Handelsbuer i sjøkanten

Thore Holm (Njotarøy 1996)

Den siste ulovlig revet i 1995

Det finnes ingen sjøbuer igjen på Nøtterøy. I denne forbindelse menes handelsbuer: Disse bygningene som ble oppført i forrige århundre, ble revet i de første tiårene etter annen verdenskrig. En ble sågar ulovlig revet i 1995.

Tangenodden

Den siste gjenværende to-etasjes sjøbu på Nøtterøy sto på Tangenodden mellom Sevika og Kjøpmannskjær fram til 1973. Den hadde en bebygget flate på 100 kvadratmeter. Høyden til mønet var syv meter. Veggkonstruksjonen var reisverk med stående panel, gråsteins grunnmur og tegltak. Den ble oppført en gang på 1800-tallet på eiendommen Tangen, g.nr.106 – b.nr.3. Bruken fremgikk av nesten meterhøye bokstaver på gavlen mot sjøen (mot syd) hvor det sto: KULL-KOKS–VED.

Kommunen kjøpte eiendommen i 1970 for å anlegge båthavn på stedet. I 1971-72 var det stor uenighet om sjøbua skulle fjernes eller ikke. De som mente den måtte fjernes – bryggenemnda, formannskapet, Kjøpmannskjær båtforening og halvparten av Kjøpmannskjær Vel – ville ha den bort av hensyn til adkomsten til bryggeanlegget. De som ville bevare bygningen – fylkeskonservatoren, kulturutvalget, bygningssjefen, bygningsrådet og halvparten av Kjøpmannskjær Vel – mente den hadde stor kulturhistorisk verdi og derfor ikke måtte rives.

Bygningen ble revet tidlig i 1973. Det er beklagelig at det ikke var mulig å redde denne siste to-etasjes handelsbu på Nøtterøy. Den kunne blitt benyttet av båtforeningen til lager, vaktrom o.l.
Det hører med til historien at Kjøpmannskjær båtforening i 1979 fikk tillatelse til å sette opp en vaktbu med flatt tak, en bygning som trygt kan betegnes som fremmed i miljøet. Det er den gamle drosje-bua fra Teie torv.

Kjøpmannskjær

Noe syd for Tangenodden, i Kjøpmannskjær, står fortsatt ei sjøbu med en spesiell forhistorie. Nils Olsen startet Tønsberg-distriktets første bilrute i 1911. Det var ruten Tønsberg-Kjøpmannskjær. Rutebilen tok tretten passasjerer og hadde maksimalhastighet tyve kilometer i timen. I 1922 kjøpte Nils Olsen et areal ved sjøen, g.nr.87 – br.nr.97, fra br.nr.12 Fagerberg. Sjøbua på eiendommen ble brukt til bussgarasje.

Sjøbua var oppført før 1922, noe som fremgår av foto fra dette år. Når den ble oppført og til hvilket formål, er ikke kjent. Det kan være at den er bygget av Johan Alfred Nilson som kjøpte g.nr.87 – br.nr. 12 Fagerberg i 1880-ärene av Nedre Tokenes. Han kjøpte 5-600 dekar, bygde trankokeri i 1884 og utparsellerte tomter til sine arbeidsfolk, mange av dem svenske.

I boken «Nøtterøy 1800-årene», også populært kalt «kulturbindet», står det på side 197: «Imellom Nøtterøe og Kjømøe er det i Historien bekiendte Grindholms Sund, hvilket Præsten maae over, naar han skal til Kjømøe. Undertiden er samme om Vinter- og Foraars-Tiden ret besværligt og tillige farligt.» Dette skrev prost Jens Müller i 1772. Hundre år senere var overfarten fremdeles problematisk med ferge fra Presthella (for enden av Sevikveien) til Sundene. Rundt 1870 ble overfarten flyttet til Kjøpmannskjær – Fergeodden, og det ble opparbeidet vei fra Sevika til Kjøpmannskjær. Denne 600 meter lange veistrekning var nesten ufremkommelig inntil kommunen utbedret den på 1920-tallet i forbindelse med Nils Olsens bussrute.

Sjøbua i Kjøpmannskjær benyttes i dag til fritidsaktiviteter. Det ytre er intakt, selv heisporten virker fortsatt med tauverk og blokker. Sjøbua er tatt med som bevaringsverdig i den reguleringsplan som er under arbeid.

Ei mindre sjøbu sto på kjøpmann Hans Svendsens eiendom g.nr.87 – br.nr.44 hvor Tokenesveien munner ut i Kirkeveien. Landhandleriet startet i 1894. I 1965 forlangte Statens vegvesen bua fjernet for å kunne utvide riksveien mot sjøen.

Sjøbua på Stiftelsen Havnøys eiendom g.nr.87 – br.nr.63 rett nord for Kjemi-Service (Unitor) ble benyttet av landhandler Karl Richard Kamfjord som handelsbu fra 1897. Eiendommen har opp gjennom dette århundre hatt forskjellige eiere, Mathisen, Aasmundsen og Ellefsen. Hovedhuset og sjøbua er ansett som bevaringsverdig. Uforståelig er det derfor at bua ble revet i 1995.

Strengsdal

I en notis i Tønsbergeren 5. februar 1870 nevnes det at Strengsdalsvannet var forpaktet bort til et interessentskap som solgte is. Den 23. februar 1875 står det i det samme blad at et fartøy hadde tatt inn is fra ishusene ved Vrengen. Lasten skulle fraktes til England så snart isforholdene i Vrengen tillot det.

Ishusene ved Vrengen er senere kalt «kølabua», og det antas at sjøbua/sjøbuene i Strengsdal ble tatt i bruk til kull-lager da kullfyrte skip ble vanlig ved århundreskiftet. Bruksnummer 54, som ble utskilt fra g.nr.77 – br.nr.1 og 6 i 1929, er benevnt «kullbodtomten».

I 1964 søkte eieren om tillatelse til enkelte mindre fasadeforandringer på «vår kullbod». På 1970-tallet ble det foretatt større ombyggingsarbeider til kontor og bolig. I dag er ikke noe av det opprinnelige lenger synlig.

Buerstad

Landhandler Olaf Herman Johannessen startet Buerstads første landhandleri i 1870. Forretningen var øverst i Buerstadbakken. Varer ble hentet med robåt i Tønsberg. Dette var upraktisk. Forretningen ble flytet ned til sjøen, til eiendommen Sydvik g.nr.71 – br.nr.9. Det ble oppført bolig, brygge og butikk med sjøbu. Tønsberg og Omegn Dampskipselskap ble startet i 1880. Varer kunne nå leveres direkte.

Knarberg

Knarberg Landhandel ble startet i 1866 av Aslak Holthe. I 1870 ble det oppført en stor to-etasjes lagerbygning med loftsetasje, beliggende tett opp til Ankerveien og med gavl mot sjøen.

Anker Haraldsen overtok forretningen i 1942. Ved siden av å drive forretningen var han bestyrer av «Knarrberg Brevhus» som hadde blitt opprettet i 1897. Avstanden fra eiendommeng.nr.29 – br.nr.22 til sjøen var kortere i 1870 enn i dag. Lagerbygningen må kunne karakteriseres som sjøbu. Den ble revet i cirka 1970.

Nesbryggen

Mange husker nok «kølabua» i Nesbrygga. Den ruvende bygningen på Nesbryggveien 43, g.nr.28 – br.nr.25, var spesielt godt synlig fra sjøsiden. Høsten 1949 var ny lagerbygning oppført etter at den gamle bygningen ble totalskadet ved brann 28. april samme år. Lagerbygningen for kull, koks og sinders lå helt nede ved sjøen. Den var cirka tredve meter lang, femten meter bred og hadde i tillegg et overbygget parti mot Nesbryggveien. Høyden var cirka åtte og en halv meter.

Fraktemann Peder Andreassen startet virksomheten på stedet mot slutten av 1800-tallet. Blant annet fraktet han proviant og utstyr for Svend Foyn ut til Kjøpmannskjær. Sønnen Otto overtok i 1929. Han solgte kull, koks, ved og sand. Den siste kullbåtkom til Nesbryggen rundt 1960. Eieren ønsket å rive bygningen for å oppføre et nytt, tidsmessig forretningsbygg. Kommunen utarbeidet reguleringsplan i 1970. Nybygget slik det står i dag, har vært brukt til forskjellige virksomheter.

Handelsbu ved Eidsvingen

Et kart over Nøtterøy fra 1890-95 viser at veien østover fra Hjemseng(Gimseng) stoppet ved sjøen rett øst for Eidsvingen. Det var ingen vei sydover langs sjøen som i dag. Et foto fra tidlig 1920-årene bekrefter dette. Flere bygninger var knyttet til forretningsdriften, som ble startet av Rasmus Henriksen i 1880-årene. Halvor Eid overtok eiendommen i 1920.
Sjøbuene/handelsbuene på Nøterøy var stort sett lokalisert til søndre del. Grunnen til dette er den spesielle betingelsen som fremgår av Lov av 26. mai 1866 om utvidelsen av handelsfriheten på landet: utsalgssteder skulle ligge minst en mil fra nærmeste kjøpstad.

Et særtrekk for næringslivet på Nøtterøy i forrige århundre var kombinasjonen landbruk/sjøfart. Målt i inntekter hadde sjøfarten tidlig større betydning for kommunen enn landbruksnæringen. Landbruket ble drevet av kone og barn og ble betraktet som en binæring.

Folketellingen i 1801 viser bondeskipperens betydning: Kommunene Nøtterøy og Tjøme hadde like mange skippere som fylkets byer og ladesteder tilsammen. På denne bakgrunn er det vemodig at det ikke er bevart noen av de store sjøbuene langs kysten.

Kilder:

Bygningsarkivet Nøtterøy kommune,
Hovland, John M.: Såtid -grotid – høstetid (1984)
Paulsen, Helge: Nøtterøy 1800-årene (1986) og Njotarøy 1990,
Unneberg, Sigurd H.: Nøtterøy gårds- og slektshistorie (1971)