det bodde folk på mange av de omkring hundre småøyer og holmer som hørte Nøtterøy til, og de fleste førte et hardt og slitsomt liv i trange kår. I følge folketellingen av 1801 var 14 av øyene bebodd. Da er Foynland holdt utenfor. På Nordre Aarø bodde det en familie med ialt seks personer, og på Søndre Aarø to familier med i alt syv personer.”

Sigurd H. Unneberg skriver om beboerne på Nordre Aarø fra 1600-tallet og fremover i historien. Øya var en halvødegård på vel 400 mål, og det var halvparten av Søndre Aarøs størrelse. I 1667 var det skog til ved og gjerdefang (materialer til gjerde). Det var ikke mer jord til rydning, men eierne ble pålagt å plante humlehave, antagelig for å kunne brygge sitt eget øl. I 1723 fantes det ikke lenger skog på øya. Beboerne hadde mest sin næring fra sjøen. Det var tilstrekkelig havnegang (inngjerdet beite). Og i 1820 var det likedan; fortsatt ingen skog og ussel havnegang. I dag ser vi at det finnes mye skog på øya, der alt dyre- og planteliv ble fredet i 1938.

Så var det menneskene på Nordre Aarø opp gjennom årene. Bent nevnes omkring 1605 og til henimot 1620. Han var “slett forarmet, omgår og betler”, slik det står i gamle regnskaper. Det var visstnok hans datter Marte som ble gift med Hans Bugården. Hans drev på Nordre Aarø fra 1620 til 1626, da en Rasmus kom inn i bildet. Senere leser vi om Tommes og Nils Olssøn fra 1657 til 1700. Bygningene brant ned for ham i 1665. I 1679 stevnet han Henrik på Søndre Aarø fordi denne hadde overfalt ham i hans eget hus og slått ut tenner.

Losoldermenn og skippere

Vi hopper litt i eierrekkefølgen og kommer til skipper Halvor Olsen, som bodde på øya fra 1707 til 1718. Da flyttet han. Tønsbergfamilien Bruu er etterkommere etter Halvor Olsen. I 1718 kom losoldermann Anders Jansen Fjellbacke til Nordre Aarø, og han bodde der helt frem til 1757. Han var antagelig fra Fjällbacka i Kville sogn i Båhuslen, Sverige. Han hadde tjent seks år under krigen som kvartermester og var blitt kvestet. Han later allikevel til å ha vært en virksom mann. I 1721 hadde han øltapperi på øya. Han drev med flere oppkjøp, først en part av Føykås, som han byttet med greven på Jarlsberg og fikk igjen Agerup. Deretter kjøpte han Roppestad, som han straks solgte, men beholdt Roppestadholmen og plassene Middelborg og Søndre Sand. På Nordre Aarø bygde han nye, gode hus, utenom dem som hørte til gården. Han døde barnløs i 1757 etter å ha blitt enkemann i 1736 og senere gift med Marte Rasmusdatter Windahl. Hun døde forøvrig i 1761.

En ny losoldermann flyttet inn på Nordre Aarø i 1759: Otter Anderssen Bakke. Han eide eiendommen til 1791. Hans sønn Anders Arnt Bakke var også losoldermann en kortere tid. Han overtok på Nordre Aarø, men døde i Lisboa i 1796.

Skipper Nicolai Bartolomeus Abelsted var nestemann. Han bygslet Nordre Aarø i 1808 av sin svigerfar, sogneprest W.A. Falck, og flyttet ut til øya fra Melsomvik. Bygningene kjøpte han av enken etter Anders Bakke. Men Abelsted fikk ikke gleden av å bo der ute så lenge. Mot slutten av 1809 forsvant han sporløst med skip og mannskap.

Skipper og reder Hans N. Ambjørnsen kjøpte Nordre Aarø i 1826 for 450 spesidaler samt årlig jordavgift til Nøtterøy prestebord. Opplysningsvesenets fond skulle dertil ha årlig kornrente, som i dag kan sammenlignes med renter på lån. Hele kjøpesummen for øya lånte nemlig Ambjørnsen fra nevnte fond.

Ambjørnsen var født i Brevik. Han ble tidlig skipper og førte skip for faren. I ufredsårene 1807 – 1814 ble han tildelt den danske utmerkelsen Dannebrogsordenen for fortjenestfull deltagelse i provianttilførselen. En gang ble han også kapret og satt i prisonen. I 1826 hadde han overtatt brorparten av farens skip “Petrus”. Før 1830 flyttet han til Fredrikstad og og drev skipsrederi der, men han beholdt Nordre Aarø frem til 1855. Da lot han øya bli solgt på auksjon, og kjøper ble Nils Nilsen fra Søndre Rønningen av Bergan. Kjøpesum var 1300 spesidaler, hvorav 750 spesidaler ble lånt av Ambjørnsen.

Nilsens svigerforeldre fikk opphold på øya fra 1861, og de døde i 1872 og 1874. I 1875 ble øya solgt for 2.250 spesidaler til advokat Hans Grønn, som året etter opprettet husmannskontrakt med Alfred Jacobsen, som fikk arbeidsplikt der ute. I 1874 kjøpte Grønn også bruksnummer 1 på Søndre Aarø.

I 1881 ble Nordre Aarø solgt til kontorsjef Theodor Hammond for 13.000 kroner, og Hammond solgte i 1895 øya videre til major August Schrumpf for 15.000 kroner. Dermed er vi kommet frem til en mer kjent del av historien om Nordre Aarø. Majoren og hans indiske frue Emily Franzisca Ane har vært beskrevet blant annet av Eie Andersen i hans første bok, Øyfolket. De bragte historien over i et nytt århundre.

Majoren og majorinnen

Major August Schrumpf var født i Kristiania (Oslo) i 1835. Han var elev av den kongelige norske krigsskole og ble senere prøyssisk major av husarregimentet Kønigin Wilhelmina der Niederlande No. 15. Han var ridder av jernkorset og andre ordener. Han giftet seg med sin Emily, som kom fra Baroda i Forindien. De fikk ett barn sammen, sønnen Karl Oskar, som var styrmann i 1900. Da major Schrumpf døde i 1912, sto også en Frida nevnt i dødsannonsen, og hun var antagelig gift med sønnen.

Eie Andersen skriver slik om ekteparet Schrumpf:

“Det er forunderlig at to mennesker som hadde et liv og en kultur fjernt fra alt som hadde med Årøysund å gjøre, hadde slått seg ned her. Kanskje var det en flukt fra et eller annet, eller kanskje rett og slett et ønske om å være for seg selv. Det siste var nok mest sannsynlig, for så fort en båt la til brygga der ute, fikk de fluksens beskjed på et gebrokkent sprog: Ikke koome på land her! De skremte ihvertfall nesten vettet av Årøysundfolket, majoren og majorinnen. Bare det at han hadde vært prøyssisk major og hadde et navn som var nærmest umulig å uttale, var nok til det. Og når de i tillegg kom ridende oppover i Årøysund på hver sin digre sorte hingst – han i full mundur, hun mørkhudet og mystisk, ja, da var det ikke rart at folk hoppet over grøfta i forskrekkelse. De hadde nok sett bilder av slike ekvipasjer før, men å oppleve det på nært hold ble for sterkt. Og forundringen ble ikke mindre da det etter en tid ble kjent at majorinnen holdt huggorm nærmest som husdyr. Hun hadde fått laget en lang stokk med en svampelignende sak nederst. Her fikk hun huggormen til å legge seg, og herfra kunne den nå frem til maten som lå på et brett noe høyere opp på stokken. Hva dette skulle være godt for, fant ingen ut av, kanskje var det noe religiøst fra hennes indiske bakgrunn. Hun hadde fått bygget et slags alter i stein borte i skogen. Der drev hun sin slangekult, og dit fikk ingen lov til å komme. En ting var imidlertid sikkert: Huggormene på Nordre Aarø hadde noen gode år. De stortrivdes i Emilys selskap og ynglet som aldri før.”

Da en ny eier overtok, var huggormene et problem. Men han var heldig; gårdsbestyreren han hadde ansatt, hadde trebein, et skikkelig sjørøverbein. Det var som skapt til huggormjakt, og etter en tid hadde han tråkket i hjel de fleste. Det var ikke bare til avlivning av huggorm at var trebeinet nyttig, men også til setting av poteter. Nå slapp de å ale opp render til potetene. Han gikk foran og tråkket hull i passende dybde og avstand, og etter kom kona med en pøs i hver arm. Hun puttet en settepotet i hvert hull, dyttet en klatt kumøkk over og ferdig med det. Enkelt og greit!”

Familien Wessel overtar

Major Schrumpf døde i 1912 og fikk følgelig ingen glede av rutebilens inntog i Årøysund. Majorinnen beholdt Nordre Aarø til 1920, da øya ble solgt til sjefen på Borregaard i Sarpsborg, generaldirektør Hjalmar Wessel, for 125.000 kroner. Wessel-tiden der ute varte fra 1920 til 1959. Wessel dro over fjorden for å nyte ferielivets gleder sammen med sin familie. For ham selv innskrenket den gleden seg til bare 13 år, for i 1933 døde Hjalmar Wessel. Hans frue, Ellen, og de fire barna beholdt stedet ut 1930-årene, gjennom krigsårene og frem til 1959, da skipsreder Niels Werring kjøpte Nordre Aarø for 700.000 kroner. Og fortsatt er stedet i familiens eie.

Vi går litt tilbake til familien Wessels liv på øya. Et av barnebarna, Ellen, som etterhvert giftet seg med sin fetter, Hjalmar Cappelen, og nå i mange år har vært bosatt i Syd-Spania, var tre år da Norge ble okkupert av tyskerne i 1940. Hun forteller blant annet at “Årøysund var stedet i mitt liv”. Hun viste ti

l sine barndoms- og ungdomssommere med mange lekekamerater fra Årøysund helt frem til salget i 1959.

”Det var nok en av de vanskeligste dagene i mitt liv da jeg hjalp mormor Ellen Wessel med å pakke og rydde før overdragelsen til Werring-familien. Min mor Sigrid Wessel Pedersen døde i 1958, og mormor orket ikke lenger å beholde Nordre Aarø. Ingen andre i familien ønsket å overta, blant annet fordi familien Pedersen allerede eide en øy på den andre siden av Oslofjorden.”

Ellens fetter, Jan Wessel Cappelen, bodde i 1959 i Salzburg i Østerrike og ledet Borregaard-fabrikken der, og han eide allerede et landsted i Sverige, så selv om han var den fremste til å overta, ville det bli for tungvint. Dermed ble Nordre Aarø solgt til familien Werring.

I Werring-familens eie i 50 år

Fru Else Werring var datter av skipsreder Halfdan Wilhelmsen og født i Tønsberg i 1905. Der bodde hun frem til Wilhelmsenrederiets hovedkontor flyttet inn til Oslo i 1917. Hun giftet seg i 1926 med skipsreder Niels Werring, egentlig fra Kristiansund, som siden 1930 var reder i Wilhelmsenkonsernet. Før Nordre Aarø-tiden eide familien Werring landstedet Solviken i Duken, som sønnen Niels overtok. Else Werring, som i mange år var overhoffmesterinne ved det kongelige slott i Oslo, døde i 1989 etter mange gode år på sin sommerøy. Niels Werring døde i 1990. Ekteparets eldste sønn, Niels, skulle arve Nordre Aarø, men han eide Solviken og ønsket ikke å flytte ut til en øy. Dermed overtok hans datter, Agnes Elisabeth, eieretten, samtidig som Niels’ søster Ragnhild, gift Astrup, fikk overlatt nordre del av øya, og broren, Morten Werring, en del nordøst på øya. Men hovedbølet med det vakre gulmalte huset, tennisbanen og svømmebassenget kom i Agnes Elisabeths eie.

Siden 1991 har hun og hennes mann, Petter Fr. Neslein, skjøttet om stedet. Hver sommer og også til andre tider av året tar de turen ned fra Oslo for å videreføre tradisjonen på Nordre Aarø. Deres sønn Thomas studerer i Sveits. Han er fjerde generasjon på Nordre Aarø og har tilbragt alle sommere der ute – siden han var to år.

Mens Else og Niels Werring drev en del selskapelighet om sommeren, både i huset, det deilige haveanlegget, på tennisbanen og i svømmebassenget, lever nåværende eiere et langt enklere liv, selv om også de elsker å ha gjester på besøk. Stedet innbyr til det med en gammeldags, harmonisk og kanskje litt romantisk atmosfære. Om sommeren tar de morgenbad i sjøen, spiller tennis, går tur i skogen og nyter å bo på en øy. Nordre Aarø er fortsatt et samlingspunkt om sommeren for den nærmeste familie.

Bestyrerparene

Vi avslutter denne artikkelen om Nordre Aarø med å presentere de to bestyrerparene familien Werring har hatt i disse 50 årene. Anna og Paul Lingås fra Valldal i Sunnfjord ble ansatt i 1959. Paul var gartnerutdannet og hadde bodd med sin familie på et lite bruk høyt opp for fjorden – på et sted “der ingen kunne tru at nokon kunne bu”. Han drev først og fremst med roseproduksjon. Så kom familien til Nordre Aarø i 1959. Etter 11 år pensjonerte Paul seg, og han og Anna flyttet til Husøy.

I 1971 kom ekteparet Anne-Margrethe og Olav M. Haga til gårds – og der har de vært siden! Det blir 38 år, så de blir som veteraner å regne. Hun kom fra Drøbak, han fra Nord-Jæren. Før i tiden var Haga opptatt av travsport. Han hadde hester på beite på øya, og han deltok i løp blant annet på Jarlsberg travbane. Men rik ble han aldri; han fikk aldri noen topphester.

«Da jeg kom til Nordre Aarø, var det som bestyrer, men den tittelen eksisterer ikke lenger,” sier Haga. «Nå er jeg vel mer en vaktmester. Vi holder stedet i orden året rundt. Steller plenene, tennisbanen og svømmebassenget, rydder i skogen, frakter folk og varer til og fra øya.”

I den velstelte haven finnes en flott statue, mange nydelige blomster, en fløytespillende alv i en liten salamanderdam like ved “biblioteket” (utendørs!) til skipsreder Niels Werring – og litt lenger syd i skogen ser man ruinene etter majorinnens huggormalter, – hvis man kikker godt etter.