Av Svein Lundby – Njotarøy 2016
Kjell Hamer vokste opp på Kolberg på 1950- og 1960-tallet. Han har mange minner og rike erfaringer fra etterkrigstidens Nøtterøy, spesielt knyttet til Kolberg og Frogner gård. Han opplevde et lokalsamfunn der barn hadde stor frihet og fikk være med de voksne i både arbeid og fritid.
Før vi kommer tilbake til Kjells oppvekst, tar vi et lite historisk tilbakeblikk. Det er nødvendig for å sette Frogner gård og Kolberg inn i sin rette sammenheng.
Røed gjør Nordre Smidsrød til en storgård
Skipsreder Otto Reinhard Røed fra Tjøme kjøpte i 1874 Nordre Smidsrød. Han kjøpte også tilstøtende eiendommer med bruksnummer 7, 22 og 32. På denne måten samlet han store deler av gamle Nordre Smidsrød gård. Med
innmark, skog og utmark strakte gården seg fra Smidsrødhaugen, like ved Smidsrød Helsehus i dag, og til Munkerekka. Skogen omfattet det som i dag heter Teieskogen. En stor gård ble det etter Nøtterøy-forhold med 152 dekar dyrket mark og 225 dekar skog og utmark. Jorda på Nordre Smidsrød hadde vært dårlig drevet, men Røed la om driften til vekselbruk, og gården ble snart en storgård i Nøtterøy-sammenheng.
Frogner – et navn uten Nøtterøy-tradisjon
Byggmester Hans Helgesen fra Nedre Sem ble engasjert, og på nytt tun rett på nedsiden av Kjøveien, som var det gamle navnet på Kirkeveien, bygde han nytt våningshus, ny låve, stabbur og skur. Våningshuset og stabburet står der og kan beundres den dag i dag.
Røed kalte den nye gården Frogner, men vi vet ikke hvorfor. Frogner som
gårdsnavn har ingen tradisjon på Nøtterøy.
Hans Helgesens ferdigheter som byggmester ble etter hvert kjent over hele
Nøtterøy. Han bygde Nøtterø Sparebanks kjente bygg i krysset på Borgheim. Det ble innviet i 1898. Senere bygde han Jørgen Øhres flotte villa i Kvernhusveien 9 på Teie.
Allé fra gården og opp til «folkeveien»
Otto Røed anla en stor, parkliknende hage på Frogner, og en allé førte ned fra Kjøveien. Deler av alléen står der fremdeles.
Kjøveien som navn på Kirkeveien er forresten i bruk av mange gamle den dag i dag. Helge Paulsen forklarer i «Nøtterøy i 1800-årene» at Kjøveien har sammenheng med det gamle navnet tjodvegr, folkeveien, og er nevnt i mange gamle lover, blant annet i Magnus Lagabøters landslov fra 1276. Kjøveien er den eldste veien på Nøtterøy og gikk fra Kanalen og til kirken.
Den eventyrlige Otto – den åttende
Tjømlingen Otto Reinhard Røed var den rene eventyrskikkelsen. Han ble født i 1831 som nummer åtte i rekken i barneflokken på Øvre Rød. 21 år gammel tok han skippereksamen. Han gikk på skole i Frankrike, og der traff han Charles Murat. De ble venner for livet. Under Krimkrigen fra 1853 til -56 samarbeidet de, og Røed fraktet forsyninger for franskmennene med den familieeide barken «Esperance». 25-åringen fra Tjøme fikk mange lovord for dristig befraktning i fremmed farvann til den franske hær på Krim. Vennen Charles Murat sto fadder for Otto Røeds yngste sønn, Ludvig Charles Murat, som ble født i 1865.
Otto Røed eide fem seilskuter og var selv skipper på de fleste av dem. Skipperen og gårdbrukeren på Frogner gård var i sin tid en av de fremste skipsrederne på Nøtterøy.
Ludvig Charles Murat overtar Frogner
Otto Røed døde i 1886. Da overtok Ludvig Charles Murat Røed Frogner gård. Han kalte seg selv bare Charles Røed og holdt seg for det meste hjemme på Nøtterøy. Han ble medeier i svogeren Anders Jacobsens rederi, et betydelig
rederi på den tid. Charles deltok i det offentlige liv på Nøtterøy. Han var blant annet varaordfører i to perioder.
I 1913 ble han formann i kommunens elektrisitetsverkkomite, og 2. februar
1918 kunne han skru på strømmen for første gang på Nøtterøy. Charles døde i 1931. Datteren Olga ble gift med Oslomannen Torodd Sunde. Ekteparet overtok Frogner gård i 1942.
Tredje generasjon forpakter bort Frogner
Torodd Sunde var administrerende direktør i eksportfirmaet Krog & Co i
Oslo, og han var også formann i Norges Eksportråd. For dette arbeid ble han tildelt St. Olavs orden. Ekteparet ble boende i Oslo, og gården ble forpaktet bort. Men det sto respekt av dem når Olga og Torodd Sunde kom på visitt til Frogner gård. Kjell Hamer husker godt Sunde i grå frakk med pelskrave og blå hatt, og en person som snakket «fint». Forpakteren var Adolf Rabe, og han bodde i kjelleretasjen i hovedhuset. Der fikk Kjell og kameratene se de metertykke steinmurene. De besto av store steinblokker som var tatt fra Smidsrødhaugen, ikke langt unna. Kjell og kameratene lurte seg inn og fikk også se den imponerende utedoen med fire seter og som sto et trappetrinn opp fra gulvet.
Massevis av dyr – og et elektrisk gjerde …
Frogner gård var i 1950-årene et allsidig og levende gårdsbruk med mer enn ti melkekyr, to hester, griser, høns og gjess. Forpakter Rabe hadde traktor, en Fordson Major. Kjell fikk ikke kjøre den, men broren Bjørn som var to år eldre, fikk lov. Kyrne gikk på beite i havnehagen like ved. Et elektrisk gjerde sørget for at kyrne holdt seg i havnehagen. Kjell forteller at de av og til fikk lurt gutter inne fra Teie til å urinere på det elektriske
gjerdet. Resultatet var hver gang sjokkartet. Kyrne kunne også beite på ei
løkke på den andre siden av Kirkeveien. Der var det en stor brønn, nesten en gårdsdam. Kyrne fikk vann fra denne brønnen, og løkka ble kalt for brønnløkka. Den ble et møtested og lekeplass for ungene i området. Brønnløkka var for eksempel en fin fotballbane.
– Fjøsrøkter Olsen stelte kuene, og vi kalte han for «Fjøsnissen», forteller Kjell, for han hadde ei stor topplue og litt spesielle støvler.
Lek og moro i veien og på jordene
– Kirkeveien var også en yndet lekeplass, for det var ikke så stor trafikk den gang, så vi satt i veikanten og noterte bilnummer eller vi hoppa paradis, forteller Kjell. – Moro var det også å lage narrepakker. Vi la ei fint innpakka pakke i veikanten, som vi festet hyssing til. Så lå vi skjult på nedsiden av veien. Når noen var i ferd med å plukke opp pakka, dro vi til. Og etterpå hadde vi stor moro av dem vi hadde lurt.
Ved porten ned til Frogner gård der alleen startet, sto melkerampen. Her ble
melkespann på 30 og 50 liter hentet hver morgen og fraktet til meieriet i Tønsberg. Da Kirkeveien ble utvidet, ble melkerampen, porten og deler av alleen fjernet. Porten ble flyttet lenger sør der nedkjørselen er i dag.
– Om vinteren var det akebakke fra Kirkeveien og helt ned til Øhrebekken. Vi akte på bølgeblikkplater, forteller Kjell.
– Vi måtte bøye platene litt foran, men da fikk vi kjempefart nedover bakken. Og eplene! De beste på hele Nøtterøy etter manges utsagn. De ble jo aldri høstet.
Her kan vi forresten legge til at Rolf Solberg, som var en generasjon eldre enn Kjell, også har beskrevet eplene på Frogner som de aller, aller beste eplene som var å få tak i. Så har du «Liv og skjebner på vår ø»-bøkene, bør du ta en titt.
Halmhaugen etter treskingen var kjempestor. Der lekte Kjell og kameratene og hadde ganger på kryss og tvers. Men den ble fjernet, for Rabe var redd for at de skulle bli borte i den store haugen. Forpakter Rabe måtte etter hvert oppgi forpaktningen, for han fikk ikke til lønnsom drift.
Unge Hans Torbjørn tar en «kornjakker» med Sunde
Asbjørn Fosaas på Kjernås ble så forpakter av innmarka på Frogner gård i 1955. Etter fire år ble han syk og døde. Sønnen Hans Torbjørn overtok farsgården, Kjernås og ble forpakter av Frogner i 1959. Han husker godt da han satt i finstua på Frogner, bare 21 år gammel og hadde Torodd Sunde rett overfor seg, den fine direktøren fra Oslo.
– Jeg følte meg ikke akkurat høy i hatten, minnes han. Men kontrakt ble undertegnet. Og etterpå var Sunde borte i hjørneskapet og fant fram ei flaske konjakk, eller som det heter på nøttlandsk, ei flaske kornjakker. Og så ble det skålt som skikken var. Fosaas forpaktet Frogner så lenge Sunde levde. Da Sunde døde i 1987, fikk Hans Torbjørn og kona Lis følgende
henvendelse fra familien Sunde:
– Det var fars ønske og vårt ønske at dere tar vare på Frogner og driver gårdenvidere.
Et omfattende restaureringsarbeid på Frogner
I 1994 fikk Hans Torbjørn Fosaas endelig konsesjon og ble eier av gården med jorder, skog og utmark. Som betingelse for konsesjonen satte Nøtterøy kommune at Teieskogen skulle bli kommunal. Den utgjorde 100 dekar. Områdene fra Teieskogen og til Kolberg var da allerede fradelt Frogner gård. Det dreier seg om Teie Idrettspark, tidligere Teigar Ungdomsskole – nå Teie skole, nye Teigar Ungdomsskole og hele boligområdet som dels ble utbygget i kommunal og dels i privat regi.
På gamle Frogner gårds tun står i dag den flotte hovedbygningen og stabburet igjen av det Hans Helgesen i sin tid bygde. Låvebygningen hadde Hans Torbjørn måttet be Sunde om å få rive.
– Det skjedde, men det satt nok langt inne, forteller Fosaas.
Olga Sunde døde allerede i 1958, og Frogner sto for det meste ubebodd i flere tiår, og bygningene forfalt. Hans Torbjørn og kona Lis brukte fjorten år på å pusse opp og restaurere hovedhuset og stabburet på Frogner. Det var et meget omfattende arbeid og kan sammenlignes med restaureringsarbeidet historielaget har utført på Fagertun, som ligger bare
noen hundre meter lenger sør.
Barndomsminner fra Kolberg og Kolbergveien
I tiden etter okkupasjonen, da Kjell Hamer var liten, vokste det fram butikker og små industribedrifter innimellom bolighusene langs Kolbergveien, Kirke veien og Gamleveien.
I 1936 startet Karl Fosaas Havebyens Kolonial. Karl Fosaas var forresten
onkelen til Hans Torbjørn. Da kjelleren til butikken skulle graves ut, kom Karls bror, Asbjørn, fra Kjernås med hest, og så ble kjelleren gravd ut ved at de fylte jord og grus i ei kasse som ble trukket av hestene til bror Asbjørn. Noen ganger kom faren deres, Hans, på besøk i sin velholdte T-Ford, røkende krumpipe.
– Litt av et syn for oss ungene, husker Kjell.
Skifabrikken
Kolberg var gårdsbruk fra 1700-tallet og fram til cirka 1900. I 1907 kjøpte maskinist Bernhard Bredstrup Kolberg, og i tiden etterpå fradelte han flere eiendommer som ble begynnelsen til Kolbergveien. På bruksnummer 131 bygde Bredstrup en tomannsbolig som ble til Kolbergveien 3. Eiendommen ble i 1947 solgt til Olaf Solberg.
Bruksnummer 158 ble til Kolbergveien 6 og ble i 1934 solgt til David Torjesen. Her startet Torjesen sin skifabrikk som han drev fram til 1949. Noen få eksemplarer av ski fra Torjesens skifabrikk med fabrikkmerke i tuppene eksisterer fremdeles. Et par kraftige hoppski i ask finnes utstilt i annen etasje på Fagertun.
Verktøymaker og stålgravør Kjell Hamer
I Kolbergveien 4, i annen etasje, ble Kjell Hamer født i 1945. Som fjortenåring var Kjell visergutt hos Hansen i Teie Landhandleri. De hadde en trehjulet motorsykkel som Kjell fikk kjøre. En dag ble han stoppet av lærer Vestre.
– Er du gammel nok til å kjøre den sykkelen?
– Neei!
– Skal du kjøre mer i dag?
– Nei.
– Det var riktig svar, gutt, avsluttet lærer Vestre.
Etter konfirmasjonen dro Kjell til sjøs et par års tid. Så ble det yrkesskole og læretid i Birger W. Fagerlund – sølvvare- og stansefabrikk.
En solid liten industribedrift
Birger W. Fagerlund – sølvvare- og stansefabrikk lå i Kolbergveien 6, som Fagerlund hadde kjøpt av skifabrikkeier Torjesen. Bedriften produserte gullsmedartikler og drev med gravering og siselering av for eksempel suvenirer, medaljer, pokaler og premier. Gunnar Berg Johansen var designer og gravør samtidig med Kjell. Gunnar ble seinere kjent i distriktet for sine malerier og tegninger, og senere stiftet han Nøtterøy Kunstforum.
Bedriften hadde på det meste seks ansatte og utvidet virksomheten med produksjon av støpeformer i stål. Til dette arbeidet var det behov for en
maskinpark. Kjell nevner forskjellige typer presser for å lage støpeformer. Den største var ei 200 tonns friksjonspresse. Videre var det bandsag og koldsag, to dreiebenker og herdeovn. – Under herdeprosessen oste olja, forteller Kjell. Dette var før det kom krav om arbeidsmiljø og avtrekksvifter.
Herholdt Andersen var en viktig kunde som kjøpte støpeformer til båtutstyr. Bedriften Snøgg på Kilen kjøpte også støpeformer til båtutstyr og i tillegg
støpeformer til flaggstenger til bordflagg. Andre viktige kunder var gullsmed
Martinsen i Tønsberg, Agder Tinnvare og Holte ved Arendal. Sistnevnte laget sølv- og tinnvarer.
Kjell Hamer fikk fagbrev som verktøymaker og arbeidet i sju år i bedriften.
Den drev sin virksomhet til 1985 da det oppsto brann i Kolbergveien 6. Kjell Hamer husker brannen godt, men heldigvis ble den fine gamle bygningen med svalgang reddet, og den står der den dag idag.
4 kilo lungemos og 1 sekk poteter
I murbygningene nede på Kirkeveien 37B, like ved der Gamleveien tok av fra Kirkeveien, var det til å begynne med bare meieriutsalg. Slakter Jacobsen kjøpte så eiendommen og gjorde den om til et lite «kjøpesenter» med fire butikker. I slakter Jacobsens butikk var Kjells mor, Ruth Hamer, ekspeditør. I butikken ved siden av var Meieriutsalget, og så hadde Sverre Mysen sykkelverksted og sportsforretning. Mathisens Fløtepuddings fiskebutikk lå også der.
Mysen hadde verksted i kjelleren og måtte gå gjennom Jacobsens butikk for å komme til sportsforretningen sin. Slakterbutikkens ordrebok lå åpen. Fru skipsfører NN skulle ha stort selskap. Unge Mysen kunne ikke dy seg, han føyde til i ordreboka, 4 kilo lungemos og 1 sekk poteter. Ordren ble effektuert, og fru skipsfører NN gjorde stort anskrik, og betjeningen i slakterforretningen fikk gjennomgå. Da Sverre Mysen giftet seg tre år seinere, fikk han en fin gave, 4 kilo lungemos og 1 sekk poteter fint innpakket i cellofan med hilsen og gode ønsker fra «betjeningen».
Meieriutsalget stilte melkeflaskene til avhenting tidlig på morgenen. Kjell
husker at vinterstid var det iskork på de flaskene som ikke ble hentet tidsnok.
Maristua
I Kolbergveien 2 lå doktor Østås’ store og imponerende villa som het Maristua. Den ble oppført i 1914 og tegnet av arkitekt Sverre Poulsen som senere ble kjent som en av Oslos fremste byplanleggere. Hele eiendommen var nok på 6-7 mål, med plen og en liten skog. Den store plenen rundt huset måtte jo klippes og Kjell tok jobben. Fru Østås tok tida første gang han klippet og ga betaling etter det. Det var bare det at første gang var Kjell så ivrig at han løp med plenklipperen. Så hver gang Kjell klippet plen for fru Østås, var det løpende.
Én gang i året var det dugnad i skogen, og etter dugnaden ble det servert saft og epler i hallen. Hall med peis var det ikke i noen andre hus i Kolbergveien. Doktor Østås hadde bil, en 34-modell Austin som var helt firkanta, så firkanta den kunne bli, kan Kjell huske. Nå er det fine huset revet, og hele eiendommen er bebygd med flere hus.
Store forandringer i Kolbergveien
I Kolbergveien 9 bodde bakermester Røed. Han reiste rundt og solgte brød. I sidebygningen bodde lærer Vigeland. I nummer 7 bodde Solvang. Han var formann på Bryggeriet. Han gravde ut kjelleren i huset for hånd, noe han utførte etter arbeidstid. – Hver dag måtte vi bort å se hvordan det gikk, husker Kjell.
I Kolbergveien 1 bodde Christian Lindboe. Han sørget for at idretten i Tønsberg fikk en vandrepokal. Lindboe-pokalen kjempes det om fortsatt. På femtitallet flyttet Lindboe til Oslo. Når Kjell oppsøker Kolbergveien idag, synes han det er store forandinger. Kolbergveien er blitt en brei gjennomgangsvei, men villaene fra hans tid ligger der på rekke og rad.
Bortsett fra den flotte villaen til doktor Østås, den savner han.
Kilder og litteratur:
Sigurd Unneberg: Nøtterøy – Gårds- og slektshistorie
Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1800-årene, Nøtterøy inn i 1900-årene
Lorens Bergs Nøtterøybok
Lorens Bergs Tjømebok
Ragnhild Paulsen: Nøttlandsmål
Takk til Hans Torbjørn Fosaas for fantastisk omvisning på Frogner og Kjernås og for hans skriftlige kommentar.
Kjell Hamer har hele veien bidratt med detaljer og gode historier.
Legg inn en kommentar