Hella: Havn og produksjonsområde

Eli Ulriksen:

Nye arkeologiske utgravinger i Hella avslører andre bruksområder enn gravfelt

I årene 1999 — 2001 har det vært gravet i havneområdet på Søndre Hella. De arkeologiske undersøkelsene har vært utført som del av et samarbeidsprosjekt mellom Hulveiprosjektet i Vestfold, Norsk Sjøfartsmuseum og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Artikkelen vil omhandle undersøkelsene i havneområdet, og er en oppfølger til fjorårets artikkel av Terje Gansum: ”Trådene samles i Hella ”… Gansum var leder av Hulvegprosjektet og behandlet i sin artikkel det omfattende kommunikasjonssystem av hulveger som ledet fra gården Sanne og ut til Søndre Hella. Sjøfartsmuseets undersøkelser i sjøen er ledet av Pål Åge Nymoen, og hans resultater vil bli presentert i en egen artikkel.

I oktober 1999 satte vi for første gang spaden i jorda på Søndre Hella. Det var nesten som den berømmelige nåla i høystakken — ville det være mulig å finne spor i bakken som kunne si noe om aktiviteter i området som ikke var direkte knyttet til det nærliggende gravfeltet? Ville vi kunne finne ut om området hadde vært brukt som havneområde? Spenningen steg betraktelig når vi allerede første formiddag fant et ildsted ikke langt under torva. Dette ga svar på det første spørsmålet — mens nye ”sto i kø”.

Kartlegging av gamle havner

Samspillet havn/omland er representert av kommunikasjonsårene — ferdselsveiene — på sjø og land. Møtepunktet er havnen/anløpsplassen. Langs kysten vår har det ligget mange havner som vi i dag ikke kjenner til. I senere år har man i Sverige og Danmark gjennomført kartlegging av kystområder med tanke på lokalisering av mulige havner, ikke minst fordi de eldre havnene er sterkt truet av total ødeleggelse gjennom den sterke fortetting av kystsonen. I Norge har man imidlertid gjort svært lite for å kartlegge anløpsplasser/havner fra forhistorisk tid og middelalder. Arkeologisk kan denne type lokaliteter fra forhistorisk tid være vanskelig å påvise, nettopp på grunn av den sterke utnyttelse av kystområdene, mens vi fra og med middelalderen får hjelp av skriftlige kilder.
De senere års prosjekter i våre naboland har gitt gode resultater. Eksempelvis ble det ved et pilotprosjekt for kartlegging av kystområdene på Gotland avdekket 40 — 50 havner eller ”handelsstasjoner” rundt øya, og det anses som sannsynlig at situasjonen ikke er ulik for andre svenske kystområder. Vi kan til sammenligning tenke oss en noe tilsvarende situasjon for Norge. Havnenes rolle og karakter har vært forskjellig og har rommet ulike aktiviteter som fiske/jakt, transport av mennesker og varer (handel og sjøfart), båtbyggeri og sjøforsvar.

Hella som knutepunkt?

Lokalisering av eldre havner krever fortrinnsvis undersøkelser på land og i sjøen. I østlandsområdet, der landhevningsproblematikken spiller inn, er et undersøkelsesområde som Hella ideelt: Her er det naturgitte forutsetninger for havn/anløp, lokaliteten har en rekke registrerte kulturminner, så som gravfelt og hulveier, med gode kommunikasjonsmuligheter både land- og sjøveis. Navnet Hella er også et viktig indisium: Hella er omtalt i stedsnavnsleksikon som ”flatt berg”, og Hella settes også i sammenheng med Lahelle eller Laberg, som omtales som flat helle eller berg til å laste skip fra. Navnet gir derfor en indikasjon på at Hella har vært et knutepunkt for kommunikasjonen land/sjø. Mange kriterier for tilstedeværelse av havn/anløpsplass er derfor tilstede.
Samarbeidsprosjektet på Hella ga anledning til undersøkelser både på land og i sjøen utfra problemstillinger knyttet til kommunikasjon, men med ulike innfallsvinkler.

Søndre og Nordre Hella

Søndre Hella er mest kjent for sitt store gravfelt fra jernalderen, som ligger orientert mot sjøen, i skrånende terreng mot Vestfjorden. Gravfeltet er registrert flere ganger, siste gang av Gansum og Ulriksen i 1999 i forbindelse med samarbeidsprosjektet vårt.
De mange hulveiene gjennom området vitner om at her har det vært god kommunikasjon mellom indre Nøtterøy og sjøen nettopp på dette stedet. De fleste hulveiene har retning mot Søndre Hella, men Gansum har også registrert et område med boplass og dyrkningsspor i skogsområdet nordøst for gravfeltet, og gjennom dette går det hulvei med noe annen orientering enn de øvrige. Vi vet ikke når det har vært dyrket her, men åkerreiner og avvikende hulvei tyder på annen datering enn gravfeltet.
Om Nordre Hella vet vi at det var fergedrift derfra og over til Skjærsnes i Stokke fra 1645. Derimot vet vi ikke noe om når denne fergedriften startet opp, og om den eventuelt hadde en forløper på Søndre Hella. Vi kan bare konstatere at det omfattende hulveisystemet, som beskrevet av Gansum i artikkelen i fjor, leder i hovedsak ikke til Nordre men Søndre Hella.

Målsetting for utgravningene i strandområdet

Artikkelen vil heretter ta for seg de arkeologiske undersøkelsene på Søndre Hella, og lokaliteten vil bli omtalt som kun Hella.
Målsetting for undersøkelsen var å avdekke eventuelle havn/anløpsrelaterte aktiviteter i tilknytning til Hella. Vi ønsket å undersøke strukturer som lå orientert på en annen måte i landskapet enn gravfeltet, og som kunne relateres til mulig ferdsel i området. Nødvendig tillatelse fra forvaltende myndighet etter kulturminneloven ble innhentet under forutsetning av at det ikke ble gravet i selve gravfeltet.
Aktiviteter knyttet til maritime aktiviteter som fiske/jakt og transport av mennesker og varer er vanskelig å finne. De etterlater seg få fysiske spor i landskapet. Indikasjoner kan imidlertid finnes ute i vannet, som utkastet ballastmateriale fra båter eller varer som kan ha falt i vannet ved omlasting. Et annet problem er at datering av eventuelle rester etter denne type aktiviteter er vanskelig. Man må enten ha daterbart gjenstandsmateriale som kan relateres direkte til fysiske strukturer, eller tilstedeværelse av kull eller annet materiale som kan dateres ved hjelp av naturvitenskapelige metoder, som 14-C.

Det undersøkte området

Undersøkelsene i 1999 startet opp med stor grad av usikkerhet med hensyn til om vi i det hele tatt ville finne noe som kunne kaste lys over eventuell bruk av strandområdet på Hella. Med begrenset tid og ressurser – hvor skulle vi begynne?
Rett sør for fjellknausen på odden ligger en lav voll som er synlig i terrenget, se figur 1 og 2. Den løper i en bue sørover og bøyer av mot sjøen i vest, der den flater ut. Det østre punktet for vollen (der den bøyer) ligger ca 5,40 moh, og det vestre (nærmest sjøen) ca 4 moh. Innenfor vollen ligger to forsenkninger ved siden av (og øst — vest) for hverandre. Vollens beliggenhet og form skiller seg fra de nærliggende gravene, og vi valgte derfor å konsentrere oss om denne. Var vollen dannet naturlig, eller var den bevisst anlagt – og i så fall hvorfor?
De ressurser vi hadde til rådighet, tilsa at vi måtte begrense undersøkelsesområdet. Vi startet opp utgravningene i 1999 ved å legge en sjakt fra den østre forsenkning og tilnærmet nord— sør over vollen. Målsettingen var som sagt å kartlegge om vollen var naturlig avsatt eller anlagt, finne sammenhengen mellom voll og forsenkning samt å avdekke mulige aktiviteter knyttet til formasjonen.
Resultatene fra den smale sjakten viste at vollen var bygget opp av stein og grus og at det senere var foretatt en nedgraving på innsiden av vollen. I vollen lå det rester etter ildsteder og tykke rødfargete gruslag. Sjakten var for small til at vi kunne si noe om at ildstedene var årsak til den sterkt rødfargete grusen. Gravingen ga interessante resultater, samtidig som vi fikk en mengde nye spørsmål å besvare. Vi fulgte derfor opp med undersøkelser i 2000 og 2001 (se figur 3).

Dokumentasjon

Undersøkelsene ble dokumentert ved verbal beskrivelse, tegning (både i plan og av profiler), innmåling av koordinater, nivellering av høyder over havet og foto. Vi gravde stratigrafisk, hvilket i praksis vil si at det enkelte kulturlag eller konstruksjon ble dokumentert og gitt sitt eget løpenummer hvert år. Nummeret har fått en tilføyelse av årstall som samtidig viser hvilket år og feltdel det tilhører, som for eksempel L9/99 og K5/01. På figurene er lag og konstruksjoner tegnet med henholdsvis sirkel og kvadrat rundt nummeret. Det ble også utarbeidet matriser som hjelper oss til å finne ut tidsrekkefølge for de forskjellige lag og konstruksjoner. På tegningen av østre profil i felt HII (figur 4) kan man for eksempel se at kull med lagnummer L9/99 ligger over L8/99 og er derfor yngre. På denne måten koples alle kulturlag sammen i stratigrafiske sekvenser i forhold til over/under hverandre: Det forklarer samtidig hva som er yngre/eldre, men problemet vårt er at det ikke sier hvor mye yngre eller eldre. Gjenstandene som ble funnet er registrerte og det ble også tatt prøver av enkelte kulturlag.

Undersøkelsesområdet omfatter (figur 3):

• 1999: Felt HII. Feltet var en 5,95 m lang og 1 meter bred sjakt liggende nord — sør.
• 2000: Felt HII: 2 Feltet ble lagt vinkelrett på/inntil feltet HII fra 1999. Feltet målte 3,56 x 1,50 m. Utfra problemstillinger i feltsituasjonen ble det etter hvert åpnet et mindre felt HII:3 på 1.56 x 0,80 m parallelt med og 20cm fra hovedfeltet HII:2 på sørsiden, og en rute PR: 1 på 0,70 x 0,50 m i direkte tilknytning til HII:2 på nordsiden.
• 2001: Felt HII:4. Det ble åpnet en sjakt med lengde 6,50 m og bredde 1 m. Feltet ble lagt vinkelrett på sjakt HII fra 1999 og krysset denne med 1 m av feltet øst for HII og 4,50 m vest for denne. Feltet ble etter hvert utvidet tre ganger utfra problemstillinger i feltsituasjonen.

Resultater

Resultatene fra undersøkelsene viste at aktiviteter knyttet til vollen kunne deles i nivåer, med bunn/sjøsand som det nederste nivå. Med unntak av helt vest i feltet ble det i neste nivå lagt en steinpakning over sjøsanden og denne utgjorde bunnen av vollen. Steinpakningen var dekket av grus og sand. I den midtre del av feltet var grusen sterkt rødgul (se figur 5 og 6). Denne røde grusen fremkom tydelig i feltene HII og HII:4. Den røde fargen avtok imidlertid østover, og i feltet HII var grusen helt grå. Over den røde grusen lå det mindre avgrensede områder med kull og aske. Her var også mye skjørbrent stein, spesielt i tilknytning til kullområdene, foruten jern og slagg. I felt HII:4 ble det avdekket en renne eller smal grøft på tvers av vollen, og feltet ble utvidet nordover for å se avslutningen på denne mot innsiden av vollen. I dette utvidete feltet ble gropen K5/01 avdekket som avslutning på grøften (figur 7 og 8). Steinene og sanden ved kanten av gropen mot vollen og ved åpningen av grøften var sterkt påvirket av ild (område D på figur 9). Denne påvirkning avtok sørover/”ut” av grøften med avstand fra gropen. Denne brente sanden langs gropen fortsatte videre østover på innsiden av vollen. Inne i gropen og i rennen nær åpningen lå det mye sterkt brent/forslagget stein.
Over vollen, og over områder med kull og brent grus, lå en bred grøft fra nordøst til sørvest. Fyllet i denne grøften var en blanding av jord, grus, skjørbrent stein, brent leire og jern (L7/99 på figur 4).

Kull og jernslagg

I vollens ytterkanter lå jordlag blandet med kull. Vestover var der også rødfarget sand i jorda, mens østover (i felt HII:3) manglet denne rødfargete sanden. Her inneholdt jorda imidlertid en del brent leire. I dette området lå et ildsted som inneholdt en del slagg og jern samt en liten stein sirkel som eventuelt også kan ha vært rester av ildsted (henholdsvis områder F og G på figur 9).
I øvre nivå under torva er hele feltet dekket av et blandet omfattende mørkt jordlag. Laget inneholdt foruten jern og slagg, kull og biter av brent leire noe som avtok sørover fra vollen. Innenfor vollen var det mer kull, sand og grus. Etterhvert viste det seg også at den helt nordre del av området besto av nedgraving fra topplag under torva. Denne nedgraving dannet den forsenkning vi observerte på overflaten som den østre av de to, og sjakten HII traff søndre del av denne. Det ble funnet en teglstein i denne nedgravningen, hvilket sa oss i feltsituasjonen noe om at nedgravningen ikke kunne være eldre enn fra middelalderen. Det kan nevnes at Tegikastellet på Slottsfjellet i Tønsberg er den eldste kjente teglbygning i Norge, og den er anlagt i 1270– årene.
Grense mellom det øvre lag under torva og fyllet i grøften K4/01 kunne ikke spores. Inne i gropen K5/01 lå en avgrenset konsentrasjon av teglbiter synlig noe opp fra bunnen av gropen i nordprofilen. De er ubrente og representerer en senere fylling av gropen enn de forslaggete steinene i bunnen. Denne fyllingen er trolig samtidig med den østre nedgravingen.

Gjenstander og funn

Det ble i alt registrert 122 funn av gjenstander eller jordprøver. Prøvene er i hovedsak kull, brent leire og rødfarget grus. Grusen ble tatt inn for å finne årsak til fargepåvirkningen, som sterk varmepåvirkning eller jernutfelling. Kullprøver kan dateres ved 14-C.

Den største funngruppen var jern. Mindre jernklumper og slagg ble funnet i alle nivåer. En del av klumpene ble funnet helt vest i feltet. Her ble for øvrig også funnet noen små, tynne flak som er tolket som avfall fra smiing, glødeskall, og en bronseten(stang) med ukjent funksjon. Her på vest/nedsiden av vollen i forhold til terrenget inneholdt jorda en del grus og kull, og grusen var noe rødfarget. Stratigrafisk og innholdsmessig syntes laget å være tilkommet over tid som utkastområde fra aktiviteter lenger øst/opp i vollen. Også en nagle/båtsøm ble for øvrig funnet i dette laget. I alt ble det funnet 22 klinknagler/båtsøm (se figur 10), samtlige i feltene HII og HII:4, det vil si ingen i østre del eller øst for vollen. En del av sømmen ble funnet samlet, blant annet ved ildstedet område E (figur 9). Rett øst for dette ildstedet ble det for øvrig også funnet en kniv.
Det ble funnet en del keramikk. Samtlige skår er funnet over eller utenfor vollen, og de kan derfor ikke benyttes for å datere aktivitetene i selve vollen. Det eldste skåret er et hollandsk grågods fra 1300-tallet, funnet ikke langt under torva mot utsiden av vollen i feltet HII. Utenfor vollen mot sør og øst (ved det mulige ildstedet område G, figur 9) ble det funnet keramikk og fajanse med dateringer som spenner fra 1400-tallet til 1700-tallet, bl.a. gods av Siegburgtype fra slutten av 1500-tallet, se figur 11.
Andre funn omfatter jernnagle (ikke klink), flint, brent leire, skifer, noen få fragmenter av brente bein og ubrente bein, skjell — og noen oppsamlede gjenstander/fragmenter fra opprensingen under torva (som spiker og glass) og en plastbit fra en senere tids nedgraving.
Dateringsmessig har vi ingen daterbare funn i tilknytning til selve vollen, kun til utkantområdene og i de øvre lag over denne…

Jernbearbeiding: Hvordan, hvorfor – og når?

Resultatene fra utgravningene viser at det på en eller annen måte må ha vært arbeidet med jern på Hella, og dette er meget interessant.
Fremstilling av jern, bearbeiding av malmen, har oftest foregått i de indre områder av landet, nær malmforekomstene. En prosess fra myrmalm til råstoff i smia er meget kort beskrevet som følgende:
Jern kommer fra fjellgrunnen. Ved en forvitringsprosess siger det med grunnvannet og blir utfelt i myr. Myrmalmen må så tørkes og røstes; glødes. Dette gjøres som regel i nærheten av myra, ikke minst fordi det er lettere å frakte røstet jern enn råmalmen. Røstet jern oppbevares tørt, og malmen finknuses før videre bruk. I den videre prosessen skal jernet blestres, der jern og slagg skilles. Blestring foregår i ovn ved høy temperatur (minst 1200°C), og til dette kreves tilførsel av luft i ovnen. Ved denne temperatur er jernet fremdeles fast, seig masse, mens slagget er flytende og vil renne ned i bunnen av ovnen. Flytende slaggrester. blir så også slått ut av jernmassen, kalt luppen, og man sitter igjen med fast jern. Urenheter, kjemisk sammensetning av jernet, gjør at prosessen med hensyn til fremstilling og videre bearbeiding av jernet varierer noe.
Det store omfang av sterkt rødfarget grus på Hella har hele tiden vært et lite mysterium. Det har blitt foreslått for oss at den kan ha sammenheng med røsting av jern. Vi har tatt inn prøver av grusen, og ved tester med magnet viser det seg at den er svakt magnetisk. At man har røstet jern på Hella er imidlertid lite sannsynlig. Det er ikke jernforekomster å snakke om i nærheten. Spørsmålet er så om man har fraktet røstet jern til Hella for blestring. Også dette kan synes usannsynlig, men teoretisk mulig. Som beskrevet over, krever blestring ildsted/ovn som kan gi høy temperatur og tilgang til store mengder brensel. I nærheten av blesterovner finner man som regel også rester etter fremstilling av kull, noe vi ikke har sett på Hella.

De syv områdene

Vi ser de funne ildstedene på figur 9.
Område A: Området ligger på/i utkanten av vollen. En konsentrasjon av kull er omkranset av skjørbrente steiner. Ildstedet ligger over et større område gul/rød grus, men der er ingen sterkere farge direkte under ildstedet. Noen nagler og slagg er funnet i kanten av område A.
Område B: Området ligger lenger ut på vollkanten enn område A, men er stratigrafisk eldre. Et område med kull ligger inntil skjørbrente steiner. I motsetning til A ble det i feltsituasjonen notert at det er ”rød grus og jernutfellingsaktig under kullet. Noe slagg og småbiter av brent leire ligger i området rundt kullet.
Område C: Området er en kullkonsentrasjon mot innsiden av vollen. Litt slagg og en del biter av brent leire i hele dette området rundt L9/99 mot innsiden/øvre del av vollen. Område D: Området omfatter den første nedgraving av gropen K5/01 og grøften K4/01. I gropen lå en forholdsvis tett krans av mindre steiner. Gropen utgjorde den søndre del av en større nedgraving synlig også i felt HII (1999). Bunnen av grøften K4/01 hadde helling inn i gropen. K5/01 var kantet av sterkt brannpåvirket sand/grusvoll på hver side av grøftåpningen. I gropen og grøften lå meget sterkt slagget stein (figur 12).
Område E: Område E er ildsted K6/01. Ildstedet er kantet av skjørbrent stein. K6/01 ligger midt i en krets av større steiner, og disse danner en klar avgrensing av det underliggende rød/gule gruslaget. Rundt/utenpå steinene som omkranset K6/01 lå et tynt grått gruslag, som ikke var varmepåvirket. I direkte relasjon til ildstedet ligger 5 klinknagler, flere jernbiter og noe slagg. Rett ved siden av ligger en kniv.
Område F: Dette ligger i prøverute 1 (HII:2). Ildstedet omfattet skjørbrente steiner, kull, jernslagg (figur 13) og en del brent leire. Ildstedet har ikke medført fargepåvirkning av underliggende sand/grus.
Område G: Øst for vollen lå rett under torva en liten sirkel av steiner på høykant. Rett utenfor denne ble det funnet keramikk fra forskjellige typer kar, alle fra 16/1700-tallet. Det er ikke dokumentert om steinene er påvirket av ild.

Vurdering av områdene

Denne gjennomgang viser at område G klart skiller seg ut. Med tanke på jernbearbeiding kan vi derfor se bort fra område G. Område A og F har ikke medført sterk fargepåvirkning av underliggende sand og grus, som for områdene B og C, men inneholder som disse jernholdig slagg og jern. Område E ligger midt i et større område med sirkelrund avgrensing av steiner, og under disse er det klar avgrensing av det rødgule sand/gruslaget. Steinene som omga det tilsynelatende lille ildstedet område E var kranset av et tynt grått gruslag. Hvis aktiviteter i dette ildstedet har bidratt til den underliggende røde grusen, har varmepåvirkningen skjedd nedover og ikke utover.
Område D skiller seg også ut. Her har vært en grop på innsiden av vollen med en kanal sørover og som ledet svakt oppover og ut av vollen. Det forsto vi en regnværs dag under utgravningen når vannet rant inn og ikke ut av gropen. Gropen er ikke konstruert for å magasinere vann, og kanalen skulle dermed ikke lede vann inn i den. Derimot kan den lede luft inn. At det har vært ild i gropen er det ikke tvil om, og ved overgang grop/kanal lå det mye meget hardt brent stein. I en blesterovn ligger der oftest slaggrester igjen i bunnen, det gjorde det ikke her. I gropen lå det mye hardt brent stein, og disse har trolig vært innvendige ”vegger” eller en form for overliggende kappe.
Det er mer nærliggende å tro at her har foregått smiing. En funntype som direkte kan relateres til smivirksomhet, er glødeskall. Dette er som en tynn hinne som dannes på utsiden av jernet ved gløding og må fjernes. Dette blir små, millimeterstore partikler, og er vanskelig å finne. Imidlertid fant vi et par ørsmå biter på Hella, men i det blandede utkastområdet i skråningen vest for område D. Det er derfor umulig å si hvilket ildsted det kom fra.
I hele vollområdet for øvrig, lå det biter av brent leire. Disse kan ha vært rester etter foring rundt ildstedene. Hvis de små ildstedene skal oppnå den nødvendige sterke varme for smiling, må de ha hatt en form for luftekanal.
Gropen K5/01 ser ut til å ha vært fylt flere ganger, for i profilen ser man en senere nedgraving som er fylt med teglstein. Denne nedgravingen fortsetter østover, og henger sammen med nedgravingen med tegl vi fant i felt HII i 1999. Tegl må ha vært fraktet til Hella, og har kanskje vært et yngre overbygg/kanting av en smiekonstruksjon.

Jernbearbeiding

Hvor direkte smibart jernet var når det kom til Hella, vet vi ikke. Der var mange funn av små udefinerebare jernbiter, men for lite til å si noe om type og omfang av råstoff. De mange funn av klinknagler, båtsøm, kan tilsi at her har vært smidd nagler. Funn av nagler i ildsteder kan tilsi at man har brukt en gammel båt som brensel, eller at man bevisst har brent båtrester for så å rake ut naglene fra glørne etterpå slik at de kan smies på nytt. Ved undersøkelsene i Baglergaten 2/4 i Tønsberg, ble det til sammenligning funnet en del nagler i ildstedene der smedene har holdt til. Man ser for øvrig om det er brukte nagler hvis klinkplaten fremdeles sitter på. Ofte er nagler så rustne og fragmentariske at det er vanskelig å si noe om plate, men på Hella har vi nagler som med sikkerhet har plate i relasjon til område E…
Metodisk sett har smiing endret seg lite fra jernalder og fremover i tid. Det er stort sett samme teknikker og redskaper som brukes. Imidlertid er smier i utmarksområder meget sjeldent å finne, uansett alder. Vi har derfor gjort viktige funn på Hella, samtidig som det nå gjenstår mye arbeid for å forstå mer av aktivitetene her. Det må ikke minst arbeides videre sammen med forskere som er spesialister på jernfremstilling og —bearbeiding. Spesielt må vi se nærmere på den røde grusen og slagget: En del av slagget har spesiell form, og kanskje kan vi få hjelp av eksperter til å si noe om prosessen som har medført at slagget har fått sin form og sammensetning.
Tidligere undersøkelser av slagg og deres arkeologiske sammenheng har vist at det ikke skal så mye utrustning til for å kunne smi. Resten etter en smie kan bestå av et ildsted på bakken. I tillegg har man hatt lufttilførsel via en kanal og blåsebelg, en ambolt, tilgang til væske for herdingen av jernet og de nødvendige redskaper – som sjelden etterlater seg spor.

Datering

Så har vi til slutt spørsmålet om når aktivitetene på vollen har funnet sted. Som beskrevet over kunne ingen av gjenstandene benyttes til å datere aktivitetene i selve vollen. Det ble sendt inn kullprøver til datering ved Laboratoriet for radiologisk datering i Trondheim, og derfra ble prøvene videresendt til Uppsala for datering med akselerator. Vi har ventet på resultater, og i skrivende stund har vi nettopp mottatt 14-C dateringer fra to kullområder: 1: fra område C (se L9/99 ganske langt til venstre på figur 4). Dette var faktisk den aller første kullflekken vi traff på når vi startet opp i 1999: Dateringen sier 660 +/- 70 år før nåtid, det vil si AD1290 – 1400 og derved middelalder. Det andre resultatet vi har fått er fra område A, det vil si på/i utkanten av vollen. Dateringen er 420+/- 50 før nåtid, det vil si AD1440–1610, senmiddelalder/overgang til såkalt etterreformatorisk tid.
Dateringene viser at stedet har vært i bruk over tid, og i hvert fall under middelalderen. Når vollen ble anlagt og de første aktiviteter knyttet til vollen fant sted, vet vi ikke, fordi vi enda ikke har resultater fra de nedre og eldste kullområdene. Det er for øvrig meget sjelden at det foregår arkeologiske undersøkelser av middelalderlokaliteter utenfor byene, så undersøkelsene på Hella har i så måte gitt unike resultater.

Konklusjon og teorier

Plassering av smie og annen virksomhet i sjøkanten viser at området har vært et kommunikasjonspunkt: Stedet var ikke egnet for gjennomfartsferdsel med mindre ferdselen fra land knyttes til sjøen og derved båtanløp og havn.
Aktivitetene på vollen ved stranden bør også ses i sammenheng med annen bruk av Hella-området. Som nevnt innledningsvis er det i dagens skogsområde øst for gravfeltet registrert dyrkningsspor, boplassområde og hulvei som ikke har klar sammenheng med gravfeltet. Har kanskje gårdsdriften her oppe vært samtidig med smievirksomheten på vollen ved stranden? Har det vært båtbyggeri her og vil undersøkelsene i sjøen kunne si noe om dette? Er det spor etter en båtsmed vi har funnet?

Dette er meget spennende utgangspunkt for det videre arbeide med våre resultater og kanskje ytterligere undersøkelser på Hella. I en dansk beskrivelse av middelaldersmeden står det: ”Smedesporene giver os følgende billede af den middelalderlige smed: siddende på hug over en esse på jorden, med en hjælper til at betjene en hånd- eller foddreve blåsebælg. Ved sin side – også på jorden – har han haft ambolt, værktøj og råmaterialer, foruden vædske i et kar eller tønde til hærdning”.

Litteratur:

Berre, Ivar 1985 (red): Fra malm i myra til stål i smia. Artikkelsamling om det utvida skoleprosjektet ”Jarnvinna” ved Skogn ungdomsskole.
Gansum, Terje 2001: Trådene samles i Hella. Njotarøy. Årsskrift 2001. Nøtterøy Historielag.
Narmo, Lars Erik 1997: Jernvinne, smie og kullproduksjon i Østerdalen. Varia 43. Universitetets Oldsaksamling.
Nyholm, Tove 1986. Smedning med jern i dansk middelalder. Hovedfagspeciale i Middelalderarkæologi. Upublisert. Årskortnummer 762315.
Det rettes en takk til de som har vært med på å grave på Hella, som har brukt av sin fritid og deltatt med entusiasme og dyktighet: Terje Gansum, Isabel Johansen, Lise Marie Bye Johansen, Tom Skarre, Kjersti Nielsen, Kaare Bergløff, Are Mikkelsen og ikke minst Jorunn Thomassen, som ledet arbeidet i felt 2001.