En historisk oppdatering – del 1 – til og med 2. verdenskrig – Av Arne O. Hagtvedt – Njotarøy 2018
Artikkelforfatteren er sønn av løytnant Rolf Hagtvedt som tjenestegjorde på Håøya på 50- og 60-tallet. Han bodde på Håøya fra 1954 til 1964, og ble senere selv yrkesmilitær. Håøya var i perioden 1997 til 2016 feriested for ansatte og pensjonister i Forsvaret, og ble forvaltet av Forsvarsbygg samt Forsvarets personell- og velferdstjenester. Øya ble deretter lagt ut for salg, men det er i skrivende stund ikke tatt noen endelig avgjørelse på hva som vil skje med Håøya. I denne utgaven fortelles historien om Håøya fram til og med 2. verdenskrig. Neste år får vi Håøyas historie i etterkrigstida og fram til våre dager.
Håøya i eldre tider
Navnet Håøya betyr antagelig ei høy øy. Det finnes flere øyer med dette navnet langs norskekysten, og alle sies å være relativt høye.
Håøya tilhørte fra 1838 til 1901 Stokke herred (kommune), men ble da overført til Nøtterøy.
At mennesker har bodd på Håøya i uminnelige tider er sikkert. Det var mulig å bygge hus der, øya ga beite for dyr, og var et godt utgangspunkt for fiske og fangst. Noen storgård kunne det ikke bli, men antagelig har den høye og markerte øya gitt livsgrunnlag for én eller to familier.
I Statsarkivet i Kongsberg finnes nedtegnelser om en herr Peder Pedersen, gift med Randi Simonsdatter, som bodde på «Haaø» i Stokke, og som døde i 1753. Herr Pedersen etterlot seg fem barn (to fra første og tre fra andre ekteskap). Det gir grunn til å tro at det var mulig å brødfø en stor familie selv om man bodde på Håøya på slutten av 1700-tallet.
En nedtegnelse i «Nøtterø. En bygdebok» forteller om en mann ved navn Hans Hansen (født 1800) som bodde på «Haaøi i Stokke herred». En gang på 1800-tallet giftet han seg med Gunhild Hansdatter Tinvik (født 1801). Tinvik (Tenvik i dag) var jo rett over sundet fra Håøya, så kanskje Gunhild var derfra? Så må vi anta at hun etter bryllupet ble småbrukerkone på et lite bruk på nordenden av Håøya.
Håøya blir militært område
En kommisjon ble nedsatt ved kgl.res. av 11. juni 1891 for å gi innstilling om forsvaret av Tønsbergområdet. Håøya ble kjøpt inn av Forsvarsdepartementet i 1892 og 1895, med Håøyholmen, Håøya og Nordnes. Befestningsarbeider startet i 1892 med flere standplasser for tungt kystartilleri sprengt ned i fjell. Samtidig ble det bygget lyskasterstasjon, magasiner og avstandsmåler (orograf) for artilleriet. Håøyholmen var tennstasjon for miner. Første øvelse fant sted i 1897. Håøya og Sundås stod i hovedtrekk ferdig utbygget i 1900, men byggearbeidene fortsatte frem mot 1905. En del bygninger ble oppført: Kaserne, kommandosentral, brakker, arsenal med smie, befalsboliger, stall, uthus, brønner og annet. Flere bygg kom senere til.
Håøya ligger inne i Tønsbergfjorden vest for Nøtterøy. Området er høyt og bratt. Øya har et interessant bygningsmiljø, som står sjeldent helhetlig og godt bevart fra den første utbyggingsperioden fra 1890-årene. Her er en del trebygninger med sveitserstilpreg, typisk for tidens byggeskikk. Dessuten noen bygninger med spesielt militært preg, eksisterende pussede murbygninger og et eldre ammunisjonshus som har kvaderstensvegger omgitt av jordvoller. Rundt på øya står en del uthus og naust av eldre dato. I tillegg er en del fortifikasjoner bevart fra fortets tidlige periode. Dessuten er det beholdt en del interessante elementer og detaljer, som for eksempel stativ av jern for kamuflasjetrær, jernskjold, terrengtrapper, kanonstillinger, kongelig signatur (Oscar II) hugget inn i fjell og jernbolter for transport av kanonmateriell og annet langs gamle batteriveier.
Håøya fort skulle hindre fienden å trenge inn Vestfjorden til Tønsberg. Videre å stoppe adgang til Melsomvik, som da var opplags- og reservehavn for den norske krigsflåten.
Kongelig besøk
25. juli 1901 var en vakker sommerdag. På morgenen dro kong Oscar II fra Kristiania ombord på kongeskipet «Heimdal». Første mål var Tønsberg. Klokken 14.15 passerte kongeskipet Kanalen fra Vallø, men kongen steg ikke i land. Bygninger i byen var flaggsmykket og hundrevis av begeistrede tilskuere sto langs Kanalen og vinket til kongen som bar sin norske admiralsuniform. Målet for utflukten var ikke Tønsberg, men Håøya. Festningen var ferdig utbygget og kong Oscar ville inspisere. Klokken 16.00 la Heimdal til ved minekaia, og monarken ble fraktet opp til oppstillingsplassen i en åpen hestevogn. Der var garnisonen stilt opp, og kongen kunne inspisere avdelingene, ledsaget av kommandanten, oberstløytnant Lonnevik.
Den skarpe del av Håøya lå lengre syd. Kongen tok seg også dit, og kunne se stillingene for de to 21 centimeter kanonene av fabrikat Armstrong. Også de to stillingene for 15 centimeter Krupp kanoner ble besiktiget. Det må vel bemerkes at Håøya fort neppe var noen stor militær hemmelighet for Kongen. Svenske «fremmedarbeidere» utgjorde jo en stor del av arbeidsstokken som hadde bygget fortet. Likevel – fortet lå der det lå, og var en militær utfordring for enhver angriper.
Før han dro, benyttet Oscar seg av sin rett til å kritte sitt navnetrekk på fjellet bak stillingene. Så ombord på «Heimdal» igjen. Men ikke med mål Kristiania og Bygdø, men Melsomvik. Der spiste monarken middag med den stedlige sjef, kaptein Thorolf Rosenquist. Besøket beviser at etableringen av Håøya med Sundåsen og ikke minst Melsomvik reservehavn ikke var hemmelig for svenskene. Og utfra stemningen i unionsforholdet både før og etter 1901 kunne det være liten tvil om at Melsomvik reservehavn bare hadde én hovedoppgave: å avlaste Horten i tilfelle krig. Krig mot hvem? Ja, både Russland, England og Tyskland var tenkelige kandidater, men bare helt teoretisk. En kommende hovedmotstander kunne bare være Sverige. Så Oscar kunne inntil videre bare gjøre gode miner til slett spill og trøste seg til sitt private motto: «Över djupen, mot höiden».
Tønsberg befestninger var i beredskap i forbindelse med den spente situasjonen like etter unionsoppløsningen i 1905. Under krisen i september det året var fortet fullt mobilisert.
Fortets bevæpning
Håøya var fullt bemannet i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905, og gjennom hele første verdenskrig 1914-18. Fortet var etter datidens målestokk kraftig bestykket:
Hovedbatteriet på toppen av øyas sørspiss:
• 2 stk 21 centimeter Armstrong kanoner M/00, rekkevidde 10 000 meter.
• 2 stk 12 centimeter Armstrong kanoner L/43,9, rekkevidde 9 000 meter.
Strandbatteriene (det vestre og østre) hadde lik bevæpning:
• 2 stk 6,5 centimeter Hotchkiss L/46,5 kanoner.
Befestningene på Håøya ble overført fra Marinen til Kystartilleriet i 1900. 6,5 centimeter Hotchkiss MII kanoner ble bestilt av Marinen i 1896, slik at de var litt forskjellig fra Kystartilleriets modeller (sikter). 16 bestilt til Marinen 1896-1900, 7 bestilt til Kystartilleriet 1897. I tillegg kom 13 stykk 6,5 centimeter Hotchkiss MI bestilt til Marinen i perioden 1891-1893. Nordenfeldt er egentlig betegnelsen på mekanismetypen (sylindermekanisme). Kanonene var produsert av belgiske Cockerill. Det ble bestilt 18 av denne typen, hvorav 8 for Bergen festning og Fredrikstad mineforsvar og 2 for Odderøya. I tillegg bestilte Kystartilleriet 17 lignende kanoner i kaliber 57 millimeter i perioden 1896 – 1899.
Antagelig hadde fortet i 1905 også et mindre antall 8,4 centimeter feltkanoner som kunne flyttes rundt etter behov. Flere av de oppbygde veiene på Håøyas høyeste områder skulle brukes til disse kanonene, og ble bygget i tiden 2. august til 14. september 1905. Endelig kom et antall av de den gang imponerende Hotchkiss mitraljøsene, som var ment brukt mot svenske styrker som måtte prøve å gå i land på øya. Svenskene hadde ikke mitraljøser! Mitraljøsene ble lisensprodusert ved Kongsberg våpenfabrikk og kostet cirka 8 500 kroner. Piggtrådsperringer var det mye av, særlig på den sydlige delen av øya. Restene kan fremdeles sees der. Det man imidlertid ikke hadde bygget var dekningsrom mot beskytning fra fiendens tyngre skyts! For å sperre innløpene mot Melsomvik marinehavn og Tønsberg hadde man minefelt. Noen av minene var fjernstyrte og kunne avfyres enkeltvis, mens andre var vanlige kontaktminer.
I 1936 ble hovedminestasjonen med orograf revet sammen med to siktestasjoner, vakthus, tennstasjon og annet. Den teknologiske utviklingen hadde løpt fra disse systemene.
Første verdenskrig 1914 -1918
Under hele første verdenskrig hadde Norge relativt store styrker fra alle forsvarsgrener innkalt til såkalt nøytralitetsvakt. Naturlig nok ble det lagt stor vekt på å hindre et uventet angrep over havet mot Norge. Derfor var Kystartilleriet og Marinen sterkt involvert. Ved Tønsberg, Fredrikstad, Kristiansand og Bergen befestninger sammen med Oscarsborg med Svelvik fikk Kystartilleriets minevesen ordre om utlegging av skarpe minefelt allerede i august 1914. Minene lå ute til krigens slutt i november 1918. Minefeltene som tilhørte Håøya fort var ferdig utlagt 16. august 1914. Hovedleden inn mot Tønsberg ble bevoktet av to torpedobåter og en monitor mens utleggingen pågikk. Datidens miner og avfyringsmekanismer var ikke så avanserte, og frykten for såkalt uforutsette minesprengninger var berettiget. Natten til 29. mai 1915 detonerte syv miner i Vestre led – det vil si hovedleden inn til Tønsberg. Den 14. august samme år gikk en del miner av ved Svelvik befestninger. Begge episodene skyldtes trolig lynnedslag i sjøen.
Beredskapen på Håøya var høy gjennom hele første verdenskrig. Minefeltene lå som sagt ute under hele krigen. To 65 millimeter kanoner var bemannet for bestrykning av minefeltene, sammen med de to 12 centimeter kanonene. I august 1915 var det øvelser og skarpskyting med 21 centimeter batteriet på Håøya. I 1915 ble det opprettet en ekstraordinær garnisonsavdeling av Kystartilleriet ved Tønsberg befestninger, og de fleste av disse tjenestegjorde på Håøya.
Den såkalte ubåtkrisen (oktober 1916- januar 1917) medførte skjerpede tiltak og styrking av forsvaret langs kysten. Tyske ubåter hadde gått til uinnskrenket krig på alle hav, og konsentrerte seg om å senke allierte handelsskip. Mange av disse var for øvrig norske. Totale norske tap under første verdenskrig var 824 skip og 2 123 norske sjøfolk.
Den norske regjeringen utstedte den 13. oktober 1916 en kongelig resolusjon som hjemlet maktbruk mot ubåter fra alle krigførende land:
«Undervannsbaater, utrustet for krigsbruk og tilhørende krigførende magt, maa ikke ferdes eller opholde sig paa norsk sjøterritorium. Hvis de overtræder dette forbud, utsetter de sig for uten varsel at bliv angrepet med vaapenmagt».
På Håøya ble de to 21 centimeter kanonene nå også bemannet i den mørke delen av døgnet. Forberedelser ble gjort for innkalling av to infanterikompanier og et ingeniørdetasjement til nærforsvar av befestningene, i tilfelle ytterligere forverring av krisen. Personelloppsetningene ved Tønsberg befestninger ble økt med over 100 mann. Planer ble lagt for aktiv bruk av områdets skytterlagsmedlemmer som forsterkning av festningene.
Utover våren 1918 ble det klart at krigen gikk mot sin avslutning, og faren for invasjon var avtagende. Ved Tønsberg befestninger ble derfor bare to 12 centimeter og to 65 millimeter kanoner bemannet (Håøya). Med miner i vestre og østre løp mot Tønsberg, to torpedobåter og seks andre fartøyer utgjorde dette den bemannede delen av invasjonsforsvaret for resten av krigen. Minefeltene ved Håøya ble beordret tatt opp den 17. oktober 1918.
Hvordan var egentlig livet på Håøya under nøytralitetsvakten? Et lite inntrykk av forholdene på øya kan man få ved å lese innlegget i Tønsbergs Blad fra 6. juni 1917, se faksimilen. Husk at det var flere hundre mann på fortet i disse årene, i tillegg til fastboende offiserer og underoffiserer og deres familier.
Kanskje var det heller ikke så greit å være fastboende med familie på Håøya, med så mye folk rundt seg til enhver tid. Det ble litt overbefolket og dårlig med privatlivet for familiene. Problemet ble i hvert fall tatt opp, og løsninger ble funnet, blant annet ved at Det Kongelige Forsvars-Departement i juni 1917 bevilget kroner 1.200 til oppføring av to badehus «hvor befæstningens fastboende officers- og underofficersfamilier vil kunne bade ugenert.»
Mellomkrigstiden
Etter verdenskrigens slutt ble beredskapen opphevet, og mannskaper sendt hjem. Ganske snart viste det seg at Forsvaret ikke lenger var noen prioritert sak, og «husmannsånden» dukket opp igjen på alle områder. Alle former for oppussing eller fornyelse ble et problem, og alle saker måtte som hovedregel fremsendes tjenestevei helt opp til Forsvarsdepartementet. Ett eksempel er hønsehuset til Kommandanten. Bygningen ble ansett å være i dårlig forfatning, og saken ble fremsendt med det aller største gravalvor.
Det er faktisk lite trolig av rivning av hønsehuset ble innvilget. Jeg bodde i Kommandantboligen i mange år på 1950- og 60-tallet, og mener bestemt at vi på den tiden hadde det gamle gode hønsehuset fortsatt. Det var jo bygget sammen med stallen og vedskjulet, og begge deler bar preg av alder og slitasje.
Vaktpost på Håøya fort i mars 1922
Nede ved Sundbrygga står det et rødt båthus. Huset ble i sin tid bygget av materialer fra bygninger som var revet. Man kan se at planker og bord er nummerert og brukt systematisk for å lage vegger og tak.
Det var nok mørkt, kaldt og kjedelig å gå vakt rundt på fortet på senvinteren i 1922. Kystartillerist nr 4028 S. Samuelsen fra Sandefjord visste imidlertid å ordne seg. På sin 26. vakt snek han seg inn i et bygg ett eller annet sted for å slippe unna vind, snø eller regn, og få tilbake litt varme i kroppen. Kanskje tok han seg en ulovlig røyk også, i håp om at befalet ikke ville oppdage denne «dødssynden» for en soldat på vakt. Ingen stor forbrytelse kanskje, men i dag et artig minne om tidligere tiders militærtjeneste på Håøya.
Krigen nærmer seg
Etter hvert som 1930-årene gikk mot slutten skjønte de fleste at det gikk mot urolige tider i Europa. Da rekruttskolen på Håøya startet sommeren 1939 var det fortsatt en urolig fred, men i september gikk Tyskland til angrep på Polen. Og det ble straks en litt annen tone blant mannskapene. De fleste skjønte at Norge faktisk kunne bli innblandet i en krig, og at det gjaldt å gjøre sitt beste når man var inne til soldatopplæring.
Andre verdenskrig 1940-1945
I aprildagene 1940 ble Håøya fort bemannet. Den 9. april møtte cirka 100 mann og meldte seg for kommandanten, kaptein K. Aas. Ett 12 centimeter batteri med to kanoner og ett 6,5 centimeter batteri med to kanoner ble bemannet. Sivile fra Håøya ble evakuert om morgenen. Siden Håøya ikke hadde noen form for dekningsrom mot beskytning eller bombing ble alt ikkestridende personell også sendt bort, men de kom tilbake utpå dagen.
Den 10. april møtte 60 mann til, og nye avdelinger ble satt opp. Det var en del aktivitet av tyske fly, og et lavtgående fly ble beskutt, men uten virkning. Antagelig ble Håøyas fire Colt mitraljøser brukt som luftvern.
Den 11. april møtte ytterligere 80 mann til tjeneste. To befal og 20 mann ble sendt som vaktstyrke til Torås fort, og noen andre ble sendt til andre steder på Tjøme. Mens dette skjedde var det til dels harde kamper ved Bolærne fort ute i Oslofjorden, og fortet ble overgitt til tyskerne på ettermiddagen den 10. april.
Styrken på Håøya ble etter hvert øket til cirka 300 mann (den 13. april). Situasjonen var uklar, tyskerne presset seg inn Oslofjorden, kamper pågikk flere steder, men Håøya ble ikke direkte angrepet.
På søndag den 14. april overga Infanteriregiment nr 3 på Kongsberg seg, og kystfortene ved Tønsberg hadde ikke lenger noen ryggdekning på landsiden. Cirka kl. 14 den dagen meldte politimesteren i Tønsberg at byen var besatt av fienden, og at de truet med terrorbombing av byen og mål på Nøtterøy hvis ikke de norske styrkene overga seg. Kommandanten fant det da hensiktsløst å fortsette kampen, og overga festningen under forhandlinger med tyskerne i Tønsberg. Overgivelsen skjedde kl 16.30 på denne søndagen, på betingelse av at personellet fikk dra hjem uten å avgi æresord til tyskerne. Utover søndagskvelden leverte de så inn sitt militære utstyr og våpen og dro hver til sitt. Håøyas krigsinnsats begrenset seg derved til å ha skutt noen mitraljøsesalver etter et tysk fly!
Fra mai 1940 bestemte tyskerne at blant annet 12 centimeter batteriet på Håøya skulle demonteres og kanonene sendes til Rørvik. Brakker ble revet og flyttet. Gjennom andre verdenskrig fungerte Håøya som rekreasjonssted for soldater fra Østfronten. Dessuten ble det drevet noen prøver med mini-ubåter på øya, selv om det meste av denne virksomheten skjedde på Måkerøy.
Armstrongkanonene ble skåret opp med skjærebrenner en gang på slutten av 1950-tallet, og metallet ble solgt til skrap, men inntil det skjedde var de store kanonene ganske populære lekeplasser for oss som var barn på Håøya. De voksne var ikke like begeistret. Man kan ellers si at å ødelegge disse gamle kanonene var ganske historieløst.
Kilder:
http://www.theie.net/slekt/kilder/stokkeskifter.pdf side 34 av 89. Kan være en folketelling fra 1753.
«Nøtterø. En bygdebok», side 532. Lorens Berg. Utgitt av Nøtterø kommune 1922.
http://borreminne.hive.no/aargangene/2004/23-dyrhaug1905.htm)
http://www.kystfort.com/forum/viewtopic.php?f=33&t=1567&start=30&sid=73dd097914ee63a3c97720eb814a1e57
Boken «Klar til strid. Kystartilleriet gjennom århundrene». Kystartilleriets offisersforening 1999.
Legg inn en kommentar