Med «Hekla» til Grønland

Helge Paulsen:

Tønsbergdistriktet ble sentrum for den norske selfangsten som begynte like før midten av 1800-tallet. En rekke skippere fra Nøtterøy og de nærmeste sognene ble kjente ishavsskippere, og en stor del av distriktets sjøfolk seilte hver vår ut og nordover «i Isen». Om sommeren var de tilbake igjen, og mange mønstret straks ut for en tur eller to utenriks i løpet av høsten.

I februar 1875 fikk 22 ishavsskuter mannskaper i Tønsberg for fangst i Nordishavet. Fangsten var blitt en stor næring for distriktet. Det umøn­strede mannskapet på en fangstskute var det mangedobbelte av det normale mannskapstallet for en tilsvarende skute i vanlig fart. 45 mann var t.eks. med da brigg «Haabet» til Svend Foyn forsvant i isen i 1871. I vanlig fart ville briggen ha hatt skipper og et mannskap på 8 mann ombord.

En av selfangerne som gikk nordover i 1875, med mannskap påmønstret i Tønsberg, var «Hekla» av Drammen, eid av et interessentskap der, men med sterk tilknytning til vårt distrikt. Gjennom det meste av 70-årene ble hun ført av skipper Anders Markussen fra Hui (Hudø, Tjø­me). – Han hadde tidligere bl.a. i tre sesonger ført «Haabet», til og med 1870, men da «Haa­bet» gikk ned året etter, var det med Nils Knud­sen fra Tangen på Veierland som skipper.
Mange Nøtterøy-folk skulle etter hvert kom­me til å oppleve Nordishavet som mannskaper på «Hekla». De gikk ombord i Kjøpmannskjær, der de fleste selfangerne lå i opplag om vinteren og ble utstyrt fra Tønsberg. En får inntrykk av aktiviteten på stedet når en ser de samlede mannskapstallene. Våren 1873 seilte 27 skip med en samlet besetning av 1306 mann ut fra Kjøpmannskjær i løpet av noen få dager. «Hekla» var ett av de 27 fartøyene.

Fangstfolk som oppdagelsesreisende

Det som i dag kalles «interessen for nordområdene», kom for fullt mot slutten av 1800-tallet. Inntektene fra selfangsten dalte, men var fortsatt noe å regne med, og inn kom bottlenose- og hvalfangsten. De store næringsinteressene sti­mulerte utforskningen av stadig større polarom­råder. Det var ikke bare kjente menn som Nan­sen, Sverdrup og Amundsen som gjorde oppda­gelser. Ishavsskippere og fangstmenn rapporter­te om sine observasjoner og funn.
En av dem som fra Tønsberg-distriktet i mange år seilte nordover først og fremst i egen­skap av fangstskipper, men som også åpenbart ble drevet av utforskertrang og nysgjerrighet etter å finne og åpne tidligere uutforskede og uoppdagede områder, var kaptein Ragnvald Knudsen. Han var født i Moss i 1858, seilte med Tønsberg-skuter og ble skipper i ung alder. I slutten av 1880-årene førte han «Hekla». som nå var Tønsberg-eid (Niels Bugge m.fl.).
Ragnvald Knudsen var gift på Føynland, men bodde på Husøy (Se Unneberg, Nøtterøy I, s.283). 3 barn ble født på Husøy i 80-årene, en sønn på Føynland i 1887. Senere kjøpte Knud­sen hus på Bryn i Aker utenfor Oslo og bodde der noen år.
Knudsen tilhørte ikke pionerene i selfang­sten; den hadde vært i gang i flere år da han ble født. Men han ble tidlig kjent som en dyktig og driftig ishavsskipper i fangsten av bottlenose og sel og oppsøkte tidlig nye områder av «isen». Han var en av de første som drev fangst av ung­sel i Kvitsjøen, og i 1889 vakte han oppsikt både blant fangstfolk og i vitenskapelige kretser i og utenfor Norge da han med «Hekla» trengte gjennom isbaksen, drev fangst langs øst-Grøn­land, trengte inn i fjorder og lengre nord (rundt Shannon-øya) enn noe skip tidligere hadde gjort og kom hjem med betydelig utbytte – både øko­nomisk og for vitenskapen.

Hjem til Kjøpmannskjær

Kaptein Knudsens rapport fra reisen er gjengitt i Geografisk Tidsskrift, utgitt av Det kongelige danske geografiske Selskab i København. (Bind 10, 1889-90, hefte V-VI)
Knudsen avslutter sin rapport med opplys­ningen at «Hekla» kom hjem og
«…antirede i Kjøbmandskjær d. 16. Septem­ber (1889) efter at have tilbagelagt i ret Linie 2350 Mil og med en Fangst ialt af: 1000 Tøn­der Spæk, 2730 gammel Sæl, 44 Ungsæl, 807 Klapmydser, 21 Blaasæl, 267 Hvalrosser (omtr. 54.000 Pd.)…9 Bjørne og 24 Mosku­soxer.»
Året etter, i 1890, var «Hekla» ett av 25 norske skip som deltok i selfangsten i Nordishavet. Ragnvald Knudsen med «Hekla» kom hjem med større fangst enn noen av de andre eksepe­disjonene: 8700 selskinn og 1500 tønner sel­spekk. Tallene står i Tønsbergs Blad 5. januar 1891. 9 Tønsberg-skuter deltok i selfangsten 1890.

Den danske Grønlands­ekspedisjon

På denne tiden forberedte det danske Marineministerium en stor Grønlandsekspedisjon, og i november 1890 skrev ministeriet kontrakt med kaptein Knudsen og rederen, konsul Niels Bug­ge i Tønsberg. «Hekla» skulle være ekspedi­sjonsskip for danskene.
«Hekla» var et «Sælfangerdampskib», bygd som selfanger i 1872, 140 fot langt og 30 fot bredt, var rigget som bark og utstyrt med en høytrykks dampmaskin med 45 nominelle hes­tekrefter. – I sin kopibok har Ragnvald Knudsen avskrift av en attest han gav en av maskinistene etter grønlandsreisen, og han skrev der at «Hekla» hadde «en Maskine paa 140 indikerede Hestekrefter» – men det kan være en skrivefeil. Maskinen ble under alle omstendigheter regnet som temmelig gammeldags i 1891, og den krev­de uhorvelige mengder kull.
«Hekla» målte i 1870-årene 147 kommerse­lester. Senere, da man gikk over til registertonn, ble den målt til 357 tonn brutto, 240 tonn netto.
Selve ekspedisjonen bestod av 11 medlem­mer. Sjef var den danske premierløynant i mari­nen Carl Ryder, nestkommanderende premier-løytnant Helge Vedel. Videre var med 3 danske vitenskapsmenn, 1 underkanoner, 1 tømmer­mann, foruten 2 grønlendere og 2 norske fangst­menn; 1 fra Hammerfest, 1 fra Tromsø. Ingen av disse tilhørte skipets mannskap, som var 19 mann pluss skipper Knudsen.
Det var Fridtjof Nansens skitur over innland­sisen i 1888 som gav støtet til den danske ekspedisjonen, og planen var å undersøke Grønlands østkyst mellom 66 og 73 grader nord. Etter pla­nen skulle «Hekla» sette ekspedisjonen over til Kapp Stewart i Scoresbysund sommeren 1891, og i september skulle «Hekla» så gå hjem igjen. Danskene hadde 3 båter, hus til overvintring og proviant og utstyr for 2 år. Etter overvintring skulle ekspedisjonen når det ble åpent vann i 1892, ro sørover til Angmagsalik, og hele tiden gjøre vitenskapelige undersøkelser langs kys­ten.
«Hekla» skulle gjøre sin vante fangsttur våren og sommeren 1892, og så etter endt fangst gå til Kapp Stewart og hente utstyret og sam­lingene der, deretter hente ekspedisjonene medlemmer i Angmagsalik og bringe dem tilbake til Danmark.

Drastiske endringer for «Hekla»

I det store og hele ble planen og ekspedisjo­nen mislykket, visstnok hovedsaklig på grunn av de vanskelige isforholdene langs øst-Grøn­land i 1891. På det planlagte landingsstedet viste det seg umulig å komme i land. Skipet gikk i stedet til en havn de fant og døpte «Heklahavn» ved Danmarkøya. Herfra ville ekspedisjonen få betydelig lengre vei å ro nes­te sommer, og løytnant Ryder forlangte derfor at «Hekla» skulle overvintre sammen med ekspedisjonen.
Dette var kaptein Knudsen og mannskapet ikke forberedt på og ikke forpliktet til og slett ikke utstyrt for – bare ekspedisjonens medlem­mer hadde utstyr og proviant beregnet for overvintring, selv om også «Hekla» hadde et brukbart lager av reserveproviant. Kapteinen føyde seg, «Hekla» overvintret – mens mann­skapets pårørende i Norge forgjeves ventet karene hjem høsten 1891 og nødvendigvis måtte gjøre seg tanker om hva som hadde skjedd. Flere enn en ishavsskute var gjennom årene blitt borte i isen.

Tilspisset mellom ekspedisjonen og mannskapet

Maskinen var blitt overhalt i Kristiania, og de to maskinistene og en stor del av mannskapet på «Hekla» var fra Kristiania. Men i alle fall 8 mann av kaptein Knudsens mannskap på 19 var fra Tønsberg-distriktet. Mannskapslisten finnes i Sjøinnrulleringens arkiv i Statsarkivet i Oslo, og de enkelte kan identifiseres ved hjelp av hovedrullene i samme arkiv.
Fra Nøtterøy var annenstyrmann (bestmann) og skytter Carl Olsen, født 4.12.1848 på Gure­rød, båtsmann Carl Nikolai Carlsen fra Bjørne­bu, født 23.10.1861, matros Andreas Carlsen fra Føynland, født 8.12.1872, og matros Jacob Jacobsen fra Anildrød, født 18.1.1854.
Fra Tønsberg kom tømmermann Anders Edvard Pedersen, fra Fyllpå smed Carl Magnus Edvind Knudsen, fra Narverød kokk Peder Krø­ger Jørgensen, og fra Sundene på Tjøme stuert Jørgen Thorvald Jacobsen. – Førstestyrmannen var fra Drammen.
Vi skal ikke gå noe særlig i detaljer om selve ekspedisjonen, men holde oss til «Hekla» og mannskapet. Det oppstod etter hvert et nokså bittert motsetningsforhold mellom ekspedisjo­nens ledelse (Ryder) og «Hekla»s mannskap, og dels mellom ekspedisjonsmedlemmer innbyr­des. Mannskapets misnøye skyldtes misforhol­det mellom ekspedisjonsmedlemmenes gode levemåte og rikelige kosthold i hus på land, og mannskapets kummerlige og kalde liv ombord, med dårlig kost og manglende vinterutstyr. Ekspedisjonen viste ingen vilje til å dele sine goder med mannskapet, bortsett fra enkelte fest­lige anledninger, men forlangte på den annen side at mannskapet skulle utføre alt det tunge og slitsomme arbeidet som hadde med overvin­tringen å gjøre. Mannskapet observerte også andre merkverdigheter og urimeligheter som bidro til å svekke respekten for ekspedisjonens ledelse.
Flaggpyntet over det hele gikk «Hekla» fra Tønsberg 25. mai 1891. 27. mai var skipet i København og begynte å ta inn ekspedisjonens proviant og utstyr. Den 29. var prins Valdemar og to prinsesser ombord, de følgende dager alle slags embetsmenn og dignitærer. 7. juni seilte «Hekla» ut fra København.
Ikke før 8. august året etter kunne «Hekla» komme løs fra isen i Heklahavn. 18. august måt­te de snartur til Dyrefjord på Island for å bunkre kull og ta inn proviant; det tok et par dager hver vei – så tilbake til Grønland. Endelig gikk de fra Angmagsalik 26. september. Til København kom de 12. oktober 1892. Og 25. oktober 1892 og dagene framover kan Aftenposten fortelle om den festlige mottakelsen i Tønsberg noen dager før og om alt det interessante kaptein Knudsen har brakt med seg fra Grønland: Klær, redskaper og utstyr av alle slag fra eskimoenes dagligliv, våpen, leketøy, leketøy og kunstgjen­stander, samlinger av stein og planter.
I stedet for en kort sommertur 1891 hadde «Hekla»vært borte i 16 måneder.

Dagbok fra «Hekla»

En kilde til kunnskap om «Hekla» og Grønland­sturen 1891-92 ble funnet i veggen i et hus på Skallestad for noen år siden: en dagbok ført av en av besetningen, annenstyrmann og skytter Carl (Karl) Olsen. Praktisk talt hver dag i løpet av de 16 månedene skrev han noen ord om det som for ham var viktig eller interessant.
Carl Olsen var født på Gurerød. I senere innførsler i boka kalles han Carl Olsen Glomsten og Carl Olsen Tømmerholt. Han er såvidt nevnt et par ganger i Unnebergs bok Nøtterøy II, side 916 og side 927.
Carl Olsen var ingen skolert mann, hadde heller ikke styrmannskole, men var annenstyr­mann i kraft av sin erfaring og sin dyktighet. Han hadde lang fartstid i Ishavet, bl.a. to ganger tidligere med «Hekla». og hadde også seilt i utenriksfart. Han skriver ikke korrekt norsk; han skriver stort sett ordene slik han uttaler dem, eller noe som ligner. Tegnsetning bruker han vanligvis ikke. Det han skriver, blir ikke mindre interessant av den grunn.
Han skriver om vær og vind, om kursen, om fortøyning i isflak og like nøkternt om blodslit og farlige situasjoner.

Juli 1891:
«Den 25de Tiltagende som Vind Orkan og Snestorm Forferdlig Stor Is og Isfjeld Skib og Mandskab i Stor Fare Laa fast til Isen med Troser men gigk forover i Maskin for at Lige Fast Proviant og Alting Klart for at Forlat Skibet og alle Mand Ferdige paa Deket klo­ken 6 Morgenen motte vi kaste Løs da det var den siste Redning at kome Vek derfra for ikke Skibet skulle Knuses melem Isen og dette og med Guds Hjelp lykedes man».

Han beskriver dag for dag viderverdighetene før «Hekla» etter krav fra ekspedisjonsleder Ryder kom i havn og ble lagt opp for vinteren. Spørsmålet om overvintring refererer han med få ord.

August 1891
Den 22de…
«Maskin i gang og Dampede ud Fjorden for at gaa Tilbake til Hekla Havn og Fortøie Der for Vinteren Da Capt og Sjeven efter en lang Raadslagning var Bleven enige om Skibets Ovevintring men Da Kuleforaadet var Ringe motte all Spar-somlighet anvendes Veiret Fremdeles Smugt»

De ankret opp med 15 favner kjetting og arbeidet fra 24. til 30 august med å bære i land ekspedi­sjonens vinterutstyr og bygningsmaterialene for vinterkvarteret. Også søndag den 30. ble de opp­fordret til å arbeide, men mannskapet nektet.

Arbeid og jakt på ferskmat

September 1891

«Den 6te September føtte Tøsen 8 Valpe».

Det var en av ekspedisjonens hunder, «Tøsen», som hadde hvalpet. Carl Olsen var opptatt av hundene og behandlingen av dem. Men det var det daglige arbeidet med skipet og skipets sik­kerhet som var hans ansvar:

«Fra 6te til 13de September Storm Di første Dage med Sne af og til men saa Smugt Veir ijen Rigede Ned Bramreginene og Fortøiede Skibet med Kjeting i Lan atter og 2 Ankrer med 45 Fam(ne) Kjeting og Laa imod Nord med Aterenden samt Tetede og Stapede for at Motage Vintren i sin Barske Steme Expe­dision Ude med Stimbarkassen og Skibets 2d(en) Maskinist samt 2 af Manskabet og kom Tilbage Den 12te Medbragte 17 Rene og 2 Bjørene…»
«Mandag den 21… Kloken 6 er det imørtningen Let Sne paa Marken og Vandet paa Landet Frøsent. Store Isfjeld paa Fjorden»:

Og lørdag 26. september:

«Løi Bris fra Syd med Smugt Veir jeg og Captein og 3 Man var Ude paa Jagt med Baad 1 Mil fra Skibet Sjød 7 Erefugel og en Bjøren Styrmann Ude med en Anden Baad og i en Anden Retning og havede Skut intet kom Tilbage kl 7».

I slutten av september er vinteren kommet. De jakter etter reinsdyr, men finner ingen. Det er lite vilt i nabolaget, bortsett fra en masse rev som holder til like i nærheten.

Okotber 1891:
«Fredag Den 2den Oktober Stille helle Dagen…sist paa Dagen Snee jeg og Jacob var i Land og Satte Ud 3 Revefæler».

Det er Jacob Jacobsen (Olausen) fra Anildrød. (Se Unneberg, Nøtterøy II, s. 972 og 822). Carl og Jacob er gamle kjente fra Nøtterøy, og Carl Olsen forteller i dagboka ofte om at de er sam­men. Carl, som også er mønstret som skytter, er stadig på jakt for å skaffe ferskmat til mannska­pet, og da er gjerne Jacob med, eller kaptein Knudsen selv.
Jacob ble senere, våren 1892, 27. april, som den eneste av «Heklas» mannskap, avmønstret på Grønland, ble medlem av den danske ekspe­disjon for resten av oppholdet og fikk andre oppgaver.

Full vinter i oktober

I første halvdel av oktober blir det full vinter. Hele fjorden fryser til, og det snør stadig. Tirs­dag 13. oktober forteller dagboka:

«Stille med stort Snefal jeg har ikke veret ilan men jeg antager vi har 4 Allen Snee».

I fritiden går mannskapet på ski. Torsdag 22. oktober er Carl på jakt og skyter en rein;

«Capt har veret paa Fjorden og gaat paa skøiter Manskabet med Forsjeligt Arbeide».

De jakter; to av dem går en dag på skøyter tvers over fjorden halvannen å to mil for å se etter rein, men får ingenting. De legger opp et lite lager av våpen i land:

«4 Rifler og endel Patroner for at have i Tilfele af Ulyke skulde Intrefe».

November 1891:
Mannskapet måker snø opp langs sidene av skipet for å holde varmen ombord.

«Tirsdag Den 3de Norvember 1891… Dagen den er nu kort vi ser Solen over Fjeldne føre Midagen i Syd men enu 7 Time Lyst».

Den 5. november skyter kapteinen 4 ryper; om kvelden

«…er Todi paa gruv av Candidat Harts Forel­dres Sølvbrylupsdag og endel af Expedisions Medlemer er Ombord saa det er Dans paa Banieren».

Kandidaten er den danske botaniker N. Hartz. – Termometeret viser minus 14 grad Celcius, 10 grader Reaumur.
Lørdag den 7. skyter Carl «en liden Bjøren». En søndag skriver han:

«Tiden er kjedlig og Lang men vi maa Takke Gud for Hilsen».

Det blir stadig mer vinterlig.
Desember 1891

«Onsdag den 2de…jeg har veret en Tur paa Fjeldene idag men intet Vilt seet idag har jeg ogsaa Fylt mit 43de Aar og vil ønske om det er Guds Vilie at jeg maa vere Hjeme til min neste Gibursdag Thrometret -24°»

Og onsdag 9. desember:

«Vinden Omløbende Sydlig og Vestlig løi bris Mørk Luft jeg og Jakob Olausen har veret paa Jagttur paa Fjeldene ³/₄ Mil fra Ski-bet for at see efter Ren…men kunde intet opdage Vintren har Jagd Fisk Fugle og Dyr paa Flugt herfra…Thrometret – 15°»

Julefeiring på «Hekla»

«Julaften den 24de Iingen Vin og Pent Veir men kolt 35° om aften Kloken 5_ om Aften samledes alle Expedisions medlemer Ombord paa Hekkla for at Festligholde Dagen Expedisions Sjiff hollt allt Spislig og Drikendes dene Aften. Afens Spisen Bestod af Smørgrød Renstek Kager og Puding samt 2 Glas Vin til ver. efter Spisen begav alle Man sig paa Banieren som var Smykket med Flager tet runt og to Borde er med Julepresenter til ver Man og et med Todiglaser og Puns og et Juletre midt paa Banieren der var Smyket tet med Lys og Smaa Flag da her ikke findes Treer saa for at afhjelpe den saven var et forarbeidet af Tregrinde og Lyng men saa Temlig Naturlig ud rundt Vegene og over Juletreet hang Tet med Bengalsk Belys­ning og smugt forarbeidede Lamper Sjeffen og flere hollt Taler og Drak Skaaler for Exp­disionen og Heklas Besetning Puns mangle-de ikke Løitnant Vedel gik omkring med Numer som Man Trekte paa Sukertøi og Kager.
Efter Trekningen Begynte Dans og flere Sange blev Synget Omkring Juletreet gik alle Man han i han en Sang som var Forfatet af en af Manskabet i anledning Dagen blev ogsaa synget Kloken 1 Forlod Expedision Skibet efter at have Utbragt en Skaal for Captein da Juledag er hans Føtselsdag vi gik til Køis klo­ken 2 efter en Behaglig Aften i vore Omsten­digheder men Hjemet var ikke Forglemt af os Skaaler Blev Driket for Kone og Børen Sangene som blev synget var den første Dei­lig er Jorden Pregtig er Guds Himmel. den 2 Glade Jull Deilige Jull»

– og nyttårsfeiring

«Torsdag den 31te Nytaars Aften Vinden Nordlig og Smugt Veir Kloken 6 Aften Spis­te Rendyrsteg og Smørgrød og Drak en par Snapser efter Moltidet …kloken 12 gik alle I Lan mig Untagen da jeg ikke vilde gaa ifra saa mange Farlige Lys som var paa Ski­bet…Thrometret – 35°»

Januar 1892:
Det er omtrent 30 kuldegrader. Dagboka rap­porterer snøføyke, storm, orkan. 7. januar skriver Carl Olsen at bare det nødvendigste nå gjøres på skipet; det er mørkt døgnet rundt.

«Lampene har ikke veret slukede side 3 Uger føre Jul Brender Aften som Dag eller Dag som Aften»

Men etter hvert ble det lysere, og den 30. januar så de sola for første gang det året.
Februar 1892:
Det er kaldt. De måler 32 grader, 38 grader kulde. Noen av mannskapet forfryser føttene.
14. februar:

«Expedision har Ligeover for Skibets Ofise­rer og Manskab vist en Ringagt men Dog en Tvungen Høflighed og fodrer af Skibet all den jelp som Bihøves til dems Arbeide og Mangen gang sparer sine egne folk som er got Udstyret med Kleder og Fodtøi medens Skibets Besetning er for søtrstedelen (sic!) Daarlig Udstyret».

Carl Olsen kommenterer skipets overvintring, som han mener var unødvendig.
Mannskapet «pusler med forskjellig» og lager sokker av reinsdyrskinn og støvler av seil­duk til sledeturer midt i mars «til en plage for dem som skal ud».
Mars 1892:
Smeden har begynt å smi, noen syr soveposer og fottøy. Snøen ligger antakelig 10 alen dypt på det dypeste, men fjelltoppene er nes­ten bare. 7. mars er det antakelig bortimot 50 kuldegrader, kvikksølvet fryser om natten. Den 11. ble en bjørn skutt fra skipet, og Carl var en tur på fjellet og skjøt 7 ryper. Siden skytes det flere ganger bjørn i nærheten av skipet.
27. mars drar ekspedisjonen ut på sledetur til en øy 12 mil inne i fjorden; styrmannen og 3 mann av mannskapet er med. Carl med 9 mann hjelper dem på vei 2 mil innover. «3 av mine Folk frøs sig Vide på Ører og Kinder», en måtte trekkes tilbake til skipet på et par ski på grunn av utmattelse.
April 1892:
1. april kom en bjørn ombord om natten; den gikk opp på hyttetaket. Den ble skutt med flere skudd i mørket da den gikk ned på isen igjen. Ekspedisjonen kommer tilbake, og det forberedes en ny sledetur. 14. april er det som­merdagen og Skjærtorsdag, og Carl tenker på at hjemme er nå de første vårblomster utsprungne, mens her er det 30 grader om net­tene og flere alen snø på marken. – Den 21. drar 6 av mannskapet avsted med 3 sleder for å legge opp et depot for neste sledetur. Den 27. er matros Jacob Olausen klar av skipets tjeneste og skal delta i ekspedisjonen for en lønn av 100 kroner måneden.
Mai 1892:
1. mai begynner en nye sledetur, og nå er Carl Olsen leder for en gruppe avmannskapet som skal være med. Turen varer til 19. mai, og Carl forteller detaljert om den. En av mannska­pet ble utslitt og måtte kjøres på hundeslede, han var også snøblind i 3 dager, men kom seg. De skjøt ryper, en sel og en rein og spiste, skjøt en bjørn og fanget en bjørnunge som ble med tilbake til stasjonen.
Vitenskapsmennene gjorde forskjellige undersøkelser. Noen dager etter hjemkomster fikk hundene tak i bjørnungen og drepte den.

Dansk okkupasjon

26.mai er den danske konges gullbryllupsdag. Det ble flagget på skipet og stasjonen. Sjefen holdt tale, og mannskapet var vitne til at «Landet her fra Cap Farvel og til 72° NB er Taget i Besidelse i den Danske Konges Naven».
Mannskapet er nå i gang med å arbeide med riggen og med å sy seil.

«Mandag den 30te…i Nat ved 12 Tiden var Sjeven paa Fjeldet for at skyde Graagaas men 2 av Hundne var ha(m) i Forkjøbet og Skremte Gaasrne Hvorover han blev saa sint at han Sjød bege Hundne paa Stedet og sleb­te dem til Station vor de bliver Flaaede det var Soffie og lille Samba…»

Dagen etter skyter sjefen (løytnant Ryder) enda en hund, «Laban», nå med revolver, men såret den bare, så den rømte blødende ombord i «Hekla» for å gjemme seg. Den måtte ut på isen igjen, og der skjøt Ryder den med hagle og såret den igjen, så den igjen rømte til skipet der den endelig «Fik en kugle som endte dens Smerte». Det skinner igjennom hva Carl Olsen mener om «Sjevens» oppførsel.
Juni 1892:
Den 3. juni er kapteinen og han på jakt, og Carl skjøt 4 grågjess.
Dagen etter er pinseaften, og de spiser gåsestek og smørgrøt til middag ombord. Ved middagstid er det nå 1 varmegrad, men det er ennå en mengde snø, og isen er 3-4 fot tykk på fjorden. I juni arbeider mannskapet med riggen, enkelte dager er Carl på jakt, får en dag 1 grågås og 1 tyvjo, en dag 1 rype, en dag 3 ærfugler og 1 «Erebolt» (ærfuglhann). Sene­re skyter han en dag «2 Ender en Lom og en Ere og en Erebolt».
16. juni beskriver han kostholdet ombord: Annenhver dag får de kokt, salt flesk uten pote­ter,

«men enu har vi en Smag av Grønsager dag­lig, men nu er Dette ogsaa snart Slutt saa vi har et meget Daarlig Matbord.»

Hermetikken er også meget dårlig. Tømmer­mannen og Carl arbeider nå med båtene ombord, og de har satt opp tønna.
Carl kommer igjen tilbake til sjefen og hun­dene. Skipet har en hund, Samba, men sjefen nekter den å komme i land, fordi den har skremt ærfugl. Samba er derfor lenket ombord. Stasjo­nen har 7 hunder igjen,

«Resten er Skut altsaa 5 Skute for same For­selse som Samba jorde sig Skyldig i i dag og blev Strafet med Fengsel».

Fortsatt innefrosset

Juli 1892:
1. juli ligger isen stadig tykk i fjorden, klart vann er ikke å se noe sted. 7. juli får de krenget «Hekla» og får svertet den ene siden. Carl sky­ter 3 ender en dag, 3 ærfugl en annen dag. Maskinen blir overhalt, og det blir fylt vann på kjelene, men det er liten utsikt til at skipet skal komme ut i juli. De tar ombord proviant og sam­linger fra stasjonen. En bjørn blir skutt på isen -det er bjørn nr. 30 som er skutt på turen, fortel­ler dagboka.
20. juli er årsdagen for deres første land­gang på Grønland, og Carl regner opp det han selv har skutt siden da: et ukjent antall sel, 9 bjørner, 8 ender, 44 grågås, 4 lom, 1 storlom, 19 ryper, 3 terner, 4 måker, 4 tjuvjoer, 15 ærfugl, 2 teister, 5 ravner og endel småfugl, foruten 7 reinsdyr.
Et par dager senere, den 25., er kapteinen og han og kandidat Hartz over på den andre siden av fjorden og skyter 48 grågås, 2 ærfugler, 2 grågåsunger og 2 ærfuglunger. Det er nå blitt 10 varmegrader i været.
August 1892:
1. august flyttet ekspedisjonsmedlemmene ombord i «Hekla». Planen var å forsøke å få ski­pet ut neste dag. De kom imidlertid ikke langt, og måtte gå inn igjen til Heklahavn. Fjorden fløt av store isfjell, opp til 275 fot høye. Først 8. august kunne de forsøke igjen, men i flere dager ble de liggende et stykke ute i fjorden.

«Expedisions Medlemer er os kuns til Brydri di liker Best at lige i Køien»(11.8.)

Skipet lå og drev i is og tåke; det ble skrapt opp prøver fra sjøbunnen, som 17.8. var på 160 favners dyp. 18. august kom de ut i åpen sjø.
Kokken har i lengre tid vært syk. Den 19.8. viser det seg at det er skjørbuk han lider av. Den 20. seilte de inn Dyrefjord på Island; samlinger fra skipet ble tatt i land, post og proviant og kull tatt ombord. En uke lå de i Dyrefjord.
September 1892:
De går vestover igjen for seil og maskin. Det er uvær. En av ekspedisjonens båter med utstyr blir slått overbord 4. september. Dagen etter ble to båter slått inn på dekket. Vi kan ikke forstå hvorfor vi ligger her til ingen nytte, skriver Carl Olsen. Vi ønsker oss alle hjem og fri for disse uerfarne mennesker. De svevde i stadig fare. En iskoss i den mørke natt var nok til å slå skipet i stykker. I flere dager er det storm med regnby­ger. 10. september kom de inn i fjorden ved Angmagsalik på Grønland etter å ha seilt i tåke og med isfjell på begge sider.

Møte med eskimoene

De ankret opp i Oscarshavn. 4 kajakker med folk kom ut, og folkene eble ombord om natten. «Hedningerne var meget Fri og Talte et Sprog som vi ikke Forstod».
Ekspedisjonens folk reiste i land for å handle med «Hedningerne». Eskimoene kom stadig ombord de følgende dagene. Carl og smeden (Knudsen fra Fyllpå) var en dag i land og fikk 25 lakser i en elv, dagen etter fikk Carl 11 lakser.

«Stadig Besøg av Eskimore om Dagen de er meget Godmodige og vil jerpe Snake med os men vi Forstaar dem ikke for Tolken er ikke Ombord».

14.9.: Flere eskimoer kom ombord:

«…det var en Konebaad og 3 Cajaker i Kone­baaden var en 12 a 14 Fruentimer og Børen og en Man til at Styre di var meget Muntre og Fornøide og gik med helle Under livet Nøge­ne kuns en Natit for at Sjule sin Bludsel Reis­te Tjen i Eftermidag».

Dagen etter reiste Carl med kapteinen og to mann til fra skipet for å besøke eskimoene:

«…vi kom til en Hyte om Eftermidag kloken 5 Mendene var Ude paa Fangst og Kvinderne blev Bangene og løb til Fjels og jorde Tein til os at vi skulde Reise fra dem men 2 av dem var Dristige Nok til at nerme sig Baaden og vi viste dem Forsjeligt saa fik vi dem til os og da vi gav Nogle Smaa Foreringer blev di Meget glade og kom til os vel en 21 Kvinder og Siden var di Bestandig i vor Nerhed og Mendne kom hjem og gav os af Vad di have-de vi var inde i dems hyte og di kom til Vores telt saa vi blev som Søskende samen Captein Fotegraferte helle Familigen og jeg maate Staa iblant dem for ikke di skulde blive Bang-ene».

De kjøpte skinn og leketøy av eskimoene. Den korte sommeren er allerede over; isen leg­ger seg på fjorden om natten.
21.9. korn ekspedisjonen ombord igjen i følge med 3 konebåter og en mengde kajakker, og samtidig kom kapteinen ombord med 10 kajak­ker, «saa Skibet var fuld av Hedninger som blev Naten over». Det var 80-90 av dem ombord, menn, kvinner og barn.
Det ligger nå et isbelte utenfor fjorden, og folk er hver dag oppe i fjellet for å se etter en åpning i isen,»saa her ser ud til at kome til at Overvintre enu et Aar». Det er nå 2 kuldegrader (25.9.)
26. september var Carl Olsen i land og oppe i fjellet. Det så ut til å være fremkommelig, og han kunne signalisere til skipet at de måtte gjøre seg klar. Om formiddagen var de ute av fjorden og kom seg ut av isen. For stim og seil gikk de hjemover. Den 12. oktober 1892 var de i Køben­havn, og noen dager senere var det stor motta­kelse i Tønsberg, før «Hekla» gikk videre til Kristiania, der kaptein Knudsen kunne vise fram sine store samlinger for publikum.
Det skal til slutt bare nevnes at også året etter var skipper Ragnvald Knudsen på Grønland­skysten, og også denne gang var hans beretning om reisen så interessant at den ble trykt i Geo­grafisk Tidsskrift i København (Bd. 12, hefte V-VI): «Under Østkysten af Grønland 1893». «Hekla» var først ved Novaja Semlja og Spits­bergen, senere ved Grønlandskysten. – Beset­ningen på 43 mann ble avbetalt i Kjøpmanns­kjær 26. juli 1893.
Carl Olsen, dagbokforfatteren, fortsatte å sei­le med ishavsskuter, men ikke lenger med «Hekla».

Kilder

Carl Olsens dagbok fra «Hekla» 1891-92. Orig. hos HP.
Jon Giæver: Forkortet beretning om kaptein Ragnvald Knudsens reise til Østgrønland 1891­92. Maskinskr. manuskript, Norsk Polarinsti­tutts Bibliotek.
Ryder: Beretning om den Østgrønlandske Expedition 1891-92. Særtrykk af «Meddelelser om Grønland», XVII. Kbnhvn. 1895. Norsk Polarinstitutts Bibliotek – Illustrasjoner fra Ryders «Beretning».
Kaptein Ragnvald Knudsens papirer 1886-94, heri bl.a. Kopibok 1886-94, og Utklippsbok, i Jarlsberg og Larviks amt, 1800, Diverse, Real.avd., Statsarkivet i Oslo.
Sjøinnrulleringens arkiv, Statsarkivet i Oslo. Mønstringslister, mønstringsjournal, hovedrul­ler.
Sigurd Unneberg: Nøtterøy 1-11