Gårdsnavn og bosetning på Njotarøy

Terje Fr. Gulbrandsen:

Når kom det første gang mennesker til Nøtterøy? Hvorfor kom de hit ? Når kom den første nøttlending for å bosette seg fast? Hvor bygde han – eller var det en hun – den første gården, det første huset ? Hvordan utviklet bosetningen seg ?
Slike spørsmål vil vi nok aldri få svar på. Men stedsnavnforskerne tror at øynavnet opprinnelig var Njot, øya man kunne nyte. Og her skulle det være mye å velge i: fiskerikt hav, fruktbar jord og nok av lune viker å overnatte i eller bosette seg ved.

Det kan likevel være interessant å drøfte disse spørsmålene. En av grunnene til det er at stedsnavnene kan fortelle noe om rekkefølgen på bosetningen og om hva som har gitt stedet eller gården navn. En annen er at tradisjonell navnetolkning trekker en del av konklusjonene sine av et foreldet syn på landhevningen og i hvilket tempo den foregikk.
En diskusjon omkring disse forholdene, synliggjør dessuten noe helt sentralt om historisk viten: den er hele tiden avhengig av nye og friske problemstillinger. En rekke udiskuterbare fakta har lite med historie å gjøre. Det er måten disse fakta blir brukt på, hvordan de er satt i sammenheng og hvordan de til enhver tid blir vurdert, som er det interessante.

Før vi går inn i disse problemene, må vi sneie innom et par selvfølgeligheter og også komme med en antagelse eller to. Vi vil selvsagt aldri få noen fastlagt bosetninghistorie på Nøtterøy. Arkeologene kan trekke slutninger av de funnene som er gjort, og de kan sannsynliggjøre en slags forhistorie. Først fra høymiddelalderen kan historikerne utnytte skriftlige kilder til å si noe om Nøtterøys historie.
Det er også selvsagt at Nøtterøy tidligste historie har vært en lang og springende prosess. Øya er neppe blitt befolket over natta!
Vi må kunne anta at før den første nøttlending bosatte seg fast, har det vært mennesker her i lange tider, først som jegere, fiskere og fangstmenn, dernest kan de hatt øya som oppholdssted i perioder av året.
Mange fornfunn viser dette. De mest iøynefallende minnene fra tidlige tider er uten tvil de store gravrøysene, som vi finner langs sørkysten av øya og på øyene i skjærgården. I lange tider er de blitt datert til bronsealder, men i de senere år er det kommet antydninger om at de kanskje er yngre, altså fra jernalder. Uansett må vi nok 2000 år tilbake, og det er sannsynlig at de ble bygget før den faste bosetningen kom.
I tillegg er det i Nøtterøys jord funnet en del redskaper som vitner om at det har vært mennesker her for mer enn 2000 år siden.

Jord og sjø

Sålangt forskere kan slå det fast med sikkerhet, har de første, faste bosetningene, de første gårdene, ligget i nær kontakt med vannet. Og det er ikke underlig at menneskene så det fruktbare vekselspillet med å utnytte de ulike naturressursene; maten kunne de hente fra både jord og sjø. Denne vekselvirkningen finner vi helt opp mot vår egen tid, og denne typen bureisere har blant annet fått navnet strandsitter.

Landhevningen

Det er særlig to typer kunnskap jeg vil bruke for å belyse spørsmålet om Nøtterøys første bosetning og den utviklingen den fikk. Det ene er vår tids viten om landhevningen, som moderne forskning har et helt annet forhold til i dag enn for 70-80 år siden. Prof. T. Jak. Schetelig, en av datidens fremste geologer, hevder i Lorens Bergs «Nøterø» , som kom ut i 1922, at fra «…jernalderens begyndelse eller med andre ord i de sidste 2500 aar har strandlinjen hat sin nuværende plass.» Denne påstanden gjentar Leif Andersen i sin artikkel i Vestfold-minne fra 1965, «Trekk fra Nøtterøy historie».
I «Njotarøy» 1988 presenterte Jan Brendalsmo to kart, som viser midtre Nøtterøys utseende, da vannet sto henholdsvis 10 og 5 meter høyere enn det gjør i dag. Han tidfester det første nivået til ca. år 0, det andre til ca. 6-700 e.Kr. Arkeologene bygger både på egen kunnskap og moderne geologi, når de kan hevde at landet har steget 10 meter i forhold til sjøen de siste to tusen år. Brendalsmos ærend er å drøfte gravfeltet i Hella, mens jeg vil bruke disse kartene til å si noe om den første bosetningen på øya.

Stedsnavnene

Den andre kildetypen jeg vil bruke, er gårds- og stedsnavnene. Det er skrevet mye om dem og fortolkningen av dem, men det ser ikke ut som om noen har villet rokke ved de tolkningene av Nøtterøy-navn, som Oluf Rygh gjorde i sin berømte «Norske Gaardnavne» fra 1907. Her presenterer han alle gårdsnavn med navnefortolkninger, og dette verket er et standardverk i all norsk stedsnavnforskning. Jeg har tatt meg den frihet å sette spørsmålstegn ved noen av tolkningene hans, ikke minst fordi de bygger på datidens kunnskap om landhevningen.
Når vi vet at geologenes kunnskap er blitt fundamentalt revurdert i vår egen tid, vil også Ryghs tolkninger måtte komme i et nytt lys, et lys, som kanskje kan gi ny innsikt om Nøtterøys første bosetningshistorie .

Da landet steg

Da isen trakk seg tilbake for ca. 10000 år siden, begynte landet å heve seg. Det gikk nok ikke i samme tempo hele tiden, men den første av øyene kan nok ha blitt tørt land for ca. 6-7000 år siden, den som i dag er Nøtterøys høyeste punkt, Vetan. Siden da har altså landet i forhold til havnivået steget ca. 100 meter. Denne landhevningen har selvsagt vært kjent lenge, men det er altså ikke så mange tiår siden forskere trodde at nåtidens strandlinje ble nådd omtrent i bronsealderen.
La oss se hvordan landskapet på midtre Nøtterøy endrer karakter hvis vi hever vannet 10 meter i forhold til dagens strandlinje. De største endringene skjer i det lavtliggende området sør og øst for kirken, og de ytre delene av de nåværende bekkedalene blir til sund rundt flere store øyer.

Øyene på indre Nøtterøy

På kart 1 ser vi fem øyer ligge på rekke og rad sørøstover fra nordre Nøtterøy: Gipøy, Kjøløy, Nes, Ulvøy og Bjerkøy. I dag er bare den siste ordentlig øy, mens de andre hører til «fastlandet» på Nøtterøy. Det skal ikke mye fantasi til for å se at Ulvøy en gang har vært øy; sundet fra Knarberg til Arås ligger tydelig i terrenget.
Verre er det med de tre andre, fordi sjøen nå er så langt unna.
Dessuten har den midterste øya ikke noe øynavn i dag, og jeg kjenner ikke til at noen har en tradisjon på et øynavn her. Landhevningen førte til at det nåværende Nes ble et nes, eller en halvøy, for ca. 1000 år siden. Det er rimelig å tro at gårdsnavnet kom senere enn dette, og det er i alle fall ikke utenkelig at «øya» en gang har hatt et øynavn, som i dag er forsvunnet.
Men de to siste øyene har øynavn den dag i dag, Gipø og Kjøle. De tidligste skriftlige kilder skriver navnene Gipøy (1413) og Kioløy, Kjøløy (1398) om gårdsbrukene, og på disse tidspunktene var gårdene allerede delt, hvilket burde bety at de er blant de eldste på Nøtterøy. Begge navnene forklarer Rygh med «…flad Strækning langs Vand.» , og han henviser til at de ligger ved bek-ker. Vi vet nå at de har vært virkelige øyer da de ble navnsatt, fordi Rygh ikke hadde den kunnskap om landhevningen som vi har i dag.
Det kan være nødvendig å skille litt mellom disse to navnene. Gipøy synes å være klar, men var navnet på den øya som ligger sørøst for Gipøy, Kjøløy?

Kjøle

Jeg tror ikke noen ville satt et øynavn på et område som ikke var en øy, og hvis Kjøløy skulle vært en annen enn den øya vi ser på kart 1, må vi heve vannet så mye at vi sannsynligvis kommer til en tidsalder da det ikke var mennesker her. Så jeg våger konklusjonen: navnet på øya sørøst for Gipøy har vært Kjøløy.
Men hva betyr så forstavelsen Kjøl eller Kjol ? Det er vel ikke verre enn at det er en kjøl, altså en terrengformasjon som ligner en kjøl. Langs deler av grensa mellom Norge og Sverige ligger Kjølen, en lang fjellrygg, og montro om ikke åsen øst på øya er nettopp denne «kjølen». Dessuten er den sørøstre delen av den gamle Kjøløya den dag i dag en del av Vestre Kjøle.
Da landet steg, ble stadig mer jord tørrlagt, og til slutt var sundet grodd igjen. Kjølegården utvidet seg bokstavelig talt sørover.

Gipøy

Gipøy er øy så sent som på kart 2, altså for drøyt 1000 år siden.
Navnetolkningen er usikker, men Rygh mener at det må ha noe med det gammelnorske ordet «gipa» å gjøre. Det skal bety «…danne en vid Aabning». Rygh holdt seg til samtidens kunnskap om landhevningen, men den er altså grundig revidert.
Men hva betyr så forstavelsen «Gip-»? Det kan selvsagt være riktig det Rygh hevder, men for ikke lenge siden, leste jeg i Tønsbergs Blad om «Grinigipen» i Lardal. En «gip» er en fiskeinnretning der oppe, og kanskje ordet rett og slett betyr at Gipøy var den øya der bøndene, som bodde vest og sør for øya, hadde faste fiskeinnretninger. Rundt Gipøy har det sikkert vært god strøm med rikt fiske, så tolkningen kan ha noe for seg. Navnet er sikkert eldre enn gården, som ble bosatt etter hvert som befolkningen økte.

De første gårdene

Tradisjonell stedsnavnforskning har etablert et visst hierarki når det gjelder gårdsnavnenes alder.
1. Enstavelses naturnavn, som Berg, Vik, Ås, Nes.
2. -vin og -heim (0-600)
3. -land (folkevandringstid)
4. -stad (merovingertid 600-800)
5. -byr,-bær
6. -rud
På Nøtterøy finnes i dag bare ett navn av type 1: Nes. Ingen av de som har beskrevet Nøtterøys forhistorie vil gi denne gården status som primærgården på øya. Som nevnt før, ble Nes et nes så sent at det allerede var fast bosetning andre steder.
Av type 2 har vi på Nøtterøy i alle fall fem gårder, som i sin tidligste skriftlige form blir skrevet Niotarin (1397), Sondini (ca. 1400), Sæme (1317), Skærfuæimæ (ca. 1390) og Midæime (ca. 1400), altså Nøtterø, Sande, Sem, Skjerve og Meum. På kart 2 ser vi hvordan disse gårdene har forsynt seg med jordstykkene som heller ned mot sundet mot Gipøy. Nøtterø sikret seg den nordre delen, Sande den vestre og Sem den søndre. Mellom gårdene er det små viker, som etter hvert som landet steg, ble til bekker. Disse vikene med bekkene som rant ut i dem, ble grenser mellom gårdene, og i dag ligger eiendomsgrensene mellom Nøtterø og Sande i vest og Sem og nabogårdene Gunnestad og Stangeby i sør fremdeles i bekkene.

Hvem var førstemann?

Hvilken av disse gårdene var så den første? Det ville bli ren spekulasjon å utnevne en av dem til den første. Men det er argumenter som kan tale for både den ene og den andre.
Sem kommer av *Sæheimr (* betyr at skriftformen ikke finnes, men at den må ha vært slik en gang), altså gården ved sjøen, akkurat som Sem hovedgård eller Jarlsberg. På en måte burde Sem kunne utpekes som den første, fordi også de to andre gårdene, *Njotarvin og *Sandvin ligger til sjøen, og da ville det være naturlig at den første «gården ved sjøen» ble kalt *Sæheimr eller Sem.
På den annen side betyr «vin» naturlig gressgang, altså en gratis gave fra naturen til de første bønder, og da kan det være rimelig at de første gårdene ble reist på de naturgitte engene. Til *Njotarvins fordel taler at kirken ble reist på dens grunn, og det kan ha skjedd på samme sted som det gamle offerstedet, som sikkert har eksistert fra de første tider. Flere steder i landet ligger den første kirken på hovets grunn, men det behøver ikke nødvendigvis være på den første gårdens grunn. Dessuten kan hovet ha ligget et helt annet sted, nemlig, på den gården som i dag heter Hovland.
Så det er ikke lett, snarere umulig, å kåre noen vinner i dette spørsmålet.

*Sandvin

I dag ligger det to gårder mellom *Sandvin og *Sæheimr: Gunnestad og Stangeby. I følge teorien skal dette være yngre gårder enn «vin» – og «heim» -gårdene, og hvis dette er riktig, må vi tenke oss at *Sandvin har vært mye større enn den er i dag og i høymiddelalderen. Det er ikke så urimelig, siden gården ikke har har kontakt med sjøen. Og det har den nok hatt da den ble etablert.
Derfor antar jeg at *Sandvin for 12-1500 år siden ble delt, slik at Gunnestad og etter hvert også Stangeby oppsto på *Sandvins gamle grunn. Hva som ligger bak denne delingen, av familiemotsetninger eller regulær utskilling til en selvstendig sønn, skal vi ikke spekulere i her.

Hovland

Den tidligste skriftformen er rett og slett Hofland (ca. 1400), og gården er den eneste av type 3. Forstavelsen levner neppe tvil om at gården har noe å gjøre med gammel gudsdyrkelse å gjøre. Et særtrekk ved gården er at den ikke har kontakt med sjøen for 1200-1500 år siden (kart 2). Kanskje de første bureiserne, som bosatte seg rundt sundet mot Gipøy, valgte seg et offersted i utkanten gårdsområdene, og så ble det etter hvert en gård som fikk navn etter dette, fordi hovet ble flyttet til et annet sted. I alle fall kan den ikke ha vært blant de første gårdene; et hov var nok ikke det første de første bøndene tenkte på.

Den første bygda

Så langt kommet, omkring vikingtid, har vi altså en bosetning rundt bassenget. Fra bukta i vest har bosetningen spredt seg østover til Sem og sørover til Meum og Skjerve. Njot var et godt sted å bo, og etter hvert begynte den gårddelingen som vi i middelalderen kan dokumentere. Noen av de fradelte gårdene fikk egne navn, og Skjerve, Meum, Hovland og Stangeby er nok slike gårder.
Et interessant poeng er plasseringen av heimgårdene. Alle tre, *Sæheimr, *Midheimr og *Skerfheimr, ligger mellom to av de største bekkene på Nøtterøy. Bare *Sæheimr hadde direkte kontakt med sjøen, og det lett å forsvare en påstand om at den er den eldste av de tre. Den nesteldste bør da være *Skerfheimr, siden *Mid-heimr betyr «gården som ligger mellom» og da må den være oppstått senest. Men, den kan selvsagt ha fått sitt navn fordi den ligger mellom *Sæheimr og en annen gård enn *Skerfheimr, f. eks. *Hofland. Det burde da bety at *Hofland er eldre enn *Midheimr, og det rimer ikke med den etablerte teorien om alderen på heim- og land-gårder. Men teorien har selvsagt sine unntak, så hvorfor ikke ?

-stad-gårdene

Neste navnetype er -stad-gårdene. På kartet ser vi hvordan de fleste av dem ligger i utkanten av de gamle gårdene: Tanstad, Elgestad og Herstad. En av dem skiller seg ut, og det er Gunnestad (Gunnulfsstadr), som kiler seg inn mellom Sande og Stangeby. Kanskje Gunnulf fikk en del av Sandes jord på samme måte som Helge, hvis da det er en korrekt tolkning, fikk en del av Nøtterøs. Var de sterke og selvbevisste sønner som rev seg løs fra familiejorda, eller var de inntrengere som rett og slett erobret jorda fra de gamle gårdbrukerne ? Typisk er det at de bruker sine egne navn som forledd i gårdsnavnet. Ingen skulle være i tvil om hvem som bodde på disse gårdene!

Den store ekspansjonen

Den utviklingen som her er beskrevet, må ha tatt flere hundre år. Jordarealene ble stadig større på grunn av landhevningen, og klimaet på den tiden var ikke slik at det kunne gi grunnlag for noen stor befolkningsøkning.
Men så skjedde det noe. For ca. 1000 år siden, kanskje før, virker det som om befolkningen øker ganske raskt. På Vestlandet var jorda langt på vei dyrket opp, og mange ble tvunget til å flytte på seg. På Østlandet var det lettere for folk å flytte oppover i åsene og utover i utmarka for å rydde ny jord. En ny navnetype, nr. 6, bryter fram med full tyngde, særlig på Østlandet, nemlig -rud-gårdene.
De som navnsatte disse gårdene, fikk lite gratis. De måtte rydde all jorda de trengte for å overleve, og det sier seg selv at den jorda ikke var den beste. På Nøtterøy finner vi alle rydningsgårdene sør for den første bosetningen rundt og i nærheten av «bassenget». Her kommer de: Gurød, Horperød, Hengerød, Kårød, Petterød, Oserød, Torød og alle de andre -rød-gårdene. Et spesielt trekk ved Nøtterøys -rød-gårder er at tre av dem tydeligvis er ryddet, eller i alle fall navnsatt av kvinner: Gurrød (Gudrunarrud), Oserød (Åsarud) og Anildrød (Arnhildarrud). Det er visstnok meget spesielt på landsbasis at kvinner har gitt navn til gårder.
Med denne navnetypen oppstår et problem. En -rød-gård ligger nord for alle de andre, nemlig Smedsrød. Den må tidlig ha vært en stor gård, og den har lite felles med de andre -rød-gårdene. Det kan ha sammenheng med en gård, som stedsnavnforskningen ikke har fått til å falle inn i systemet, nemlig Øhre.
Øhre er en skriftform fra etter reformasjonen, men den antas å sammenheng med *Øyrr, sand-banke «oplagt av vandet» (jfr. Sunndalsøra, Lærdalsøyri). Navnet er også koblet til Ørsnes, eller *Øyrisnes, og dette kan ha vært deler av en gammel storgård. I dag og langt tilbake dominerer Smidsrød sentralt i dette området, og det rimer liksom ikke at det skal ligge en rydningsgård og breie seg i et av de beste jordbruksområdene på øya. Lorens Berg kaller Smidsrød «en gaate i Nøtterø’s gaardhistorie-» , og det er fristende å la den bli det enda en stund.

Bygdesentrum

Navnene på gårdene rundt det sundet, eller bassenget, som ligger mellom Nøtterø, Sem og Gipø, tilhører altså de eldste navnetypene i landet, og det er liten tvil om at den første, faste bosetningen skjedde i dette området. Derfra spredde befolkningen seg etter hvert som den økte, og helt opp til begynnelsen av dette århundret var området sentrum i bygda. Her korn i tur og orden kirken, kommuneadministrasjonen, postkontoret og banken.
En liten ting til slutt. Midt ute i dette «bassenget» lå det en liten øy, den som i dag ligger som en liten kolle mellom Tinghaug og Semgårdene. Det ville forundre meg om ikke den har spilt en rolle i tidlige tider. Det skal visstnok ha vært en fortøyningsring av jern i fjellet der ute, og kanskje en nærmere undersøkelse kunne avsløre andre ting om det punktet som i mange hundre år lå som et geografisk sentrum i den første Nøtterøy-bygda.

Kilder.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds-og slektshistorie. 1971.
Lorens Berg : Nøtterø – en bygdebok. 1922/1989.
Tønsbergs Blad, 22.7.93
Oluf Rygh: Norske Gaardnavne. 1907.