Tore Dyrhaug:
«Folk gikk på kino i Tønsberg, når man ikke hadde nogen på Nøtterø, og i Tønsberg var det ennu lettere å få brukt flere penger på restauranter etc. Det var ingen annen måte, hvorpå man kunne hindre folk i å bruke penger i Tønsberg enn å sette grind ved Kanalbroen og nekte dem å passere …»
Med dette ironisk sitatet som stammer fra Nøtterøy kommunestyres store kinodebatt onsdag 27.juni 1934, er vi tilbake i vår lokale fortid. Fortid eller historie pleier vanligvis å være alt som har skjedd, men i visse tilfelle kan fortiden også omfatte noe som ikke har skjedd — som det å få egen kino på Nøtterøy. Til denne dag er Nøtterøy «kinofri sone», for å bruke et moderne uttrykk. Og ingen røster hever seg for at kommunen skal få kino. Går vi derimot tilbake til årene 1934-38, da var kinosaken det største og viktigste lokalhistoriske stridsemne, der uenigheten gikk både langs de vanlige skillelinjer borgerlig-sosialistisk. men også midt i den dominerende borgerlige blokk som i alle år har styrt Nøtterøy. Så kan man selvsagt med full rett spørre om hva hensikten er med å ta frem i dagen igjen en debatt som er glemt av de aller fleste — og som ikke førte til noe. Svaret er enkelt. Kinodebatten på Nøtterøy i årene 1934-38 sier noe vesentlig om datidens samfunn, om ulike verdier, om et lokalsamfunn som ville stenge uønsket påvirkning ved kanalen, om et påtrengende fattigdomsproblem: i sum — et samfunn svært ulikt dagens velstandsnøtterøy. På den annen side, debatten i 30-årene er ikke bare en historisk kulisse. Kanskje har den trekk som også dagens nøttlendinger kan kjenne igjen og slik også bli et lite trollspeil for oss i dag? Som grunnlag for vår ekskursjon til den lokale fortid er brukt datidens lokalpresse, først og fremst Tønsbergs Blad. Vanskeligere er det ikke. Kinosaken kom altså opp i Nøtterøy kommunestyre, eller «Nøtterø herredsstyre» som det dengang het, onsdag 27. juni 1934. Ordfører Syse anbefalte søknaden om å få opprette en privat kino, beliggende i «havebyen», det vi kjenner som Teie. Med inntekt beregnet til kroner 100 000 i året ville den kommunale kinoavgiften innbringe kroner 10 000.
«Senket moralen og økte frekkheten»
Debatten ble lang og skarp. Representanten Andersen-Vang slo fast at kino generelt «senket moralen og økte frekkheten». 
Det fantes nok gode filmer, medgav han, men de ble vist på menighetshusene, ikke på kinoene. Lærer Helle var også motstander av kino og var opptatt av hvor de stipulerte 100 000 i inntekt ville komme fra og trodde det ville bli kommune selv som måtte betale gjennom forsorgsunderstøttelse. Kaptein Olafsen var derimot uenig i motstanden mot kino og trakk paralleller til innføring av jernbane og bil. Og han avsluttet sitt innlegg med perspektivet om grind ved kanalbroen. Lensmann Agerup grep så ordet og hen-viste til siste gang det hadde vært forslag om kino på Nøtterøy, i perioden 1917-19, da var saken enstemming nedstemt, og anbefalte denne praksis fulgt også denne gang ved å henvise til foreldrenes økonomi som var vanskelig nok «i tider som disse».
Ligningssjef Bjønness var også betenkt, særlig over at barn nok ville gå på kino både på Nøtterøy og i Tønsberg, noe som ville føre til en «økonomisk trassering på hjemmene, verre enn nu.» Lærer Nilsen-Foyn var derimot tilhenger av kinodrift — til tross for påstandene om «moralens fordervelse og økonomiens ruin». Han viste til at filmen «Ben-Hur» forsøkte å fremme kristendommen og syntes ikke at livet burde være en eneste stor gråhet og ville ikke agere barnepike for Nøtterøys befolkning og avsluttet sitt innlegg med et sitat fra Pontoppidans forklaring om menneskenes fri vilje. «Det var gjennom fristelser menneskene prøves.» Dermed gikk debatten videre. Andersen-Vang trodde mange heller brukte penger på kino enn å kjøpe brød, Helle viste til de dårlige filmatiseringer av «Terje Vigen» og «Synnøve Solbakken» og slo fast at filmen «passet for dårlige mennesker, som ikke gad lese en god bok». Varaordfører Fosaas var derimot beroliget både av den skarpe filmsensuren og at det som «en ekstra sikkerhet foreslått en tilsynskomité under ledelse av lensmannen.» Så endelig, etter halvannen times debatt, ble det ved navneopprop bestemt med 20 mot 14 stemmer at «der ikke skulde gies tillatelse til kinodrift på Nøtterø.»
Søtsaker på Nøtterøy
Dermed skulle man tro at saken var ute av verden. Men det var den ikke. Kinosaken dukket opp igjen i begynnelsen av januar 1937, da ordfører Syse i et intervju med Tønsbergs Blad kan fortelle at det foreligger hele tre søknader om privat kinodrift på Nøtterøy. Saken ville bli behandlet i formannskap og herreds-styre, først om det overhodet skulle være kino, og deretter, i fall et positivt vedtak, hvorvidt kinoen skulle være kommunal eller privat. Allerede den 11. januar er kaptein Olafsen ute med et leserbrev i avisen der han varmt anbefaler privat kinodrift og viser til at Tønsberg kino siste år hadde et overskudd på kroner 100 000. Han trodde ikke at kino på Nøtterøy ville føre til mer tigging blant barna, tagg gjorde de likevel, og det var bedre at barn la igjen penger til billett og slikkeri på Nøtterøy enn i Tønsberg … Onsdag 20.januar hadde formannskapet møte og et klart flertall anbefalte privat kinodrift. Selv om kinosaken ble behandlet med stort og til dels dystert alvor av Nøtterøys folkevalgte, blandet i det minste én satirisk røst seg inn i debatten. Det var signaturen «Judas», som den 22. januar hadde leserbrev i Tønsbergs Blad. Inseratet taler for seg, men det må kunne legges til at det er godt å registrere at det gode humør blant nøttlendingene ikke er av ny dato … Kinosaken var selvsagt ikke det eneste viktige stoff i lokalavisen vinteren 1937. Man har jo alltid været. Først var vinteren mild — «den mildeste i manns minne» — så kom et voldsomt snøfall — også det uten sidestykke. Og både tilhengere og motstandere av kino kunne forberede seg på at kino snart ville være en realitet. Hovedslaget sto i kommunestyrets møte mandag 1. februar 1937. Debatten ble lang, argumentene var kjente, bortsett fra at lærer Helle ville ha saken utsatt til etter høstens kommunevalg, slik at velgerne fikk si sin mening. Dette forslaget falt. Bjønness ville også utsette saken, men bare for å få innstilling fra en nedsatt tremannskomite. Agerup, som selv opplyste at han aldri hadde vært på kino i Tønsberg, ville stemme imot og advarte spesielt mot å legge kinoen vegg i vegg med menighetshuset på Teie.
For og mot i samme stund
Da selve realiteten kom til avstemning, var resultatet 18 for kino, 17 imot. Men kontravoteringen viste 17 for og 18 imot. En representant tilsto at han hadde stemt feil. Dermed ble resultatet 17 for og 18 imot, og enhver trodde kinosaken var ute av bildet. Men heller ikke slik skulle det gå …
Allerede den 10. februar kunne Tønsbergs Blads meddele sine lesere at kinosaken måtte opp til ny avstemning i Nøtterø herredsstyre, fylkesmannen hadde nemlig sendt saken tilbake fordi avstemningsresultatet var uklart. Var man dermed like langt? Det var uklart den 10. februar, men kinotilhengerne på Nøtterøy kunne jo nå håpe igjen og korte ventetiden med å dra over kanalbroen til Tønsberg kino og der se Paramounts jubileumsfilm «Champagnevals» med Gladys Swarthout og Fred McMurray. «En film for alles smak…»
Den 12. februar spør Tønsbergs Blad:«Får Nøtterø kino?» Avisen viser til kravet om ny avstemning og at «flere representanter, bl.a. Arbeiderpartiets, skal ha skiftet standpunkt siden forrige gangs behandling.»
Nå går det nesten hele to uker uten nytt i kinosaken. I stedet fikk man lese om at landets nye arveprins skal hete Harald, mere nytt om de stadige snøproblemer, fyllekjøring og leserbrev om forholdene ved Tønsberg Sykehus. Men onsdag 24. februar minner Tønsbergs Blad sine lesere om kinoplanene på Nøtterøy og bringer en perspektivtegning av arkitekt Kristoffer Lange, som viser ingeniør Bjønness’ forslag til kino, kombinert med forretninger. Kinoen, opplyses det, skal ha 290 sitteplasser og en rommelig scene.
Lørdag 27. februar slår «Skattyder» til i et leserbrev. «Det er nokså uforståelig for oss almindelige mennesker hvorfor det skal være nødvendig å behandle kinosaken en gang til i herredsstyret … Herredsstyret bør være så voksent at det ikke hopper på fylkesmannens merkelige avgjørelse uten videre». Javel, fylkesmannens stilling har altså også tidligere vært uglesett i visse deler av Nøtterøys befolkning.
JA
Endelig. tirsdag 23. mars 1937 kan Tønsbergs på første side og over tre spalter opplyse:
«Kino på Nøtterø besluttet opprettet med 20 mot 15 stemmer. En tremannskomitévalgt til å utrede spørsmålet kommunal eller privat drift.»
Selve referatet fra kommunestyrets møte dagen i forveien er som alltid både fyldig og uttømmende, men det later til at debatten mer dreiet seg om avstemningsmåten enn realiteten. Bare den utrettelige kinovenn kaptein Olafsen kom med et nytt moment: Hvis ikke Nøtterøy bygde kino, ville Tønsberg bygge ved bygrensen, altså på «vår» side av kanalbroen. Om dette argumentet ble utslagsgivende, vites ikke. Realiteten sto: Nøtterøy skulle få kino på Teie Torv, enten ett av de presenterte private forslag eller en kommunal løsning. Og dermed kunne saken vært ute av verden. Og Teie og Nøtterøy hatt sin kino.
Utover sommeren og høsten 1937 var det stille om kinosaken i lokalpressen. Det var jo så mye annet å være opptatt av: borgerkrig i Spania, Japans angrep på China og ikke minst strid om hvalfangernes lønnsforhold. Her var tonen skarp mellom Tønsbergs Blad, som ble kalt «skotteavisen» av Vestfold Arbeiderblad fordi den støttet den skotske hvalreder Salvesen. Mens Tønsbergs Blad konsekvent omtalte sin motpart som «marxist-avisen» …
Lørdag 16. oktober 1937 kunne Tønsbergs blad bringe nytt i kinosaken. Den nedsatte komité på tre personer kunne endelig gi sin innstilling, og delte seg med to for privat kino, en for offentlig drift. Videre hadde man beregnet en totalinntekt på kroner 147 000 pr. år, der den kommunale avgiften skulle være økende for økende spilleinntekter. Komitéen var enig om at det bare skulle utstedes to fribilletter- «en til politiet og en til brandchefen.»
Kommunevalg i 1937
1937 var også kommunevalgår. Valgdag var mandag 18. oktober. Det ble opplyst at på Nøtterøy var stemmestedene skolene, Bergan skole dessuten «for øene Hvalø, Gåsø, Bollærne og Fuglehuk», mens Torød skole var stemmested for Skrøslingen, Lindholmen, Kjøleholmen og Vassholmen … Valgdeltagelsen på Nøtterøy var 62% mot 58% ved forrige kommunevalg, Høyre mistet tre mandater og Arbeiderpartiet erobret to og fikk i alt 8.
Kunne kinosaken ha spilt en viss rolle? Ser man på stemmetallene for de enkelte reprentanter, er det påfallende at lensmann Agerup fikk flest Høyre-stemmer, 274 flere enn kinovennen kaptein Olafsen. Varaordfører Fosaas, som også var positiv til kino, fikk bare en 19. plass i Høyres nye kommunestyregruppe.
Men uansett, kino skulle det jo bli, og mye det på at den ville bli privat. Videre utover høsten er det noen få leserbrev i Tønsbergs Blad hvor et par signaliserer at flere enn bare Dahl og Bjønness burde få søke om å få drive privat kino, videre at en plassering på Teie Torv var uheldig med tanke på folk bosatt på søndre Nøtterøy og det ble også antydet kommunalt fiksfakseri på Tinghaug. Den 9. desember, midt i en periode med voldsomt snøfall, svarer signaturen «J» i et langt og velskrevet leserbrev i Tønsbergs Blad. Spørsmålet om «J» og «Judas» fra januar er en og samme person, vil vel forbli uløst.
Kuvending
Så, på selveste lille julaften 1937, slår Tønsbergs Blad fast over tre spalter på førsteside: «Kuvending i kinosaken på Nøtterø. Herredsstyret besluttet igåraftes at det ingen kino vil ha.» Og det er med spenning man kaster seg over selve referatet. Selve realiteten var avgjort; det som skulle avgjøres, var om kinodriften skulle være privat eller kommunal og deretter eventuelt hvem av de to søkerne som skulle få konsesjon. Først falt forslaget om kommunal kinodrift mot bare en stemme. Men deretter skjedde det fantastiske at også forslaget om privat drift falt med 18 mot 17 stemmer! Ordfører Syse fant dette resultatet merkelig etter forrige vedtak som var positivt til kinodrift, mens Agerup ikke ville tilbake til fortiden — «saken var jo avgjort» — «ordføreren avskar derefter debatten.» Tønsbergs Blads referent tillater seg følgende sluttreplikk:«Foreløbig blir det altså ingen kino på Nøtterø. Imidlertid vil et forlydende vite, at det ikke er usannsynlig at saken kommer op til behandling igjen i kommende periode. Hvis da ikke herredsstyret finner det under sin verdighet fortsatt å leke blindebukk omkring dette spørsmål. Eller kanskje kinosaken skal gå igjen som den evige jøde i Nøtterø herredsstyre?»
Så ble det jul, med skøyteløp på Stadion med Charles Mathisen, fest på Oserød med entre kroner 1,50 for damer og kroner 2 for herrer, med 10 Frisco til 60 øre og silketrikot undertøy fra E. Carlsen, Storgaten. Det var tydelig at det ikke ville bli noen kino på Nøtterøy, men sikker kunne man selvsagt ikke være. Bare siste runde gjenstår. Og vi beveger oss frem til tirsdag 1. mars 1938. Enda en gang bruker Tønsbergs Blad tre spalter på kinofarsen: «Kinosaken på Nøtterø begravet for minst tre år. Hissig diskusjon og skarpe utfall i herredsstyret til siste slutt.»
Korrupsjon og arbeidsledighet
Ordfører Syse opplyste at flertallet hadde villet ha det nye herredsstyrets syn på saken, Dillan fryktet egentlig mest et utsettelsesforslag, mens Helle spekulerte på om det kunne være medlemmer i herredsstyret som hadde skjulte økonomiske interesser i kinodrift — «at de f.eks. skulde gå inn som aktionærer i et eventuelt selskap.» Olafsen signaliserte som alltid sin positive holdning, Agerup sin negative, Monrad Jacobsen trodde bygging av kino kunne avhjelpe arbeidsløsheten mens Gyth Dehli heller ville bygge vannledninger. Så ble det voldsom strid om selve avstemningsmåten. Noen ville ha skriftlig votering, mens Agerup forlangte navneopprop. Resultatet ble at kommunal kino ble forkastet mot åtte stemmer fra Arbeiderpartiet, også privat kino ble forkastet med 20 mot 16 stemmer. Dette var 1. mars 1938, mens verden ellers ventet i spenning på utfallet av den tysk-østerrikske krise. Og kinosaken på Nøtterøy ble begravet. Av gode grunner ble det ikke noe kommunestyrevalg på Nøtterøy hverken i 1940 eller 1941 etter at valgperioden ble utvidet fra 3 til 4 år.
Begravet — men død?
Men helt død var kinosaken likevel ikke; i august 1944 behandlet den nye tids «herreds-ting» på Nøtterøy en søknad om å få drive kino i kommunens lokaler på Tinghaug. I følge referatet i Tønsbergs Blad 23.august 1944 ble søknaden avslått av ordfører Frick uten votering — med hjemmel i loven om ansvars- og førerprinsippet i kommunestyrene. Så kom freden. Med mange og nye utfordringer også for nøttlendingene. Såvidt vi kan se utfra lokalpressen var kinosaken stadig død. Men i formannskapets møte 1.mars 1955 vekkes den kortvarig til live igjen. Ingvar Dillan skrev at Losje Verjarheim i Hellaveien eventuelt kunne stilles til disposisjon for Norsk Bygdekino. Og ikke nok med det; i samme møte er det tydelig også liv i den private kinosaken da det, i følge protokollen, forelå et forslag om å bygge kino i Smidsrødveien 10, kombinert med forretninger. Formannskapet oppnevnte en egen forhandlingsdelegasjon, bestående av «Rådmannen, Ordføreren og Asbjørn Lillås.» Hva som kom ut av disse forhandlingene, skal være usagt. Såvidt det har vært mulig å sjekke, ble det ingen konkrete resultater av denne saken — og heller ikke av tilbudet om å bruke Verjarheim til kino.
Konklusjon: Helan og Halvan kom aldri til Hellaveien, Teie Torv og Nøtterøy.
Legg inn en kommentar