Gravhauger, flintøkser og strandsittere

Av Jan Brendalsmo og May-Liss Bøe Sollund (Njotarøy 2006)

Om kulturminner og kulturmiljøer på Nøtterøy

En gjennomgang av gamle nummer av Njotarøy viser at kulturminner kan være så mangt, i alle fall om en snur litt på ordet: ”minner om kultur”. Oppvekstminner; sjøfartshistorie og Munchs malerier i skjønn forening med gravrøyser og steinalderboplasser. Ifølge Lov om kulturminner er det likevel kun de to sistnevnte som er fredet. Men hva er et kulturmiljø ?

Slik begrepet brukes til vanlig, kan det romme det meste: en gruppe naust, et gammelt småbruk med intakte åkre og steingarder, beitevegetasjon og frukttrær, et forlatt militæranlegg eller ei olle. Et kulturmiljø er — grovt sagt — et avgrenset område som har betydning fordi det er viktig, interessant eller verdifullt for samtidens mennesker. I det følgende vil vi vise noen eksempler på en metode for å definere og avgrense kulturmiljøer i en kystkommune som Nøtterøy.

Kulturmiljøer på Nøtterøy

Nøtterøy er en av mange presskommuner langs Oslofjorden; svært mange ønsker å bo her, eller de ønsker å feriere på øya eller i skjærgården. Trolig er en vesentlig årsak at Nøtterøy fortsatt har bevart et variert landskap med hensyn til relativt store variasjoner i så vel natur som kultur, og at folk trives spesielt godt i slike omgivelser. Skal disse kvalitetene opprettholdes, er det for det første viktig å vite nettopp hva de forskjellige kvalitetene består i, for det andre å kunne avgrense dem for å kunne håndtere dem i kommunens planarbeid, og for det tredje å kunne velge ut hvilke en vil ta vare på. Kommunene har i dag mulighet til å frede kulturmiljøer gjennom planvedtak, det vil si at de selv kan bestemme hvilke områder de vil verne — slik Nøtterøy kommune har gjort med sjøbodene nordøst på Føynland.

I denne artikkelen presenterer vi noen resultater fra et større, pågående forskningsprosjekt. Eksemplene på kulturmiljøer følger ikke kronologisk med det eldste først og det yngste sist, og derfor har vi med denne tabellen som kan gjøre det lettere å følge med:

Datateknologi

I vårt moderne samfunn ligger det mengder av informasjon ”ute på nettet”, som det heter. Det betyr ikke annet enn at slikt som til vanlig finnes i bøker, på kart eller i registre nå er mulig å finne på internett. For eksempel samtlige bind av Oluf Ryghs Norske Gaardnavne, Askeladden (Riksantikvarens database over registrerte kulturminner), Nøtterøy kommunes økonomiske kartverk (ØK), eller det offentlige bygningsregisteret SEFRAK (bygninger eldre enn ca. 1900) er tilgjengelige via din egen PC. Opplysninger fra disse og andre kilder har vi bearbeidet i datamaskinen ved hjelp av dertil egnet programvare. Fordelen med at kart og andre kilder er tilgjengelige på denne måten, er at vi kan kombinere dataene og lage de mest spennende sammenstillinger av opplysninger i form av kart. Et eksempel kan være de nøttlandske ”fiskerlandsbyer” (fig. 1). Dette kartet er laget med utgangspunkt i ØK, SEFRAK og et kart fra 1902.

Fiskerlandsbyer (1800-tallet)

På grunn av en rekke sammenfallende omstendigheter vokste det på Nøtterøy i løpet av 1800-tallet fram en ny type strandbasert bosetning. På større øyer som Hvaløy og Føynland hadde det vært jordbruksbosetning siden middelalderen, på Bjerkøy og Søndre Årøy fra slutten av 1500-tallet, og på Nordre Årøy, Vestre og Mellom Bolæren, Gåsøy, Håøya og Lindholmen fra en gang på 1600-tallet. Disse bosetningene var likevel ikke så ulike gårdsbosetningen inne på Nøtterøy. Det som nå skjedde var noe helt nytt: for store grupper av befolkningen var det nå blitt mulig å leve av noe annet enn arbeid i tilknytning til jorda. Fiskere, loser, sjøfolk og andre med hovedinntekten basert på arbeid i tilknytning til sjøen fikk anledning til å bygge seg hus i strandkanten. Disse områdene var tidligere blitt brukt til beite for gårdbrukernes husdyr. I områder som Nesbrygga-Knarberg, nordøst på Føynland, langs Bjerkøysundet, i Årøysund-Middelborg, i Styrsvik, Kjøpmannskjær, rundt Bjørnhue, i Småvik-Tenvik og på Veierland utviklet det seg til de rene ”fisker-” eller ”sjømannslandsbyer”. I disse bygdene var det få av husene der ikke mannen seilte og kona drev et skrint hagebruk hjemme. Bosetningen på Skrøslingen kan få stå som det mest ekstreme av disse miljøene, idet sjøen her var eneste måte å overleve på. I 1820 ble det hevdet at øya kunne fø ei ku, men i 1875 bodde det likevel 27 mennesker her ute.

Strandsonen

Det går an å si at denne tidstypiske bosetningen i strandsonen utgjør ett — eller en samling med — kulturmiljøer. Det er klart avgrenset i tid (deler av 1800-tallet og litt inn på 1900-tallet) og rom (en om lag 150 m bred sone langs sjøen, i hovedsak mot øst og sør på øya, samt på flere av småøyene). I tillegg inneholder disse kulturmiljøene en rekke kulturminner. Det handler om enkeltbygninger der det nærmest ikke er gjort endringer siden de ble bygd, uthus og brygger, samt hageflekker hvor de gamle typer frukttrær, bærbusker og blomster fortsatt trives. Slikt er ikke fredet etter loven, men det er mulig for en kommune å legge temmelig strenge begrensninger på endring og ombygging i denne type miljøer. Nå er riktignok de langt fleste av husene i disse ”landsbyene” for lengst ombygd eller revet og omgjort til hytter. Skulle en velge ut en ”landsby” for bevaring i en eller annen form gjennom kommuneplanen, måtte det trolig bli Middelborg og nedre del av Årøysund. Med unntak for noen drøye ”bryggefornyelser” nord i området er det gamle småskalapreget i stor grad bevart. Få av de gamle boligene er omgjort til hytter, men blant de fastboende er det fortsatt en bredt sammensatt befolkning med hensyn til yrker. Den tidligere tollstasjonen og loshytta står fortsatt, og hagene i området har stort sett bevart mangfoldet og de tradisjonelle vekstene.

Ressurser

For å synliggjøre hvordan menneskene til de forskjellige tider har overlevd, har vi utarbeidet det vi kaller et grunnlagskart eller ressurskart (fig. 2). Det er dette kartet som ligger som en bakgrunn for samtlige av de øvrige figurene. Kartet gir en inndeling av landskapets ressurser og er basert på kommunens ØK-kart kombinert med et kvartærgeologisk kart. Vårt kart er en forenklet utgave av disse. Kartet viser hvor det er mulig, utfra de naturgitte forhold, å dyrke jorda, eller drive slått eller ha beitemarker. I tillegg har vi definert sjøen som en fjerde ressurstype, utnyttet parallelt med de tre landbaserte ressursene. Det eldste landbruket baserte seg på små dyrkingsflater rundt tunet, på mark som var sand-/grusholdig, lettdrenert og sør- og vestvendt. Dette delvis fordi bøndene ikke hadde redskap som kunne håndtere de tunge leirflatene, men trolig vel så mye fordi datidens kornvekster trivdes best på tørrlendt jord.

Leirflatene nedenfor har derimot vært utmerket til slått, da disse marint avsatte, finkornede massene er svært næringsrike. I tillegg finnes det egnede slåttemarker i dalførene sørover på øya. Med unntak for Føynland, som pussig nok ikke ser ut til å ha fått fast bosetning før i vikingtid/tidlig middelalder, kunne resten av området inklusive skjærgården utnyttes til beitemark. Den fjerde ressursen, sjøen med alt den kunne by på av muligheter for jakt, fangst, fiske og transport er rimeligvis en faktor som var avgjørende for at folk allerede i steinalderen slo seg ned i dette området.

Nøtterøys historiske kjerneområde (ca. 500 e. Kr. – 950 e. Kr.)

Vi tar noen lange steg bakover i tid, til rundt 500 e.Kr. da de første gårdene ble etablert på den øya som senere skulle få navnet Nøtterøy (fig. 3).

Det er vanlig i historieforskningen nå å si at gården slik vi tenker oss den i dag er et relativt ungt fenomen, og at de eldste, faste jordbruksbosetningene oppstod først rundt 500 e.Kr. Også i de foregående ca. 2000 år hadde det eksistert mennesker i Oslofjordsområdet som drev forskjellige former for jordbruk, trolig også på våre øyer, men de ser ikke ut til at de oppholdt seg på samme sted over særlig lang tid.

At dette passer bra for Nøtterøy ser vi av kartet figur 3. Det er på høydedragene rundt de flate leirjordene ved dagens Borgheim at det tidligere er gjort gravfunn fra denne del av jernalderen, det er her vi fortsatt finner gravhauger, og det er gårdene i dette området som har de eldste navnetypene. Dette samsvarer da også bra med hva som er arkeologisk registrert andre steder i Norge: de eldste gårdstunene befinner seg i områder med sandholdig, lettdreven jord og som ligger sør- og vestvendt.

Utgangspunktet for dette kartet er grunnlagskartet (fig. 2). Ovenpå dette har vi lagt inn dagens tun for de eldste gårdsnavnene samt jernalderens gravfunn og gravhauger. I tillegg har vi hentet inn fornminner fra periodene før etableringen av de faste jordbruksbosetningene: gravrøyser fra bronsealder og eldste jernalder samt bygdeborger. Tre slike er registrert på Nøtterøy. Imidlertid er god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt bygdeborgene generelt faktisk har vært borganlegg, og da spesielt når det gjelder et anlegg som det på Vardås. Kan den lave og sporadiske steinmuren nord på åsen snarere ha sammenheng med 1900-tallets militære aktiviteter? Hvis vi tenker oss vannstanden hevet om lag 5 m i forholdt til dagens strandlinje (tilsvarende slik den var ca. 500 e.Kr.), får vi et godt inntrykk av hvorfor bøndene i folkevandringstid fant nettopp denne delen av øya som det best egnede sted å slå seg ned. Ikke bare var det gode åkermarker og nærliggende slåttemarker, men stedet hadde i tillegg de aller beste havneforhold — kanskje et likeså viktig utgangspunkt for valg av bosted som jordsmonnet.

Bosetningen

Gårdene Sande (Sóndin) og Nøtterøy (Njótarin) er den eldste sikre bosetningen vi kjenner til på øya, og der finner vi også de største gravfeltene. Deretter er gårder blitt skilt ut fra disse to på rad og rekke framover til et stykke inn i vikingtid: fra Njótarin gårdene Øre, Tanstad, Elgestad, Herstad, Teigar, Ørsnes, Bjørnebu, Føyn, Eknes, Kalnes og Gipø; fra Sóndin gårdene Skjerve, Meum, Sem, Gunnestad, Roppestad, Skallestad, Hovland, Kjølø, Nes, Stangeby, Toknes, Buer, Bergan og Bjønnes. I tillegg kjenner vi til enkelte gårder som fortsatt var i drift i middelalderen, men hvor det ikke lenger lar seg gjøre å stedfeste nærmere hvor tunet har ligget: Ilastaåir og Haukastaåir. Også for en del middelaldergårder er lokaliseringen gått tapt: Kleifarás, Kiærre og Jokiælsrud under Njótarin og Mulabjarnarud under Sóndin. Dessuten kan det være et spørsmål om ikke vi har en ”tapt” gård, en —vin gård på linje med Njótarin og Sóndin, et sted i området Kjølø-Bjønnes-Bugården. Fordelingen i landskapet av ressurser sett i relasjon til gårdsnavnstypene kan antyde dette. Uansett, ingen av disse ”tapte” gårdene har rimeligvis kunnet legges inn på kartet.

På kartet har vi i tillegg foretatt en avgrensning av det vi mener var jernalderbygdas kjerneområde. Mot øst har vi satt grensen i datidens strandkant, og mot sør, vest og nord har vi fulgt grensen for arealer med lettdyrket jordsmonn. I dag er store deler av dette kjerneområdet bygd ned. Det er derfor ikke grunnlag for eventuelt å skulle ivareta hele dette området som et landskap med høy verneverdi, et eget kulturmiljø som viser noe særeget ved øyas kulturhistorie. Det som derimot er bevart, og som på en entydig måte viser hvem de første fastboende nøttlendinger var, hvor de bodde og hvilket landskap de søkte, er jordbrukslandskapet rundt den gamle fjordbassenget inn mot de eldste gårdene. Her er det fortsatt jordbruket som dominerer synsfeltet. Golfbanen på Sanne, den vedtatte utbyggingen innunder/sør for Tinghaug/brannvakta samt den nye veitraseen på jordene vest for Borgheim sentrum reduserer opplevelsen av det gamle jordbrukslandskapet noe. Men dersom det skulle være et ønske i kommunen om å ta vare på øyas eldste bosetningsområde, som et verdifullt kulturmiljø, burde det vurderes hvorvidt det lar seg gjøre å forhindre flere større endringer i arealutnyttelsen her.

Middelalderens Nøtterøy (ca. 950 – ca. 1500)

På det neste kartet (fig. 4) ligger fortsatt ressurskartet (fig. 2) i bunn. Vi har fjernet gravhauger og andre fornminner og kun beholdt gårdene. Selv om disse fornminnene fortsatt fantes i landskapet, er det viktigste formålet med kartet å vise hvordan naturressursene er blitt utnyttet i middelalderen. Derfor har vi lagt på de gårdene som ble etablert i løpet av sein vikingtid (fra rundt 950) og middelalder fram til rundt 1300. Svartedauen i 1349 og påfølgende pestbølger førte snarere til avfolking enn til nyetablering av gårder, og først på begynnelsen av 1500-tallet ser det ut til at forholdene hadde stabilisert seg og at befolkningen begynte å øke igjen. En annen nyetablering var kirken. Vi kjenner kun til steinkirken fra rundt midten av 1100-tallet, men vi kan se det som temmelig sikkert at det stod en trekirke på stedet før steinkirken ble reist.

Det er i første rekke — rud gårdene som kjennetegner denne perioden. Som kartet viser er disse blitt ryddet i de gamle gårdenes utmark, i områder med velegnet jordsmonn men med mindre arealer til disposisjon og med lengre avstand til sjøen. Også gårdene rundt Borgheim har nå mistet sin direkte tilgang til fjorden, i og med at landehevingen har medført lukking av de tidligere sundene og det indre fjordbassenget. Rundt år 1000 stod havet om lag 3 m høyere enn i dag, og de lavestliggende leirjordene i øst og nordøst er blitt redusert til langgrunne flater med mye stillestående vann og kraftig bunnvegetasjon.

I forskningen i dag er det stort sett akseptert å omtale etableringen av — rud gårdene som en styrt bosetting. En rekke av nyrydderne var frigitte treller som fikk etablere seg i den tidligere herrens utmarksområder som halvfrie, mot at de dyrket opp jorda og fortsatte med en viss plikttjeneste på hovedbølet. De samme betingelser gjaldt trellenes barn. Andre kunne være yngre barn på gården uten andre muligheter enn å rydde seg eget bruk, men da rimeligvis med lavere status enn for gammelgården og folkene der. Eller det kunne være regulære tjenestefolk som ønsket å starte på egen hånd mot å yte bonden tjenester og trolig svare en årlig avgift til ham. Et av de nye brukene fra denne perioden ble kalt Presterud, noe som viser at prester i den tidlige middelalder ikke alltid var de standspersoner vi gjerne tenker oss. Det finnes paragrafer i den eldste kristenretten, den del av middelalderens lovgiving som omhandler kristenrøkten, som viser at i alle fall på Vest- og Sørlandet kunne prestene på 900- og 1000-tallet være treller på gården.

En viktig konsekvens av den kraftige økningen i antallet mennesker og gårder i tiden fram mot svartedauen, var trolig at øyas naturressurser ble utpint. Nøtterøy med skjærgården var nok tilnærmet avskoget og snaubeitet, ikke ulikt situasjonen på slutten av 1800-tallet.

Å gjennomføre en gårdshistorisk analyse av Nøtterøy — med utgangspunkt i dagens eiendomsgrenser og de skriftlige opplysninger om gårddelinger bakover gjennom århundrene til ca. 1400 — vil være en møysommelig og tidkrevende oppgave. Om den da i det hele tatt lar seg gjennomføre med tilstrekkelig grad av presisjon. Som nevnt forsvant enkelte av jernaldergårdene i løpet av middelalderen. Trolig var en gård som Øre opprinnelig betraktelig mye større enn hva vi kjenner til fra yngre kilder. Smidsrød, som er en av de største gårdene på øya i tida etter reformasjonen, har nok tatt opp i seg mye av Øre og av andre gårder. En gård som Ilastaåir er blitt fullstendig borte, selv om det er kjent at den nok må ha ligget et sted øst på øya. Men skulle en slik jobb likevel gjøres, er det klart at den vil bli mye enklere å gjennomføre ved hjelp av datamaskin og egnet programvare enn med papir og blyant.

Å ta vare på kulturmiljøet ”middelalderens Nøtterøy” er ikke mulig — da måtte hele øya båndlegges. Dessuten er det kun kirken og veien fra den inn til Teie, Kjøveien (tjoåvegen), som fysisk er bevart fra denne perioden. Skal det etableres kulturmiljøer, er det en forutsetning at det finnes autentiske rester av de tidligere aktivitetene. Slik sett blir det desto viktigere å ta vare på det lille en har, og da gjelder det i dette tilfellet å sørge for at nærmiljøet rundt kirken ikke blir fullstendig nedbygd. Det er selve bygningen, kirkegården og den godt synlige og dominerende plasseringen i landskapet som utgjør de viktigste elementene i dette lille kulturmiljøet. Selv om dagens bygninger på prestegården selvsagt ikke er fra middelalderen, er likevel gårdstunet på nær samme sted som for 7-800 år siden, og den nære forbindelsen mellom kirke og prestegård er viktig å ta vare på i denne sammenheng.

Steinalderen (ca. 10000 – ca. 1800 f. Kr.)

For denne perioden er det vanskelig å presentere et kulturmiljø, for det er ikke mulig å se steinalderlandskapet i ordets vanlige betydning. Det lar seg likevel gjøre å vise hvor det er funnet spor etter menneskene fra denne tidsperioden (fig. 5). Nytteverdien av et kart som dette er ikke å antyde at visse områder bør tas vare på som et kulturmiljø, men bl.a. å vise hvor en bør kunne regne med at det vil finnes fornminner fra steinalderen eller snarere steinbrukende tid.

Oppå ressurskartet har vi lagt inn samtlige kjente funn av steinredskaper og avfall fra bearbeiding av flint. I tillegg har vi hevet vannstanden til 10 m over dagens middelvannstand, noe som så omtrentlig utgjør strandsonen i overgangen bronsealder — eldre (førromersk) jernalder. Tiden rundt 500 f.Kr. er da jernet ble introdusert i Norge. Fram til da var redskapene av stein, også gjennom hele bronsealderen. Den eldre ”Strengsdalsboplassen”, som har de eldste steinalderfunnene på Nøtterøy så langt, ligger i dag på ca. 50 moh. Dette ”beltet” fra 10-40 meter over dagens havnivå er der en kan forvente å finne spor etter stein- og bronsealderens mennesker.

Få funn

Med unntak for boplassfunnene i Strengsdal er det ikke registrert særlig mange funn fra steinbrukende tid på Nøtterøy. Lorens Berg nevner i bygdeboka i 1922 skafthulløkser fra Teie, Hovland og Skauen, en mulig spydspiss av flint fra Presterud, en flintdolk og en spydspiss fra Stangeby, og et stykke av en flintdolk fra Skrafskjær. I tillegg finnes det en slipestein av sandstein og en skafthulløks, men disse er ikke stedfestet nærmere enn ”på Nøtterøy”. I den neste oversikten, Vestfolds Oldtidsminner fra 1943, nevnes i tillegg følgende gjenstander: skafthulløkser fra Skallestad, Buer, Lysheim skole og Sande søndre, flintblad fra Hengerød, kjerneøks i flint fra Oserødhøy under Oterbekk Vestre, en skafthulløks i miniatyr fra Stranda, og på Veierland — ukjent funnsted — en flintøks. Flere av disse siste gjenstandene, særlig skafthulløksene, er datert til bronsealderen.

Etter dette er det kommet inn flintgjenstander fra Agerup og fra et større område langs veien gjennom skogområdene under Hella og Sanne. I tillegg var det en kjent sak på Torød skole tidlig på 1960-tallet at det var blitt funnet flintredskaper i blomsterbedet på sørsiden av huset på Bergsøen (eller bæ`rsûn som de innfødte sier). Og hvor mange nøttlendinger er det ikke som har ”flintsaker” liggende i en skuff hjemme?

I den senere tid har arkeologene gjort et skille med hensyn til hvordan de forskjellige typer gjenstander av stein skal tolkes, og da er det viktig å vite nøyaktig hvor de er blitt funnet. Økser, spydspisser og andre redskaper fra steinbrukende tid antas å kunne representere graver, mens alle flintavslagene menes å representere boplasser eller steder der disse menneskene har satt seg ned for å tilvirke redskaper. At avslagene skulle vise til boplasser virker som en rimelig tolkning, spesielt med tanke på lokaliteten i Strengsdal som ligger lunt og godt til. Her er det funnet både ferdige — og i flere tilfeller ødelagte — redskaper, og en stor mengde avfall etter tilvirkningen av redskap.

Usikker tolkning

Når steinredskaper derimot er blitt funnet alene, og det ikke finnes nærmere opplysninger om funnomstendighetene, er det noe vanskeligere å gi en sikker tolkning. Representerer de faktisk graver, eller har ikke finneren lagt merke til at det også fantes masser av flintavslag på stedet også? Med unntak for materialet fra Strengsdalsboplassene er ingen av de kjente steinredskapene fra Nøtterøy blitt gravd fram arkeologisk eller med tilnærmet grundighet. Gjenstandene er kommet inn til museene fordi de er blitt funnet av gårdbrukeren etter pløying og harving. Dersom slike steinredskaper blir funnet i løs, sandig åkerjord er det nærmest umulig å avgjøre om de representerer gravgaver eller ikke. Under slike forhold råtner skjelettene nær fullstendig bort i løpet av få tiår. Det er, i beste fall, kun tannemaljen tilbake etter noen tusen år i bakken, og denne lar seg kun gjøre å finne ved varsom utgravning.

Når dette kartet derfor ikke skal tas for bokstavelig, er det fordi de færreste av funnene lar seg plassere helt nøyaktig i landskapet. Oftest er det kun gårdsnavnet som er oppgitt og ikke nærmere om hvor på gården. I tillegg er det trolig bare funnstedene i Strengsdal og langs skogsveien Hella/Sande som med sikkerhet kan sies å representere boplasser. Det er derfor ikke mulig å lage kart som sier så mye annet enn at det er funnet steinredskaper rundt om på Nøtterøy, og at disse redskapene etter all sannsynlighet er blitt funnet mellom 10 og 50 m høyere enn dagens vannstand.

Dersom vi likevel skulle forsøke å antyde hvor boplassene har vært i denne tidsperioden, ville den sentrale ledetråden være å søke steder der det var lett å skaffe seg mat. Menneskene på denne tiden drev jakt, fangst, fiske og innsamling — trolig mest innsamling av nært tilgjengelig føde som bær, røtter, skjell og annet som krevde liten arbeidsinnsats. Fra utgravninger av steinalderboplasser andre steder vet vi at nærhet til sjøen og dens ressurser var temmelig avgjørende for hvor menneskene den gang valgte å slå seg ned for et lengre tidsrom, mens det var elver og innsjøer som trakk til seg menneskene som dro innover i landet. Dermed blir ressurskartet (fig. 2) relevant også her, slik det var for presentasjonen av ”fiskerlandsbyene” (fig. 1), for i begge tilfeller var det havets ressurser — og ikke landjordas — som var utslagsgivende for hvor menneskene bosatte seg.

Uendelige muligheter

Det finnes et hav av muligheter for å avgrense og beskrive kulturmiljøer på Nøtterøy ved hjelp av den metoden og den tankegangen som vi har presentert her. For det første har vi vist kun et fåtall eksempler på hvordan det kan gjøres, og for det andre er eksemplene uttrykk for hva en kunne kalle ”ekspertenes” valg. Vår viktigste oppgave har vært å etablere ressurskartet (fig. 2) og å bruke dette som utgangspunkt for å påvise den intime sammenhengen mellom jordsmonnskarakter (kvartærgeologi) og bosetning i det tidsrommet landbruket var det menneskene levde av.

I tillegg har vi påvist hvordan 1800-tallets strandbaserte bosetning brøt grunnleggende med den ressurstankegangen som det gamle jordbruket representerte, idet gammel beitemark ble ”lagt død” ved at folk i stedet benyttet arealene til bebyggelse. Også for menneskene i steinbrukende tid var havet den viktigste ressursen. Da den moderne industrien ble introdusert i vårt distrikt rundt midten av 1880-tallet, medførte det begynnelsen på slutten for landbruket som den absolutt viktigste levevei for menneskene. Om ikke alle hadde egen gård, så var likevel et flertall av befolkningen før dette på forskjellig vis knyttet til gårdene og hva jord og skog ga i avkastning.

Med industrien og senere varehandelen og den offentlige tjenestesektoren ble det mulig å leve uten direkte tilknytning til og avhengighet av naturens ressurser. Slik den såkalte jordbruksrevolusjonen i yngre steinalder etter hvert bandt menneskene til jorda, slik gjorde menneskene seg gjennom den industrielle revolusjonen avhengige av maskiner og elektrisk kraft. Og det er i disse skiftende forutsetninger for hvordan menneskenes skaper sitt overlevelsesgrunnlag, som vi må ta utgangspunkt når vi ønsker å definere og avgrense det vi i dag kaller kulturmiljøer. Det er de fysiske spor etter, eller rester av disse tidligere aktiviteter som sammen med selve landskapet utgjør ”minnet” i begrepet ”kulturminne”.

Hva med steingardene?

Som nevnt vil forskjellige mennesker ha forskjellige utgangspunkt for hva de oppfatter som kulturmiljøer. De som er interessert i militærhistorie, vil sikkert mene at hele Håøya representerer et sentralt kulturmiljø i Nøtterøys historie. Andre med mer sans for historisk kjente personer og hagekulturhistorie vil kanskje hevde at Wergelandssønnens hage og Svensrød gård hadde fortjent en bedre skjebne enn å bli nedbygd av et moderne boligfelt. Og hva med alle de mer eller mindre nedgrodde steingardene på øya — burde ikke de blitt registrert og tatt bedre vare på? Ikke bare er de resultat av generasjoners slit med rydding av åker og transport av stein, men de gir også en tilleggsopplevelse når folk går sin skogstur i helga. Og ikke å forglemme: steingardene strekker seg gjennom landskapet og viser de gamle gårdsgrensene, eller de viser til det viktige skillet mellom innmark og utmark — mellom bondens åker og kuas beite. Går vi opp på 1900-tallet, kunne enhetlige boligfelt som Vestskogen eller Hårkollen avgrenses som kulturmiljøer, med de tidstypiske særtrekk de hver for seg representerer.

Et tema vi ikke har berørt nærmere her er forholdet mellom menneskenes bruk av landskapet og den vegetasjon som utvikles som følge av bruken. I dag er det lite igjen av vegetasjonen fra det gamle jordbrukslandskapet. Øya og skjærgården er i ferd med å vokse fullstendig igjen der det ikke er boliger, veier eller åkre. Vekstene som før var spesifikke for slåttemarka eller beiteområdene, er stort sett fortrengt av vegetasjon tilpasset dagens bruk av landskapet. Likevel vil det være som ”lommer” av vegetasjonsspor i enkelte områder, og som kan gi oss ledetråder til tidligere bruk av landskapet. Slik vil også vegetasjonen kunne representere en forgangen tid, og på samme måte som bygninger eller gravhauger kan også planter være utgangspunkt for å avgrense et kulturmiljø.

Uansett folks interesse eller kunnskap, vil det måtte være de synlige objektene og det fysiske landskapet vi befinner oss i som utgjør kjernen i de kulturmiljøer vi ønsker å definere og avgrense. Om et kulturmiljø skal tas vare på og beskyttes for framtida, er det øyas politikere som vil måtte avgjøre. Men det er opp til øyas innbyggere å komme med innspill. Om vår presentasjon her kan bidra i så måte, har artikkelen fungert ikke blott til underholdning og tidtrøyte.

Sluttnote

I Njotarøy er det tidligere presentert flere artikler som tar for seg øyas forhistorie, og der det er laget instruktive kart som viser bosetninger eller oldtidsfunn sett i relasjon til landhevingen. Så som Terje Fr. Gulbrandsen 1993/94, 1995 og 2001, Grethe Horn 1997 og Tore Paulsen 2000. Våre figurer avviker i svært liten grad fra deres, og vi har i stor grad benyttet de samme kilder og forutsetninger for produksjon av kart. Forskjellen ligger snarere i at vi har ønsket å se utvalgte sider ved kommunens historie og dens kulturmiljøer i lys av øyas naturgitte forutsetninger, og at vi har benyttet dataprogram i stedet for blyant.

Artikkelen er et ledd i et forskningsprosjekt finansiert av Miljøverndepartementet og Forskningsrådet, og hvor vi her har lagt fram noen av våre resultater så langt. Prosjektet har som målsetning å se nærmere på hva som spesifikt er kystens kulturminner og kulturmiljøer, og på hvordan disse oppfattes og forvaltes i kommunal plansammenheng. Deltagere i prosjektet er forskere fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) og Bioforsk. Grunnlagsmaterialet for denne artikkelen er utartbeidet av de to forfatterne samt Odd Stabbetorp (NINA) og Ann Norderhaug (Bioforsk). Stabbetorp har vært hovedansvarlig for det datatekniske arbeidet. Vi ønsker å takke administrasjonen i Nøtterøy kommune for et utmerket samarbeid så langt.