Guttær og bilær og sånn

Eva Maagerø: (Njotarøy 1994)

Hvis en spør en person på Nøtterøy om hun eller han kan nevne et typisk trekk ved Nøtterøy-dialekten, så vil vedkommende nesten helt sikkert si: «På Nøtterøy sier vi guttær og bilær og sånn. » Og det gjør vi jo. Men det er ikke bare vi som sier det. Slike æ-lyder har vi opprinnelig i såkalt vikværsk, og det vikværske dialektområdet Strekker seg fra Svenskegrensa i Sørøst og går så langt nordover som til Ski og Oppegård på Østsida av Oslofjorden og Røyken og Skoger på vestsida og slutter et sted mellom Brunlanes og Bamble.

Nå vet vi at innenfor dette området er det særlig det sørlige Østfold og Vestfold og Sør-Telemark som kan Smykke seg med æ-lyden, og her er æ-lyden kanskje det mest markante dialekttrekket av alle. Tjukk l og kløyvd infinitiv for eksempel (kløyvd infinitiv vil si å ha noen infinitiver som ender på e og noen som ender på a, som i kaste, men spella) har vi felles med så mange andre Østlendinger, men guttær og bilaer forteller at vi bare kan komme fra et lite område på Sørøstlandet.
Smykke oss med æ-lyden, skrev jeg. Det er mange både på Nøtterøy og andre steder som ikke synes at disse æ-lydene er noe å smykke seg med. Det har ofte blitt hevdet at dette er stygt språk, bredt, vulgært, bondsk osv., og at man i hvert fall i mer formelle sammenhenger burde si gutter og biler og andre e-endinger.
Språklig sett er det ikke noe spesielt stygt med æ-lyder. Allikevel er det nok et ganske vanlig fenomen at dialekter som ligger nær opp til noe vi kan kalle et standardspråk, og det gjør dialektene i Vestfold, av en del oppfattes som mindreverdige i forhold til dette standardspråket. De betraktes rett og slett som «uriktige» varianter av en «riktig» norm. Og hvis man skal slå ned på noe i dialekten, så må det bli æ-lyden fordi den er såpass markant og tydelig. Uten den blir dialektbakgrunnen vår ofte mer diffus.
Ikke desto mindre holder æ-lyden seg temmelig godt. I de siste tiårene har man i Norge som i mange andre land sett en utvikling mot større regionale dialekter, mens mange mindre dialektale skiller ser ut til å forsvinne. Slik er nok dialektutviklingen i Vestfold også. Det kan være svært vanskelig å høre om en person kommer fra Nøtterøy, Stokke eller Åsgårdstrand. Av og til vil det være bruk av enkeltord som kan fortelle det, mens lydlige forhold og endinger i store trekk vil være de samme innenfor en region. Æ-lyden er et klart kjennemerke på den regionale dialekten, og slik lever den videre på Nøtterøy også. Går man rundt og lytter til Nøtterøy-folk i uformell samtale, hører man den systematisk brukt både hos eldre og yngre. Men mange har nok restriksjoner på bruken slik at de kanskje erstatter den med e i situasjoner de oppfatter som mer formelle.

Historisk bakgrunn

I denne artikkelen vil jeg forsøke å forklare den historiske bakgrunnen for æ-lyden og si litt om utbredelsen av den i talemålet vårt. Går en tilbake til norrønt språk, dvs. det språket vi hadde felles med Island i middelalderen, finner vi tre forskjellige vokaler i trykklette stavelser. (I moderne norsk har vi stort sett trykket på første stavelse mens eventuelt andre og tredje stavelse er såkalt trykklette, for eksempel skattene.) Disse tre vokalene i trykklett stavelse var a, i og u. Vi kan Se det i de norrøne flertallsformene hestar, bygdir, Visur. I noen konservative dialekter finner vi disse tre lydene bevart den dag i dag, for eksempel i hallingdalsk: hesta, bygdi, Visu. Men i det meste av landet har det skjedd en reduksjon av disse lydene, og de faller sammen. Der reduksjonen har vært sterkest, har alle tre gått sammen i ett lydprodukt, nemlig den litt slappe e-lyden vi finner i for eksempel indre østlandsmål og sørlandsk. Da får vi hester, bygder, viser. Vanligere er det nok at en får en reduksjon til to lyder, og slik er det i det vikværske dialektområdet. Den norrøne i og u gikk sammen til den slappe e-lyden, mens reduksjonen stanset på et tidligere trinn når det gjaldt a. Den ble til en æ-liknende lyd. Altså fikk vi i vårt område bygder og viser, men hestær.
Samtidig blir det i dialektene skutt inn en vokal i en rekke ord der en hadde en opphopning av konsonanter. Ved å sette inn en vokal blir uttalen av ordet enklere. I vikværsk, og også i Nøtterøy-mål, har vi satt inn noen ganger e og noen ganger æ. For eksempel har vi e inne i selve ordrota i ord som åker, diger (på norrønt akr, digr). Vi har også fått e i nåtidsformer av sterke verb slik som finner og skyter (i norrønt finnr, skytr). Men i en del substantiv i flertall har vi derimot fått de. Dette ser vi i ord som bøkær, hendær, føttær (i norrønt bØkr, hendr, føtr).

To hovedkilder

Vi ser altså at vi har to historiske hovedkilder for æ-lyden vår, reduksjonen av den norrøne trykklette a-lyden og innskuddsvokalen æ. Vi skulle vente at vi da ville finne æ-lyden i kategorier i språket som kunne tilbakeføres disse to kildene, og slik har det nok tradisjonelt sett vært i Vestfold-målet. Men utviklingen i den seinere tid har gjort bildet mer usystematisk, og vi kan si at i hvert fall når det gjelder Nøtterøy-målet, har vi fått et skille mellom den aller eldste generasjonen på den ene siden og de middelaldrende og de helt unge på den andre siden. Mens de eldste nøttlendingene har vært trofaste mot bruk av de for norrøn trykklett a, har de under 60 (eller kanskje til og med under 70?) utviklet et annet system. De eldste vil bruke æ-lyd i for eksempel:
* bestemt form entall av hunkjønnssubstantiv: kuæ, Solæ, jentæ, stuæ.
* bestemt form flertall av en del han- og hunkjonnssubstantiv: hestæne, guttæne, Stengæne.
* infinitiv (eller grunnforma) av verb: værræ me, spellæ trekkspill, sittæ på me.
* fortid av såkalte svake a-verb: han fiskæ, hu syklæ, de kastæ ball.

Æ-lyd foran r

Og det er konsekvent etter det som er sagt om reduksjon av a-lyden ovenfor. Men dette hører vi svært sjelden utenom hos de aller eldste nå. Det vanlige i Nøtterøy-målet i dag er at en bare finner æ-lyden foran r og også i de tilfellene der r på grunn av andre uttaleregler ikke blir uttalt i vanlig rask tale. I de andre posisjonene (se ovenfor) hvor en tidligere hadde æ, har en nå a. Ut fra dette finner man æ-lyden på følgende områder i språket på Nøtterøy i dag, og som vi ser, alltid foran r:
1. Ubestemt form flertall av hankjønnssubstantiv: bilær, båtær, guttær, hestær, grisær, heltær, karær, mennær, koppær.
2. Ubestemt form flertall av enkelte hunkjønnssubstantiv: bøkær, hendær.
3. Nåtid av de svake a-verbene: kastær, hoppær, halær, spellær, fiskær, herjær, hælær, sankær.
4. I gradbøyningen av adjektiv, komparativ: styggære, penære, finære, varmære, bleikære, langsommære, tryggære.
5. I roten av enkelte substantiv som alle betegner en form for yrke: en murær, en fiskær, en sangær, en skuespellær, en dreiær, en vedhoggær.
6. I roten av enkelte andre ord: en sommær, en håmmær, en hammær.

Jeg vil kommentere disse seks gruppene litt nærmere. Vi skulle vente at de substantivene som i Nøtterøy-målet i dag bøyes med de i flertall, alle hadde hatt trykklett a i norrønt. Slik er det til en viss grad, men det ser ut som om grammatisk kjønn har spilt en like stor rolle. -ær i flertall ubestemt form har festet seg til hankjønnsord i dialekten og spredt seg til mange ord som opprinnelig hadde andre vokaler enn a i flertall i norrønt. Eksempel på det er veggær og kvistær. Også nyere hankjønnsord får æ-lyden i Nøtterøy-målet i dag. Her kan nevnes klubbær, cupær, truckær, jappær, kjendisær som eksempel. Hunkjønnssubstantiv har derimot oftest -er i flertall ubestemt form, og det tilsvarer forholdene i norrønt. Men i ord på ing/ning får vi æ-lyd, Som kjerringær, erfaringær, bygningær, og også i hunkjønnsord, som ælvær, øyær. Det samme får vi hvis vi har en innskuddsvokal som vi så ovenfor.

Svake a-verb

Når det gjelder verbene, så har den svake a-verbklassen blitt svært stor i vår dialekt. Verb som opprinnelig tilhørte andre bøyningsgrupper, blir bøyd etter a-verbenes mønster. Det heter derfor blannær, merkær. Men også nye verb i språket bøyes som a-verbene. Her er det mange eksempler: kræsjær, jobbær, steppær, jazzær, blusær, rockær, mobbær, triksær, strippær, stasjær. Til og med noen verb som i fortid ikke bøyes som a-verbene, kan i nåtid få æ-lyden: interesserær, Studerær, danderær. Vi må derfor kunne si at ælyden dominerer i nåtid av verb i området.
På en måte kan vi si at æ-lyden har ekspandert i målføret. Den har smittet over på ord der vi ikke kan føre den tilbake til en av de historiske kildene. Men samtidig opplever vi at æ-lyden hos de aller fleste i dag er avhengig av å ha en r bak seg. Og på den måten kan vi si at vi har fått en reduksjon i bruken av æ-lyd i dialekten i vår egen tid.

Mindre dialekt

Ovenfor har jeg forsøkt å gjøre rede for hvilke områder i språket som har æ-lyden i moderne Nøtterøy-dialekt. Men alle Nøtterøy-folk vet at det er fullt mulig, hvis vi ønsker det, å erstatte ælyden med e, og så snakker vi straks mindre dialekt. I hvilken grad vi foretar denne erstatningen, vil variere fra individ til individ. Noen vil i familiære, uhøytidelige omgivelser ha æ-lyden i språket sitt, men endre den i stor grad til e hvis de skal holde foredrag, snakke med ukjente, delta i et jobbintervju osv. Andre vil beholde æ-lyden sin uansett hvilke situasjoner de kommer i, og atter andre har lagt bort æ-lydene en gang for alle. Det kan være mange grunner for det «valget» vi gjør. Som sagt tidligere er æ-lyden et markant dialekttrekk. Har vi den i språket vårt, signaliserer vi tydelig hvor vi kommer fra. Hvis denne steds- eller opphavstilknytningen er viktig for oss, er det mindre risiko for at æ-lyden forsvinner. Er det viktigere for oss å signalisere at vi tilhører et mer «urbant» miljø eller nettverk, kan det være større risiko for at den forsvinner.

Markant dialekttrekk

Nå kan det høres ut som språkvalget vårt er svært bevisst, at vi på en måte vurderer rasjonelt og tar bestemmelser om hvordan talemålet vårt skal realiseres i hver enkelt kommunikasjonssituasjon. Slik er det ikke. Noe kan vi styre med bevisstheten, men ofte vil det være nokså ubevisste underliggende verdier, holdninger og normer som blir avgjørende. I hvert fall er det sikkert at æ-lyden fremdeles har en sterk stilling i Nøtterøy-målet, og selv om et så markant dialekttrekk alltid vil være utsatt, ser det på ingen måte ut som æ-lyden er på sterk tilbakegang i kategorier foran r-lyd i talemålet vårt.