Olav Hoff:
Av og til dukker det opp en gammel teori som går ut på at Bjerkøy øst for Nøtteroy i vikingtid har vært en kaupang like gammel som den i Skiringssal, der hålogaland-høvdingen Ottar var innom. Bjerkøy (Biarkey) skulle etter denne teorien ha forbindelse med det frisiske ord belik i betydningen rettsområde for en handelsplass.
O. A. Johnsen er i Tønsbergs historie (I, side 24) inne på tanken om Bjerkøy som kaupang og direkte forløper for handelsbyen Tunsberg. Charlotte Blindheim går sterkt imot dette (Vestfold-Minne 1971 side 21) og finner det utenkelig at det skulle finnes en større markedsplass så nær det gamle Skiringssal. Arkeologisk belegg for teorien har vi ikke, men øya har vel ikke vært systematisk undersøkt. Den svenske språkforsker, professor Elias Wessen ved Stockholms Høgskola har hevdet
at såvel biark- i Bjarkøy i Nord-Norge som birk- i Birka på Bjørkø i Målaren språklig sett vanskelig kan utledes av ordet berék. Bjarkey og Birka er simpelthen naturnavn etter vegetasjonsbegrepet.
De germanske frisere slo seg i folkevandringstid ned på den tyske og hollandske Nordsjøkysten, drev handel med Skandinavia og utviklet handelsskipet kogga som avløste de norrøne knarrer (gammelnorsk knorr, jfr. Knarberg) og senere ble et vanlig hanseatiskhandelsfartøy*). Benevnelsen berk skulle da frislenderne ha tatt med seg til Norden.
Tidligere turistsjef i Tønsberg Rolf Brevig hadde 25/3 1975 et innlegg i Tønsbergs Blad om saken. Han hadde tatt kontakt med nederlandske språk-autoriteter, som ikke hadde kjennskap til ordet berék hverken i hollandsk eller gammel-frisisk. Hvis dette medfører riktighet, må konklusjonen bli: Bjerkøy, Bjarkøy og Birka er plasser med bjørkeskog som har vært laglige som handelsplasser, og Bjarkøy-rett er ganske enkelt «rett som gjelder for markedsplassen Bjarkøy».
Av dette har man så fått ordet birk, som i Christian V’s lov var benevnelse for et rettsområde på landsbygda i Danmark og Norge (birketing, birkedommer). Slik birkrett hadde Norge i grevskapet Jarlsberg og Laurvigen, i baroniet Rosendal og andre adelsgods. Den falt bort ved odelsloven av 1821.
*) Se Jacob Friis: Skipsfarten i Norge før det 13. århundre. Kra. 1917, side 5.
Legg inn en kommentar