Tilbakeblikk i 2016
– Av Kari Joukoff –
I filmen «Utvandrarna», basert på Vilhelm Mobergs trilogi om utvandrere fra Småland på slutten av 1800-tallet, opplever vi Kristina og Karl-Oskars slit for å etablere en ny tilværelse i Amerika. Ikke alle dro så langt. Men de aller fleste måtte slite, også de som kom til Norge. Fordelen var allikevel at reisen ikke var så dyr, at det ikke var store språkproblemer og at det var kortere vei hjem igjen.
Mange av innvandrerne til Nøtterøy kom med de såkalte svenskebåtene fra Strømstad til Årøsund. Med disse båtene kom også landbruksvarer, som levende griser og egg. Særlig stor var trafikken om våren og sommeren, da det var sesongarbeid å få. Ved folketellingen i januar 1900 utgjorde svenskene 8 prosent av Nøtterøys befolkning. I høysesongen om sommeren kunne det være flere.
«LILLE SVERIGE» OG «LILLE-SVERIGE» Faktum er at Tjøme og Hvasser en gang i siste halvdel av 1800-tallet hadde et større antall svensker enn Nøtterøy. Noe kan kanskje forklares med båtforbindelsen mellom Sverige og Hvasser, hvor losstasjonen lå. I 1865 var 52 prosent av det mannlige tjenestefolket på Tjøme fra Sverige. På Hvasser bygde flere av svenskene hus, blant annet i Hertåsbakken, som på folkemunne ble kalt «Lille Sverige».
Et «Lille-Sverige» vokste også fram på Teie. Noen nøyaktig avgrensning av dette området er umulig å angi, men det ligger i hovedsak langs Fjellveien, nord for Kolbergveien og Øvre Fjellvei. Noen mener at det uformelle «Lille-Sverige» kan ha strukket seg helt ned til Bryggerijordet.
KNUT MELLO FORTELLER: – Det var helt vanlig i mine guttedager å snakke om Lille-Sverige (stort sett omkring Fjellveien og Kolberg). Et par indikatorer: 1) Det ble stiftet en fotballklubb her i området i 20-årene –Teie Ballklubb. Den brukte svenskefarver på sine drakter – gult og blått. Klubben gikk siden inn i Teie Idrettsforening, som ved sammenslåingen beholdt TBs klubbfarger. I TIF- sangen heter det: Flagget vårt i gult og blått veier så friskt på stangen…
2) Huset i krysset Øvre Fjellvei – Fjellveien (på østsiden, jeg husker ikke veinummeret) har i seg et gammelt steinhus, slik svenske gjestende gårds- og steinarbeidere bygget flere av på Nøtterøy, når de slo seg ned for godt.
SVENSKENE SLO SEG NED DER DET VAR ARBEID Å FÅ
De svenske innvandrerne slo seg ned overalt på øya, men de fleste bodde allikevel på nordsiden. Det kunne ha sammenheng med oppstarten av Teglverket i 1877. Det ble satt i drift av skippere og redere fra Tjøme og var en av distriktets største arbeidsplasser fram til det ble nedlagt i 1909.
Ved folketellingen i 1900 var samtlige arbeidere ved Teglverket svenske menn, ikke en eneste nøttlending var arbeider her. Arbeidsdagen var lang, og arbeidet med leiren var tungt og underbetalt. Bedrifter i Tønsberg, som Bryggeriet, Kaldnes, Reperbanen, Sølvvaren og Papirfabrikken, bød også på arbeidsplasser for svenske innvandrere. På begynnelsen av 1900-tallet kom en rekke steinbrudd fra nord til syd på Nøtterøy, hvor også mange svensker fant arbeid. Når man studerer kirkebøker og folketellinger, ser man at de svenske innvandrerne forflyttet seg dit det var arbeid å få og skiftet ofte fra én beskjeftigelse til en annen. Slik opparbeidet mange seg kompetanse på flere områder.
De kunne i perioder være registrert som arbeidere, ulike typer håndverkere, sjøfolk eller handelsmenn.
SVENSKER I ANEREKKEN – NORSKE NAVN
Mange greide å jobbe seg opp og kjøpe tomt, bygge eller kjøpe seg hus og bli boende på Nøtterøy.
Det er påfallende at i folketellingen i 1900, er etternavnene fornorsket fra -son- navn til -sen-navn og oppgitt nasjonalitet norsk! Å endre navn var relativt enkelt før den nye navneloven kom i 1923, men var det like greit å skifte statsborgerskap? Vi var fortsatt i union med Sverige. Var det bestemt av myndighetene eller av innvandrerne selv?
AXEL JULIUS ARONSSON
Arne Aronsen kan fortelle om sin svenske farfar. Hans historie har trekk som var typisk for datidens mange svenske innvandrere. – I 1912 kom Axel Julius Aronsson til Nøtterøy sammen med den eldre broren sin, August Edvard. De var begge født og oppvokst på Västra Viker, i Västra Fågelvik i Värmland i Sverige. Axel var født 19. april 1893 og August 14. mars 1889. Axel hadde altså ennå ikke fylt tjue år da han kom til Nøtterøy. Det har vært sagt at de to guttene hadde planer om å reise til Amerika. Uansett var det vanskelige kår på hjemstedet og få utsikter til noe særlig utkomme for de to guttene. På Nøtterøy traff de imidlertid hver si jente som de giftet seg med.
Axel giftet seg i 1913 med Konstanse Othilie Larsen, som var født på Burøy, men som da bodde sammen med mora si og hennes svenske mann på Høili under Mellom Smidsrød. Axel og Konstanse hadde fem barn sammen.
August giftet seg i 1912 med Olga Kristine Andersen og fikk jobb som ølkoker på bryggeriet. Olga døde imidlertid allerede i 1919, og da flyttet August hjem til Sverige igjen.
Axel hadde flere ulike jobber før han til slutt ble lagerekspeditør på Kaldnes, hvor han arbeidet fram til han ble pensjonist. Da han giftet seg, oppgav han at han var sjømann, og det står det i kirkeboka da den første sønnen ble født i 1914 også. I 1916 kalte han seg sjømann og arbeider, i 1919 var han reperbanearbeider, og i 1924 var han murarbeider. Jeg veit også at han i en periode solgte forsikringspoliser. På legitimasjonskort fra 1941 og 1945 står det at han var verkstedarbeider og platearbeider. Det er nok ganske typisk at han hadde flere slags jobber i tjue- og trettiåra, sikkert mye sesongarbeid, og han var sikkert også arbeidsledig i perioder. Allerede i 1916 meldte han seg inn i Tønsberg Jern- og metallarbeiderforening.
Det er interessant at han lærte seg norsk tidlig. Det kunne nok høres en liten brytning på målet, men i motsetning til vår tids svenske arbeidsinnvandrere, lærte de seg norsk den gangen. Jeg vil tru at det hadde sammenheng med den utsatte posisjonen de hadde som uglesette innvandrere. Axel og Konstanse bosatte seg først i Lille-Sverige på Teie, men flyttet seinere inn hos mora til Konstanse på Høili. I 1931 kjøpte de huset.
Jeg veit ikke så mye om miljøet i Lille-Sverige, men jeg husker i alle fall at farfaren min hadde venner der borte. Høili er bare noen hundre meter derfra.
AXEL OG ESTER SVENSSON
Et par steinkast fra (eller i?) «Lille-Sverige» bor Tor Birkeland i huset hans svenske mormor og morfar bygde. Tor forteller at hans morfar, Axel Svensson og mormor, Ester, kom til Evje i Setesdalen fra Uddevalla. Morfaren jobbet som steinarbeider. I følge kirkebøkene for Nøtterøy er de registret som gifte i 1923, da de melder en datter, Wenche Cecilie, til dåpen. Axel oppgir nå at han er båtbygger, og familien bor på «Fjordgløtt» i Munkerekka sammen med en annen båtbyggers familie. Fjordgløtt båtbyggeri ble opprettet i 1918 av båtbygger O. E. Schulstock. Året etter registreres Axel som snekker og arbeider på Marthinsens sølvvarefabrikk i Tønsberg. Det ble hans faste arbeidsplass, og i 1946 kunne han bygge eget hus i Fjellveien 19, som ble et hjem for 3 generasjoner etter ham.
I kjelleren hadde han et verksted. Tor husker at når bestefaren kom hjem fra jobben, spiste han middag og gikk hver dag rett ned i kjelleren for å fortsette å jobbe. Mormor Ester hadde også en lang arbeidsdag. Hun var dobbeltarbeidende, og så lenge Tor kan huske, jobbet hun på Mei-vask, som lå i samme bygning som Tønsberg Meieri.
ADRIAN OG STINA OLSEN
Svein Lundby kan fortelle denne historien fra siste halvdel av 1800-tallet, da det fant sted en masseinnvandring fra Båhuslen:
– Adrian Olsen ble født i Bro i Båhuslen 1833, mens Anne Kristine (Stina) Andersdatter ble født i Askum i Båhuslen også i 1833. Som forlovet par utvandret de til Nøtterøy.
Stina hadde med attest fra presten om at hun var konfirmert og i alle deler en bra pike. De bodde og arbeidet på flere gårder på Nøtterøy, før de slo seg ned i Bakken på føynlandssida ved den gamle brua.
Det kom ingen bru over til Nøtterøysida før i 1908. Stina drev privat oversett av folk over sundet mellom Bakken og Lahelle for 7 øre. Til hundreårsvaka i Nøtterøy kirke, nyttårsaften 1899, hadde Stina nok å gjøre. Hun tjente 5 kroner den kvelden!
Stinas mann, Adrian, arbeidet i mange år på Kaldnes Mek. Verksted. Adrian og Stinas datter, Anne Marie, giftet seg med Otto Hansen og fortsatte å bo i Bakken. Huset står den dag i dag og er godt tatt vare på av Stina Pedersen, som er Stina Andersdatters tippoldebarn og selvsagt oppkalt etter sin tippoldemor. Stina Pedersens mor, Eva Pedersen, bor fortsatt i huset på bildet.
FATTIG OG RIK
Fattiglovene av 1845 ga hjemstavnsrett til utlendinger etter 3 år, men fattigkommisjonen gjorde mye for å få folk sendt ut før den tiden, så de ikke skulle ligge sognet til byrde. Praksisen ble faktisk fulgt av Nøtterøy kommune helt fram til 2. verdenskrig.
Ett eksempel som nevnes av Helge Paulsen, er en fattig, ung pike, stedatter av en omstreifer, som fattigkommisjonens leder forsøkte å få deportert til Sverige i 1890. Hun var blitt oppsagt hos en mann på Ekenes, angivelig fordi hun var «opstanasig» og tyvaktig. Andre som hadde hatt henne i tjeneste, gav henne derimot det beste skussmål. Da lensmann Ekeberg avslo søknaden, forlangte fattigkommisjonen at fogden i Jarlsberg fogderi skulle fatte vedtak om utsendelse. Også her ble det avslag, med den begrunnelse at piken allerede hadde fått tjeneste for ett år med 50 kroner i lønn hos Margrete Evensen Tandstad.
Slike «arbeidsmaur» som eksemplene her viser, hadde en annen svenske god nytte av.
Kjemi-ingeniør Johan Alfred Nilson var født i 1844 i Tverre sokn i Sverige.
I 1885 kjøpte han «Fagerberg» gnr. 87, bnr. 12 på Nøtterøy av kjøpmann Johs. Bruu. 500-600 dekar utmark av Nordre Tokenes kostet ham da 4000 kr. Året før hadde han sikret seg leie av et større areal på Tokenes for å starte trankokeri. Nok et trankokeri ble anlagt i 1885, denne gang i Bjønnhue.
EN OMREISENDE GRÜNDER
Alfred Nilson flyttet fra Nøtterøy til Vallø i 1908. I Sem og Slagen bygdebok står det blant annet dette om Johan Alfred Nilson: Opdaget 1867-68 apatitgrubene i Bamble, bygget og bestyrte 1882-87 hvalkokeri i Jarfjord i Sør-Varanger. Var teknisk konsulent hos Svend Foyn. Bygget trankokeri i Kjøpmannskjær, siden på Bjønnhue. Startet i 1900 en ekspedisjon til Svalbard og okkuperte gruber omkring Isfjorden.
Med Alfred Nilson fikk Nøtterøy og det lille samfunnet i Kjøpmannskjær* en innvandrer som satte dype spor etter seg. Virksomhetene hans blomstret, og behovet for arbeidskraft førte til en betydelig innvandring av svenske arbeidere, sjøfolk og håndverkere. Nilson parsellerte ut tomter fra eiendommen sin, slik at alle kunne bygge sine egne hus.
Barna i familien fikk også arbeid i Nilsons bedrifter. Nils Enevold Hansen, sønn av formannen på trankokeriet i Sevika, begynte å arbeide på kokeriet omtrent samtidig som han begynte på Lysheim skole. Han arbeidet fra 6 om morgenen til 6 om kvelden for 25 øre dagen. Dagslønnen for voksne var 2 kroner. På skolen gikk han annenhver dag. Jobben hans i trankokeriet var å tappe vann av oljetankene, fyre dampkjelen og telle tomfat i fatlageret, hvor det kunne være over 60 000 fat. (Helge Paulsen).
RINGVIRKNINGER
I kjølvannet av ingeniør Alfred Nilsons gründervirksomhet vokste det fram et lite, svensk samfunn, som satte sitt preg på Kjøpmannsskjær. Nye arbeidsplasser og boområder ble etablert. Med hans virksomhet kom også Nøtterøys første telefonsentral og talestasjon til Kjøpmannskjær i 1885. Talestasjonen ble installert hjemme hos skipsfører Karl Johan Ring (!) på Ringnes. Hans kone, Oline, ble bestyrer. Som man ser, var også denne familien svenske innvandrere, som fikk seg hus og hjem på parsell utskilt fra gnr. 87. I 1900 er Oline enke og bor der med sin ugifte sønn. Senere overtok sønnens kone, Barbra Ring, som bestyrer av telefonsentralen. Etter 50 år som telefonbestyrerinne, fikk hun H.M. Kongens fortjenstmedalje i 1953.
I 1901 mottok Lysheim Ungdomsforening skjøte på forsamlingshuset «Alfheim» fra Alfred Nilson. Huset skulle være til glede for Kjøpmannskjærs oppvoksende ungdom. Lokalet ble brukt til revyer, dansetilstelninger, kino, medlemsmøter i foreninger, basarer og juletrefester.
GJENTAR HISTORIEN SEG?
Historien om de svenske innvandrerne til Nøtterøy i tiårene før og etter 1900 er et utall av historier om pågangsmot og slit for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine etterkommere. For Nøtterøysamfunnet er det historien om hvordan svenske innvandrere skaffet Nøtterøy arbeidskraft og næringsutvikling som bygda trengte, særlig i perioder da sjøfarten «tømte» bygda for menn. Og de ga skatteinntekter til kommunen. De første faste skolehusene på Bergan og på Torød ble satt opp i 1856 av svenske byggmestere.
Som så mange ganger i historien, ble «de fremmede» utsatt for en generalisering av gruppens egenskaper og atferd med henvisning til et mindretall som stakk seg fram på en lite fordelaktig måte. Men de fleste var hederlige, hardtarbeidende mennesker og drev ikke med fyll, bråk og usedelighet, slik det kunne bli framstilt i noen sammen henger.
I årene etter unionsoppløsningen i 1905 dro på landsbasis 20-30 prosent av de svenske innvandrerne hjem igjen til Sverige. Allikevel var 5 prosent av Nøtterøys befolkning i 1920 svensker. Dette vises i folketellingene, mens prestenes tilgangs- og avgangslister er svært mangelfulle og gir ikke grunnlag for pålitelig statistikk.
Det ser ut til at der noen først hadde etablert seg, kom flere etter, både familie og bekjente.
Når det gjelder den andre gruppen innflyttere som Backer nevner, nemlig bøndene, vet vi at tilstrømmingen skulle fortsette å øke i årene etter at hans innlegg sto i avisen i 1916.
Norvald Fuglestrand har skrevet om dette i Njotarøy 1998 («Undrer meg paa hvad jeg faar at se…?»).
*Kjøpmannsskjær var i utgangspunktet et mindre sted, men blir her brukt om hele området, inkludert Sevika, Bjønnhue, Fuglevika og Tokenes.
Kilder:
Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1900-årene
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800
Egil Christophersen: Nøtterøy 1914-1940
Erling Røed: Kjøpmannskjær, Bjørnehode og Fuglevika
Semesteroppgave i historie mellomfag, Arve Arntzen 2003
Arkivverket, Riksarkivet og Digitalarkivet, folketellinger 1891 og 1900.
Legg inn en kommentar