Hella-Skjærsnes — gammel og glemt fergeforbindelse

Johs. Kvaal Grepstad – Njotarøy 1993

Nøttlendingene har til alle tider – inntil broene kom – vært avhengige av sjøen og– båten når det gjelder forbindelsen med nabokommunene og fastlandet. Vi ser da bort fra de strenge vintrene da fjord og sund var islagte så «isveien» kunne nyttes som «landevei».

Øya vår har gjennom hundrevis av år hatt to faste, godkjente fergesteder – Kjøpmannskjær i Vrengen og Hella i Vestfjorden. Av disse to er det utvilsomt den faste forbindelsen Hella -Skjærsnes den minst kjente. Gjennom flere hundre år har denne fergeforbindelsen muliggjort direkte kommunikasjon mellom Nøtterøy og Stokke. Ja, vi må vel kunne anta at alt lenge før regelmessig fergetrafikk ble satt i gang, har Hella vært nyttet som overfartssted til Stokke. Det er jo godtgjort at det meget tidlig har vært bosetting både i Hella og i Nedre Skjærsnes. Gravhaugene som er unnet på begge sider av fjorden, tyder jo på det.

Fjorden er dessuten her relativt smal, ca. 400 meter bred, og på begge strandsteder har «tråkk» og siden gamle bygdeveier kunnet føre trafikken videre. På Stokkesiden gikk veien vestover forbi Tufte og så sydover til Melsomvik, og på Nøtterøysiden førte den de ca. 1,3 km fram til kirken hvor den møtte bygdeveien langsetter Nøtterøy – fra Kanalen til Sevika og senere Kjøpmannskjær.

«Flytning over tjodelver»

De første viktige bestemmelser om fergefarten her på Østlandet finner vi i Magnus Lagabøters Landslov av 1274. Loven har et eget kapitel om fergesteder og fergeplikt – kap. 47 «Om folks flytning over tjodelver». Her slås det bl.a. fast at det er eieren av nærmeste gård til fergestedet som har plikt til å sørge for fergemann, og at bygdefolket i fellesskap skal holde båt. Alle som vil ferges over, skal betale fergepenger – såkalt «Almenningsfær». For fergen Hella – Skjærsnes var det gården Vestre Nøtterø som ble tillagt plikten til å sørge for fergedriften. Etter hvert ble fergedriften lagt inn under offentlig tilsyn av lensmann, fogd og senere veivesenets overinspektør. Disse ble i tur og orden tilpliktet å påse at det ble ansatt fergemann som måtte bo ved fergestedet og som holdt seg i beredskap dag og natt.

Fergemannsdynasti

I Lorens Bergs Nøtterø-bok kan vi finne navngitt rekken av fergemenn i Hella helt tilbake til 1645. Da var det en kar ved navn Lars Peterssøn Krabbe som innehadde fergemannsjobben. Jobben som fergemann gikk gjerne i arv fra far til sønn. Lorens Berg forteller således at fra fergemann Nils Olssøn som var født i Hella i 1704 – og som ble regnet som fergemann ca. 1730 – nedstammer det faktisk et «fergemannsdynasti» som strekker seg over hele seks generasjoner.

Fergemannsjobben var neppe regnet som en særlig attraktiv stilling, men den sikret vel en nødtørftig levemåte. En vesentlig del av fergetrafikken var nok korntransporten fra Nøtterøybygdas bønder til møllene i Melsomvik og så meltransporten tilbake igjen. I Melsomvik nyttet man tidlig vannfallet fra Akersvannet som drivkraft for møllevirksomhet, mens sikker mølledrift på Nøtterøy kom i gang langt, langt senere enn i Stokke.

«Fornødne Logementer»

Det gikk ellers noe opp og ned med fergedriften. Således vet vi at omkring 1800 lå den fullstendig nede. Årsaken var at daværende fergemann Henrik Nilssøn Hellen,- som var kommet godt opp i årene, 71 år gammel, ved et uhell hadde mistet fergen. Både i Stokke og i Nøtterøy var man ivrige og interesserte i å få fergedriften i gang igjen. I Nøtterøybokas kulturbind av Helge Paulsen fortelles det om anstrengelsene for å få driften i gang igien, bl.a. om det brevet, datert 10/12-1800 som de fem Nøtterøyboerne Lars Evensen, Christen Evensen, Peder Gunnestad, A.C. Stangebye og Hans Sørensen sendte til grevskapets overinspektør.
Så dør den gamle fergemannen i 1801. Ny båt blir anskaffet og sønnen, Erik Henriksen, tar over fergedriften. Han oppnår også – ved bevilling av 8/5-1802 – rett til å opprette et gjestgiveri der i Hella for å kunne tilby «de Reisende med fornødne Logementer samt Spise og Drikkevare til Nødtørftighet og for en billig Betaling sammestæds betiene.» Noen særlig stor biinntekt kunne dette gjestgiveriet neppe gi fergemannen da det til bevillingen var knyttet den betingelse at gjestgiveriet bare var «for Reisende» og at det «skal aldeles være forbudt at holde Kro for Sognets Bønder eller andre av Almuen.»

Økende trafikk

Som Helge Paulsen videre anfører, synes fergetrafikken å ha tatt seg noe opp utover første halvdel av 1800-tallet. Ved kgl.res. av 4/4-1846 ble det fastsatt følgende takster for oversettingen:

Av denne detaljerte taksttabell må en vel kunne slutte at det har vært en ganske variert oversetting, selv om kornfrakten nok fortsatt var dominerende. Ellers gikk jo for beboerne av den syd-vestre delen av Stokke den absolutt korteste veien til Tønsberg over Skjærsnes – Hella. Det er også verdt å merke seg at utover i 1800-årene var det fra Stokkesiden endel trafikk over Hella til og fra de sel- og hvalfangstskutene som i disse årene hadde sin faste stasjon i Sevika i Vrengensundet. Vi har jo ingen statistikk over overfartstrafikken, men en viss indikasjon får vi gjennom de opplysninger som fergemann K. Gundersen gir i sin søknad av desember 1849, der han ber om å få avstått «et ungt værnepliktig mannskap som Sundkarl». Han anfører her at ferdselen er meget ujevn. Enkelte dager kan det gå 4 til 6 hester over og til andre tider kan det gå inntil 25-30, og da må han leie hjelp. I sin positive påtegning på søknaden bekrefter lensmannen fergemannens anførsler. Han legger til at det årlig i den tid fjorden er åpen, fraktes omtrent 1.500 til 1.600 hester, altså en betydelig overfart bare av hester. Indredepartementet innvilget da også i 1850 søknaden, og Hella fikk «sin vernepliktige Sundkarl».

Isen

Isen var klart et problem for fergedriften. I strenge isvintre kunne den hindre vanlig drift til langt utover våren. I Nøtterøy-boka, bind II, forteller således eieren av S. Tokenes, skipsreder H. Foden, om hvorledes hans «tjenestedreng» så sent som den 4. mai 1881 «kjørte på isen over fra Hella til Skjærsnes». Fergemannen hadde forøvrig plikt til «at ledsage Fodgjængere» over isen og sette dem i pram når det var råk. I 1910 kostet slik ledsagelse 15 øre om dagen og 30 øre om natten. På begge sider av sundet ble det om vinteren vanligvis satt opp en plakat som fortalte om isens tilstand.

Ringeapparatsaken

I begynnelsen av 1900-tallet gikk det nok noe tilbake med trafikken over sundet. I 1906 søkte derfor daværende fergemann Ole Olsen Vadum, som da hadde vært fergemann i Hella i hele 31 år, amtet om en årlig godtgjørelse stor kr. 100. Amtet forela først saken for Nøtterøy og Stokke herredsstyrer med forespørsel om de var villige til å delta i «Udgifterne ved Fergemandens Aflønning», noe begge kommuner avslo. Begrunnelsen for avslagene var temmelig likelydende. Fra Nøtterøy het det «at det visstnok er meget faa av Nøtterøy Indvaanere der benytter Færgestedet,» og fra Stokke herredsstyre at «Færdselen over Færgestedet har liden Interesse for Stokke som Byvei.» Men begge herredsstyrer presiserte at nedleggelse an «dette gamle Færgested kunne det ikke være tale om.» De anbefalte derfor at amtet burde yte et passende bidrag. Da fergemannen fikk beskjed om herredsstyrenes avslag, frafalt han kravet om årlig godtgjørelse, men reiste krav om at det ble anlagt og vedlikeholdt en ringeledning over sundet og anskaffet et ringapparat. Behovet for et ringeapparat ble begrunnet med at når man fra Stokkesiden skulle ha fergeskyss, måtte man rope over sundet. Som før nevnt, er sundet her ca. 400 meter bredt og fergemannen bodde dessuten ca. 100 meter opp fra stranda. Det hadde derfor lenge vært klaget over at ropene ikke ble hørt, særlig ved storm og uvær. At fergemannen nå var blitt en relativt gammel mann, kan vel også ha innvirket på hørselsmuligheten. Amtsingeniøren var positiv til forslaget. Etter innhentet kostnadsoverslag ville det hele komme på kr 460, som etter hans mening burde deles med en halvpart på amtskommunen og den andre halvparten på kommunene Nøtterøy og Stokke til sammen, og at de to kommunene måtte ta på seg «det fremtidige Vedligehold af Ringeapparatet.» Begge kommuner erklærte seg villige til å ta sin del av anskaffelsesutgiftene, men de var uvillige til å ta på seg vedlikeholdet. I sin innstilling til amtstinget foreslo derfor amtmannen at amtskommunen foruten å utrede sin del på kr. 260 også skulle ta over «Udgifterne til Apparatets fremtidige Vedligehold». I begrunnelsen for forslaget anfører amtmannen at «Anskaffelse af et Ringeapparat ved Hella Færgested vil blive af stor Lettelse saavel for Færgemanden, især om natten, som for de Reisende. Lendsmanden i Nøtterø har derfor ogsaa udtalt at han finder en saadan Foranstaltning meget ønskelig.»
Til tross for denne positive innstilling fra amtmannen ble amtstingets ensstemmige vedtak: «Amtstinget finder for Tiden ikke at kunne bidrage noget til Ringeapparat ved Færgestedet Hella.» Slik endte «Ringeapparatsaken».

Oppkjørselsbroer

1908 ble det så fra Stokke kommunes side tatt initiativ til, som det het «Forbedring af. Forholdene ved Færgestedet Hella, spesielt hvad Oppkjørselen fra og til Færgen angaar.» Man vedtok å søke amtet om bevilgning til å anskaffe et par oppkjørselsbroer og å bekoste oppføringen av broene mot at Stokke og Nøtterø tok på seg vedlikeholdet av hver sin bro. Etter foretatt befaring anbefalte amtsingeniøren «at der av Amtskassen maa bli bevilget Midler til Opførelse av 2 Opkjørselsbroer, en ved hvert Land» på betingelse av at Nøtterø og Stokke herreder overtar framtidig vedlikehold av «Opkjørslene».
Amtmannen var enig med amtsingeniøren, og amtstinget fattet vedtak i samsvar med amtsingeniørens innstilling, og fergestedet fikk sine oppkjørselsbroer.

Fergemannens avlønning

Trafikken over sundet fortsatte sin nedadgående tendens med derav følgende nedgang i fergemannens fortjeneste. Amtet, som jo hadde tilsynet med fergetrafikken, ble selvsagt oppmerksom på forholdet. I amtets budsjett for 1913 finner vi derfor følgende post som ble vedtatt av amtstinget: «Som lønn til færgemannen ved Hella færgested ved Nøterø bevilges for terminen 1 juli 1913 – 30/6 1914 kr. 125.- på betingelse av
a) at Nøterø og Stokke herreder yder et tilskudd til færgemandens lønn, hver kr. 50.-, aarlig fra 1/1 1913 at regne
b) at utgifter til strandplads med baatopsæt m.v. udredes av færgemannen».
Denne betingelse gikk de to kommuner med på.

Ny fergetrosse

1918 søkte fergemann Olsen Nøtterø herredsstyre om bevilgning til en ny fergetrosse, da den gamle trossa var svært medtatt og ifølge vedlagt bevitnelse fra herrene Lauritz Larsen og Johannes Johansen ikke lot seg reparere. Ny trosse var kostnadsregnet til kr. 800.-. Herredsstyret bevilget kr. 350.- og med det vanlige forbehold vedrørende fergeforbindelsen «paa betingelse av at Stokke bevilger et tilsvarende beløp». Vedtaket hadde ellers følgende tillegg: «man finder at færgemanden, der har vedligeholdsplikt, selv maa delta med kr. 100.-»
Stokke herredsstyre bevilget imidlertid bare kr. 250.- under henvisning til at hovedveien Melsomvik – Auli bru nå var kommet under arbeid slik at fergeforbindelsen av den grunn var av mindre interesse for kommunen. En får håpe at det bevilgede beløp, tilsammen kr. 600.- + kr. 100.- i egenandel, strakk til for en ny trosse.

Pensjonssaken

Så året etter, i 1919, etter hele 43 års tjeneste som fergemann, sa Ole Olsen opp sin stilling og søkte samtidig om pensjon fra de to berørte kommuner og fylkeskommunen. Nøtterøy og Stokke herredsstyrer bevilget ham henholdsvis kr. 150.- og kr. 100.- på betingelse av at fylkeskommnunen ytet et pensjonsbeløp svarende til de to herreders samlede bidrag. Fylkeskommunen avslo imidlertid å gi noe bidrag med den begrunnelse at fylkeskommunen her ikke hadde noen pensjonsplikt og at spørsmålet derfor var den «uvedkommende». I fylkesmannens forelegg til tinget heter det dog: «Ole Olsen har i mange år vært funktionær i de to herreders tjeneste og dermed i den fælles samfærdsels tjeneste, og jeg kunde nok unde ham en støtte paa sine gamle dage. Saadan bør han faa av de nævnt kommuner.»
Kommunene fulgte oppfordringen og bevilget «færgemand Ole Olsen. Hella, en aarlig pension stor kr. 300.-.

Kommunene overtar fergedriften

Interessen for å opprettholde fergedriften var fortsatt til stede. I 1919 overtar derfor Nøtterø og Stokke kommuner fergedriften. De kjøper fergen av fergemann Ole Olsen for kr. 2.100.- og lyser ledig fergemannsstilling med en fast godtgjørelsen, stor kr. 250.- pr. år. Som ny fergemann ble ansatt P. Pedersen fra Vear. For å bedre økonomien søkte de to eierkommunene om å få øke oversettingstakstene. Dette gikk Vestfold fylkes veistyre med på. Ved vedtak av 11/4 1922 fastsatte veistyret følgende takster «for oversetting i Hella Sundsted»:

Alle takster gjelder for tur (en vei).
Natt-takstene gjelder mellem kl 9 aften og 6 Morgen

Til tross for disse økte takster viste det seg temmelig omgående at fergedriften ikke lenger hadde livets rett. Nøtterø hadde i 1920 fått sin nye bygdemølle ved Lofterød, og Stokke hadde fått ferdig sin nye vei fra Melsomvik over Tufte – Vear til Auli elv. Denne veien ble åpnet i 1922. Begge kommuners interesse for fergedriften Hella – Skjærsnes var derfor sterkt svekket. Riktignok var det fortsatt endel trafikk over sundet. Statistikken over fergetrafikken for tidsrommet 20/4 – 19/11 1922 viser at det ble fraktet 265 kjøretøyer (hestekjøretøyer og bil) og 708 personer over sundet. Utfra de nye, fastsatte takster kalkulerte man med en inntekt på ca. kr. 1.000 for året. I tillegg kom så de to kommunenes og fylkeskommunens samlede lønnstilskudd stort kr. 500,-. Men dette var altså for lite til at kommunene fant å kunne opprettholde fergedriften. I 1923 fattet derfor Nøtterø og Stokke herredsstyrer enstemmige vedtak om å henstille til fylkesveistyret å nedlegge fergestedet. Ved fylkesveistyrets vedtak av 23/2 1923 ble så fergestedet Hella – Skjærsnes lagt ned og fergemannen oppsagt.

Dermed var det satt en endelig sluttstrek for denne århundrelange faste, direkte forbindelseslinje mellom Nøtterøy og Stokke kommuner, og fergetrafikken ble overlatt til historien og glemselen.

Kilder:

Jarlsberg og Larviks Amtsforhandlinger
Lorens Bergs Nøtterøbok
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene.
Eilef Hellems etterlatte notater.
Herredsstyreprotokoller for Nøtterøy og Stokke.