Håøya fort ved Tønsberg befestninger

En historisk oppdatering – del 2 – etter 2. verdenskrig

Av Arne O. Hagtvedt – Njotarøy 2019

Artikkelforfatteren er sønn av løytnant Rolf Hagtvedt som tjenestegjorde på Håøya på 1950- og 60-tallet. Han bodde på Håøya fra 1954 til 1964, og ble senere selv yrkesmilitær. Håøya var i perioden 1997–2016 feriested for ansatte og pensjonister i Forsvaret, og ble forvaltet av Forsvarsbygg samt Forsvarets personell- og velferdstjenester. Status i dag er at Færder kommune er interessert i å kjøpe friarealene og at Forsvarsbygg vil selge bygningsmassen separat.

Etter okkupasjonen var den militære virksomheten ved Håøya redusert, og i perioden 1945-63 ble stedet brukt som administrasjonsfort. Man hadde mye å administrere, for kystartilleriavsnittet hadde ansvar for KA-fort fra svenskegrensen til Langesund.

Det var ingen soldater eller militære avdelinger på øya, men 15–16 familier var fast bosatt der. Barnefamilier bodde i Godset, Kommandantboligen, Vollmesterboligen, Øvregård og Nedregård. De som bodde i Strandhuset hadde høner i uthuset sitt (som nå er revet), og holdt mange familier med egg. Det var mange barn i alle aldre, og mye sosial aktivitet i dette lille samfunnet. Søndagsskole ble holdt i Strandhuset, for de som bodde der hadde «vært ute på misjonsmarkene på Madagaskar».

På nyttårsaften var det ikke uvanlig at flere familier slo seg sammen og feiret, med barn og voksne i skjønn forening. På sankthansaften dro man gjerne ut på holmer og skjær, gikk i land og hadde bål og dans på svabergene til trekkspillmusikk.

Hovedleia inn til Tønsberg gikk i det smale Håøyasundet. De fleste «store» båter på denne tiden var egentlig ganske små stykkgodsbåter, og særlig guttene på øya ble mestere i å kjenne de forskjellige rederimerkene på skorsteinene. Det var en populær hobby.

Fjorden var svært fiskerik, og selvfisket fangst ble til mang en god lunsj eller middag i de mange hjem på Håøya. Vintrene var kalde på 1940- og 50-tallet, og isfiske var populært.

Nærmeste skole (folkeskolen, 1. til 7. klasse) var Tømmerholt skole. Skolebygget er revet, men boligen til «overlæreren» (rektor) er fortsatt i bruk. Skolen hadde ikke så mange elever. Første og andre klasse gikk sammen, og det samme gjorde tredje og fjerde klasse. De som gikk på framhaldsskolen (tilsvarer det som inntil fro et par tiår siden var 10. klasse), realskolen eller gymnaset måtte dra til Borgheim. Skolebarna fra Håøya ble hver dag fraktet over til Tenvik med skøyta «Veierland» som gikk i fast rute mellom Tenvik, Håøya og Veierland, og hjem om ettermiddagen fra samme sted. Båtføreren het Paulsen.

Innimellom de faste turene med «Veierland» ble det kjørt tilleggsruter med motorbåt fra Håøya. Vanligvis var det med den lille gråmalte snekka «Laksen». Var isen riktig ille om vinteren ble det – til barnas store «sorg» – vanskelig å komme seg over sundet og på skolen. Så måtte man vente til det ble brutt opp råk i isen igjen.

Folk på Håøya handlet for det meste hos kjøpmannen i Tenvik (der det i dag er kunstgalleri). Man kunne ringe til kolonialen og bestille, og så ble varene brakt ned til brygga og tatt med over til Håøya. Melken kom i glassflasker med sølvpapirtopp, og sto i spesielle melkekasser. Det var fire eller seks flasker i hver, avhengig av familiens melkebehov. Tomflaskene ble returnert ved neste bestilling. Forresten var det vanlig «å handle på bok». Det vil si at varene ble notert i butikken, og betaling skjedde på lønningsdag. Enkelt og praktisk system. Man stolte på hverandre på den tiden.

På Håøya fant man skomaker/salmaker i et lite bygg ved Elisabeth-huset, og skredder med verksted i vestre del av Kaserna. Rett ved Elisabeth-huset sto øyas depotbygning (revet).

Instrumentmaker og artillerimekaniker holdt til i verkstedet på nordvestre del av øya, og radioverksted var i det nåværende Casa Blanca.

Der oppsynsmannen holder til i dag var det flere båtslipper og et snekkerverksted. Det ene av disse byggene er revet og slippene er fjernet. Utenfor oppsynsmannens kontor står en gammel bryggekjele, brukt som blomsterpotte. Den stammer fra kjelleren på Kommandantboligen.

Mineverkstedet var kontorer og lager for administrasjonsbefal. På minekaia lå skinnegangen og trallene som ble brukt til å frakte miner og tyngre gods bort til mineverkstedet. Fortøyd ved samme kai lå vanligvis de litt større fartøyene, som for eksempel skøyta «Hellesøy» pluss en eller to av de eks-tyske «fjordbåtene», og et antall sjekter, prammer og aluminiumsrobåter.

Dessuten lå vanligvis en eller flere av Kystartilleriets landgangsbåter (LCVP) her. De ble brukt til å frakte kystartillerimateriell rundt mellom de forskjellige fortene, fra svenskegrensen i øst til Langesund i sør.

På 1950- og 60-tallet ble gammelt militært materiell og våpen fjernet fra de mange kystartillerifortene, og erstattet med standardisert amerikansk og noe ekstysk materiell.

Mye av det som ble utrangert havnet på Håøya, før det ble hentet av skraphandlere som kom med båt til brygga ved Casa Blanca. Dette var jo et mekka for øyas gutter (meg selv inkludert)! Kanoner av alle slag, lyskastere, trekolber til Mausergeværer og mye annet interessant materiell måtte utforskes, og en del svinn ble det nok.

Dessuten oppdaget vi at en god del materiell ble dumpet på øyas søppelfylling. Den lå i slukten mellom de to kanonstillingene på toppen av øya. Fyllingen var todelt: På vestsiden ble materiell og «tørre» ting kastet. På østsiden (nærmest kong Oscar II’s navnetrekk) havnet husholdningsavfall og innholdet fra øyas mange utedoer. For dagens miljøbevisste mennesker høres dette sikkert ille ut, men slik var det på den tiden.

Noen av oss gutta oppdaget at tyske, britiske og gamle norske stålhjelmer var dumpet på fyllingen, og det gikk ikke lenge før de fleste av oss var godt utstyrt med slikt.

Kanskje vil fyllingen en gang bli gjenoppdaget som en liten «gullgruve» av historisk interesserte mennesker?

Verre ble det da vi oppdaget hva som befant seg mellom veggene i de såkalte «spisshyttene»1 som sto på plassen oppe ved kanonstillingene. Der oppdaget vi en dag noen store papirsekker som var brukt som isolasjon mellom ytre og indre vegger. Stor ble vår begeistring da vi fant ut at sekkene inneholdt gamle uniformer og båtluer. Ikke like begeistret ble våre fedre da de senere oppdaget at uniformene og luene var tyske – komplett med ørner og andre symboler, og at noe av dette hadde blitt «handelsvare» blant guttene på øya og på skolen (Tømmerholt). For min egen del ble jeg beordret til å avlevere alt til en streng far, og sakene ble brent. Vel-vel, vi hadde så mye annet å drive med, så ingen tok seg nær av det.

På plassen oppe ved kanonstillingene ble det anlagt en pistolbane midt på 1950- tallet. Mange av befalet på øya drev med pistolskyting som hobby, og dette stedet passet godt til formålet. Ellers ble det av og til drevet blinkskyting mot mål på søppelfyllingen. Blikkbokser, takstein, lyspærer og rotter var greie mål for en gutt som skulle lære å skyte.

Årene 1963-2013

Etter at Kystartilleriets virksomhet på Håøya ble avsluttet i 1963 ble øya brukt til forskjellige formål. En tid var det tale om å selge hele øya. Det ble også drevet feriekoloni for barn fra Oslo en tid.

I 1980-årene kom Heimevernet inn som bruker av nordre del. Sjøheimevernet brukte også den gamle leiren, kaiene og enkelte lagre og verksteder. Øvrige bygninger ble istandsatt til feriested for Forsvarets personell fra Nord-Norge, FBT/Viken og Sjøforsvarets forsyningskommandos verkstedspersonell ved SFK/V – Horten. Alle avtaler med Sjøheimevernet ble sagt opp i 1997. Samtidig startet arbeidet med å utvikle Håøya til et feriested for alt personell i Forsvaret, samt for Forsvarets pensjonister.

Det var enkle forhold i boligene på 1980- tallet, med militære køyesenger, militært (blått) sengetøy, militært bestikk og servise etc. Midt på 1980-tallet sto også de gamle utedoene ved Øvregård og Nedregård der fortsatt. Feriegjestene kunne disponere båter, men de var uten motor. Folk trivdes godt på feriestedet likevel.

Forsvarsdepartementet nedsatte i 1995 en arbeidsgruppe som konkluderte med at Forsvarets eiendom på Håøya skulle bli feriesenter for alt tilsatt personell i Forsvaret.

Omfattende restaurering og ominnredning av bygninger ble iverksatt, hovedsakelig utført av lokalt ansatte med Bjørn Kaltvedt i spissen..

Avtalene med Sjøheimevernet ble sagt opp i 1997, og planene for det meget populære feriesenteret begynte å bli til virkelighet.

Håøya var i perioden 1997–2016 feriested for ansatte og pensjonister i Forsvaret, og ble forvaltet av Forsvarsbygg samt Forsvarets personell- og velferdstjenester.

2016: Feriestedet på Håøya nedlegges!

Bakgrunnen var den (angivelig?) store og vedvarende økonomiske krisen Forsvaret befant seg i, og som gjorde at alt som ikke dreide seg om den såkalt «spisse enden» skulle fjernes fra regnskapet. Vedtaket ble for øvrig gjort uten noen form for drøfting eller kontakt med personellets organisasjoner på forhånd.

Håøya ble høsten 2016 lagt ut for salg av Skifte Eiendom, som er Forsvarsbyggs organisasjon for avhending av militære eiendommer, bygg og anlegg.

Naturen på øya er fortsatt vernet, og interesserte kan lese mer om det i «Biologisk mangfold på Håøya, Nøtterøy kommune, Vestfold». BM-rapport nr 27 – 2002 (2).

Avslutning

Hensikten med denne lille historiske oppdateringen var både å gi et lite innblikk i øyas historie, og «bevise» at det faktisk var en god del aktivitet på Håøya i tiden fra 1945 til 1963. Denne perioden har nemlig vært dårlig belyst tidligere.

Så håper jeg at denne artikkelen kan være til glede for både brukere og forvaltere av Forsvarets feriested, og selvsagt alle andre historieinteresserte.

Tenvik

Vi vet alle hvor Tenvik (tidligere Tinvig) er. Der starter ferden over til Håøya, og der ender den ved retur. Dette stedet har også en meget gammel historie, så vi avslutter artikkelen med et bilde fra boken «Fra Tønsberg omegns næringsliv ved begyndelsen af det 20. aarhundrede» (Forlaget Norge – Kristiania 1913).

Noter

1. Små prefabrikerte lemmehytter. Så nærmest ut som «korthus», med dør i den ene enden og vindu i taket på den ene siden. Doble vegger uten isolasjon og enkelt tregulv.

2. http://www.forsvarsbygg.no/Documents/