”Gjør klar til strid!”

Av Pål H. Sæthre (Njotarøy 2007)

Bolærne spilte en viktig rolle under den kalde krigen

Det bløte gule lyset fra gatelys og vinduer makter knapt å lage små sirkler i den dypsvarte oktoberkvelden denne aftenen i 1975. Enkelte skikkelser beveger seg rolig gjennom lyssirklene i ny og ne, og lyden av stemmer og latter høres som en svak summing langt borte fra. Det er en liten høstidyll vi opplever. Også sambandsoffiser Pål H. Sæthre slapper av og nyter denne kvelden.

Plutselig forsvinner idyllen! Et iskaldt, elektronisk signal flerrer stillheten, og en hul stemme gjaller over Bolærne fort: Sjøfrontalarm — Sjøfrontalarm! Samtidig går strømmen både ute og inne. Etter noen sekunder hører vi den buldrende lyden av nødstrømsaggregatene som starter opp nede i fjellanlegget. Vi kan høre lyden av løpende føtter i alle retninger. Det er mannskaper og befal som er på vei til forlegningene sine for å hente stridsutstyret sitt før de inntar postene sine. Her er bare en ting å gjøre, komme seg opp på rommet sitt og finne stridssekk, hjelm, vernemaske og våpen, for så å ta seg til stridsposisjonen raskest mulig, og den er for min del i operasjonsrommet.

Bolærne fort er ett av Sjøforsvarets åtte beredskapsfort som skal kunne bemannes og være klar til strid i løpet av 30 minutter etter at alarmen har gått.

”Som å stige ned i Hades!”

På min vei ned til fjellanlegget hvor operasjonsrommet ligger, hører jeg snekka ”Kari” starte opp nede ved kaia. Da er altså minetroppen på vei til Vestre Bolæren for å bemanne minekontrollstasjonen. Ved inngangen til fjellanlegget må jeg via et intercom-system oppgi passord. Deretter slippes jeg gjennom tre sluser, alle stengt med en 20 cm tykk detonasjonsdør, før jeg er inne i selve fjellanlegget. Det er som å stige ned i Hades!

Belysningen er dempet til et svakt rødt lys som gjør det mulig å forflytte seg, men ikke særlig mer. Dette er nødvendig for personell som senere skal ut i mørket. Det svake røde lyset gjør at de ikke får ødelagt nattsynet. Innerst i fjellanlegget ligger operasjonsrommet med sjøfrontavdeling, luftvern/nærforsvarsavdeling, ABC-avdeling (Atom-Biologisk-Kjemisk krigføring) og sambandsavdeling med radiorom og fjernskriverrom.

Ved kommandopulten

Jeg inntar plassen min på kommandopulten ved siden av vaktsjefen og fortsjefen. På denne pulten samles alt av samband til overordnede, sideordnede og underordnede enheter, både inne i fjellanlegget, ute på øya og naboøyene og ellers alle avdelinger fortet normalt samarbeider med. Jobben min er å være fortets sambandsoffiser og operasjonsromsoffiser. Det vil si at det er mitt ansvar at alt av samband er operativt, og at alt som kringkastes er riktig kodet når vi nytter koding av meldinger. Likeledes er det mitt ansvar at alle kampopplysninger, både fra sjø, land og luft, blir korrekt plottet på de store veggplottene i operasjonsrommet, slik at fortsjefen hele tiden har et kampbilde i så nær ”sann tid” som mulig.

Ordren ”gjør klar til strid” er gått ut til alle enheter etter at de har meldt ifra at de er bemannet. Etter hvert melder de enkelte enheter tilbake at de er klare til strid. Vaktsjefen mottar disse meldingene, fører dem inn i krigsdagboken og melder fra til fortsjefen når hele fortet er klart. Fortsjefen orienterer nå via høyttalersystemet om situasjonen de står overfor og angir så hvilken grad av krigsberedskap som gjelder.

Informasjon fra mange kilder

Mens alt dette pågår, leser Hvasser radar plottedata om situasjonen på sjøen i ytre Oslofjord. Luftforsvarets stasjon Mågerø informerer om situasjonen i lufta og Rygge hovedflystasjon sender værdata og ABC-informasjon. Bolærne fort kringkaster de forskjellige kampbildene på radio. Ute i fjorden foran Bolærne fort, ligger 24. MTBskvadron (Missil-Torpedobåt) kamuflert inntil forskjellige øyer på begge sider av fjorden, tre på hver side. Disse skal levere det første angrepet på den inntrengende flåtestyrken med sine Pingvin-missiler.

Tidligere på dagen har skvadronen vært innom Bolærne for å koordinere hvilke signaler og koder som skal nyttes i angrepsfasen og i tilbaketrekningsfasen. MTBene trekker nemlig tilbake lenger inn i fjorden og bak fortet etter sitt første angrep. Her kan de oppta nye posisjoner hvorfra de kan angripe på nytt det som måtte slippe forbi Bolærne fort, denne gangen med torpedoer og kanoner. Likeledes har vi avtalt frekvensskifteplaner for radiosambandet, slik at fortets radiosendinger ikke skal ”jammes”, dvs. forstyrres av fiendens eventuelle støysendere. Dette kalles for elektronisk krigføring og utføres av begge parter.

Den antatt fiendtlige flåtestyrken, som fortsatt befinner seg utenfor fortets skuddsektor, er ennå ikke identifisert. På land- og luftsiden er alt stille.

Angrep!

Plutselig endrer bildet seg. Minekontrollstasjonen på Vestre Bolæren melder at den oppfanger lyder på hydrofonene i minefeltet som indikerer undervannsvømmere. Minefeltsjefen får ordre om å iverksette mottiltak. Personell med håndgranater sendes ut med båt. Dirigert fra minestasjonen dropper de granater i de områdene hvor virksomheten er registrert. Alt blir stille!

Samtidig som dette skjer, endrer plottebildet seg. Det uidentifiserte radarekkoet som er rapportert av Hvasser radar deler seg i to og øker farten. Den ene delen setter kursen mot Huikjæla, mens den andre fortsetter på stø kurs inn Oslofjorden.

Fortet reagerer raskt

På Bolærne fort rapporteres om bevegelser i fjæra på nordøstsiden ved Kongshavnsund. Beredskapen skjerpes både for minefelt, kanonbatteri og nærforsvar. Fortssjefen orienterer over høyttalersystemet både inne og ute. At en eventuell fiende hører dette, spiller neppe noen rolle: Han skjønner ikke norsk allikevel. To oppklaringspatruljer sendes ut for å undersøke.
Disse beveger seg etter ruter som alle på fortet kjenner til. Samtidig iverksettes den strengeste bevegelseskontroll for å hindre at vi beskyter egne styrker. Sjøheimevernet (SHV), som patruljerer våre farvann på faste vaktlinjer, har klart å identifisere og klassifisere de inntrengende fartøyene. Hovedstyrken som går rett opp Oslofjorden, er tydeligvis kjent med at våre ukontrollerbare minefelt ikke er utlagt ennå. De går nemlig helt uten minesveiperstøtte. Styrken består av fire jagere som eskorte og seks større landgangsfartøyer. Styrken som går mot Huikjæla, består av fire mindre eskortefartøyer og fire minesveipere. At deres oppdrag er å ødelegge det kontrollerbare minefeltet i Huikjæla, betviles ikke.

MTBer i aksjon

Sjefen for 24. MTB-skvadron har nå fienden godt innenfor skuddhold. Radiotausheten brytes, og alle fartøyene får angrepsordre. Hvert enkelt fartøy stikker nå baugen ut med påslått radar. Etter å ha sammenholdt det kampbildet de har mottatt fra Bolærne fort og det de nå ser på egen radar, er de klare. Like etter er 24 Pingvin-missiler på vei mot sine mål, og MTBene går for full fart nordover. Samtidig sender de sine avtalte kodeord og skyter opp de avtalte signallys. Tre MTBer går opp Rauøyfjorden og tre går opp Huikjæla, alle for å innta nye kampposisjoner lenger inne i fjorden. Her kan de på ny angripe eventuelle inntrengere, som har overlevd det første angrepet og det Bolærne fort måtte ha å by på.

I operasjonsrommet på Bolærne har fortsjefen bestemt seg for å ikke benytte radarene sine under det innledende engasjementet av den fiendtlige styrken. Han vil i stedet bruke lyskaster og lysgranater for å belyse målene, samtidig som han får tatt peiling ved hjelp av lavtlys-TV og avstand ved hjelp av laseravstandsmåler. Dette gjør han for å hindre at fienden bruker radarsøkende missiler mot oss.

Motangrep

Den inntrengende flåtestyrken er nå i fortets skuddsektor. En av våre 150 cm lyskastere får ordre om søkelys. Øyeblikket etter peker en enorm lyskjegle ut fjorden. Etter et kort søk ligger plutselig målet der, hjelpeløst fanget i lyskasterskinnet. Samtidig lyder et voldsomt drønn og en 50 meter lang flammetunge skyter utover vannet fra Bolærne. Etter noen sekunder tennes et kraftig lys på himmelen over målet. Det faller langsomt mot sjøen hengende i en fallskjerm. Nye drønn og flammetunger kommer og snart henger fire lys på himmelen. Når et lys slukker i sjøen, tennes et nytt over målet. Det er kanon I som skyter rettelys. Så snart rettelys er etablert, er det som om helvetes porter åpnes i fjellsiden ut mot sjøen. Et kontinuerlig drønn og et flammehav utover sjøen gir et ubeskrivelig inntrykk i mørket. Det er de tre andre kanonene i batteriet som skyter virkningsild mot målet. I og rundt målet kan man se granatnedslagene som store sopper. Noen av dem er svarte i toppen og med flammer i. Det er treffere i målet.

Tap og skader

Men fienden får også inn sine treffere. Batterisjefen melder at lyskanonen, kanon I, har fått en direktetreffer og ikke skyter mer. Kampen er nå i en slik fase at fortsjefen vil bruke ildledningsradaren, og ordren ”radar peiling, radar avstand” går ut til batteriet. Virkningsskytingen starter straks opp igjen. Samtidig sendes sanitetspersonell og bårelag til kanon I. Et uvirkelig og uhyggelig syn møter dem. Hele kanonbetjeningen bortsett fra to mann er omkommet. Jeg skal spare leserne for detaljer. De to overlevende bringes til fortets sykestue inne i fjellanlegget. Her blir de stabilisert og klargjort for videre transport så snart situasjonen tillater det.

Inntrengeren er sterkt svekket

MTBenes missilangrep og kanonbatteriets oppfølging har desimert den inntrengende flåtestyrken i Oslofjorden så sterkt at de som ennå flyter, snur og setter kurs sørover igjen.

Mer enn halvparten ligger stille som brennende vrak eller har sunket. 127 mm-batteriet på Bolærne sammen med 24. MTB-skvadron har gjort en strålende jobb. Imidlertid lar ikke styrken som går mot Huikjæla seg skremme. Det er mulig de stoler på at de angrepsvømmerne de hadde sendt inn, fikk gjort jobben sin. De får snart svar!

De første fartøyene i styrken har nådd inn over minefeltet. Minefeltsjefen beordrer sprenging av en av minene som er i riktig posisjon. 1500 kilo sprengstoff sprenges på 20 meters dyp. En skikkelig grunnrystelse kan kjennes helt bort til Østre Bolæren. Samtidig løfter en stor boble et av fiendeskipene. Deretter forsvinner boblen, og havet åpner seg i stedet rundt fartøyet helt ned til bunnen. Fartøyet brekker i to før hullet lukker seg over restene, inntil de spruter opp i biter på en enorm sprengsøyle av vann som reiser seg mot himmelen. To av de andre fartøyene får samme behandling før flåtesjefen gir ordre om tilbaketrekning.

MTBene informeres over radio om utviklingen. Vi vet at mer vil komme, så nå gjelder det å utnytte stridspausen. De sårede og fire angrepsvømmere som er tatt til fange i løpet av natten, sendes til land og videre bakover i evakueringskjeden. Kjøkkenet i fjellanlegget produserer mat og drikke som transporteres ut til mannskapene i stillingene. Vi som er inne i fjellanlegget spiser på skift.

Flyangrep!

Det lysner av dag ute, og det varer ikke lenge før de første flyene er over oss. Har man noen gang blitt overfløyet av et jagerfly i fem til ti meters høyde, glemmer man det aldri: Det er en skrekkinnjagende opplevelse! Skadene og tapene vi sitter igjen med etter flyangrepet, er relativt små, men brannslukningslagene og saniteten får kjørt seg.

Så kommer neste fase! Vi hører dem lenge før vi ser dem — helikoptrene. Fortet er heldigvis spekket med helikopterhindre. Disse tvinger helikoptrene til å lande på primært to steder, ett i nord og ett i sør. Våre bombekastere er skutt inn mot disse to områdene. Samtidig er personell med CS-gass (antiopprørgass) utplassert for å dekke disse områdene.
De første helikoptrene som lander, blir massakrert. Når de andre fra lufta ser hva som skjer, trekker de seg unna og forsvinner.
Bolærne fort har sammen med sine samarbeidspartnere gjort jobben sin. Fienden har blitt avvist på alle tre fronter: sjø, luft og land.

Forfatterens merknader

Dette kunne jo vært et strålende bidrag til norsk krigshistorie, hvis det hadde vært sant! Ja, sant er det jo i og for seg, men det gikk ikke med liv, og vi senket ikke fartøyer. Det vi gjorde, var å trene så nær opp til vår virkelighetsforståelse av krig som våre sikkerhetsregler tillot. Vi tøyet nok strikken i ny og ne. Det er ikke uten grunn jeg ikke beskriver synet som møtte sanitetsmannskaper og bårelag, da de kom til kanon I under denne øvelsen som er beskrevet her. To av dem besvimte og måtte selv bæres ned på sykestua. La meg bare nevne at vi hadde nok av gamle uniformer, særdeles gode forbindelser ved Vestfold Slakteri som skaffet det vi trengte av blod og innvoller, og en kreativitet som var formidabel.

Det er min påstand at vi ble ganske profesjonelle, vi som tjenestegjorde på beredskapsfortet Bolærne under den kalde krigen. Det var noen spennende år! Det eneste som irriterer meg er at vi fra midten av 60-tallet ikke lenger fikk kalle fiendens parti for rødt, for ikke å provosere den annen part politisk. Vi som satt der ute på beredskapsfortet, var i hvert fall klare over hvilken farge fienden hadde. Det var ikke oransje, som det nå var korrekt å bruke.