Gjemt og glemt i Teieskogen

Av Knut Mello (Njotarøy 2013)

Krøsset, Pokerplassen, Djevlekløfta og annet – Gjemt og glemt i Teieskogen

«Fremdeles finnes det uberørte steder her, åser og felter med med løv- og nåletrær, hvor naturen har fått lov til følge sin egen plan, sitt eget mønster. Jeg gikk ofte stiene her sammen med venner og venninder. Vi var vel alle den gang drømmere. Men den største drømmeren og fantasten var nok jeg.» Teiegutten Rolf Solberg, født i 1917, skrev dette i en av sine epistler fra barne- og ungdomstiden på Nøtterøy. De ble utgitt som tre samlinger etter å ha vært publisert i Tønsbergs Blad. Det var liv og skjebner på «min ø» han skildret på en fin måte.

Få kjente Teieskogen som han. Det er mye i hans fotefar jeg skal tråkke i denne artikkelen, som jeg må gi preg av mine egne erfaringer og observasjoner. Den handler om Teieskogen eller Teieskauen som jeg i respekt for min dialekt og nærhet til stoffet også kommer til å kalle den, slik jeg opplevet den fra mitt ståsted i Kikutveien 12 – gjennom 25 år. Denne skauen ble også mitt eventyrland. Jeg mente å kjenne hver tue og hver stein her. Men fortsatt oppdager jeg glemte og ukjente lokaliteter, navn og forhold, som heldigvis andre øyne har sett fra nye vinkler. Derfor er fortsatt Teieskauen min nære opplevelsesverden. Bli med en tur inn da vel!

Kvintett på sporet

Det er fint stadig å kunne gjenoppfriske inntrykk og opplevelser – sammen med andre som setter pris på dette fantastiske rekreasjonsarealet – pluss svinge innom noen tilgrensende områder som jeg av historiske grunner vil ta med. På en frisk, høstlig ettermiddag fikk jeg med meg tre inngrodde nøttlendinger og en entusiastisk innflytter på en «safari» i Teieskauen Nå ja , dyreliv utenom fugler er ikke lenger særlig påtrengende, men opplevelsen av skogens taler fikk vi gratis. Og mens vår kvintett trålet skauen i tre timer, raste det forbi oss kaskader av turgjengere og joggere i alle retninger. – Teieskauen må våre Nøtterøys travleste idrettsarena, bemerket orienteringsløperen Eigil Kongsfjell – «innfløtteren». De andre var Svein Hermansen (oppvokst på Kolberg), Kai Furvann (oppvokst på Tømmerholt), Jan Westlie (oppvokst i Gamleveien) samt artikkelforfatteren.

Før vi gir oss vandringen i vold, et raskt tilbakeblikk. Teieskogen tilhørte i eiendomshistorisk tid Teie hovedgård, som etter hvert fikk gårdsnummer 1 på Nøtterøy. De fleste av villaeiendommene på Indre Nøtterøy (vest for Kirkeveien), gjerne kalt Teiehøyden, har gårds- og bruksnummer etter Teie (gamle Teigar). Hovedgården skiftet stadig eiere framover mot vår tid. Bispen av Oslo var en av de først registrerte. Deretter kom blant andre den geskjeftige danskfødte oppkomlingen, borgermester i Tønsberg Anders Madsen, og etter hvert Føyn-familien (senere Foyn, dog ikke Svend).

Vi kutter historien raskt og konstaterer at Nøtterøy kommune omsider fikk kjøpt og hånd om skogen midt 1920-åra. Det er antydet at 800 mål ble felleseie, men en betydelig bit på ca. 90 mål fikk kommunen aldri tak i. Det gjelder i det store og hele skogen øst for Kikut – den som faller ut mot Banebakken. Her er fortsatt Tønsberg Treplantingselskap den formelle eier. Teieskogen har i nyere tid blitt helt omkranset av boligområder delvis med nye stedsnavn. Det kommer jeg tilbake til, for vi skal i noen grad bevege oss inn i skogens utløpere, for å gi en historisk sammenheng.

Mortensen-vann

Teie Idrettspark er det naturlige utgangpunkt for vår vandring. Den forlater vi raskt, men glemmer den ikke. For Vannbassenget – merk dette som entalls egennavn – ruver midt imot med sine to kjempesylindere. I 1931 ble den driftige ingeniøren Julius Mortensen ansatt som kommuneingeniør. Han fikk gleden av som ett av sine første oppdrag å fullføre det nye vannverket for Nøtterøy (og Tønsberg). Samme mann kunne nesten 40 år senere virkelig få sitt navn knyttet til et rent og godt vann, Farrisvannet, som begynte å renne i kommunens ledningsnett. Akersvannet var nå illeluktende og utdatert. Det langreiste Farrisvannet betydde en liten revolusjon i renhet og smak.

Selve bassengene var i mine guttedager ikke overbygd. Uten tak lå de åpne for vær og vind og måtte tidvis tømmes og renses. Det ble en skummel og langtfra ufarlig manndomsprøve å gå på kanten rundt høyt der oppe og et stort plask ned til vannspeilet. Det blir påstått at noen til og med syklet den smale sirkelen rundt på toppen. Kanskje, men kanskje det er en myte i kjekkasklassen. Vi hørte i hvert fall aldri om en ulykke.

Speiderbo og isdammene

Vi finner stien rett østover mot Speiderbo og isdammene. Det er ikke noen vanlig sti – tråkket opp av mennesker og dyr. Tvert imot, den er laget med spader og svette av menneskehender. For stien er selve vannledningen mot Teiejordet. Vestover går den like snorrett til Munkerekka og rørledningen under Vestfjorden til Akersvannet i Stokke.

Vi gjør en stans ved speiderhytta – 2. Nøtterøy tropps enkle, men prektige lokale som ble påbegynt like før krigsutbruddet, men arbeidet ble snart stoppet. Etter frigjøringen fikk troppen en tysk garasjebrakke til disposisjon. Den sto inntil Kanalen på bysiden. Jeg var selv med på som 12-åring å rive den for frakting til Teieskauen. Speiderbo sto innflytningsklar i 1949 – ikke minst takket være iherdig snekring av speiderne Svein Olaf «Lille» Pedersen (far til bassist «Knerten» Kamfjord) og Johan Tiller. Selv fikk jeg som patruljefører i Tiur æren av å åpne huset ved å bære speidersjefen over terskelen. Mer enn tusen speidere har siden opplevet en fantastisk speidertid her under Øystein Sårheims enestående lederskap.

Isdammenes historie har bl. a. samme Sårheim skrevet grundig om i Njotarøy (1991). Vi kjente ingen andre navn på dammene enn Øvredammen og Nedredammen. Her gjentas bare at disse dammene sørget for den opprinnelig vannforsyning til Teie-området og ble siden eid og brukt av Tønsberg Bryggeri. Her ble skåret isblokker som ble fraktet med hest og slede, siden med små lastebiler til bryggeriet. Også Rolf Solberg forteller artig om dette. En kort generasjon senere (1940-1950-årene) opplevet jeg det samme – å være fløtningsassistent for bl.a. Tønsberg Turns kjente fotballkjempe Paul Paulsen. Her skjedde i 1947 en nitrist ulykke. To av mine kamerater hadde laget en flåte på Øvredammen. Dessverre veltet den, og en av guttene, Torbjørn Sundene, druknet.

Kvernhuset og Mor og far

Ennå kan steinrester ses ved Nedredammen etter et lite anlegg. Lenger nede i den utløpende bekk, som hadde god vannføring, ble en kvern anlagt. Derav Kvernhusveien. Det er ikke sikkert påvist hvor kverna lå, men det er trolig inne i selve Øhrelunden hvor hvalfangstbestyrer og senere ordfører Jørgen Øhre, og enda senere Joh. Vegard-familien, residerte. Auksjonen ved Øhres fraflytting i 1941 var krigstidens store lokale, sivile begivenhet. Den enorme mengden av inventar og gjenstander ville i dag antagelig hatt stor verdi på antikkmarkedet.

Før vi vandrer videre, stikker vi et steinkast nordvest for Speiderbo bortom en morken rest av en svær trestamme – et gammelt skogens kjennemerke og møtested, den digre dobbeltbøken Mor og far. Like ved på høyeste punkt startet skogens mest populære skiløypa Berg og dalbane. Med godt føre kunne jeg stake nedoverbakken helt fram vår egen kjøkkendør i Kikutveien 12, en distanse på ca. 800 meter. I dag finnes knapt et stimerke igjen av løypa.

Pokerplassen og Gåsedammen

Vi følger Vannledningen videre mot Gamleveien og passerer den hoppbakken vi laget mellom skarpe utsprengte steinvegger. Like inntil, noen meter ovenfor Gamleveien 46, lå Pokerplassen. Hver søndag i beste kirketid møttes de store gutta her og spilte kort på steinblokkene med både «uslinger» og «quislinger»– krigens 1- og 2-kronesedler – som innsats. Stedet var opprinnelig ett av de mange nedlagte steinbrudd som man kan se rester av flere steder i skogen.

Vi søker mot Kikutbakken med blikk mot Teiejordet hvor det lå en i dag gjengravd dam, ca. 40 ganger 12 meter – Gåsedammen. Den fungerte som en såkalt utjevningsdam for bryggeriets vanntilførsel, stor nok til at vi ungene kunne fiske karuss der. Gjerdet rundt stoppet oss ikke.

Nord for dammen gikk Bryggeriveien, en kjerrevei fra toppen av Banebakken ned til selve bryggeriet. Spor etter denne finnes ikke. Heller ikke etter det fireetasjers mitraljøsetårnet tyskerne reiste her. Det blankbarkede grove tømmeret ble siden det første stillaset etter krigen i den gjenoppbygde Kikutbakken. Et system av dype skyttergraver med en stor bunker ble også anlagt her med arbeidsledig norsk arbeidskraft. Bunkeren ble hyppig frekventert som elskovsrede for tyske soldater og norske tyskertøser.

Vi er på «linjen» igjen og har passert den fartsfylte utforløypa Korketrekkern – en side del av lysløypa som vi elsket og fryktet litt. Borte og glemt er imidlertid en uthogst som i noen år ga plass en litt skummel utforløype – Tømmerhoggern – helt gjenvokst og utvisket i terrenget. Teie IF hadde også vage planer fra 60-åra om å anlegge en mer proff slalåm/utfor-trasé med skitrekk syd for Korketrekkern. Men planene ble aldri realisert.

Husmannsplass og skyttergraver

Ved Kaldnesbanen – anlagt av Tønsberg kommune – møter vi Jan og Eigil. Banen lå opprinnelig på tvers av den nåværende. Her møttes ofte Kaldnes-kameratene og Fram, Teie eller Lyn, Teie, senere Teie IF, til harde fotballdyster lenge før krigen. Like sydøst for banen, går en sti langs åskanten over Banebakken. Den fører til en samling steinruiner, bevis for beliggenheten av den gamle husmannsplassen Kikut under Teie hovedgård. Vidar Ullenrød har fortjenstfullt ryddet fram ruinen og tekstet en kjapp orientering her. Åsen bak, den rett ovenfor Reperbanen med flott utsyn over byen, heter Furuåsen et gjemt og glemt navn det også.

Vi fortsetter stien noen steinkast sydover og støter på et annet bestemt krigsminne etter tyskerne skyttergraver i et sinnrikt og fortsatt vel bevart system. Disse hadde ingen militær taktisk eller teknisk rolle uten å være treningssted for tyske soldater, som altså gravet dem selv. Rester av slike skyttergroper kan ennå spores også vest for Teie idrettspark.

800 tyske soldater, senere også russiske og internerte finske fanger, holdt til i brakkebyen mellom Reperbanen og Tønsberg Bryggeri. Disse ble kriseboliger for nygifte par og hjemvendte norske sjømenn (med engelske koner) etter frigjøringen. I skogsområdet øst for Kikutveiens forlengelse gravde forøvrig norske brakkebaroner ut 6-8 brakketomter. Jeg overvar dette som guttunge, men fikk aldri noen klarhet i om tanken var å flytte den utsatt beliggende brakkebyen på Teie hit og inn i tjukke skauen. Eller var det påtenkt en ny fangeleir?

Grensestein NO 11

I «kneet» i Banebakken har vi sporet opp en av de sist eksisternede grensesteinene som skilte mellom Tønsberg og Nøtterøy kommuner. Forøvrig en meget kronglete grense trukket opp i 1877 etter at Tønsberg ranet til seg den nordre delen av Nøtterøy. Så vanskelig var den at i flere hus i grenseland spiste beboerne i den ene kommunen og hadde soveværelset i den andre, Grensen ble justert i vår tid. Fotograf Furvann finner og foreviger grensestein No 11. Den er flyttet noen meter fra opprinnelig plassering, som var kloss inntil veien.

Til neste stopp fører Eigil an, til hulveiene ved den grusete skoleveien nord for Kikutbakken. Dette ble faktisk, må jeg medgi, en nyhet for meg. Hulveiene var de gamle tråkkene gjennom skogen, naturlig nedslitt gjennom generasjoner av mennesker og dyr og kjerrer. I dag er de tydelige nok, men gjenvokst av større trær.

Så Kikutbakken – først laget av skiklubben «Reidar» i Tønsberg like inn på 1900-tallet. Etter at Nøtterøy kommune overtok området, fikk Teie IF disposisjonsretten i 1927. Her var det stor virksomhet av ivrige, unge hoppere som Kåre Wigdal, Harald Sten-Olsen (Lønmo) og nye generasjoner etter dem. Her vant Sverre Skudem sin første premie ei saltdrøsse. Kjell Tidemann Hansen var ikke så heldig. Han kolliderte med et tre på «sletta» og måtte bæres hjem. Bakken ble endelig nedlagt og de siste rester av stillas og hopp fjernet på forsommeren i 2013.

Bokmoa og Træla

Vi beveger oss så inn i skogens kjerneområde – Bokmoa. Dit kommer vi via selve lysløypa, som går 2,6 kilometer på kryss og tvers i skogen. Den ble anlagt av kommunen og vedlikeholdt av en trofast dugnadsgjeng gjennom mange år – med TIFs elektriker og æresmedlem Arne Gjerpen i spissen. Men først en stopp ved det nye utsiktspunktet syd for Korketrekkern med en behagelig hvilebenk anrettet av Teie Vel. Nye benker levert av kommunen og Lions kommer forøvrig stadig på flere steder. Den nye, merkede helsestien starter på Teglverket og ender på kryss og tvers inne i Teieskogen.

Oversikten over Træla, byen og østre innseiling til Tønsberg er imponerende. Fra sundene i syd kom byreisende sjøveien, roende og seilende ute på det åpne havstykket. Her måtte de ofte ta kraftig i med årene ettersom vinden ellers kunne overta styringen. Navnet Træla har således antagelig samme bakgrunn som trell og verbet å træle å arbeide slitsomt, ta i av alle krefter som rorkarene måtte gjøre.

Husmennene i Valhalla

På sporet igjen krysser vi restene av Dameløypa/Kaldnesløypa den grusete, brede stien. Denne skiløypa gikk fra Bokmoa gjennom det som i dag er Valhalla-området og i slak og behagelig utfor ned til dagens Balders vei. Vi kunne så skli ned lia mot Ramdal og den flombelyste Rambergbakken («Rambærn») som Tønsbergkameratenes skihoppere brukte mest. (Jf. Trond Tjomstøls artikkel i Njotarøy 2011). Valhalla-området tilhørte Jarlsberg hovedgård helt fram til 1947. Da ble de siste stamhusmennene i Sem selv eiere. Etter gammel lovgivning hadde de krav på en skogsteig «til husbruk». Det ble ordnet på den måten at seks husmenn fikk hver sin bit av skogen på Ramdal. Teigene ble snart solgt til brukseier Nils Bøhle, Ramnes. Siden ble hele området utparsellert til boligtomter. Området og veiene ble gitt navn fra norrøn mytologi, rimeligvis foreslått av lektor Olav Hoff, formann gjennom mange år i Nøtterøy kommunes veinavnkomite.

Utsikten og Kristin(a)

Mot vest, mot vest – inn i selve Bokmoa. De høye, løvtunge bøketrærne gir i motsolen fra Stokke et fasinerende og trolsk uttrykk. Orienteringssansen må tas i bruk for å finne den spennende Djevlekløfta ned mot Munkerekka. Da er vi nesten framme ved Utsikten – med panorama over Stokke-bygden med minst sju blåner langt bak Vestfjorden. Jeg har forøvrig aldri hørt at stokkesokningene med like lang strandlinje har gjort krav på et naturlig navn for dem – Østfjorden.

Sett fra Utsikten må vi la fantasien og tankene føre oss også langt bakover i historien. For det er jo slik at det meste som Tønsberg har sett og opplevet, har nøttlendingene alltid kunnet følge med på nært hold. Herfra kunne de for eksempel se prinsesse Kristin (hun het aldri Kristina i Norge) i 1257 seile ut med et stort følge til sitt storpolitiske ekteskap i Spania. Etter Snorre har Tønsberg datert seg som by tilbake til 871 – og er altså minst ett år eldre enn den gamle tro på rikssamlingen av landet året etter. Dessverre har nye historikere «stjålet» det skinnende årstallet 872 fra norske skolebarn og plassert Hårfagres rikssamling nærmere år 900.

Navnet Munkerekka betyr neppe noe annet enn at munker fra et av klosterne i Tønsberg arbeidet her på den flate engen på Munkholmen. Stupbratt ned fra Utsikten ser vi rett på Nordre Munkerekka – i dag et vanlig bolighus, en gang en annen husmannsplass under Teie hovedgård. (En tredje var Grind(stu)a ved Kirkeveien, i høst utslettet for ombygging av veikrysset).

I nord går veien til Ramdal der etter hvert skatteflyktningen Svend Foyn bygde og slo seg ned og døde i 1894. Da har vi passert den gamle Skytebanen, som lå inn mot fjellet og Teieskogen inntil boliger tok området etter krigen. Det finnes ikke spor av etter den i dag.

«Krøsset» og Sparaberget

Vi haster videre mot syd og krysser oss fram til Krysset eller «Krøsset». Det heter det store stimøtet like nord for idrettsparken. Her var det tidligere en større, åpen plass som ble brukt til lokale dansefester og som utfluktsted for skoleklasser og foreninger. Rolf Solberg har livlige beretninger om aktivitetene her i 1920-30-årene. Herfra forsvant stadig marinegaster fra ubåtstasjonen i Kanalen med jentefølge innover i skogen…

Er par av oss sklir vestover langs Vannledningen igjen og inn på Sparaberget – det åpne fjellpartiet hundre meter rett vest idrettsparken. Her var vegetasjonen lav, og det het seg at kjerringene kløv opp hit for se sine menn og sønner komme seilende inn Vestfjorden i god behold fra det store havet. Kan navnet ha noe med den velstående svensken Hans Sørensen Spar å gjøre? Han kjøpte opp flere gårder på Nøtterøy på 1700-tallet. Navnet lever fortsatt videre i Sparrønningen, inn fra Oterbekk. Under Sparaberget gikk antagelig «hovedveien» til den første bebyggelsen i Munkerekka (se gammelt kart).

Blåbussen og Dunderkolonien

Vi er nå så tett på Øvre Fjellvei at vi må stoppe opp litt utenfor selve skogen. Veien her stoppet på toppen – før man sprengte seg gjennom fjellpartiet og fikk Bruddet. Da kunne bl.a. Busse-Svendsens «Blåbussen» komme gjennom til Øvre Munkerekka (området omkring krysset Vestfjordveien/Øvre Fjellvei). Etter en politirazzia i 1920-årene ble området kalt Dunderkolonien i Tønsbergs Blad. Nøtterøys aktede og fryktede «pol’ti Tandstad» ledet aksjonen. Tar vi veien østover halvannen kilometer eller så, står vi ved oppkjøringen til Høneberget. Hvorfor dette navnet? Jo, her lå i sin tid ensomt til (ytterst oppå fjellet mot Vestfjordveien) et småbruk som drev etter tidens mål relativt stort med høner og egg. Er jeg fortalt.

Da er vi nesten i Lille-Sverige, området ved Fjellveien hvor så mange svenske stein- og anleggsarbeidere slo seg ned og ble så tallrike at stedsnavnet etter dem kom på kartet. Idrettsklubben her i 1920-åra het Teie Ballklubb. Den hadde svenskefarger på draktene. Den ble siden slått sammen med Teie IF, som beholdt disse fargene. En annen gutteklubb – Ørn – spilte fotball på Ørnsletta, en bred uthogst ved nåværende Utsiktsveien. Dette åpne lekeområdet ble også brukt til friluftsgudstjenester for speiderne.

Tidligere er steinbruddene i Teieskogen nevnt. (Jf. ellers Grethe Horns artikkel i Njotarøy 2002) Et stykke nede i Grindstuveien tar vi stien 50 meter inn til Steinhoggern – ett av de største bruddene på Nøtterøy. Steile vegger og stup forteller historien om at her ble det tatt ut atskillige tonn stein antagelig til grus. Dermed må også dette sagnet fortelles: Da man planla en kirke på øya, ble bygdefolket enig om å legge den på toppen av Steinhoggern, men i fjellet holdt troll og annet skrømt til. De avskydde alt som luktet av kirke eller kristenhet. Om natten før byggearbeidet skulle ta til, samlet så trollene seg til en skikkelig ildugnad og flyttet all byggestein som var lagt klar, ut til Elgestad. Der fant byggmesterne igjen sine materialer – og tok det som et omen ovenfra. Derfor ligger den 800 år gamle kirken der i dag…

Idrettsparken og skolene

Vi tar så innspurten tilbake til utgangspunktet – Teie idrettspark og skolene – barneskolen Teie (nye) skole (anno 2013) oppunder Ørnåsen og Teigar ungdomsskole (2011) med Nøtterøyhallen. Idrettsparkens historie begynner med Sverre Skudem og et formannskapsvedtak i 1940 om å overføre 26 mål til Teie IF. Idrettsparken ble åpnet i 1949 under stor festivitas. Siden har det hengt i luften hvem som egentlig og formelt eier grunnen. (Les: Teie IFs historie – 75 år, trykket i 1999). Det er en annen historie – likesom at en idrettshall endelig kunne komme etter at idrettsforeningen forgjeves hadde ivret for få den første den første – Wilhelmsenhallen – hit allerede for 50 år siden. At hallen omsider kom som Nøtterøyhallen, og ikke Teigarhallen som alle trodde var et naturlig navn, ble den endelige «seier» for de kreftene TIF mente alltid sto dem imot. (Les Egil Christophersen: Nøtterøy 1940 – 2000). Fra alle kanter har også boliger spist seg innover i skogen. Den gjenværende vil trolig bli bevart for rekreasjon og opplevelser uten snauhogst.

Men fortsatt kan mange «tolke (Teie)skogens taler, vindens sus og bekkens muntre klang» sang Gråbein-gutta, de eldste speiderne i annentroppen like etter krigen. De fleste av dem er borte nå, men sangen og ånden fra eventyret lever videre blant oss som hørte, så og levet med…