”Han var en original, men ingen raring”

Av Gunnar Isachsen (Njotarøy 2007)

Gunnar Isachsen intervjuet mange av Svend Foyns medarbeidere

Gunnar Isachsen, mangeårig direktør på Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy, reiste i årene 1923-1930 ofte til Tønsberg-distriktet for å intervjue folk som hadde kjent Svend Foyn. Han samlet verdifullt materiale om Svend Foyn og sel- og hvalfangsten hans i nord, men han fikk dessverre ikke utnyttet notatene han gjorde. Historielaget har fått tilgang til dem av Isachsens barnebarn, Gunnhild, og de finnes også i arkivet på Norsk Sjøfartsmuseum. Denne versjonen av notatene er systematisert og redigert av Lisbeth Higley.

Isachsen snakket med over 30 personer, med flere av dem mange ganger og i timer og dager, og han sakset alt som var skrevet om Svend Foyn i avisene. Mye dreier seg om utstyr, teknikk, fangstfelt, resultater, skuter og mannskap. Svend Foyn grunnla den moderne ishavsfarten. “Han satt inne med særegne evner og egenskaper, og det var hans lykke at han var en mann tiden trengte. Han måtte kunne det han ville, han måtte være ubøyelig og uslitelig når det gjaldt å forfølge det mål han en gang hadde satt seg“, skriver O.A. Johnsen. Foyns dyktighet og hell som reder og fangstmann er anerkjent, men i denne framstillingen har jeg valgt å trekke fram utsagn og episoder som forteller noe om personen Svend Foyn.

Alt i denne artikkelen, bortsett fra en håndfull forklarende og sammenbindende ord, er direkte sitater fra Isachsens materiale. Språket hans er bevart, men åpenbare trykkfeil er rettet.

Personen og familien

Lærer Severin Kjær fortalte at han en gang traff Foyn og nevnte at han var sliten og trengte å reise bort en tid. “De skulle reise til Sandefjord Bad.“ sa Foyn som tidligere hadde vært der da han var plaget av ischias. Ja, mente Kjær, det var nok ikke så lett. Han tenkte på utgiftene. Men Foyn knyttet nevene, hoppet rett opp og sa: “Det er herlig å “ville” !

Severin Mathisen Svendsrød fortalte at den gang “Spissa” forliste i et “himlande vær” nordpå, fikk Foyn henne opp fra bunnen ved hjelp av tre av de andre skutene sine og slept inn til Vadsø der hun ble tettet, pumpet lens og satt opp på beddingen. Etter at frua hadde fått telegram om forliset, sendte hun straks “av sitt eie hue” en mann oppover fra verkstedet i Kristiania. Foyn var blid i den anledning og sa: “Lena ville ha “Spissa” i stand.” (Svend Foyn bygde “Spes & Fides” i 1863 og var førstemann som prøvde seg med dampskip til hvalfangst i nordområdene.)

Ting måtte skje fort

Frøken Øhre som tjente hos Lena i åtte år og siden fikk fri bolig av Lena sammen med kokka, fortalte at Foyn ikke sa noe i huset. “Men dere må se på ham hva han vil når han går gjennom kjøkkenet”, sa Lena. Foyn likte ikke fremmede i huset, og han var nesten aldri borte. Lena måtte derfor passe på å innby bekjente når han var borte. Kom han uventet hjem, sa Lena: “Jeg har nok fremmede, jeg.” “Ja, jeg ser det,” sa Foyn og folk fikk det travelt med å si farvel. Når Foyn ville ha noe utrettet, måtte tjenerne fly med en gang. En gang kokka sto og pusset ovnen og var svart og fæl, måtte hun renne i banken, som ikke ville betale henne noe før den hadde fått bud til Foyn.
Hjemme i kjøkkenet skulle alt være slutt klokken åtte. Det som ikke var gjort da, måtte ligge til neste dag. Men tidlig på’n. Alle som kom ble bevertet.
Frua så vel etter når spisetiden nærmet seg og Foyn viste seg i alléen på Ramdal. Gikk han rolig med hendene på ryggen, skjønte de i huset at alt var i orden. Men gikk han fort og slengte energisk med armene, skjønte de at nå var det noe på ferde.

Bare øl, aldri dram

Julius Jensen sa at Foyn av og til forlangte et glass øl ved middagsbordet. Men han så aldri Foyn drakk dram, og hørte ham heller aldri banne. Men Foyn regjerte med jernhånd.
En av Foyns hvalskyttere beklaget seg en gang til Foyn over at han i tillegg til sine mange barn også hadde fått tvillinger da han kom hjem fra ishavet. “Jeg skulle bare ønske det hadde vært meg.” sa Foyn.

Alf Bryde i Sandefjord fortalte at hans far og Foyn var svært gode venner, og han trodde Foyn var på besøk hos faren nesten hver uke. En gang da Foyn hadde satt seg til middagsbordet, begynte han å gråte. Han fikk nemlig se et bilde på veggen av en mor med sin lille pike på fanget og med underskriften: «What is a home without a mother?” Mor hadde nemlig glemt å ta det bort, som vi hadde talt om å gjøre. En gang kom Foyn ut i uthuset og så på dreierbenken min. Han ble fuktig i øinene og sa at jeg skulle få en bedre og fin dreierbenk av ham. Det fikk jeg, og han sa at han håpet at jeg måtte få likeså mye ut av den dreierbenken som han hadde av sin. På sin dreierbenk hadde nemlig Foyn blant annet laget modellene til sin harpun. Far likte raske hester, og vi gutter måtte da kjøre Foyn til stasjonen. Da fikk vi alltid en krone av Foyn.

Brutal og lettrørt

H. J. Bull fortalte at selv om Foyn var brutal, så kunne han også gråte sine modige tårer når han hørte om andres ulykker eller lidelser. I 1893 fulgte Bull en brorsønn av Lena, som var lege, til Tønsberg. Legen var alkoholist. Da de kom til Tønsberg, møtte Foyn opp og han gråt. “Åssen er det med deg, da Henrik?” Da de to tok toget til Kristiania med legen for at han skulle kureres hos doktor Kjennerud, sa Foyn: “Han ern’te rekti bra. Har vi ikke mer øl da?”

En gang reddet Hans Kristian Sande Foyns liv om bord i ”Haabet” som lå ved Revodden. De holdt på å røke ut rotter da Foyn spurte: “Er ikke alle rottene daue enda, styrmann?”, og så jumpet han ned i rommet, men ble liggende bevisstløs tvers over kjølsvinet.

Svend Foyn sa: “Et av mine valgspråk er å dominere. Først gjelder det å dominere meg selv, så å dominere pengene og så å dominere andre”.
Severin Mathisen beskrev Foyn som en som rekte ut handa til folk som ville fram, og sa at for arbeidsfolk var han ikke vond å få snakket med.

Penger og økonomi

Foyn var en utmerket forretningsmann i alle deler, og økonomisk. Han ville nok betale skatt, men så gjerne at man viste ham den tillit at han nok ga det han skulle og mer enn det. Han ville gjerne slippe å betale mer i skatt enn det han ville. Dessuten ville han gjerne bestemme hva skattepengene skulle brukes til.

Skipstømmermann Karl Johansen var som visergutt inne i kjøkkenet hos Lena da en mann hun hadde kjøpt sopelimer av kom tilbake og sa at han hadde fått for mange penger; en hundrekroning isteden for en femkroning. Foyn kom ut på kjøkkenet og spurte hva det var for noe. Han sa at Lena skulle la mannen beholde pengene: ”Når du ikke har øynene åpne, må du ha pungen åpen.” Lena var gjerrig og hadde kassen og kontoret. Da de bodde i Storgaten, satt Svend Foyn i det sydligste huset med listene og forhyrte, og Lena satt med pengene i hovedbygningen.

Mauritz Jacobsen fortalte at da ”Haabet” forliste, ble det 19 enker i Vestfold som møtte opp hos Foyn og bar seg fordi de hadde mistet sin forsørger. “Og jeg har mistet en viktig inntektskilde,» repliserte Foyn.

Gullik Jensen fortalte om Foyn og kjerringen som tigget: “I Guds hellige navn, Herr Kommandør…”. Foyn tok opp en femkrone og sa: “Denne legger jeg i Guds hellige navn”, og så tok han en ti-krone og sa: “Denne legger jeg i djevelens navn.” “Gud forlate mi sønd,” sa kjerringen, “Da tar jeg ti-kronen.” Hun fikk ingen av dem, men hadde hun tatt de fem kronene, hadde hun fått begge.

Smålig og raus

Skomaker Larsen mente at Foyn var smålig. Han kunne holde lenge på med en mann om noen kroner per måned. Best var det å si at hyren kunne kaftein selv bestemme. Det ble alltid pruting på den en mann forlangte.
Da Svend Foyn i 1893 sendte H.J. Bull med “Antarctic” til Rosshavet for å undersøke fangstforholdene der, spurte Foyn om hans hyre. Bull svarte at han ikke skulle ha noe, bare trekk til familien mens han var borte. “Å mye skal du ha da, far?” spurte Foyn. “Et par hundre kroner, tenker jeg.” svarte Bull, “Det var mange penger det, far. Jeg tenker vi sier 115 kroner per måned, jeg.” Og slik ble det.
Cato Mikalsen, som seilte som matros med «Spissa», mente at han var den eneste som Foyn på turen har gitt pålegg i hyre. Jeg fikk 4 kroner mer per måned «fordi du er så god til å se», dvs på utkikk i tønna etter hval.

«Antarctic” skulle reparere ishuden som var av bjerk før den gikk sydover og Bull fikk skaffet noen brukte greenhartplanker fra Framnæs, men Foyn syntes det ble for dyrt. “Send dem tilbake,” sa han og så ble noen bjerker kjøpt hist og her og sagd på Revodden.

Et år var Foyns gavekonto da Johs. Bull viste ham regnskapet i september, altså på åtte måneder, nådd 86.000 kroner.
Noen utvalgte eksempler fra avisene forteller litt om hva Foyn ga penger til:
“Foyn har skjenket Det norske Bibelselskap 2000 kroner.”
“Svend Foyn har gitt 4000 kroner til en steamlaunch ved Sjømannskirken i New York.”
“Kommandør Svend Foyn har etter forlydende skjenket 50.000 kroner til opprettelse av en gutteskole på Hauges Minde.”
“Foyn tilstillet Sjømannsmisjonen 10.000 kroner.”
“Svend Foyn har gitt 10.000 kroner til Det norske Misjonsselskap.”
“Svend Foyn har gitt kroner 1000 til Skiensfjordens mekaniske Haandgjerningsskole.”
“Svend Foyn har gitt 600 kroner til fremme av Guds ords forkynnelse i Stettin, og til istandsettelse av leseværelset der.”
“Kommandør Svend Foyn har gitt 500 dollars til opprettelse av et Kristelig skandinavisk Sjømannshjem i New York.”
«Svend Foyn vil gi 10.000 kroner til Det kristelige Høireseminar i Hitterdal.”

I 1890 sank “Gratia” etter å ha blitt støtt hull i siden på av en hval. Skomaker Larsen og de andre forliste fikk ikke hyre etter den dag de kom i land, selv om det alt den gang var lov at forliste mannskap skulle ha hyre til de kom til hjemstedet. Larsen henvendte seg til Foyn om dette, men han trakk seg unna og viste til sin sakfører Barth. Barth henviste igjen til en annen sakfører og sa: “Så får De oss som motpart.” For Larsen var det bare 30 kroner det gjaldt om, og han var trett av å holde på lenger.
En mann med Foyns trekk ble av samtiden oppfattet som smålig, sier Severin Kjær. En fattig kone som med så mange andre ble bespist hver fredag, kom og bød Foyn ti sopelimer for 10 øre per stykk. “Nei,” sa Foyn, “jeg betaler aldri en sopelime med mer enn syv øre. Men du kan gå inn på kjøkkenet å få mat.” Dette var ikke smålighet, sa Kjær. Men en sopelime skulle ikke betales av Foyns forretning med mer enn syv øre.

Foyns fem eldste arbeidere var Hans Torgersen som var selskytter og senere gjorde skipsmodeller etter Foyns egne tegninger til ham. Torgersen arbeidet for Foyn i over 40 år. Carl Petter Hytten var bøkker og Halvor Kristensen formann på Revodden i flere tiår og Gullik Korneliussen og Mathias Larsen Gaaserud , og de var alle betenkt i Foyns testamente med 500 kroner hver. Pengene skulle først utbetales etter Lenas død, men de fikk pengene med det samme, og Lena etterga også det skytter Severin Mathisen skyldte på huset sitt da Foyn døde.

Fangst

H.J. Bull sa at flinkere sjømann og navigatør enn Svend Foyn fantes ikke. Han var skjønnsom og tok også stjernehøyden.
H.J. Bull fortalte videre at ”Haabet” var Foyns første selfangstskute. Den ble bygd på Kaldnesverven hos Olsen og kostet 16 000 spd. På sin første tur i 1847 fikk de bare 937 sel, og det var ikke mer fangst enn at han kunne koke den på en bøikekjelle hjemme. Det hadde vært 14 dagers uavbrutt tåke i den beste fangsttiden og han hadde et uøvet mannskap. Foyn var da ille ute med penger da han fikk avslag på statsstøtte. Det var da han seilte i ballast til Trondhjem og tok emigranter til Quebec. Der var det ingen tjenlig last å få, så han gikk i ballast til St. Ybes der han kjøpte en saltladning og gikk med den til Stavanger. Her kom han først av alle saltskutene, etter en hard tur over Spanskesjøen. Søkklasta som ”Haabet” var, måtte de jumpe ned i byssa gjennom taket. En sjø tok Foyn over bord, men på rekka fikk Herman Pode fatt i benet hans. “Nå er kaftein min gris,” sa Pode. På saltlasten hadde Foyn god fortjeneste. Den dannet grunnlaget for turen det neste året. Da fikk han full fangst.

Fryktløs og dyktig

I 1854 satte Foyn inn “Eliezer” som sin skute nummer to i selfangsten. Foyn hadde bygd den på Revodden etter sin egen tegning. I følge Julius Jensen var “Eliezer” et vakkert skip. I 1858 fanget denne skuta 16 400 sel til en verdi av 40 000 spd på fem dager i Vestisen. En av de andre informantene sier de kunne vende hjem etter ti dagers fangst. Det var visstnok det største antall sel noe fartøy har fått ved Jan (Mayen). Ved Jan Mayen våget ikke de skotske selfangerne som hadde damp å gå inn gjennom isen. “Jeg skal vise dem en som ikke er redd, jeg,” sa Foyn. Han heiste alle seil og ropte til skottene om de nå torde følge.

“Eliezer” var ansett som den beste skute på Ishavet, og Foyn skar selv seilene til den. Grønnmalingen til skutene sine laget Foyn selv. “Oker med berlinerblått ga sjøkulør,“ sa han. Av folkene ble Foyn kalt kaptein/kaftein, av storfolka kommandør.
De selfangerne som kom opp Vestfjorden, skaut alltid ved Ramberg når de fikk se Tønsberg. Den siste som skaut, var barken “Nordstjernen” med styrmann Julius Hansen, Gåsø i ca. 1865. “Nordstjernen” ble tauet opp Vestfjorden av passasjerbåten “Bjørn Farmand”, og det var far til Julius som skulle saluttere. Men tømmermannen sa: «Du har jo skøti så ofte oppi isen”. Kanonen sprang, drepte tømmermannen og såret han som sto ved siden av ham i hodet. Noen av sprengstykkene falt ned mellom passasjerene på “Bjørn Farmand”. Da “Nordstjernen” ankret opp øst for Revodden på Nøtterøy-siden der den skulle legges opp, lå disse to ved spygattene. Folk og kjerringer og doktor Lorentzen kom om bord. Doktoren trøstet de pårørende koner og ba dem om ikke å gråte: “For du kan nok snart få en mann igjen,” sa han. Etter dette ble disse saluttkanonene bare brukt til å saluttere til båtene med i “tjukka” på Ishavet.
Avisen skriver i august 1888 at den gamle hedersmann og skaperen av vår ishavsfart, Svend Foyn, ble hilst med flagg fra Slottsfjellet da han kom til Tønsberg med sin flåte fra Finnmarken.

Mauritz Jacobsen på Veierland fortalte at Foyn bød større betaling enn andre i selfangsten, nemlig 10/16 og 12/16 mot 8/16 av verdien av fangsten hos de andre. Men i hvalfangsten ga jo Foyn den minste betaling.
Skytter Bernhard Sørensen fortalte at da det ble flere hvalfangstselskaper, så ble skytterne betalt bedre der enn hos Foyn. Foyn gikk heller ikke senere opp med betalingen og han etterlot heller ikke noe legat til dem som hadde “sliti” for ham.

I 1890 står det i avisen at Svend Foyn som nettopp har fylt 81 år også i år er på fangstfeltet.

Arbeid

Foyn så på arbeidet som en nådesak. Gullik Jensen fortalte at da Foyn kunne solgt sin bedrift i Finnmark til tyskere, uttalte han: “Hva skal jeg med penger? Vi må benytte de gaver Gud har gitt oss.” Gaven var arbeid. Andreas Halvorsen fortalte at Foyn likte godt at folk ville “gjørra noe”.

Foyn var 83 år gammel da han utrustet “Antarctic-”ekspedisjonen som skulle undersøke mulighetene i Sydishavet. En dag Foyn sto på Revodden og pratet med H.J. Bull, som var lederen for ekspedisjonen, var også Carsten Bruun tilstede. “Kan det være noe for deg å ligge og streve med denne ekspedisjonen i din alder, da?” spurte Bruun. Foyn svarte: ”Legg deg nå ikke bort i det, Carsten. Det er min plikt ikke bare å arbeide for meg selv, men også for fremtiden.”

Godt sovehjerte

Med en hvalbåt hvor Foyn var skipper og Marcus Bull styrmann, måtte de under Finnmark ty inn for en storm. Slitne var de alle om bord, og de tvilte på at kjettingene ville holde. Foyn forsvant imidlertid fra dekket. Da Bull kom ned, lå Foyn og snorksov. Han eide ikke nerver. En gang han hadde vært 12 timer i tønna, gikk han ned og sov i 20 minutter med hodet i armene på bordet. Der etter var han like frisk. Han tørnte ut klokka fem og det hendte at han gikk i land fra “Spissa” midt på natten og spaserte inn til arbeidsfolkene i Finnmark.

Foyn roste aldri noen. Kom skutene med full fangst, så sa han: “Kunne de ikke ha tatt noe på dekk, da?” Isenkrammer Kjøle sa en gang til en bekjent at han gjerne ville ha leveransen til Foyn. Han ble da rådet til å innfinne seg på Ramdal klokken syv om morgenen. Kjøle så gjorde, og Foyn kom da inn i tretøfler idet han sa at han hadde vært ute og gitt hestene. Kjøle fikk leveransen etter at Foyn først hadde lovprist ham fordi han sto opp om morgenen.
Peder Johannessen fortalte om Foyn at han kom hjem fra byen i sin dyffels bonjour og gikk bort til de svenske arbeiderne sine som ikke ville fortsette grisearbeidet med å grave brønn i leira. Det var da Foyn sjøl gikk ned i brønnen og begynte å arbeide og ble kvitt gikten sin.

Amen — og så arbeid

Foyn holdt gebet (avsto fra arbeid) om søndagene fra klokken 1/2 11 til bortimot 12, middag klokken 12, kaffe klokken 15 og så begynte han å arbeide klokken 16. Foyn tok alltid av seg lua når han spiste, og når han hadde sagt amen om søndagen, ble han alltid urolig for å begynne å arbeide.
Olaf Bjerke sa at han ikke anså Foyn for et varmhjertet menneske. Ellers hadde han gjort noe for alle dem som hadde arbeidet for ham. Hans folk hadde lengst arbeidstid av alle, nemlig klokken 5 til 18, og de hadde dårligst betaling. Arbeiderboligen i Foyngården betaler seg etter de prisene som det kostet å oppføre den, mente Bjerke.

Foyn ville ha en arbeidsstokk hvor endog skipperen var hans arbeider. Ideene var Foyns ideer og bare hans. Formennene hos Foyn hadde ikke stort å si. Han var sin egen formann overalt, fortalte flenser Olaf Olsen Berg, og fortsatte: Med hvalbåtene fulgte i begynnelsen av mars 50-60 mann oppover, og Foyn loste selv hvalbåtene til Bergen. Der overtok hans faste los, som gikk under navnet “Sydvesten”, losingen til Trondhjem. Derfra loste Foyn båtene helt frem. Om bord gikk Foyn ikke i sjøstøvler, men botforer med saueskinn inni og trebunner. Han brukte alltid lang saueskinnspels og loslue om bord, men i land gikk han alltid i sjøtrøye og en lodden filthatt med store bremmer. «Så narraktig var jeg en gang,” skal Foyn ha sagt, ”at jeg røkte opp en sigar.”

Styrmann Otto Andersen fortalte at han var hos Svend Foyn som løpegutt fra han var smågutt. Foyn hadde kjøpt 1,5 mål ved Ropaberget, Presthella kallet, og dessuten litt av naboene i Sevika. Det var dypt utenfor der. Hver morgen klokken seks kjørte Foyn inn på plassen fra Revodden. Det var ni kilometer med Sokken som hadde tre hvite og en svart sokk. Det gikk i diltetrav hele veien.

En dag ville en mann lage en klamp av en større plankende. Foyn fikk se det og sa at planken ikke måtte benyttes til det. Isteden sendte han Otto til Revodden for å hente en plankestubb som var akkurat så stor som trengtes. For turen fikk Otto en krone og mattraktement. Dersom han ble innhentet av Foyn, som kjørte, på veien, så lød det straks: “Kom å sitt på da, far.”
Var Foyn vond fra morgenen av, varte det gjerne utover dagen. Selv om kongen hadde vært der, hadde han fått samme traktement. Men folk kom likevel igjen og ble med ham år etter år.

Carl Petter Hytten som arbeidet som bøkker på Revodden for Foyn i 22 år var arbeidsudyktig i flere av dem da han hadde fått en jernsplint i leggen. Han fikk da ikke det ringeste av Foyn, men hadde jeg bare klynka, så hadde jeg nok fått. Jeg sa det til Foyn en gang at jeg hadde vært vant til å arbeide for mitt brød, og kan jeg ikke spise meg mett, så vil jeg ikke slikke meg mett. Foyn ville alltid ha rett og ville gjerne skylde på andre. Når han innså at han hadde urett, så sa han at vedkommende måtte si fra.

Religion og politikk

“Tror De han er så lei han der oppe, som de sier, da far? Jeg har da gjort atskillig forn,” spurte Svend Foyn en gang. Olaf Bjerke i Kjøpmannskjær hadde ikke nettopp meget til overs for Foyn, skriver Isachsen, og fortsetter. “Han trodde ikke noe på hans gudelighet heller.” Men hver søndag var Foyn i Nøtterøy kirke da han bodde på Ramdal. Han kjørte selv i trille og tok med en av pikene av gangen.

Svend Foyn besøkte pastor Eugene Hanssen som var sjømannsprest i Antwerpen 1884 – 1891, og Hanssen kom hjem fra Antwerpen på Foyns oppfordring i 1891. Hanssen skulle hjelpe Foyn i hans sosiale arbeid. Etter personlig konferanse mente pastoren at han ikke kunne forsvare å arbeide på den måten som Foyn ønsket, og Foyn sa da at det ikke kunne bli noe av det avtalte engasjement for 6000 kroner per år. Til tross for at Foyn ikke ville betale noe for at Hanssen var kommet hjem på Foyns oppfordring, mente Hanssen at Foyn likevel ikke var smålig. Han var en betydelig mann, men hans interesse for samfunnsspørsmål måtte fremmes slik som Foyn selv så det fordi Foyn like overfor seg selv ikke kunne forsvare å handle på noen annen måte. Foyn var en original, men ingen raring. Han ofret store summer for sine samfunnsinteresser.

Utdannet emissærer

Severin Kjær forteller at Eugene Hanssen meldte pass da det ble klart at de ferdigutdannede emissærene som skulle spres utover landet for å preke kristelig, skulle ende i politikk og motarbeide venstrepolitikken. Avisene forteller våren 1893 at Foyn ønsket 30 emissærer velkommen til skolekurs. Det hadde meldt seg 50 ansøkere og lærerne redegjorde for skolens hensikt. De skulle ha noen vanlige skolefag og praktisk forkynnelse av Guds ord anvendt på det virkelige liv. Da skolen var over ble alle elevene sendt ut på Foyns bekostning for å virke utover i landet. Mens skolen på gikk holdt emissærskolen 150 foredrag i Tønsberg og omegnen ifølge Sandefjord Tidende.
Da Foyn utdannet emissærer, var det en gang en tordenpreken av en svensk emissær. Den likte Foyn og sa at slik skulle det prekes.

Som ung skipper tok Mauritz Jacobsen i en ed nede på Nyland. Foyn hørte det og sa at en sånn pen kar ikke måtte banne så stygt. Og han tålte ikke fyll blant folkene sine.
Foyns formann på Revodden fortalte at den eneste banning han hørte fra Foyn var. “Jeg trur fa’n rir deg.”

Stahet og sinne

I avisen Vestfold fra 1. november 1882 står det: ”Den velbekjente Svend Foyn fraber seg i Tønsbergs Blad å bli valgt til valgmann for Nøtterø, “da,” sier han, ”distriktssamlingen skal holdes på Tønsberg Rådhus, under hvilket tak jeg ikke godvillig vil inngå.”
Til en arbeider sa Foyn: “Kona de er flink, ho, men du er en tosk. Skjønner du at du er en tosk?” Så et øyeblikk etter kunne han komme igjen og jenke på sine uttrykk og godsnakke med folk.
Fikk han en gjenstand eller maskin som ikke dugde, kunne han ta sleggen og slå den i stykker.
Det virket ofte komisk å se ham sint. Men folk så opp til ham som en gud. De hadde jo så få ressurser til å få arbeid annetsteds. Rundt 1860 var ca 700 mann fra distriktet med Foyn på selfangst.
Da Johs. Bull en gang ved kveldsbordet fortalte Foyn at han hadde glemt å poste et brev, knuște Foyn sitt testell i sinne. En annen gang knuste han alle prøveglassene med olje.

Ville danne regjering

Bendix Ebbell fortalte at Foyn stilte opp mannskapet for å gi hver av dem 1/2 daler. Ved en og annen fyllefant sa han: “Enten du får den eller ei, er det samme”, og så kastet han halvdaleren i sjøen.
Da Emil Stang gikk av som statsminister i 1891, ble han og flere andre fremstående høyremenn kalt opp til Foyn på Hans Andersens hotell i Rådhusgaten. Eugene Hanssen var også tilstede. Foyn ville gjerne hjelpe Høyre, men han ville først vite hva Høyres politikere ville. Da Foyn istedenfor et tilfredsstillende svar bare fikk takk fordi han ville hjelpe, skjønte han at det var hans penger de ville takke for. Dette uttalte han før han sa et: “Ut med dere.”
En gang søkte Foyn audiens hos Oscar 2. og tilbød kongen sin hjelp i politikken. Kongen takket og Foyn dro ut i byen for å konferere med folk som kunne bli regjeringsmedlemmer. Selv skulle han ikke være med. Da Foyn kom tilbake til slottet, kjørte Oscar ut og da ble Foyn sint. Han reiste hjem og skrev tilbake at han ikke ville ha noe mer med noen regjeringsdannelse å gjøre. Han mente at det var tid for å handle, ikke til å kjøre tur.

H. J. Bull fortalte at stasmannen Julius Hansęn som hadde vært styrmann med Foyn og senere eide 1/7 av Foyns “Morgenen”, som var et dampskip bygd i 1871 for selfangst, vel var den eneste som hadde slått i bordet for Foyn idet han sa at enten skal De eller jeg kjøpes ut. Foyn kjøpte da Hansens part. Foyn hadde vel hatt en av de utidige riene sine. Vant som han var til å få alt som han ville, mente Bull.
Foyn fortalte en gang om at han hadde slått en mann over bord og hvor glad han ble da han så at mannen rørte på seg.
Severin Kjær sa at Foyn selv gikk på torvet og kjøpte griser til sin flåte. Stokkebonden møtte på Foyns kontor og fikk betalingen. Da han hadde gått oppdaget bonden at han hadde fått åtte kroner for mye. Foyn ble sint: “Tror du ikke, din lusebonde, at jeg kan regne.” Med det måtte bonden gå. Foyn kunne godt være brutal.
“Je kan`te gå imot min natur,” sa Foyn, skjønt han innså at det motparten sa var rett.

Slutten

I noen år brukte Foyn gjerne å ha med seg en taburett over til Tønsberg for å kunne hvile av og til. Men skytter Severin Mathisen fortalte at den brukte han ikke de siste årene etter han hadde blitt kvitt gikten nede i brønnen på Ramdal.
I 1893 hadde Foyn reist med toget til Kristiania sammen med to familiemedlemmer. Han måtte gå tilbake til kupeen for å hente noen tegninger han hadde glemt. De andre ventet på perrongen da de hørte en si: “Det datt en mann på plattformen.” Foyn ble båret til en drosje, og ved inngangen til Rikshospitalet ropte Bull i øret på ham og han svarte høyt “Ja.” Da Bull et par timer senere kom på hospitalet, lå Foyn i den dypeste søvn, men da Bull kom tilbake tidlig neste morgen, satt Foyn på sengekanten og lo idet ha sa: “Nei, at dere kunne finne på å bringe meg hit, da. Vi må se å komme over på Nyland, vi far.” ”Antarctic” sto i dokk der. Da han hadde kledd på seg, fikk han ikke lov å gå før legen hadde gått visitten. Da rådet legen ham til å minske sitt arbeide. “Nei, jeg kan’te la være å arbeide, jeg. Å skal jeg gjørra hvis dette skulle komme på meg igjen, da doktor?” Han ble fortalt at Rikshospitalets porter alltid skulle stå åpne for ham.
Så tok Foyn og H. J. Bull en drosje til Nylands Verksted. På veien da de passerte en mann som brukte stokk, sa Foyn: “Se på den raringen som bruker stokk, du.” Da de kom til Jernbanetorget, hoppet Foyn av vognen, og nede på Nyland ble han straks borte for Bull. Men han oppdaget Foyn straks etter idet han gikk om bord på en planke og siden krabbet han ned under kjelen der han lå i skjorteermene for å se etter lekkasjen. Om ettermiddagen fikk Foyn et nytt slag oppe ved Hans Andersens Hotell i Rådhusgaten der han pleide å bo. Men det gikk over på en 1/2 times tid og etterpå var han i like godt humør og reiste sammen med Bull tilbake til Lena om kvelden.
I november 1894 sa Foyn til Lena: «Jeg synes jeg blir så rar, mor, Jeg har aldri vært så rar.” Lena leide ham opp og fikk ham til køys, men Foyn var død før doktoren kom.
Han døde av hjerteslag 85 år gammel. Ved obduksjonen ga legen ham A.1., da organer og muskler var feilfrie med unntak for den feilen i hjertet.