Gå derfor ut i all verden!

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2013)

Unge kvinner og menn fra Nøtterøy tok misjonsbefalingen på alvor

Hva kan få unge norske kvinner og menn til å reise ut til de mest underutviklede land for å forkynne evangeliet? Spørsmålet har bare ett svar: Misjonskall. Det bunner i budskapet som Kristus ga sine disipler for 2000 år siden. Senere har kirke, diakoni og misjon hørt uløselig sammen. Det skulle likevel gå mange år før misjonærer fra Nøtterøy dro ut i misjonens tjeneste. Men dette er også en viktig del av vår lokalhistorie.

På 16- og 1700-tallet var det tydeligvis ikke så mye levende kristentro i Norge. Den som fikk liv i kirke og åndsliv, var utvilsomt Hans Nielsen Hauge som etter sin død i 1824 ble betegnet som en av de største landsmenn som Norge har fostret. Hauge banet vei for næringsliv, ytringsfrihet og indre misjon, men det var hans sønn, Andreas, som var pådriver for den ytre misjon. Inspirert av pietister og misjonærer fra herrnhutere i Tyskland, ble det dannet en rekke misjonsforeninger i bygd og by. Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842, og Hans Schreuder ble Norges første utsendte misjonær. Prestekonen Gustava Kielland i Lyngdal fikk æren av å stifte en av de første kvinneforeninger. Frikirkesamfunn fulgte også opp.

Nøtterøy Misjonsforening for NMS stiftet i 1847

Fra 1842 og i tiårene fremover ble det stiftet en rekke misjonsforeninger og frivillige kristne organisasjoner i Norge. NMS var først ute, men det er jo spesielt at bare fem år senere ble det stiftet en forening på Nøtterøy. Stiftelsesprotokollen er tatt vare på og forteller at det skjedde på Kjærnås 4. januar 1847, og foreningen er sannsynligvis den første forening i vår bygd.

Personalkapellan Christen Wille ble den første formann, og i 1852 er han avløst av den nye og høyst profilerte sogneprest Georg Prahl Harbitz. Protokoller forteller at på det første møtet var det ni menn og tre kvinner til stede, men medlemstallet økte til 205 året etter. I Misjonstidende for 1848, side 62, kan det leses at foreningen var representert på NMS’ årsmøte med pastor Wille og klokker Davidsen. Det ble startet kvinneforeninger i alle skolekretser, til og med på Bolæren og på Håøya. I 1947, da det var 100-års jubileum, var det på Nøtterøy 11 kvinneforeninger og to barneforeninger tilknyttet NMS.

Mange former for misjon

Misjon er et vidt begrep, og i den tidligere sjøfartskommunen Nøtterøy var det mange foreninger som arbeidet for Den norske sjømannsmisjon, som ble startet i 1864. Men handelsflåten er ikke hva den en gang var, og etter store forandringer har sjømannsmisjonen fått tilføyelsen Den norske kirke i utlandet. Andre former for misjon, som Kirkens Bymisjon, Israelmisjon, Samemisjon m.v., kunne vært nevnt, men her må vi gjøre en begrensning. De som er oppvokst på Nøtterøy, med lengst ”fartstid” som misjonærer, får mest omtale, men vi har også tatt med noe om misjonærer fra andre landsdeler som etter misjonstjenesten har flyttet til vår kommune, samt noen korttidsmisjonærer. De fleste har vært knyttet til NMS og NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband).

Lilly Walle (f. Seland) fikk misjonskall som tenåring

Før 1940 bodde det i militærforlegningen på Håøya en våpensmed med navn Seland og hans familie. Barna måtte da ro over til Storebukt og gå veien til Tømmerholt skole. Det er fortalt at fru Seland i sin ungdom hadde misjonskall uten å ta det til følge, og at hun ba til Gud om å få et barn som ville bli misjonær. Slik gikk det. Da krigen kom, flyttet familien til Tømmerholt, og her skjer det at den eldste jenta, Lilly, som var født i 1926, gikk på realskolen og skulle skrive stil. Oppgaven var: ”Hva skal jeg bli, og hvorfor?”.

Eva tygger på den gule blyanten mens hun grubler over stiloppgaven hun har fått og levert. Det koster noe å skrive den, og ingen i klassen vet at hun skal bli misjonær, heller ikke læreren. Og så skjer det; Frøken Rødland kommer inn i klassen med bunken under armen, før hun hilser på klassen og sier: Vær så god, sitt ned.

Lillys hjerte gjør et hopp, for ut av bunken trekker Else Sofie Rødland hennes blå bok – og gir seg til å lese hennes stil. Hun kjenner rødmen stige opp av kinnene og ønsker seg under gulvet. Hun stirrer ned i pultlokket og kjenner 22 par øyne i nakken. Det føles pinlig. Men det går fort over. ”Dersom du med din munn bekjenner at Jesus er herre og av hjertet tror at Gud oppreiste ham fra de døde, skal du bli frelst,” har hun lært. Hun må gjennom det. Det ringer ut. Nå vil hun kanskje få reaksjoner. Det får hun, men bare positive. Ingen mobber henne. Tvert imot merker hun sympati og en smule beundring, Det viser seg at flere i klassen deler hennes livssyn.

65 år senere skriver hun om sitt yrkesliv som misjonærkone og kaller boken: ”EVA En kvinne på Guds spennende stier”. Egentlig er det seg selv hun skriver om, og Eva er pseudonym for Lilly Seland som giftet seg med Jan Walle fra Tønsberg.

Utreisen i til Afrika i 1951 ble usedvanlig spennende

Lilly Seland går på gymnas i Tønsberg, tar noen jobber som hushjelp og lærervikar og utdanner seg som barne- og barselpleier. Så går hun på Misjonsskolen i Oslo og på språkskole i Paris. I løpet av den tiden har hun blitt forlovet og gift med Jan Walle. I 1951 drar de med båt langs Afrikas vestkyst og ankommer havnebyen Douala i Kamerun hvor mindre motorbåter fylt av tiggere omringer dem. Plutselig kjenner Jan en hånd mot baklommen. Hurtig som lynet griper han hånden og redder lommeboken i siste øyeblikk. Dette er hans første møte med det folket han er kommet til Afrika for å forkynne evangeliet for.

Fra havnebyen Doula går ferden med tungt lastet lastebil via to av stedene NMS har misjonsstasjoner, nemlig Yoko og Tibati. Men de må kjøre videre til Ngaoundere som ligger fem mil lenger inn i landet. Der skal de bo i fire år.

Vel framme, etter å ha tømt et glass saft, måtte de rett i dusjen som besto av ei bøtte med lunket vann som var festet i en krok i taket. Bunnen i bøtta hadde små hull som var dekket med et lokk innvendig. Når man trakk i en snor, ble lokket løftet opp så vannet strømmet gjennom hullene. Så er det boyens (tjeneren) jobb å fylle bøtten for hver badegjest. For å ønske dem velkommen kommer en flokk kvinner som kommer syngende og gyngende oppover alléen i sin fineste stas. Og sannelig blir misjonærene beriket! Tre levende høner, en oksetunge, fem egg, seks appelsiner, flere store løker og en balje med poteter. En vakker skikk. Lilly takker og tar det som uttrykk for kjærlighet og omsorg og avslutter med bønn. Hennes mann blir stasjonsbestyrer og får ansvar for arbeidet i en rekke landsbyer i sitt distrikt. Begge må lære seg de innfødtes språk, og det er ikke enkelt.

I 1966 reiste familien hjem etter 15 år i Afrika

I boken forteller Lilly om en misjonærkones hverdag, kampen mot åndsmakter, slanger og ville dyr og tropesykdommer, men også om festdager i glede og takknemlighet når arbeidet lykkes. I tillegg til sitt arbeid som omsorgsperson for kvinner og barn i stasjonens nærmiljø, måtte Lilly også sørge for å skaffe mat og klær til sin familie. Hun fødte ikke mindre enn sju barn som trengte omsorg, men tjenere hjalp også til. Hvert tredje år var familien Walle i Norge på ferie, men det var nok av hensyn til barnas skolegang at de i 1966 sluttet som misjonærer. Noe av det verste familien opplevde var at huset de bodde i i Afrika brant ned etter lynnedslag. De fikk også sjokk i møte med ville dyr.

Etter 15 år i Afrika ble det først menighetstjeneste på Stovner i Oslo og 10 års frivillig tjeneste som pensjonister for sjømannskirken på Spanias solkyst.

Bjørg Lundager (f. Fuglestrand) 18 år i Nigeria og 22 i Tanzania

Ei annen Nøtterøy-jente, Bjørg Fuglestrand, født 1925 på Nordre Gipø, fikk også misjonskall i ung alder. Det var på et møte i det gamle Menighetshuset på Borgheim, hvor en misjonær i Santalmisjonen fortalte om misjonsarbeidet i Santalistan. Bjørg fikk da et kall som ble bestemmende for hennes fremtidige yrkesliv. Hun startet en barneforening på Nordre Gipø, tok artium, gikk på husmorskole og utdannet seg som sykepleier. Men det ble ingen reise til India.

I 1952 gikk Bjørg på bibelskole i Oslo og ble forlovet med Karl Lundager, en dansk håndverker og misjonær som i fire år hadde vært i Nigeria og var ansatt i Sudan United Mission. De giftet seg i 1953 og dro via England til Nigeria samme år. Der var de først misjonærer i 18 år og var senere 22 år i Tanzania. Bjørg og hennes venner i Norge ville nok helst at hun skulle bli knyttet til et norsk misjonsselskap, men da hennes mann i fire år tidligere hadde hatt oppdrag i Nigeria for tverrkirkelig selskap, og ble kalt tilbake dit, ble det naturlig at Bjørg fulgte sin mann og ble sykepleier og misjonær i Vest-Afrika.

Fra først av var det unge, velutdannede studenter som satte seg som mål å bringe evangeliet om Jesus Kristus til dette folkeslag. Forholdene var primitive i Nigeria på 1950-tallet. Befolkningen bodde i strådekkede hus uten innlagt vann eller elektrisitet. Det var mus og rotter og slanger i stråtaket og skorpioner på gulvet. Britiske misjonsledere la store planer for å forbedre de innfødtes levekår og gi dem utdannelse så de kunne hjelpe seg selv. De utarbeidet planer for et større prosjekt med gymnas, lærerskole, sykehus og tidsmessige boliger.

Karl var byggeleder og Bjørg sykepleier

Å legge planer er en ting, men prosjekter skal også gjennomføres. Det ble Bjørgs ektemann, Karl, som måtte påta seg denne vanskelige jobben i et land hvor det ikke var enkelt å skaffe bygningsmaterialer og dyktige fagfolk. 2-300 sorte arbeidere ble engasjert i steinbrudd for å skaffe stein til fundamenter, og det ble produsert millioner av leirblokker som ble tørket og stampet. Palmetrær ble flekket og mahognitrær ble skåret opp til planker og bjelker. Karl oppdaget også en vannkilde i nærheten, som ga rikelig vann til alle skoler. Maskiner til verksted ble anskaffet midt i skolesentret, og Karl bygget sin første kirke, som ble innviet i 1955. Den hadde plass til 800 personer.

Gindiri ble snart kjent og ettertraktet for studenter som kom fra hele landet. Bjørg og en annen sykepleier fikk ansvar for studentenes helbred. Studentene hadde med seg sine koner og barn. Sykdommer som kopper, meslinger og andre epidemier brøt ut, og det var mange fødsler. Utenfor skoleområdet var det en lokal stamme med mye overtro. Hvis kvinner fikk tvillinger, var det tegn på åndenes vrede, og det var skremmende eksempler på hvordan små barn ble drept. I sitt arbeid kunne misjonærene glede seg over åndelige vekkelser og stor kirkesøkning, men de opplevde også dramatiske hendelser. En gang var det tordenvær og lynet slo ned i huset. Skorsteinen raste ned en meter fra der hvor Bjørg og deres sønn på 10 år oppholdt seg, men de ble ikke skadet.

I basketak med en hedensk ”dodo”

En annen gang var det Karl som nær hadde mistet livet. En natt da en stor gjeng skulle feire de onde ånders fest, gikk de fullstendig amok. En kjempe skulle vise sin styrke ved å bryte seg inn og drepe misjonæren. I boken ”Afrikas Veie – Guds veje” forteller Karl: «Store steiner ble kastet mot inngangsdøren så lås og bolt ga seg. Bjørg og jeg satte ryggen til, men døren ble presset inn. Spontant sprang jeg ut og plantet en neve i åndens ansikt. Men kjempen var sterk, og i et større basketak var han nær ved å kvele meg. Men så fikk jeg revet meg løs og ropte på Bjørg. Hun gjøv løs på han slik at han rømte ut i den mørke natten». Dagen etter fikk Bjørg høre: «Du har kjempet mot Satan! En kvinne som rører ved en ”dodo” vil dø, men du lever!» Til historien hører også med at angriperen måtte i fengsel og fikk der besøk av Karl. Det ble forsoning og endte med at Ali kort etter ble en kristen og døpt.

Bjørg og Karl fikk også problemer, og var nær ved å bli drept i den fryktelige Biafra-krigen, som raste i 1966 og som skulle koste to millioner livet. På den tid startet Kirkens Nødhjelp et jordbruksprosjekt i Abakaliki, og deres ansatte var ofte på besøk. Karl fikk også byggeoppdrag andre steder i Nord-Nigeria. I Bukuru ble en presteskole bygget for å utdanne afrikanere til kirkeledere. Misjonsarbeidet som Bjørg og Karl tok del i, bar rike frukter, men det faktum at muslimer i senere år har sprengt eller satt kirker i brann, er et trist kapittel.

Fra Nigeria til Tanzania

Etter oppbrudd i Nigeria dro Bjørg og Karl til Tanzania og var der i 22 år. Gjennom Det Lutherske Verdensforbund og Det Danske Misjonsselskap fikk ekteparet en ny misjonsmark. I 1971 hadde biskop Kibira bruk for en arkitekt/misjonær i nordveststiftet vest for Victoriasjøen, som grenser opp mot Uganda, Rwanda og Burundi. Som kjent har det vært mye politisk uro og tragedier i disse områdene, men det skjedde også positive ting. Tanzania har siden 1960 fått mye utviklingshjelp, blant annet fra Norge, Sverige og Danmark. Imidlertid skal det ikke legges skjul på at ikke alt har gått så bra, men de bidrag som er gitt til misjonens mange prosjekter har gitt gode resultater. I dette bilde var Karl en viktig aktør som arkitekt og byggeleder, og Bjørg, sto sentralt i omsorg for kvinner og barn. Derfor ble hun av de sorte kalt Mamma Bjørg.

Av oppgaver som Karl fikk ansvar for skal nevnes: Vedlikehold av bygninger, oppførelse av boliger, design, prosjektering og oppførelse av nye, små og større kirkebygninger rundt i hele stiftet. Det var skoler, ungdomssentre, hospital og klinikkbyggeri, håndverkerskole, musikkskole, et aids- og forskningssenter, m.m. I tillegg til dette sto han for flere vannforsyningsprosjekter med solkraft som pumpet vann fra en dal til en vanntank 115 meter høyere opp.

I Tanzania hadde Bjørg diakonale oppgaver og var ofte på Statens sykehus hvor det også var en avdeling for kriminelle fanger. En dag stilte en av forbryterne henne følgende spørsmål: ”Hvis en mann har syndet mye hele sitt liv og gjerne vil ha en ende på det; Hva skal han gjøre?” 12-15 fanger og voktere så på meg i spent forventning, fortalte Bjørg og la til: ”Vi hjalp hverandre til å begripe hvorfor og hvordan Jesus måtte dø på et kors uten selv å være skyldig”. En tid senere slapp forbryteren ut av fangenskapet, fikk undervisning og ble døpt i den treenige Guds navn.

Førti års engasjement for Bangladesh

Høsten 1971 ble ekteparet Inger Marie og Olav Vold vigslet til misjonærtjeneste i Nøtterøy kirke. De reiste ut for Santalmisjonen til Bangladesh. Før det hadde Olav gått realskolen på Nøtterøy og vært med i det kristne skolelag og i KFUM/KFUK. Han utdannet seg til diakon og tok kristendom grunnfag i 1969. Inger Marie tok samtidig sykepleie og jordmorutdannelse. På grunn av frigjøringskrigen i Øst-Pakistan/Bangladesh ble deres utreise utsatt til 1972. Den blodige krigen hadde ført med seg store ødeleggelser og det ble mange oppgaver for Nøtterøy-misjonærene. Først språkstudier og så nødhjelp, helsearbeid, oppfølging av menighetsbyggende arbeid, og ikke minst planlegging av nye prosjekter.

Fra høsten 1974 ble misjonærene plassert i byen Maulvibazar, og det gikk mye tid til å forhandle med myndighetene om bygging av nye helsestasjoner i området. I samarbeid med Christian Fellowship of Bangladesh er det opprettet et sykehus og en bibelskole med 150 studenter. Etter hjemmeopphold tok familien en ny periode i Bangladesh 1978-86, hvor fokus var rettet mot mor og barn ogforebyggende arbeid som kosthold og hygiene. Tuberkulose var utbredt, og det måtte sørges for vann og latriner.

Inger Marie og Olav var tilbake også i 1997-99 og bodde da i Dhaka. Fra våren 2011 har Olav vært flere ganger i Dhaka, hvor Normisjon etter fusjon med Santalmisjonen har opprettet et Martin Luther College i samarbeid med Kristelig Gymnasium i Oslo.

For øvrig kan det tilføyes at også Olavs foreldre, Eline og Sigfred Vold, som pensjonister hadde et engasjement for Santalmisjonen i Ecuador i 1986. Olav Vold er nå bosatt i Hurdal, men bedyrer at han fortsatt har Nøtterøy-blod i årene.

36 år i Japan

Hvorfor drar norske misjonærer til Kina og Japan? De landene er da ikke underutviklet. Nei, men fremmede guder og keiserdyrkelse har vært skremmende. Det har vært tider med kristendomsforfølgelse, men misjonærer har også vært ønsket velkomne. Liv Bakke, f.1949, er oppvokst på Teie og hadde Odd Lande som klasseforstander på Grindløkken. Han fortalte mye om Kina, hvor hans foreldre hadde vært misjonærer. Konfirmasjonstiden med Reidar Kobro som veileder, bidro til bevisstgjøring av hennes kristne tro, og hun var KFUK-speider med Liv Fjugstad som gruppeleder. Det kristne skolelaget betydde mye, og hun gikk i Misjonshuset i Tønsberg hvor hun fikk kjennskap til misjon og kulturer i fremmede land.

Etter realartium på Borgheim i 1968 og sommerjobber på Hotell Borge, samt et år som au pair i England, tok hun utdannelse både ved høyskoler i Oslo og London. Fagområder var kristendom, matematikk, historie, pedagogikk, sjelesorg og finansregnskap. I 1972-73 hadde hun sommerjobb for psykisk utviklede barn i Tyskland.

I 1977 reiste Liv Bakke for første gang til Japan og var da husmor i sjømannskirken i Kobe. Det betyr at hun faktisk har vært i misjonens tjeneste i 36 år. Innimellom har hun hatt hjemmeopphold med reisevirksomhet for NLM og bibelskolelærer på Fjellhaug. I Japan har hun hatt stillinger som student- og menighetsarbeider og styrer for en barnehage. Fra 2004 har hun vært lærer ved Den norske skolen i Japan, som drives av NMS, Frikirken og NLM. Denne skolen ligger på den kunstige øya Rokko Island.

Fra 1990 og ti år framover var det ikke lov til å drive noen form for religiøs virksomhet på øya. Men for to år siden startet man med søndagsgudstjenester i gymnastikksalen i den nye skolen. Det gir nye muligheter til å nå nye japanere med det gode budskap om frelse i Jesus Kristus, sier Liv i en samtale, og forteller om nye tiltak som samler japanske, koreanske og norske ungdommer. Den nye kirken har et betegnende navn: Kjærlighetskirken. Liv, som i sommer har feriert hos sin søster Kari Bakke på Borge Hotell, har to år igjen før hun avslutter sitt engasjement i Japan.

19 år på Madagaskar

Med røtter fra en av Ekenes-gårdene, og oppvekst på Nøtterøy, er Rolf Ekenes utdannet flymekaniker, men studerte senere teologi og ble pastor i Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, DELK. Dette samfunn hadde ikke noe ytre misjonsarbeid før i 1983 da kirkesamfunnet inngikk et samarbeid med Det norske misjonsselskap. Den aktive teologistudent, Rolf Ekenes, var en som gikk i bresjen for dette, og det førte til at nettopp han, sammen med sin kone Beate fra Haugesund ble sendt ut som kirkesamfunnets første misjonærer.

Deres oppdrag var å bringe evangeliet til nye felter på Madagaskar. Beate hadde i tillegg til huslige sysler oppdrag som lærer. Rolf Ekenes rakk å skrive fem bøker som handlet om de innfødte med deres stammer og skikker. Her var det mye interessant stoff og mange muntre historier. Men årene på Madagaskar brakte også sorg. I 1989 mistet ekteparet sin lille datter Maria i en tragisk flyulykke.

Etter at Rolf Ekenes kom hjem i 2002, var han to perioder med i Nøtterøy kommunestyre og hadde en stilling som daglig leder for Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME). Det står for en sammenslutning av ikke mindre enn 33 landsdekkende organisasjoner, 44 menigheter og lokale nettverk. I denne sammenheng har han vært med på internasjonale misjonskonferanser. En av dem var i Cape Town i 2009 med 4000 deltagere som drøftet misjonens utfordringer i tiden som kommer. I 2011 ble Rolf Ekenes innviet som øverste leder og tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn DELK.

Ni år på Elfenbenkysten

Gunhild Vigeland Skinlo, datter av Karin og Knut Vigeland, og hennes mann, Dag, dro i 1984 til Elfenbenkysten som misjonærer for NLM. Før det hadde Gunhild tatt utdannelse på Diakonhjemmet som sykepleier og diakon og tatt ettårig misjonsskole på Fjellhaug. Dag Skinlo er fra Rødøy på Helgeland og er teolog fra Fjellhaug og Menighetsfakultetet. Etter språkstudier i Frankrike reiste de til den nordvestlige delen av Elfenbenskysten. Hovedoppgaven var å drive evangelisering og menighetsbygging blant Maohufolket rundt Touba. Prosjektet bestod av brønngraving, helsearbeid, fjern adopsjonsordning og forbedring av ernæring. Familien Skinlo var i Elfenbenskysten fra 1984-1989 og fra 1991-1994. Etter det bosatte de seg på Nøtterøy.

Syv år i Kina og Japan

Som misjonærdatter var Reidunn Karlsen født i Kina, hvor hennes foreldre før og under krigen var knyttet til NMS og språkskolen i Hong Kong. Det var en politisk vanskelig tid, og misjonærene måtte flykte. Det ble en besværlig reise før familien kom hjem høsten 1945. Etter utdannelse i Norge dro Reidunn flere ganger tilbake til det fjerne østen. Fra 1966 var hun tre år knyttet til den norske skole i Hong Kong og som husmor på sjømannskirken i Kobe. Hun var i fire år engelsklærer i Ningbo sør for Shanghaibukta og i Xibyu i Sentral-Kina. Reidun bosatte seg i 1968 i Lundveien på Teie og har senere bodd i Gabr. Christiansens gate. Hun var lærer på Teigar ungdomsskole i 28 år. Der har hun blant annet hatt undervisning i religion. Med sine erfaringer var hun godt kvalifisert for å samtale med sine elever i dette faget.

Misjonærer som flyttet til Nøtterøy etter endt misjonstjeneste

Et ektepar som satte sterke spor, var Anna og Lars Lande, som hadde vært misjonærer i Kina fra 1910 til 1927, og som etter det flyttet til Øvre Sem på Nøtterøy. Mens Lars reiste Norge rundt som predikant, drev Anna i mange år en kvinneforening og en gutteforening. Mange gutter i nabolaget husker spesielt at de i tillegg til å høre misjonsfortellinger lærte å flette kurver. Lande var ansatt i det som før ble kalt Kinamisjon, men som nå heter Norsk Luthersk Misjonssamband. (NLM) Fra 1949 ble all misjon i Kina stengt, men NLM har etablert seg på nye felter i flere verdensdeler, og er i dag Norges største misjonsselskap.

I 1952 dro misjonærene, Lillian og Rudolf Moe til Sør-Afrika og virket i Delali, Ongoye Eshowe i Natal. Eshowe er den eldste byen i det som før het Zululand, ikke så langt fra Durban. Der var de til 1958, men måtte reise hjem fordi Lillian ble syk. Etter det hadde Moe flere stillinger i NMS inntil han ble menighetsprest i Nøtterøy fra 1970 til 76. Rudolf Moe var en svært aktiv prest som betydde mye for kirke og misjon. I 1982-84 var han tilbake i Sør-Afrika som misjonsprest. I 1990 bosatte ekteparet seg på Nøtterøy. Deres datter, Marianne, har også vært misjonær i Afrika.

I 1953 reiste ekteparet Terese og Erling Kringlebotten til Madagaskar og var der som misjonærer til 1966. Senere var Erling sokneprest i Hof, og Terese var blant annet leder i Tunsberg bispedømmeråd. I 1986 flyttet de til Nøtterøy og var svært aktive for å støtte misjonsarbeidet.

Misjonsprest og senere sokneprest Christopher Woie har i en e-post fortalt: ”I 1974 kom Sølvi, gutten vår, Lars Thørner (bare noen måneder gammel) til Addes Abeba, Etiopia. Vi var utsendt av NMS. Etter språkstudier i Addes, dro vi vestover til Mend i Molega. Skulle arbeide innen Mekane Yesus-kirken. Sølvi arbeidet bl.a. som operasjonssykepleier på den lille klinikken i Mendi. Jeg arbeidet både ved bibelskolen og ned i Blånildalen. På grunn av alvorlig sykdom som Sølvi fikk, (hjernehinnebetennelse) ble vi sendt tilbake til Norge i 1975”.

På grunn av revolusjon i Etiopia var det ikke aktuelt å dra tilbake dit. Christopher, som var opptatt av radioproduksjon, tok senere kurs i Cambridge og ved BBC, og var også programsekretær i NRK. I 1981 trengte NMS flere misjonærer med erfaring i mediearbeid. Det førte til at familien Woie ble kalt til Bangkok og var i Thailand til juni 1989. Der var det mange ulike oppgaver relatert til fellesskap med andre kirker og misjoner, og de var med på å bygge en luthersk kirke. Sølvi fikk ansvar for opplæring av barn fra engelsk/amerikanske skoler og hadde diakonale oppgaver. Christopher var, i tillegg til sin prestetjeneste, leder og tillitsmann for en luthersk fellesmisjon i noen år. For øvrig er det sagt at han mestret deres språk, thai like godt som eller bedre enn de innfødte.

Fra 1994 var Woie ledende sokneprest på Nøtterøy og ble betegnet som en spesiell omsorgsperson, ikke minst i forbindelse med flomkatastrofen i 2004, da flere fra Nøtterøy omkom. Etter at Woie gikk av med pensjon i 2010, har han vikariert som sjømannsprest i Spania, og er nå bosatt i Grimstad.

Etter at kommunistene overtok makten i Kina, åpnet det seg muligheter for misjon på Formosa Taivan. Fra 1962 til 1971 var Astrid Askeland og Per Solsvik i Misjonsalliansens tjeneste og drev der et betydelig diakonalt arbeid på et nyopprettet sykehus. De flyttet til Nøtterøy 1 1976. Behovet for sykepleie og omsorg for fattige barn var fortsatt til stede, og Astrid Askeland dro tilbake til Taiwan i 1989 og var misjonær til 1993. Hun er nå med i misjonsutvalget.

I 1966 reiste Ella Wohlberg, født på Tjøme i 1937, til Sør-Afrika som misjonær. Hun var sykepleier, ansatt i NMS, og arbeidet på Nkonjeni Hospital til 1971. I 1970 giftet hun seg med Ronald E. Wohlberg, som hadde en stor farm. Ella fortsatte som misjonær (teltmaker) til 2001. I perioden 1994 – 1999 var hun leder på Emseni Age Home, drevet av Den Evangelisk Lutherske kirke (ELC, den sorte kirken). Under smertefulle uroligheter i år 2000 ble også huset deres ranet og Ronald skutt, men Ella overlevde ved et Guds under. Hun reiste da hjem og har i senere år bodd i Vestskogen, hvor hun nå er en god støttespiller for kirke og misjon.

Bjørg Helen og Hans-Tore Leithe, som bosatte seg på Nøtterøy i 1988, hadde tidligere vært misjonærer i Indonesia. Fra 1975 til 1984 gjorde de en pionerinnsats for å opprette en misjonsstasjon på Java. Hans Tore har senere vært kretssekretær i NLM og har også vært ansatt i Misjonsalliansen, hvor han var en av pådriverne for menighetens åtte årige satsing på misjonsavtale i Ecuador. Bjørg er spesialsykepleier og har vært medlem av Nøtterøy Menighetsråd.

Allerede i 1937 sendte Pinsekirken Betel sine første misjonærer, Signe Pedersen og Inga Johnsen, til Kina. Etter 1955 har Jenny Halvorsen vært misjonær i India, men det mangler konkrete opplysninger. Sikkert er det at menigheten i alle år har støttet ulike prosjekter.

Åse-Berit og Nils Esborg har vært to perioder i Kongo. Esborg, som nå arbeider i NAV, har skrevet om dette: ”Den første perioden var fra 1989 til 1992. Vi var stasjonert i Kaziba ved sykehus som PYM (Pinsevennenes Ytremisjon) i samarbeid med Norad drev. Åse-Berit var lærer på sykepleierskolen og jeg hadde administrative oppgaver. I tillegg til det hadde vi også ansvaret for en misjonsstasjon i Kalonge som vi besøkte jevnlig. Oppgavene var menighetsarbeid, veilede og oppmuntre pastorer og evangelister, sosialt arbeid ved utdeling av mat og klær.”

Den andre perioden var fra 1994 til 1996. ”Jeg var da engasjert i arbeid med flyktninger fra Rwanda. Det var et samarbeidsprosjekt med Kirkens Nødhjelp og norske og svenske pinseorganisasjoner. Vi hadde ansvaret for 50 000 flyktninger fordelt på fire leire og et feltsykehus. Vi var stasjonert i provinshovedstaden Bukavu, og i denne perioden drev vi også evangelisk arbeid ved at vi besøkte ulike menigheter i distriktene”, forteller Nils Esborg.

Misjonen har både hjemme- og utearbeid. Else Hanhce var hele sitt yrkesaktive liv ansatt i NMS. Hun var født i 1926, vokste opp i Nordbyen, men flyttet til Vestskogen i 1990. I mange år reiste hun land og strand rundt for å motivere barn og voksne for misjonens sak. Hun besøkte misjonsfelt i Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Madagaskar. Dessuten var hun i Thailand, Taiwan, Hongkong og Japan for å hente inspirasjon og gi tilbakemeldinger til foreninger her hjemme. I 1994 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt trofaste misjonsengasjement.

Kortidsmisjonærer

Som vi har sett, har noen brukt det meste av sitt liv ute eller hjemme i misjonens tjeneste. l senere tid har det vært flere som har vært ute i kortere perioder. Astrid Aarsland og hennes mann Arne Teien, var i Etiopia for NLM fra 1989-92. Han var lærer ved den norske skolen, og Astrid tok seg av praktiske oppgaver. Randi og Knut Gilje har vært i Hongkong og Dag Thorød har vært i Kenya. Ellen Hansen, født Sivertsen, og hennes mann, Karl Martin, var lærere på Madagaskar i to år fra 2004. Sigrid Ekenes Hansen og hennes mann, Kristoffer, har nylig vært der i to år, og Terje Evensen fra Vestskogen, som er gift med Jane Markhus og utsendt fra Tjøme menighet, har nå en administrativ tjeneste på Madagaskar. Anne Grethe og Knut Inge Bergem driver barnehjem i Thailand. Dessuten har Wenche og Kjell Bjørnstad startet et eget prosjekt for å hjelpe 24 000 foreldreløse barn i Budalangi i Kenya nær Victoriasjøen.

Kirken i Nøtterøy og menighetenes misjonsprosjekter

Omkring år 1990 startet Den norske kirke prosjekter som førte til at de enkelte menigheter skulle støtte forskjellige misjonsselskaps arbeid i fjerne land. Menighetene i Nøtterøy har fulgt opp og har støttet ulike prosjekter for Det norske Misjonsselskap, Tibetmisjonen, Misjonsalliansen, Areopagos og Normisjon. Menigheten Isla del Valle i Guayaquil i Ecuador har status som ”vennskapsmenighet”. Under gudstjeneste i kirkene blir det bedt for misjonærene hver søndag.

Svend Foyn – en god støttespiller for misjonen

Som vi har sett, er det ikke så få som er kalt til å reise ut, men uten støttespillere hjemme ville det neppe la seg gjøre. Tønsberg og Nøtterøys store sønn, Svend Foyn, var således en betydelig bidragsyter. Han var opptatt av at de innfødte i Sør Afrika og på Madagaskar skulle få yrkesopplæring. Det vakte en viss oppsikt at Foyn allerede i 1870-årene sørget for at misjonærene skulle få med seg telefonanlegg, foto- og lysbildeapparater. Både i Zululand og i Madagaskars innland er det fremdeles arbeidsskoler som bærer Svend Foyns navn. Sven Foyn og Hustrus Missionsfond har hatt stor betydning i flere sammenhenger.

Er det fremdeles behov for misjonærer?

Noen kritiske røster har alltid ment at det er bortkastet tid og penger å drive misjon, og spør: ”Holder dere på med dette ennå?” Rolf Ekenes, som er omtalt tidligere, har skrevet bøker og artikler om misjonens fremtidsutsikter. Han ser for seg de som ikke har sans for misjonsarbeidet og uttaler: ”Vi må nok ta pulsen på arbeidets status og utviklingstrekk, tenke nytt og gå nye veier, men fortsatt med det gamle innhold. Å si med frimodighet noe så uhørt og provoserende som at Jesus er veien, sannheten og livet for alle mennesker blir den største utfordringen for misjonsbevegelsen i tiden som kommer. En tanke som frontkolliderer totalt med en tid som er avvisende til absolutter. Dette har alltid vært ekstremt forargelig – men blir det enda mer etter hvert som den europeiske sekularisering fester grepet.”

Er så tiden inne for å pakke sammen og overlate arenaen til de innfødte i fjerne land? Ja og nei. Det er selvfølgelig et mål, og noen steder er det gjort og går bra. Det sies også at nå drar tusenvis av misjonærer fra Afrika og andre kontinenter ut til nye folkegrupper og følger det samme kall: Gå ut i all verden og forkynn …! Dessuten er radio og moderne medier gode hjelpemidler. Men fortsatt er det mange folkeslag som ennå ikke har hørt ”Det glade budskap”.

Det som begynte med en misjonsbefaling til elleve disipler, sluttet med et viktig løfte. ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende”.