«Glimt fra Nøtterøy anno 1928»

Einar Aaraas:

Året 1928 var et begivenhetsrikt år på Nøtterøy. Glimtene fra dette året har jeg hentet fra lokalavisene. Jeg har sittet i kjelleren under Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek og på Vestfoldarkivet i Sandefjord og saumfart gulnede avissider.
I 1928 var det to lokalaviser her i distriktet – Tønsbergs Blad og Vestfold Social-Demokrat. De to andre avisene i byen, Venstre-avisen Tunsbergeren og gamle Vestfold Arbeiderblad hadde gitt opp ånden to-tre år tidligere. Vestfold Social-Demokrat var altså alene på den venstre banehalvdel. «Organ for Det norske Arbeiderparti – Det forenede Arbeiderparti», som det sto i undertittelen.

Og med en meget skrivefør og ildfull løsmedarbeider, 18-årige Trygve Bratteli fra Hovland. Han hadde i dette året, et lokalvalgår, en lang rekke tildels rabiate innlegg i avisen om hvor ille det var på Nøtterøy med det «folkefiendtlige høirestyrets lyssky virksomhet».

Nye politikere

Året 1928 var et politisk urolig år i mange land. I Tyskland ble kansleren Wilhelm Marx fra det katolske folkeparti erstattet av sosialdemokraten Hermann Müller, som dannet den 22. regjering etter 1.verdenskrig – altså 22 regjeringer på bare ti år. I Norge gikk vi inn i året med Høyres Ivar Lykke som statsminister, men han ble raskt erstattet av den første Arbeiderparti-statsminister Christopher Hornsrud, som i sin tur ble felt etter bare to uker – og etterfulgt av Venstres Johan Ludwig Mowinckel. I USA vant Herbert Hoover presidentvalget og etterfulgte Calvin Coolidge.

Her på Nøtterøy var det også personskifte: Distriktslege Edvard Martin Jespersen trakk seg fra politikken. Han hadde vært ordfører i to omganger, 1917 – 1919 og så fra 1923. Ny ordfører etter valget 1928 ble hvalfangstbestyrer Jørgen Øhre.  Heller ikke viseordfører Edvard Wille tok gjenvalg til herredstyret. Ny viseordfører etter valget ble tannlege Peter Syse, en herre som i sterk grad preget utviklingen på Nøtterøy i de kommende 30 år – som ordfører og så rådmann.

160 arbeidsløse

Selv om det var først året etter at det ble virkelig krakk på Wall Street, som forplantet seg til hele verden – var det vanskelige tider overalt. I den store sammenheng ikke så ille på Nøtterøy, men likevel vanskelig nok for noen. Det var noe sånt som 160 arbeidsledige i kommunen. «Folk som høilig trenger, hva de kan tjene», skrev kommuneingeniøren i et innlegg hvor han støttet opp om budskapet i en annonse innrykket av kaptein Magnus Olsen: «Man vil henstille  til byggmestre, haveeiere og gårdbrukere om i størst mulig utstrekning benytte bygdefolk når de har behov for arbeide.»
Også nasjonalt var parolen omtrent den samme: «Den som tjener sine penger i Norge, er forpliktet til efter gjensidighetens uskrevne lov at foretrække norsk arbeide, forutsat at det bydes til rimelig pris».

Nødsarbeid

Et sekstitall av de arbeidsløse på Nøtterøy fikk vinteren 1928 nødsarbeid i kommunen, vesentlig med fjellsprengning og kultlegging. Lønnen var 50 øre timen, pluss noen tillegg for folk med forsørgelsesbyrde. Fattigstyret foreslo økning til 60 øre timen, men formannskapet og herredstyret holdt på sitt. Det må også her sies at i Horten kommune var timelønnen for nødsarbeide så lav som 40 øre.

Men i det første avisinnlegg av Bratteli som jeg har funnet, fra april 1928, går han kraftig ut mot den altfor lave lønnen, og kaller «høirestyrets arbeiderpolitikk for en skamplett for Nøtterøy-folket».

På høyresiden hadde man en litt annen oppfatning. Flertallet i herredstyret vedtok utpå ettervinteren at nødsarbeidene skulle avsluttes i april. I debatten ble det hevdet at det kunne forekomme at folk gikk på nødsarbeid for å slippe å dra på hvalfangst – og at det var best å bli kvitt hele nødsarbeidet, «for» – som det ble sagt – «det er alltid bare jammer og klage fra nødsarbeiderne».

Fem prosent skatt

Nøtterøy kommunes økonomi var god, bedre enn de fleste andre kommuner i landet, og man klarte nok ett år å holde kommuneskatten nede på 5 prosent for inntekt og 2 promille for formue. I nabokommunene var skattøren stort sett dobbelt så høy, og andre steder i landet fantes det kommuner med 17-18 prosent skatt. Det var nok bare bittelille Hølen på andre siden av fjorden som slo oss, med en skattøre på 3 prosent.

Ifølge et intervju med ordfører Jespersen foregikk budsjetteringen på Nøtterøy på den måte at man først bestemte skattøren, og så tilpasset den kommunale aktivitet etter det. Ved å sette ned den årlige skoletid fra 41 til 40 uker, og samtidig sette ned lærerlønningene litt klarte man for eksempel å spare 7000 kroner.

Det viste seg at man også klarte å spare på nødarbeidsbudsjettet, hvis man skal tro unge Trygve Bratteli. Han mente her å ha funnet en besparelse på hele 50.000 kroner da kommuneregnskapet ble gjort opp: «Dette beviser ennu en gang hvordan høire sparer. La arbeiderne sulte, de får værs’go gjøre det med en hellig følelse av å sulte for fedrelandet. Så kan pengesugerne leve høit på pengesekken. Humbug!»

Lønnsreduksjon

Fattigunderstøttelsen var fra 20 til 100 kroner måneden, alt etter familieforhold og lignende. I herredstyret syntes enkelte dette var vel råflott, men det ble bedyret fra fattigstyret at de drøftet hver enkelt understøttelse én gang i året, og at det da blir skåret ned så meget som man mener er forsvarlig. Noen syntes også at lønningene på pleiehjemmet var for høye. For eksempel hadde kokka 90 kroner måneden. Hun var visst svært flink, men ordføreren mente at hun nok ikke ville rømme om man reduserte lønnen hennes litt.

Det ble et enstemmig nei fra herredstyret da politibetjent Tandstad søkte om 1000 kroner i godtgjørelse for å holde egen bil i tjeneste. Man fant det upraktisk at politibetjenten skulle være sjåfør under kjøring av arrestanter og lignende.

Kirketjeneren søkte om kommunal telefon, men herredstyreflertallet sa nei. At søknaden var anbefalt av menighetsrådet la man ikke særlig vekt på. Jonathan Johnson, tidligere mangeårig ordfører, bemerket at ikke-bevilgende organer alltid pleide å anbefale alt som kom opp.

Sparepolitikk

Ved å spinke og spare der man kunne, klarte man i budsjettprosessen å redusere de kommunale utgifter med 64.000 kroner i forhold til året før – og landet på et budsjett på 802.000 kroner. Foruten skolebudsjettet, var det avsetninger til fremtidig veibygging og kloakk man kuttet mest i. Fattigbudsjettet ble faktisk øket med 10.000 kroner – uten at unge Bratteli fant grunn til å nevne det.

Tilsvarende sparelinje fulgte man også i statsbudsjettet, med totalsum 370 millioner kroner – 43 millioner lavere enn i budsjettåret 1928-29. I driftsutgiftene ble det kuttet enda mer, for det som ble særlig prioritert var å nedbetale statsgjeld.
Noen problemstilling av den art hadde man ikke på Nøtterøy. Her var parolen å sette tæring etter næring – ikke sette seg i gjeld. Null komma null kroner i kommunegjeld! erklærte ordføreren stolt i nevnte avisintervju.

Tomt til en tusenlapp

Når man ser på kroner og øre, må man ta med i betraktning at de hadde en annen verdi for 90 år siden enn idag. Konsumprisindeksen viser at 1000 kroner dengang tilsvarer omtrent 33.000 kroner idag. Økningen i eiendomsprisene har vært enda større.

Byggetomter på Teie kunne man få for en tusenlapp, eller bygsle for 30 kroner året. Bebygde eiendommer kunne man få for mindre enn 10.000 kroner. Det ble for eksempel forlangt 8000 kroner for en enebolig med selveiertomt på Teiehøiden, og det samme for et lite hus i Styrsvik – med fem mål have, 50 meter strandlinje og egen brygge.

Men det var også eiendommer som gikk langt høyere. Eiendommen Stangeby ble solgt av John Lindgren til Gabriel Isaksen Grødem for 33.000 kroner,  Solbo fra B. Stensvold til hvalskytter Didrik Solberg for 18.000 kroner, Sjølyst fra Leif Sundby til Petter Haraldsen for 16.000 kroner, og Brevik fra Richard Rasmussen til kaptein Wilh. Wilhelmsen for 13.000 kroner.

For ordens skyld: Det dreide seg ikke om Wilhelmsens gamle hovedbøle der ute, eiendommen som visstnok gikk for noenogtredve millioner kroner i 2017, men om en mindre eiendom nede mot sjøen. Den har vært i Wilhelmsen-familiens eie i alle disse 90 årene, og tilhører nå kaptein Wilhelmsens barnebarn Harald Henrik Gerner.

I februarmøtet sa herredstyret ja til et tilbud fra Flødevigens utklekningsanstalt om kjøp av torskeyngel for 150 kroner, 10 kroner pr. million yngel. Vedtaket  var enstemmig, på tross av en smule tvil om nytten av å slippe ut yngel, når Onsøfiskerne hele sommeren lå og sopte Træla med grunnvad, som tok all småfisk.

Fest på Thinghaug

Den seks år gamle praktbygningen Tinghaug – som stundom ble skrevet med «Th», ble brukt av mange foreninger. For eksempel holdt Nøterø idretts- og ungdomslag nyttårsfest der. «Damer medtager smørbrød, herrer betaler kr. 2,50».

Mot slutten av året ble det vedtatt et omfattende og svært detaljert regelverk for bortleie av lokalene på Tinghaug. Herredstyresalen kunne bare leies til festlige sammenkomster når det ble servert varm mat, men aldri til dans. Den måtte i tilfelle skje i kjellersalen, hvor lokal-leien var 20 kroner med dans – uten dans 15 kroner. Representanten Jac. Enger, kaptein fra Ørsnes, protesterte mot dans i det hele tatt – på vegne av «store dele av Nøterøs befolkning». Ordføreren mente at dette var insinuerende mot en ungdom som vil more seg på en sømmelig måte. «Jeg sa ikke at der var foregået noget usømmelig, jeg gav bare uttrykk for den misnøye som hersker», repliserte Enger.

Litt mer usømmelig kan man vel si at det foregikk borti veien, ifølge en annonse i Tønsbergs Blad: «Rødkolloksen efter 2.pr. oksen «Fram» og premierte mødre står til avbenyttelse og selges rimelig på Kjernaas, Nøterø. H. Fosaas, tlf. 44″.

Ungdomslaget i kommunen innledet som nevnt året med fest på Tinghaug. I mai kom det på Nøtterøy til et konkurrerende ungdomslag, arbeider- og bondeungdomslag – med A. Thyberg som formann og Trygve Bratteli som sekretær og redaktør av lagsavisen. Han hadde også meninger om regelverket for leie av Tinghaug – ikke om dansen, men om andre vilkår, særlig kravet om servering av varm mat. «Leieregler som favoriserer overklassen og høire», mente han.

Nei til kino

En herre ved navn Egil Jacobsen fra Foynland søkte kommunen om å få starte kinodrift på Nøtterøy – men fikk et bastant og enstemmig nei. Lærer Helle så kino som skolens verste fiende. «I den tid barna skal gjøre sine hjemmelekser løper de på kino og følgen er at sindet blir oppfylt av det de ser på det hvite lerret». Lensmann Agerup fulgte opp: «Man gjør skolen og bygden en stor tjeneste ved ikke å gi tillatelse til noe slikt».

De så vel med gru på annonsene fra Tønsberg Kino: «Casanova, skuespill i 12 akter. I hovedrollen: Ivan Mosjoukine. Billetpris kr. 1,25. Barn ikke adgang».

Brannberedskap på Teie

Havebyen på Teie begynte etterhvert å bli litt bymessig, og etter et par branner kom krav om mer ordnede forhold for de frivillige brannmannskapene – blant annet at satsene burde økes utover de 4 kronene de fikk pr. brann og brannøvelse. Men det kan i herredstyrereferatene merkes at det alltid hersket en viss skepsis mot havebyen, og det var noen som mente at dette var en såpass lokal sak at den var kommunen uvedkommende – at havebyens egne innvånere burde bekoste brannmannskapene. Men det ble det ikke noe av, for i så fall måtte Teie få status som egen brann- og bygningskommune, påpekte kommuneingeniøren.

Det ble heller ikke noe av et annet forslag for løsning av brannmannskapsproblemene, at speiderkorpset på Nøtterøy kunne utstyres med sykler og brannslukningsflasker. Det ble henvist til at man i Tyskland hadde gode erfaringer med slike guttebrannkorps – «Jung-Feuerwehr». Brannsjefen i Tønsberg var skeptisk: «Det er forskjell på norsk og tysk ungdom!»

«…borte i Ola fjorten»

Bergan nye skole, som den ble kalt, ble innviet i november 1928. Gamleskolen ble bygget om til lærerboliger. Og Grindløkken skole befant seg på slutten av planleggingsstadiet. Den var det stor strid om, i minst fire herredstyremøter og en ankeprosess. Det var skepsis mot å opprette en egen skolekrets på bekostning av kretsene Teie og Herstad, mot utformingen av bygget og mot tomtestørrelsen. «En tomt så stor som 14 mål er borte i Ola fjorten», sa en herredstyrerepresentant med sans for det spoglige.

Noen ville gjøre det billigst mulig, og bare bygge en kopi av Bergan skole, som var tegnet av kommuneingeniøren. Men det endte med et vedtak om å engasjere arkitekt Nilsen fra Drammen, og byggingen ble anslått til å koste 159.000 kroner – et budsjett som i byggeperioden sprakk ganske mye. Skolen med det klassiske utseende ble tatt i bruk i 1930.

Eksamensresultater

For 90 år siden, og lenge etter det, var det slik at eksamensresultater pleide å stå i avisene – til heder eller til spott og spe, alt etter som. Ved maskinistskolen i Tønsberg ble det uteksaminert fire nøttlendinger, og de gjorde det godt. Jakob Bjarne Larsen og Anders Gundersen fikk særdeles tilfredsstillende, Olvar Brede Andersen og Mangaard Tollefsen fikk Meget.

Ved middelskolen på Borgheim var det to elever som hver fikk én S – Ove Hansen og Ruth Stenberg. Hun hadde i tillegg to M’er. Osvald Martinsen og Ruth Mathisen fikk tre M’er. Ellers var det veldig mange T’er og Nogen’er blant de 16 ungdommene som gikk opp til eksamen, så jeg skal la være å ramse opp navnene.

Ramdal-krematorium

Nøtterøys økonomi var generelt bedre enn nabokommunenes, og Tønsberg og Tjøme ville gjerne ha Nøtterøy til å være med på fellesprosjekter. Borgermesteren i Tønsberg sendte ut en føler til nabokommunen om felles kirkegårdsanlegg med krematorium på Ramdal. Nøtterøy stilte seg positiv, på tross av at det var noen som ikke var så begeistret for den nye begravelsesmåte. Men sognepresten hadde konsultert sine skrifter og konkluderte med at likbrenning bibelsk sett var greit nok.

Men det mulige fellesprosjektet ble etter noen måneder skrinlagt av Tønsberg, da det viste seg at folk flest der hadde liten sans for tanken på å måtte krysse Byfjorden for å besøke kirkegården. Dette til tross for at en ny Kaldnesferge kom igang akkurat dette året, med avganger hvert 15.minutt. Så det ble kirkegård og krematorium på Solvang noen år senere, og Nøtterøy valgte å utvide sin egen kirkegård.

Kanalbroen

Tønsberg-borgermesteren ba også om bidrag til ny kanalbro, anslått til 44.000 kroner, skal man tro referatet i Tønsbergs Blad. Men det skal man nok ikke tro på. Det dreide seg nok i realiteten her bare om en viss kommunal del av kostnadene. Behovet for at broen fra 1896 måtte få avløsning var blitt klart allerede noen få år etter 1.verdenskrig, og det fantes i mange år et tilsagn fra staten om et bidrag på 200.000 kroner, forteller Gunnar Fadum, som er ekspert på Tønsberg havns historie.

Man lekte også med tanker om et alternativ til bro – nemlig tunnel under kanalen, som forsvaret ønsket da ubåt-stasjonen ble etablert på Teie – eller rett og slett fylle kanalen igjen. Men det ble raskt fastslått at ingen av disse alternativene var aktuelle.

I sitt oktobermøte bevilget Nøtterøy herredstyre 10.000 kroner til prosjektet. Alt tyder på at disse pengene aldri ble overført, for det skjedde ikke noe med kanalbro-saken før den ble tatt opp igjen noen år etter krigen. Broen fra 1896 gjorde nytten helt til den nåværende bro sto klar i 1957.

– Juridisk har vi selvfølgelig ingen grunn til å yde bidrag til broen. Tønsberg annekterte jo i sin tid en godbit av Nøtterø der, men vi kan ikke si at vi ikke har nogen interesse av saken. Tvertimot, vi har stor interesse av en bedre broforbindelse, sa ordfører Jespersen da saken var oppe i Nøtterø herredstyre.

Vrengen bro

Fergetrafikken mellom Nøtterøy og Tjøme var et problem. I årets åtte første måneder ble det ferget over henimot 11.000 biler, og det hendte at det kunne stå 28 biler i kø på hver side av sundet. Fergen hadde liten kapasitet. Den kunne  ta én tungt lastet lastebil, en rutebil pluss en liten bil, eller tre personbiler.

På Nøtterøy var det ikke mer enn 155 biler og 21 motorsykler, og et fåtall av disse hadde noe særlig på Tjøme å gjøre, men et raskt økende antall biler med A- og C-skilter presset på for en ny trafikkløsning over sundet. Enten ny ferge eller bro. På Tjøme var stemningen nesten enstemmig for å bygge bro. En enslig opponent, artillerikaptein Hans Chr. Ringe på Randineborg, ble av litteraten Alf Larsen offentlig stemplet som «forræder».

Staten ville ikke betale noe som helst til broen. Den skulle i det alt vesentlige bli finansiert med bompenger, men også fylkesbidrag og kommunale bidrag. 27.200 kroner fra Nøtterøy, mente fylkesmannen var passende.
Det mente ikke Nøtterøy-politikerne. Formannskapet fant at broen ville få liten eller ingen betydning for Nøtterøy. Tvert om ville en økende trafikk i sommermånedene, råkjørere med de nevnte A-, C- og kanskje F-kjennetegn, virke sjenerende for Nøtterøys beboere.

«Æresskilling»

Men saken hadde også en annen side, en slags moralsk forpliktelse overfor nabokommunen – en «gammel kompanjong», som det ble sagt. Ordføreren syntes det var riktig å yde en slags «æresskilling» til Tjøme, som jo i kirkelig henseende hadde en fortid som anneks til Nøtterøy.

Gaven fra Nøtterøy til Vrengen bro, vedtatt mot et betydelig mindretall i herredstyret, ble på 20.000 kroner – men det ble presisert at det ikke skulle bevilges en krone mer til tilhørende veianlegg, grunnerverv og lignende. 20.000 var forøvrig den samme sum som Tjøme-ordføreren Hans L. Bache gav av sine private midler.

Fire år og 600.000 kroner senere var Nord-Europas lengste hengebro ferdig, og ble åpnet av kong Haakon – og med direktesendt kringkasting.

Brattelis debut

Den store styrkeprøve på Nøtterøy for 90 år siden var kommunevalget. Trygve Brattelis far Terje var kumulert kandidat på Arbeiderpartiets liste, og sønnen gikk med voldsom energi og få mentale bremser inn i valgkampen den sommeren og høsten – både som skribent og ved direkte agitasjon.

Jeg har tidligere, da jeg for endel år siden holdt foredrag i Nøtterøy Historielag om de åtte vestfoldske statsministre, fortalt hva Trygve Bratteli engang røpet om sin første  lokalvalgkamp. Det var en gang vi helt på slutten av hans tid som stortingsmann drakk kaffe sammen i stortingsrestauranten og sludret litt om Nøtterøy i gamle dager.

Han drev valgkamp overalt hvor han kunne treffe velgere, utenfor butikkene og posthusene, og på gamlehjemmene. Dengang var det slik at partiene selv kunne hente stemmer der. Et stort flertall på Nøtterøy, og ihvertfall gamle mennesker, kunne ikke tenke seg å stemme på annet enn Høyre. Derfor siktet unge Bratteli seg inn mot de senile, fortalte han – og lurte dem til å stemme på Arbeiderpartiet.

Han visste jo at de var minst like vennlige mot Høyres innsamler, men på den måten oppnådde han at begge stemmene ble forkastet – en relativ svekkelse av Høyre. Flaks for Bratteli og hans videre politiske karrière at dette skjedde lenge før andre land begynte å sende valgobservatører til Norge.

«Høires ditatur»

Han brukte et voldsomt språk i det han skrev i den sosialdemokratiske avisen – om «Høires diktatur på Nøtterøy», deres «planmessige blodtapping av underklassen», og som nevnt om det «folkefiendtlige høirestyrets lyssky virksomhet». Innleggene ble gjerne avsluttet med «Derfor stem med Nøtterøy Arbeiderparti – D.N.A.»

«Borgerpressen raser. De føler folkemassene våkne til kritikk og aksjon. De føler kapitalmaktveldet ryste i sine grunnvolde», skrev Bratteli.

Han tok vel hardt i, men det er ikke tvil om at Tønsbergs Blad la merke til det som skjedde på Nøtterøy. Det lot til å være voldsom mobilisering på venstresiden, skjønt jeg nok tror at den strie strøm av innlegg fra unge Bratteli virket litt à la Tordenskiolds soldater. Tønsbergs Blad oppfordret borgerlige velgere til å svare med høyt valgfremmøte.

«Det borgerlige samlingsparti»

Høyt fremmøte ble det faktisk ikke, men det gikk likevel overraskende bra ved valget for Høyre – alias «Det borgerlige samlingsparti». De holdt stillingen og fikk inn 21 mann. Den som fikk klart flest stemmer, var lensmann og tidligere ordfører Nils Christensen Agerup, 57 år gammel dengang. Så fulgte kjøpmann Carl Fosaas, Borgheim, hvalskytter Jørgen Jørgensen, Tømmerholt, hvalfangstbestyrer Jørgen Øhre, Lund, skipsfører O. Dahl, Ørsnes, rutebileier Nils Olsen, Kjøpmannskjær, skipsreder Charles Røed, Frogner, tannlege Peter Syse, Symre, kirkesanger Markus Andersen, Herstad, skipsfører Jac. Enger, Ørsnes, gårdbruker Karl Larsen, Sem, gårdbruker og kjøpmann Ludv. Andersen, Årøsund, bestyrer Johan Foden, Kolberg, skipsfører E. A. Berg, Kjøpmannskjær, kjøpmann Olaf Henriksen, Oterbekk, kjøpmann Ole E. Kaltvedt, Tenvik, kjøpmann Halvor Eid, Nesbryggen, skipsfører Henrik Danielsen, Tandstad, skipsfører Hans Marinius Andersen-Vang, Smidsrødveien, fylkesagronom Abraham Hillestad, Nøterø, og gårdbruker Einar Hem, Foynland.

Det gikk også bra for Nøtterøy Arbeiderparti, som ikke hadde hatt noen i herredstyret perioden før. De fikk inn fire: Kommunearbeider Ole Østby, Kolberg, maler Johannes Jonassen, Teiehøyden, murer Karl Bringaker, Smidsrød, og småbruker Terje Hansen Bratteli, Hovland.

Lærer A. M. Helle

Fullt så bra gikk det ikke for listen av Frie velgere, som hovedsaklig besto av Venstre-folk, forbudstilhengere og en og annen konservativ som hadde kommet på kant med sitt tidligere parti. Det gjaldt blant annet sjefen for Tønsberg befestninger på Håøya, oberstløytnant Carl T. Sødring.

Listen fikk tre mandater: Først og fremst lærer A. M. Helle, Bergan, gjennom flere årtier den ledende venstrepolitiker på Nøtterøy. Han ville ikke bli kalt noe annet enn «A.M.» At han het Andreas var det få som visste, og mellomnavnet Modestus holdt han så hemmelig at det først kom for en dag da han etter nær et halvt århundre som lærer ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje. Annenmann var gårdbruker Bjarne Stabell, Gipø, og tredje- og sistemann den nevnte oberstløytnanten.

«Gledelig, men…»

Unge Bratteli kommenterte ikke valget i noe avisinnlegg, men jeg tipper at han i sitt stille sinn var litt skuffet, selv om han benektet det i et foredrag i historielaget i 1983. For det var høyrekreftene han i hele valgkampen hadde rettet sitt voldsomme skyts mot.

Vestfold Social-Demokrat påpekte i en valganalyse at selv om det var gledelig med fire Ap-representanter, kom fremgangen dessverre utelukkende på bekostning av de upolitiske og den uavhengige «Småbrukernes og arbeiderenes liste», som hadde hatt én mann innvalgt i perioden før. Erkefienden Høyre, kamuflert som Det borgerlige samlingsparti, klarte altså å holde stillingen.

Front mot Teie

Når man ser på listen over de som ble valgt, er det to ting som slår meg: For det første hvor få det var fra Indre Nøtterøy, når man tenker på at Teie allerede da begynte å bli en meget befolknings-tung del av kommunen. Såvidt jeg kan se var bare 5 av de 28 innvalgte i herredstyret fra havebyen. Et klart misforhold, når man tar i betraktning at Teie krets i 1927 sto for 70 prosent av kommunens skatteinntekter, ifølge en artikkel av Thore Holm i Njotarøy.

Motsetningsforholdet mellom den raskt voksende havebyen og resten av kommunen ble enda mer synlig senere. Ved kommunevalget i 1934 hadde Teie og Grindløkken ca. 2000 velgere og fikk 4 representanter, mens resten av kommunen med ca. 3500 velgere fikk 23 representanter, skriver Thore Holm.

Andre tider

Det andre som slår meg når man ser på sammensetningen av det nye herredstyre, var at ingen damer ble valgt. Ikke en eneste en. Det sto riktignok en og annen kvinne på valglistene, på de Frie vælgeres liste sågar fru Inga Zapffe fra Smidsrød på førsteplass, men ingen ble valgt inn.

Ja, man kan altså slå fast at det var andre tider for 90 år siden enn det er idag. Et prov på det er vel også at den aller største og heftigste meningsutveksling i Tønsbergs Blads spalter gjennom året 1928 var om frøkener skulle få lov til å kalle seg fruer. En frue som var ihuga motstander av dette, mente at de unge motdebattanter burde få rompe-ris av fedrene sine.

Altså en sterk debatt – selv om Trygve Bratteli ikke var deltager i akkurat den debatten.