Ivar Hanssen-Bauer (Njotarøy 2000)
Hvordan er det å bo i et gammelt hus på Agerup gård?
Den som bor i et gammelt hus, kan iblant bli blind og litt likegyldig overfor all den gamle hverdagen omkring seg, til og med bli ganske lei alt det gamle. Artikkelforfatteren har det i alle fall slik i perioder at den enkle, urbane byleilighet med ett eneste møbel i for eksempel børstet stål kan virke svært forlokkende. Andre gang-er er alt det gamle behagelig og naturlig tilstede. En konsekvens av å bo oppi det er at alle de små impulser man får i sin stadige dialog med huset, blir til en ganske stor begrepsløs kunnskap; det er vel da vi snakker om at et hus får «sjel».
Når dette skrives er det høst. Det er høst nr. 201 etter at stedet fikk sin nåværende utvendige fremtoning under byggherre Christen Nielsen Agerup.
Steinalder – nåtid
Funn av flintredskaper og flintavslag trekker stedet Agerups historie tilbake til yngre steinalder. Om folk har bodd her er uvisst, men flintavslagene sier noe om at det ikke bare handler om tilfeldig forbipasserende mennesker; noen har sittet og arbeidet med flint. Havnivået var på den tid ca 15 m høyere enn i dag. Det var få hundre meter nordover til «Oterbekkvika» og sørover til «Årøysundvika». Det som nå er jordbruksland kan ha vært skogområder med varmekjære tresorter.
Gården Agerup er selvsagt av nyere dato, og den er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1396 som Agharudhi i Rødeboken (Biskop Eysteins Jordebok). Navnet blir tolket som en «rud-gård», kanskje knyttet til mannsnavnet Agi. Endelsen -rup er muligens tilkommet etter påvirkning fra danske stedsnavn.
Noen mennesker
Som vi kommer tilbake til senere, stod bygningsmassen i 1799 omtrent slik den er idag. To år senere, i 1801, finner det sted en folketelling. Den er nå systematisert og finnes tilgjengelig for alle på Internett. I følge denne folketellingen bodde det i 1801 femten mennesker på gården. Herskapsfolket var ekteparet Christen Nielsen og Rebecha Maria Rasmusdatter, begge 39 år gamle. De hadde fire døtre på 16, 14, 12 og 10 år. Deretter følger de fire guttene hvorav to er 8 og 6 år og to er tvillinger på ett. (Tvillingene kan jo ha vært noe av det første Christen og Rebecha tok til med i sitt nye hus). Det bodde også fem tjenestefolk på stedet. Det var fire kvinner og en mann mellom 25 og 41 år. Den eldste, Christine Nielsdatter, var «Blindfød og har fattig lægd». Det kunne vært interessant, og det skulle vel være mulig, å følge flere av disse personer vide-re. Det blir ikke gjort i denne sammenhengen. Det som er sikkert er at 1801 er et tidspunkt da i alle fall de ytre omstendigheter ligger til rette for et godt liv på Agerup. At hendelser ute i Europa snart skal utløse både tunge kriseår og et politisk jordskjelv i Norge, er de femten menneskene uvitende om.
Hovedhusets eksteriør
I 1799 har det blitt gjennomført en omfattende ombygning av hovedhuset og i tillegg satt opp nye uthus. Christen Nielsen hadde gjort det bra innen skipsfart og det er selvfølgelig inntekter fra den som har muliggjort dette løftet. Hovedbygningen bærer mange spor etter hvilke forandringer den har gjennomgått. Flere av disse sporene har dukket opp i forbindelse med nyere restaureringsarbeider.
To hus
Hovedbygningen består av to tømmerbygninger som er sammenføyd og supplert med reisverk. Prinsippskissen (fig.1) viser hvordan huset er bygget opp (de innbyrdes forhold er ikke utmålt på denne skissen). Skissen stemmer brukbart for begge etasjer. Følgende gjennomgang refererer til første etasje. Det er et tømmerhus i sør. Det består av to rom (A og B) med grue (g). Dette huset har trolig stått på samme sted før påbygningen. Dette huset ble av Jon Brænne ved NIKU (Norsk institutt for Kulturminneforskning) i 1996 omtalt som en «Vestfoldstue». Det skal tidligere være funnet spor etter en svalgang og utvendig trapp ved bokstav D. Det andre tømmerhuset (C) i nordvest består bare av ett rom pr. etasje, men har en utløper mot huset i sør. Møtestedet er markert med «brudd». Her er det ikke laftehjørne. Tømmeret er rett og slett kappet. Det er naturlig å tro at dette er et hus eller en del av et hus som er satt inntil i forbindelse med utvidelsen i 1799. Ingen av disse to tømmerbygningene er sikkert datert. Utvidelsen mot øst (D og E) er bygget i reisverk. Dette er altså husets yngste bygningsdeler og er fra 1799. Fra utsiden er det ikke umiddelbart lett å få øye på at det dreier seg om et ganske sammen-satt hus. Det var selvfølgelig også målet; et enhetlig og stilriktig herskapshus. Dette har ikke vært helt enkelt. Sammensetningen av huset har for eksempel stått i veien for den symmetriske og regelmessige plassering av vinduene. Man kan ikke plassere et vindu der hvor man innenfor treffer på et laftehjørne. Slike steder har man løst problemet ved å «bygge vindu» og deretter male det som vindu. Disse blindvinduene er forsiktig markert på illustrasjonen. Den manglende symmetrien viser seg også i ulike antall vinduer på hver side av portalen på østveggen. Vinduenes høyde og bredde varierer for øvrig nokså mye rundt huset. Inne avslører gulvhøyder, dørhøyder og romløsninger at dette ikke er en enhetlig bygning. Målet var klart nok. Huset skulle ligne på de staslige europeiske. Og man klarte å gi huset et helhetlig preg. Man imiterte de europeiske byggematerialene, for eksempel sandstein, ved å male med lys oker.
Interiøret i hovedhuset
Man skal ikke langt tilbake i tid før man finner et samfunn der gjenbruk og økonomisering med ressurser var selvsagt på en helt annen måte enn i dag. Som tidligere nevnt ble det under ombyggingen i 1799 brukt et helt hus på nytt. Også i interiøret er det lett å se tegn på at man brukte materialer om igjen. Dører som tidligere hadde vært helt greie å vise fram, fikk nå en mer bort-gjemt plass i huset, mens nye dører ble plassert i de rom som oftere skulle tåle gjesters granskende blikk. De eldste dørene i et hus som har gjennomgått påbygginger er som regel bortgjemt. De kalles i følge Brænne vandrende dører. Bruk av materialer på nytt er det også et godt eksempel på i den såkalte «gamlestua» som omtales noe mer utførlig senere.
Farger
Utvendig var det i klassisismen vanlig å imitere europeisk byggeskikk ved bruk av farger. Fargene man benyttet innendørs kunne være temmelig friske, gjerne flere klare og skarpe farger i samme rom. Hvert rom kan leve sitt eget liv uavhengig av naborommet. I et rom (C) er det avdekket en klar rosa veggfarge mens taket har vært lyseblått. Naborommet (E) har vært tapetsert over en brystning med grønnaktige marmor-imitasjoner.
Tapetet
Noe man aldri vet i et gammelt hus er hvor lang tid en oppussing tar. Vi som bor her, hadde tenkt å bruke tre uker på å pusse opp et soverom i 1995. Tre år etter kunne vi flytte inn i soverommet, og da med et avdekket og restaurert tapet fra slutten av 1700-tallet på veggen. Tre-fire eksperter ledet av Britt Heggenhougen var koblet inn i arbeidet med selve tapetet i tre uker. I tillegg kom malerarbeider. Det var Jon Brænne ved NIKU som bestemte tapetets datering og opprinnelse i forbindelse med en befaring i 1996. I etterkant tok Brænne initiativ til bevaring av tapetet.
Jaques Revellion laget tapeter i Paris på slutten av 1700-tallet, og rundt 1785 trykket han trolig tapetet som henger i salen på Agerup på Nøtterøy. Det er i stilarten Louis Seize og i dag sjeldent.
Karakteristika
Rundt 1800 begynte man i Frankrike å eksperimentere med å produsere «uendelige» baner av papir slik at man kunne lage tapet omtrent slik vi kjenner det i dag. Det var først et stykke ut på 1800-tallet en slik teknologi ble tatt i bruk. Papirtapeter fra tiden forut for dette består av enkeltark som er limt sammen til baner før trykking, en teknikk man begynte å benytte fra ca. 1760. Tapetet i salen på Agerup er av en slik type. Når man snakker om rapport i forhold til tapeter mener man den avstand det er mellom hver gang tapetets mønster gjentar seg. Dette tapetet har en rapport på ca. 1,1 m. Den lange rapporten og mønsterets karakter gir tapetet et luftig preg. Fargene fremstår som friske slik de er nå, og dette er enda mer tydelig når man går nærmere inn på deler av tapetet som har stått mer beskyttet mot lys og slitasje. Her kan vi nesten snakke om grelle farger. Og det er mange av dem; 7-8 klart adskilte farger.
Tapetseringsarbeidet
Tapetet er limt på åpen strie som sitter stiftet direkte på vegg. Dette er typisk for tiden.
Tapetets mønster er vanligvis ment å være kontinuerlig, også vannrett. Slik er det ikke på Agerup. Den mest sannsynlige årsaken er at man ikke har hatt nok tapet til å gjøre mønsteret kontinuerlig. Det ville føre til betydelig svinn, sær-lig fordi rapporten er så lang som den er.
En annen sak er det at tapetet ser ut til å være amatørmessig satt opp. Tapetet er utstyrt med en skjøtekant på venstre side av banene. De(n) som har satt det på vegg, har arbeidet seg fra venstre mot høyre rundt rommet og på den måten lagt skjøtekanten over forrige bit. Den burde selvfølgelig vært skjult ved å legge tapetet fra høyre mot venstre.
Spesielle ting
Et innfelt stykke tapet i ren empire (altså senere stilart) i helt annet mønster og fargesammensetning er vanskelig å forklare på annen måte enn at det er et forsøk i forbindelse med en senere plan for oppussing.
En av rommets døråpninger har trolig vært endret etter at tapetet er satt opp. Fargene som ellers er benyttet i rommet er ganske forsiktige, trolig i den hensikt å fremheve de franske papirstrimlene.
Gamlestue (A)
Her er veggmalerier fra ca 1750 bevart etter et riksantikvarens puslespill-innsats midt på 1960-tallet. Veggmaleriene ble den gang funnet i vill uorden på veggen — gjenbrukt trolig ved fornyelsen i 1799. Mønsteret var det ikke så farlig med. Nå skulle det nemlig tapet på veggen. Det finnes rester av et tapet som har vært i denne stua. I 1750 hadde man ikke råd/tilgang til tapet. Da malte man ganske enkelt et tapet. Man malte også brystning som skulle etterligne tre forskjellige finere treslag.
Liten stue (E)
Som nevnt er det marmorimitasjon på brystpanel bevart i et rom. Bare noe er eksponert som et titteskap, men det er trolig mulig å komme inn gjennom malinglagene og få fram alt sammen. Også her er der gjenbrukt panel med fragmenter av veggmalerier under nåværende plater og tapet. De er ikke datert.
