«Glimt fra Nøtterøy og verden for femti år siden»

Kåseri v/Einar Aaraas, årsmøtet i historielaget 17.februar 2016

Det herrens år 1966 rommet ikke de spektakulære hendelser, hverken her eller der. Det var, såvidt jeg kan se av aviser og bøker, et år på det jevne – et slags mellomår. Her på Nøtterøy var vel det mest minneverdige at Brattås skole ble tatt i bruk og at det skjedde stor byggeaktivitet i Vestskogen, på det nasjonale plan at folketrygden ble vedtatt og at prøveboringene startet i Nordsjøen, og på verdensarenaen at Mao dro igang kulturrevolusjonen. Rødegardister i Peking ransaker private hjem og kaster gjenstander som har et vestlig eller borgerlig preg ut på gaten, under store folkemengders jubel, het det.

USAs president det året het Lyndon B. Johnson. Han viklet seg stadig sterkere inn i Vietnam-krigen. I Moskva var kommunistpartiets generalsekretær Leonid Bresjnev i ferd med å utmanøvrere de andre i det kollektive lederskap som ble etablert etter Krustsjovs fall to år før. Bresjnev hadde i utgangspunktet vist enkelte liberale tendenser, men i 1966 så man klart begynnelsen på den stagnasjonsepoken han senere ble særlig kjent for. Forfatterne Daniel og Sinjavskij ble dratt for retten, og noe slikt hadde ikke skjedd siden Stalins tid.

I Paris satt president Charles de Gaulle og hevdet Frankrikes storhet på en for omverdenen ufyselig måte – vil jeg påstå. Året etterpå hindret han Storbritannia og Norge å komme inn i EU – eller EEC, som det het da – på et tidspunkt da både norske politikere og den norske opinion var klar for medlemskap. I 1966 trakk de Gaulle Frankrike ut av NATOs felles kommandostruktur og forviste NATOs militære hovedkvarter fra Paris til Belgia. Året etter gikk NATOs politiske hovedkvarter samme veien.

I Norge satt den 53-årige Per Borten i statsministerstolen. Han er den eneste statsminister Senterpartiet har hatt siden partiet skiftet navn fra Bondepartiet. Det var få problemer for Borten og hans borgerlige firepartiregjering dette året.

Arbeiderpartiet og dets formann, en kar fra Hovland her på Nøtterøy, hadde ennå ikke helt funnet kodene for å drive effektiv opposisjonspolitikk. Det skulle endre seg mot slutten av 1960-årene. De siste to-tre årene som opposisjonsleder var antagelig Trygve Brattelis mest vellykkede tid som politiker.

Ordfører og rådmann

På Nøtterøy var den 50-årige Torgeir Andersen ordfører. Ved kommunevalget i 1963 hadde Høyre fått 44,4 prosent av stemmene. Det holdt ikke til rent flertall i kommunestyret, men sammen med de andre borgerlige partiene hadde Torgeir Andersen en nokså behagelig politisk basis.

Og så hadde han en uhyre dyktig rådmann, Finn Mjaaland, som drev kommunen svært effektivt. Det ble mumlet litt om rådmannsvelde, spesielt i småpartiene, men jeg vil hevde at Mjaaland hadde velutviklede politiske antenner og bygget sitt administrative virke på det som var de politiske hovedstrømninger her i kommunen. Det gjaldt ikke bare Høyre, med Torgeir Andersen og hans varaordfører Sigurd Tjomstøl i spissen, men såvidt jeg forsto pleide han når det var opportunt også å skaffe seg ryggdekning hos Arbeiderpartiet.

Det var klart borgerlig flertall i kommunestyret, men Arbeiderpartiet hadde dog 17 av ialt 41 representanter etter kommunevalget 1963. Det kom i turbulensen etter Kings Bay og Lyng-regjeringen, og er historiens nest beste valg for Nøtterøy Arbeiderparti. Det beste, det var det i fjor høst.

Teie større enn Sandefjord

Så litt statistikk: Mens folketallet i kommuner som Tønsberg, Sandefjord og Larvik gikk litt ned i 1966, var det oppgang på Nøtterøy – som alltid, kan man nesten si. Ved utgangen av året bodde det 14.704 mennesker her i kommunen, en oppgang på 287 i løpet av året. Nøtterøy var Vestfolds tredje største kommune i folketall, etter to idag avlivede kommuner – nemlig Sandar og Sem.

Indre Nøtterøy, Teie, kom gjennom hele 1900-tallet til å spille en stadig større rolle i kommunen hva folketall angår, fra en tiendel av kommunens innbyggertall ved århundreskiftet til omkring halvparten seksti år senere.

«Hva hvis Nøtterø Haveby hadde vært en by?» fabulerte avisen for femti år siden. Jo, da hadde havebyen med sine 6.842 innbyggere vært større enn flere av Vestfolds ordentlige byer. Større enn Holmestrand med 6.723 og større enn Sandefjord med 6.107 innbyggere. Og selvsagt langt større enn Stavern og Svelvik. Forholdet mellom Holmestrand og Sandefjord virker overraskende, sett med dagens øyne. Men det må sies at Holmestrand allerede, i 1964, var blitt sammensluttet med Botne kommune, mens Sandefjord ennå ikke hadde fått kloa i Sandar. Det skjedde i 1968, og det var da Sandefjord gikk fra å være mindre enn Teie til å bli fylkets største kommune.

«Sound of Music»

Før jeg går over til å berette om året 1966 mer kronologisk, vil jeg gi noen mer generelle glimt fra dette året. Det var året da vi holdt hverandre på skuldrene og humpet fremover i en dans kalt jenka. På kino så vi «The Sound of Music», som kom til Norge året etter at filmen i 1965 hadde subbet med seg omtrent det som var av Oscar-statuetter. Den store Oscar-vinner i 1966 var derimot en film de fleste av oss vel har glemt – «En mann fremfor alt», om Henrik den åttendes katolske lordkansler Thomas More. En mer slitesterk film har «Hvem er redd for Virginia Woolf?» vært. Elizabeth Taylor fikk Oscar for den kvinnelige hovedrolle.

Musikken vi lyttet til var «These Boots are Made for Walking» med Nancy Sinatra – og ikke minst Beatles. «Yellow Submarine» var platen som lå lengst på VG-listen dette året, fulgt av «Little Man» med Sonny & Cher og «Sunny Afternoon» med Kinks. Ønskekonserten var dominert av litt andre plater. Den som ble spilt flest ganger var «I natt jag drömde». Videre på statistikken: «Edelweiss«, «Huldreslåtten«, «Den hellige stad», «Jeg vil ha en liten hund» og «Ett brev betyder så mycket».
Av bøker dette året var «Maos lille røde» den store kioskvelter på verdensbasis, mens det her hjemme var et voldsomt oppstyr omkring «Uten en tråd», hvor det etter hvert kom for en dag at forfatteren var Jens Bjørneboe. Han flyttet, som kjent, senere til Veierland.

1966 var militærkuppenes år. Det startet allerede nyttårsdagen, da oberst Bokassa tok makten i Den Sentralafrikanske Republikk». Ti år senere utropte han seg selv til keiser – i Keiserriket Sentralafrika. Senere på året var det militærkupp i Syria, Ghana, Argentina og Nigeria – og kanskje i noen andre land som jeg ikke har fått med meg.

Hus under 100.000

Pengeverdien har endret seg i de femti år som er gått. En krone i 1966 tilsvarer omtrent ti kroner i dag, hvis man baserer seg på konsumprisindeksen. Såvidt jeg kan se av lønnstilbud i jobbannonsene i avisene dengang, har lønningene steget noe sånt som dobbelt så meget som prisene i butikkene. Men langt mindre enn eiendomsprisene.

Oversiktene over eiendomshandler viser at bolighus her i kommunen vanligvis kostet fra førti til hundre tusen kroner. Eksempler: Frognerveien 1 fra Per Ellefsen til Terje Molaug for 90.000 kroner, Vestfjordveien 48 fra Sofie Johansen til Erling Christiansen for 42.000 kroner, eller en annonse for enebolig med sjøutsikt og ett mål tomt på Foynland med takst kr. 70.000. Men noen eiendommer gikk høyere. Bryggeveien 2 og 4 ble solgt av Olav Haugstad til W.F. Klaveness for 184.000 kroner, og Smidsrød Handelsgartneri fra Per Georg Bjelke til Gustav Bastiansen for 118.500 kroner.

Og så en eiendomshandel som ble lagt særlig merke til, fordi eiendommen er så synlig for alle oss her på Nøtterøy. Nemlig Gimle, Kirkeveien 22. Den herskapelige bygningen ble oppført av kaptein Wilh. Wilhelmsen i 1906. Senere eiere var skipsreder Lorentz Bruun, konsul Henrik J. Ørsted-Falck og så rett før krigen hvalskytter Arthur Støkken Nilssen, som straks utparsellerte mesteparten av den 54 mål store eiendommen til villatomter og så solgte hus og 8 mål park til konsul Finn Bugge. To av Bugges arvinger solgte i 1966 eiendommen til A/S Gimle, Losje Druidstjernen, for 300.000 kroner. Det er vel knapt noen her som ikke har vært i disse selskapslokalene – ved gledelige eller triste begivenheter.

En annen betydelig eiendomshandel gjaldt Kalvetangen, en eiendom på 50 mål og med 650 meters grense til sjøen. Husø Verft & Mek. Verksted kjøpte eiendommen for 400.000 kroner av Karen M. Borges dødsbo. – «Husø Verft akter å flytte hele virksomheten over til Nøtterøy etter hvert. Kommunen må regne med å få utgifter til vei frem til Kalvetangen,» sto det i avisen.

Blokkene i Vestskogen

Store deler av Vestskogen var under utbygging i 1966. De fleste av eneboligene var allerede ferdige og bebodde, mens de utskjelte betongblokkene var under bygging. Mange ville ikke ha slike hus på Nøtterøy. «Kaserneboliger» ble de kalt.

De fleste politikere var i utgangspunktet sterkt imot planene, men på forunderlig vis – som historikeren Egil Christophersen ikke helt makter å forklare – ble de etter flere runder i kommunale organer til slutt godtatt med bare kosmetiske endringer. Det kan nok ha spilt en rolle at ordfører Andersen ikke var helt på linje med de mest ihuga skeptikerne i sitt eget parti, og rådmannen ser også ut til å ha virket i bakgrunnen, slik jeg tolker Christophersen. Så dermed ble blokkmotstanderne i Høyre, Venstre og SF parkert på sidelinjen.

De eneste som hele tiden var nokså klart for å bygge blokkene, og som generelt sto på boligkooperasjonens side, var Arbeiderpartiet – som altså fikk det som de ville i denne store saken.

Ordføreren, som altså ikke var helt enig med dem som mente at man bygget en kopi av Heistadmoen militærleir på Nøtterøy, trodde at det nok var mange som ønsket å bo i disse blokkleilighetene. Og det hadde han rett i. Leilighetene ble solgt uten problemer, til tross for at de var relativt kostbare – innskudd fra 10.500 til 22.500 kroner, månedlig husleie fra 195 til 335 kroner.

Journalisten Thon

La meg så gå kronologisk til verks. Det er ikke vanskelig å finne Nøtterøy-stoff i Tønsbergs Blad fra femti år tilbake. Vi som var journalister i avisen dengang hadde ansvaret for å dekke hver vår kommune. Den som passet på Nøtterøy var min eldre kollega Tryggve Thon, og når jeg leser i de gulnede avisene ser jeg at han gjorde en formidabel jobb – langt bedre enn hva noen av oss andre maktet. Nøtterøy var grundigere dekket enn noen annen kommune i distriktet. Det var kanskje like mye seriøst kommunalstoff fra Nøtterøy i avisen som fra Tønsberg, Sem og Stokke tilsammen. Det er ihvertfall det inntrykk jeg får ved å bla fort gjennom avisårgangen.

Kulderekord

Ved inngangen til året 1966 var det én eneste ting som opptok oss her på Nøtterøy – nemlig været. Eller rettere sagt uværet. Dere husker vel Petter Punktum i Tønsbergs Blad, redaktør Mitsems alter ego. Han satte ord på situasjonen: «Alt har sine lyspunkter. Bare tenk på hvor lett det er nå om dagen å holde hodet kaldt».
Det var snøstorm og bitende kaldt. Bilene kjørte seg fast på tverrveiene her på øya. Veiene føyket igjen straks brøytebilene hadde kjørt. Lenger syd i fylket kjørte lokaltogene seg fast i snedrivene. Ja, det var den tiden det fantes lokaltog i Vestfold.

Mellom Hvasser og Store Færder lå isen 4 – 5 tommer tykk. Det ble laget kriseplaner for hvordan man skulle ordne det for skolebarna på Veierland hvis fergen frøs fast, strømforbruket på Nøtterøy satte historisk rekord, alderstrygdede og uføre her i kommunen ble bevilget ekstra brenselstilskudd på grunn av den strenge vinteren, brøyteutgiftene eksploderte i den grad at det fikk konsekvenser for veivedlikeholdet lang tid fremover, byggearbeidene i Vestskogen ble forsinket.
Natten til 5.januar var den kaldeste på 25 år i Vestfold, 24 kuldegrader her på øya. Kaldere hadde det ikke vært siden januar 1941. Da var det minus 35, men dengang måtte folk ha eget termometer for å vite det. Det sto ikke noe om det i avisen dengang i 1941. Værvarsling var nemlig forbudt under krigen.

Hvalfangst på hell

En viktig nyhetstjeneste helt fra tidlig på 1900-tallet til 1960-årene var rapporter om hvordan det gikk med hvalfangsten. Jeg husker at min eldre journalistkollega Birger Warhuus satt time etter time i telefonen for å samle

opplysninger om antall dyr og oljefat. Men det er vel helst litt tidligere i 1960-årene jeg husker dette fra. Vinteren 1965/66 var det bare to norske hvalkokerier på feltet, Thorshavet og Kosmos IV – og hverken fangstresultatene eller prisene var noe å skryte av. Bare 39 nøttledninger dro på hvalfangst denne sesongen, forsvinnende få i forhold til mellomkrigstiden og de aller første etterkrigsår. Toppåret var sesongen 1930/31, da 993 mann dro sydover, tredjeparten av Nøtterøys samlede arbeidsstyrke.

Nedgangen hadde kommet gradvis fra midten av 1950-tallet, så da det aller siste norske kokeriet, Kosmos IV, i 1968 ble solgt til Japan, var det ingen katastrofe for Nøtterøy. Omstillingen var gjennomført uten de aller største smerter. Hvalfangere og andre sjøfolk var jo også det svenskene kaller «mångsysslare», og dermed ganske omstillingsbare på arbeidsmarkedet.

Bråk om Ravndal

Siste uke i januar var det amatørkonkurranse på Ravndal Restaurant. 15 1/2-årige Inger Johanne Andersen gikk til topps. Hun sjarmerte publikum med sine Mary Poppins-sanger.

Ravndal var det eneste utested med helårsdrift i vår kommune, men var ikke vanligvis et sted for mindreårige. Amatørkonkurransen må ha vært et unntak.

For enkelte her i kommunen hadde Ravndal en dårlig klang. Det var riktignok et utested med folkelig profil, men neppe mer rufset enn de populære stedene inne i byen – Grandkjeller’n, Håndverkeren eller Automaten. Derfor virket det urettferdig da formannskapet inndro skjenkebevillingen for øl og vin på Ravndal. Saken endte i kommunestyret – i to runder, til slutt i et ekstraordinært kommunestyremøte fordi det ikke ble oppnådd kvalifisert flertall i det første, og krovert Jahren fikk beholde skjenkeretten.

Helten Fred Anton

Vår store helt her på Nøtterøy for femti år siden var Fred Anton Maier. Om det gikk bra for ham eller ikke i nyttårsløpene på Bislett, tør være et tolkningsspørsmål. Han vant de to lengste løpene, men en 20.plass på 500 meter trakk ham i sammendraget helt ned på en fjerdeplass – etter Svein Erik Stiansen, Bjørn Tveter og Per Ivar Moe.

Før nevnte Petter Punktum var visst ikke helt fornøyd med NRKs dekning av arrangementet: «Jei synes Knut Bjørnsen skulle få hjelp med skøytereferatene. Det virker som om han er Moe alene.»

Men Maier reiste til overmål kjerringa måneden etter, i fem-landskampen på Bislett søndag 6. februar. Han satte verdensrekord på 10.000 meter, 15.32.2. Det var en stor dag for alle oss på Nøtterøy – ja for alle skøyteinteresserte nordmenn. For Maier slo en rekord satt av vårt fremste hatobjekt på den tiden, svensken Jonny Nilsson.

På Bolkesjø hadde Vestfold Bondekvinnelag møte akkurat den søndagen, og der ble formannen, Ingrid Studsrød kraftig hyldet – ikke for sin bondekvinneinnsats, men fordi hun var Fred Antons svigermor.

Hytte-byråkrati

I februar skjedde det endringer i bygningsloven, som gjorde at det ikke lenger var nokså fritt frem å bygge på Veierland og de andre øyene. Det var tidligere bare hovedøya og Foynland hvor det hadde vært meldeplikt til bygningsrådet. «Man kan ikke lenger f.eks. bygge hytte i skjærgården uten kommunal godkjennelse,» sto det i avisen.

Det hadde altså vært en forskjell på hoveddelen av kommunen og øyene når det gjalde byggeregler, og den forskjellen ble videreført da man startet en stor aksjon for å registrere bikkjer og få inn hundeskatt. Veierland, Bjerkø og småøyene var avgiftsfri, mens hundeskatten ellers i kommunen var på 50 kroner. «Uten søskenmoderasjon,» ble det presisert.

Sommeren kommer

Snøvinteren fortsatte i mars og inn i april. Petter Punktums kommentar: «Det står i avisen at sneen koster Nøtterøy 2 – 300.000 ekstra. Det er den ikke verdt». Så sent som ved St.Hans-tider fant men snø, en snøfane gjemt under kvist og kvas under graving på tomten til Vestskogen nye skole.

Men så kom etter hvert sommervarmen, som heller ikke var problemfri. Teiebassengene gikk tomme, og man så for seg en katastrofe dersom det skulle bli brann i høyereliggende strøk av Nøtterøy. Det ble innført totalforbud mot havevanning og bilvask. Bare vann til husholdningen, het det i en annonse fra Nøtterøy kommune. Dagen etterpå ble det imidlertid presisert at det fortsatt skulle være lov å vanne blomster med kanne.

En ny kommentar fra Petter Punktum: «Tross vanningsforbudet er det nok endel haveeiere som uavkortet hevder havenes frihet».

Du og De

Borgheim fikk skoleavis, «Slidringtanni», opplag 600, redaktør John Johannessen. Og debatten gikk høyt om det skulle bli tillatt å røke på skolen. Det hersket nemlig et nokså forhatt røkeforbud på alle gymnasier i Vestfold – unntatt handelsgymnasiene, hvor elevene ble behandlet som voksne.

Der røkte man, gjerne med sigaretten i ravfarvet munnstykke, og der var parolen at man skulle si De til hverandre. I hvert fall var det slik da jeg gikk på handelsgym en håndfull år tidligere.

De-formen var i 1960-årene, og tre-fire år inn på 1970-tallet, obligatorisk i de deler av samfunnslivet hvor man gikk med slips til hverdags. I Tønsbergs Blads redaksjon sa vi yngre Du til hverandre, mens det var De overfor eldre kolleger. Etter en tid – ved en passende anledning, og gjerne et stykke utpå kvelden – foreslo den eldre å skåle dus. Det var altså i prinsippet ikke mulig for avholdsfolk å bli dus. Min høyst edruelige kollega Tore Asplin – Losje Aftenstjernens representant i avisredaksjonen – må ha blitt det på dispens.

Telefonproblemer

Skjerpe ungdomspsykiatriske behandlingshjem ble åpnet 1. april. Det skal ta seg av 12 unge mellom 14 og 18 år, til en døgnpris på 92 kroner. Fylket betaler.

Vestskogen fikk telefon, 1 stk. Det var ingen fler ledige nummer i Grindløkken-sentralen. – «Problemer har vi overalt!» erklærte telegrafbestyrer Paulsberg lakonisk.

Og det hadde han rett i. De fleste steder her i landet måtte man vente et år eller to på å få telefon. Men det ble generelt noe bedre da Televerket fant måter å skremme bort liebhabere til telefon. En ordning med abonnentlån ble innført fra og med 1966.

Sigøynere i nederlandskregistrerte biler slår leir på Teie Torv midt i april. Varmblodige sigøynersker går til angrep på Tønsbergs Blads utsendte.
Formannskapet bevilger 18.000 kroner til opparbeidelse av sykkelsti i Teieskogen. Ikke mer enn halvannen meter bred, for å hindre at det blir bilvei.

I mai blir den seierrike aksjonskomiteen mot sildoljefabrikk i Kjøpmannskjær avviklet. Primus motor Stefanus Kvalsvik kunne triumfere. Komiteen går over til å bli Kjøpmannskjær Vel, fremdeles med Kvalsvik som frontfigur.

Fartsgrensene

Kommuneingeniøren foreslår fartsgrense på 50 km/t på Kirkeveien fra bygrensen til Borgheim, og på Smidsrødveien ut til Ekenes. Formannskapet ber veisjefen i Vestfold vurdere dette, og samtidig se på mulighetene for en differensiering av fartsgrensene .
Og differensiering er det sannelig blitt. Det kan alle som idag kjører kenguruløp på Smidsrødveien mellom Teie torv og Ekenes bevidne.

Formannskapet bevilger 24.000 kroner til å løse kloakkproblemene i Knarberg båthavn. Kloakkutløpene samles i en 60 meter lang plastslange, slik at kloakken føres langt ut i sjøen. Et glimrende miljøtiltakl!

Bjønnesåsen bygges

Bjønnesåsen psykiatriske sykehjem skal koste 4 millioner. Hjemmet vil få plass til 54 pasienter.

Nøtterøys andel av Farrisvannverket koster 13 millioner, tre millioner mer enn anslaget to år tidligere.

Kommunestyret vedtar at ikke bare begravelser, men også kremasjoner, skal være gratis.

Nøtterøy Røde Kors har tre tusen medlemmer. Byggearbeidene er i full gang ved Treningsinstituttet på Herstad.

Siste skoledag på Nøtterøy dagen før St.Hans – ikke bare for noen hundre småklassinger, men i særdeleshet for lærerinne, fru Anna Hjortsæter Andersen. Etter førti år i folkeskolen på Nøtterøy, først på Lysheim og så på Teie skole, trekker hun seg tilbake og feires med stor virak og sølvpokal fra skolestyret.

Kommunale veier

I junimøtet vedtar kommunestyret å overta 6,5 km private veier, veier til i alt 232 bolighus. Den lengste var Gipøveien på nesten én kilometer, videre Ankerveien, Nesveien, Espelundveien, Tandstad boligveier, Rektorveien,

veien fra Foynland Rustfri til Fosaas, Bjørneboveien, Gl. Fjærholmvei, Østbyveien, Buråsveien, veien Årøsund- Bukta og veien Skarphaga – Tandstad. Veiene overdras til kommunen vederlagsfritt i åtte meters bredde. Kommunen flytter gjerder gratis, og betaler for frukttrær som må bort.

På Fjærholmen er det vannskihopping. Vinner ble Sverre Knutsen, som også var skiformann og primus motor for det hele. – Konferansier Edgar Karlsen tinet opp de hutrende tilskuere så godt han kunne. Og det er ikke så rent lite, skriver signaturen «Knutte» – en herre som opptrer i Tønsbergs Blads spalter den dag i dag.

Kommunesammenslutning

«Intet nytt under solen», heter det. Dagens store debatter her i kommunen kan man finne spor av også i 1966. Det snakkes både om fastlandsforbindelse – ja dengang forbindelser både til Stokke og Slagen – og om kommunesammenslutning.

Sistnevnte var det fylkesmann Olav Grove som tok et initiativ til. Han ønsket utredet en frivillig sammenslutning av kommunene Nøtterøy og Tjøme, til en kommune som da ville bli på 95 kvadratkilometer og bestå av 236 øyer og holmer. Midt i fellesferien innkalte han ordførerne i de to kommunene til møte om saken. Hverken Torgeir Andersen eller Tjøme-ordfører Arne Stenli stilte seg fullstendig avvisende til fylkesmannens tanker, men stortingsmann og tidligere ordfører Johan Møller Warmedal slo øyeblikkelig knallhardt til.

– «Hva skal en sammenslutning tjene til?» spurte han. «Vi må foreta sammenslutninger som er uomtvistelig nødvendige, men heller ikke flere. Hør folkets mening. Etter folkeavstemninger kan kommunene selv bestemme. Det er fare for Vestfold som fylke dersom antall kommuner reduseres altfor sterkt,» mente Møller Warmedal.

Kanskje han så skrømt ved høylys dag? Kanskje ikke, for noen måneder etterpå ble det i Buskerud fylkesting uttrykt ønske om at Vestfold skulle deles mellom nabofylkene.

En takk for sist, muligens – for jeg skal ikke underslå at det i Vestfold på forhånd hadde hevet seg røster for å overføre Hvittingfoss og omegn til oss.

Motorvei

Så veisaken, eller veisakene. Midt i 1960-årene så man for seg en motorvei i retning Tjøme, på jordene øst for Kirkeveien og Borgheim – med innslag over Frogner gård, der hvor tettbebyggelsen på Teie slutter. Kommunepolitikerne syntes at man i mellomtiden burde gjøre noe med Kirkeveien og Smidsrødveien, ikke minst det farlige krysset Øgårdsveien-Kirkeveien. – «Det beste vil være at motorveien kommer raskt, men det er ikke til å unngå at man i mellomtiden må flikke litt på veiene som er,» sa Torgeir Andersen i regionplanrådet.

Veisjef Leif Moy forsikret at det ikke var langt frem, og at motorveiprosjektet hadde høy prioritet. Man han innrømmet samtidig at det var en liten knute der, at man ikke kunne komme lenger uten bevilgninger, og at man for å få bevilgninger måtte ha planene klare.

Det var også diskusjoner om hvilken trase man skulle velge for den planlagte riksvei på tvers, fra Stokke, over Nøtterøy, Foynland og Husø, og så over til Slagen via Jersø. Det var, såvidt jeg kan lese, på dette tidspunkt bare ett punkt som var særlig omtvistet i dette prosjektet, nemlig hvor en ny Foynland-bro skulle plasseres.

Men det var også noen som var redd for at en slik veiutbygging skulle gjøre Nøtterøy til en ren sovekommune. For det skulle også bygges motorvei fra Jarlsberg travbane sydover mot Melsomvik og Råstad – og kjøretiden mellom Nøtterøy og Larvik ville kunne komme ned i 30 minutter.

I oktober ble det inngått avtale om samkjøring av drosjene i Tønsberg og Nøtterøy.
– «Vil avtalen bety at drosjesentralen på Teie blir nedlagt?»
– «På ingen måte,» sier drosjeeiernes talsmann, Arne Eriksen.

Eiketre til besvær

Midt i oktober felte man det det minst 200 år gamle eiketreet på det stedet som het Eika på folkemunne, krysset Smidsrødveien/Øgårdsveien. – «Vandalisme!» mumlet beboerne i strøket. – «Eikene må nok vekk, for ellers vil fotgjengerfeltet få en kjedelig sving,» sier overingeniør Heldahl. -«Nu i høstens tid vil alt løvet danne såpeglatte veier, og det må jo være en fordel å få slike trær ryddet vekk,» hevder leserbrevskribent H. Andersen.

På Veierland bodde Greta Molander og hennes Petrus, og de gledet hver helg Tønsbergs Blads lesere med betraktninger om mangt og meget – også om løvtrær. En kar som hadde reparert taket hos dem, syntes slike trær var noe møkk som bare burde hugges ned.

«Javisst. Det skulle ta seg ut», skriver Greta. – «Husene kom til å ligge nakne som vorter på en hånd, ikke en skyggeplett i sommersolen og ingenting som beskyttet mot blåst i alle retninger. Ingen museører og brudeslør over hvite bjerkestammer om våren, intet kaffebord under de favnende grenene til Gammel-eken. Nakne skulle vi sitte der med folk glanende rett inn på oss både fra sjø og land. Finnes der noe så trist som en tomt uten trær? Å nei, uten trær, intet liv».

Nei til elgjakt

I skolestyrets novembermøte var man bekymret for sikkerheten til barna på den nye Brattås skole. Skolestyret anbefalte formannskapet å vedta forbud mot elgjakt i denne skolekretsen. – «Ja, i hele kommunen», mente sogneprest Castberg. Han synes ikke elgjakt overhode hørte hjemme i en kommune med såpass små skogsarealer. Men akkurat det fant ikke skolestyret som sådan det formelt riktig å gi uttrykk for noen mening om.

Lokale stedsnavn

Vi som har levd en stund, vil huske at det fantes en årlig publikasjon som het telefonkatalogen. Det var en viktig bok for de fleste nøttlendinger – i allefall de som ikke bodde i Vestskogen.

Det hørte ikke til Nøtterøy formannskaps primæroppgaver å kvalitetsvurdere bøker, men når det gjaldt telefonkatalogen hadde man gjort det noen år i forveien. Det var ikke alltid Televerkets måte å skrive stedsnavn på lød riktig lokalt, og formannskapet hadde protestert på endel navn.

Da det kom en ny telefonkatalog ved juletider 1966 gjennomførte Tønsbergs Blad et stykke undersøkende journalistikk, og gransket i hvilken grad de lokale innsigelser var tatt til følge.

– Ikke så verst, var dommen. Brattås hadde i den nye katalogen fått to t’er, Eikenes var rettet til Ekenes, Nesbrygga til Nesbryggen, Smedsrødhaugen til Smidsrødhaugen og Gipøy var endret til gode gamle Gipø. Men Foynland heter fremdeles Føinland i katalogen, til tross for Nøtterøys innsigelse, beklager avisen. Og så er det endel steder hvor navnene går om hverandre – Kaldnes både med to l’er og ld, Knarberg med både en og to r’er, Tandstad både med to n’er og nd, Munkerekken og Munkerekka, og Øhre både med og uten h.

Og så forlot vi året 1966 med et helt annet værlag enn vi gikk inn i året med. Endel snøvær og vind, riktignok – men temperaturer rundt null. Og julehandelen slo alle rekorder.

Det var gode tider for de fleste her i distriktet for femti år siden.