Av én eller annen merkelig grunn blir byggevareforretningen på Husøy helt feilaktig kalt Maxbo Nøtterøy. Og kanskje burde det vel også blitt realiteten fra det kommende årsskiftet, siden Husøy på grunn av geografien naturlig skulle vært en del av Færder kommune, men sånn ble det ikke. Likevel – historien til det som etter hvert ble Maxbo på Husøy, er Nøtterøy-historie så god som noen annen.
– Av Tom Brodin – Njotarøy 2017
Vi skrur tida nesten hundre år tilbake, til en annonse i Tønsbergs Blad for lørdag den 27. juli 1918, der interesserte innbys til konstituerende generalforsamling og tegning av aksjer på overrettssakfører Sam. Meyers kontor i Tønsberg tre dager seinere. Selskapet «aktieindbydelsen» gjelder, er Medusa Waterproofing Company A.S.
Innbyderne er overrettssakfører Sam. Meyer, ingeniør E. H. Meyer, proprietær Karl Borge, som sto for tomta på Husøy, og ikke minst, ingeniør H. Hermansen i Hella.
TOK TEKNISK UTDANNELSE I USA OG HORTEN
Den første H-en sto for Herman, og barnebarnet Geir kan fortelle at han var født den 7. november 1877 og ikke engang hadde fylt femten da han brøt opp fra Hella og dro til Amerika. – Det var dårlige tider, forteller Geir, – så det var nøden som tvang bestefar til å reise, og da han ankom Ellis Island, inngangsporten til drømmenes Amerika, var det med én daler i lomma og bestemoras hatt på hodet.
Geir finner fram «Nøtterøyboka» og leser om bestefaren i avsnittet om Heim, dagens Kirkeveien 180 i Elgestadkrysset, som Herman Hermansen kjøpte for 33.000 kroner i 1920. Der står det at han tok teknisk utdannelse i Amerika, men at han kom tilbake og utdannet seg videre på «Tekniker’n» i Horten fra 1897 til 1899. Så gikk turen tilbake til USA og sementindustrien der, hvor han arbeidet fra 1905 til 1917, altså ett år før dannelsen av aksjeselskapet.
SUPERINTENDENT I OHIO
Som kjent trekker betong vann, og særlig i vinterkulda er dette en dårlig egenskap, som gjør at den blir ødelagt. Det var nok derfor spennende for potensielle aksjonærer å lese annonsen i Tønsbergs Blad om vidundermiddelet som ville gjøre betongen uimottagelig for fuktighet, og derfor ville være av stor betydning i byggingen av blant annet hus, fjøs, staller og betongskip. Kjekt var det nok også at de ikke trengte å tenke på å frakte materialene fra den andre siden av kloden, siden «de nødvendige raamaterialer kan erholdes i landet».
I annonsen kan vi også lese at Hermansen, som skulle ha stillingen som disponent og teknisk leder på Husø, ikke var noen «waterproofingens» hvemsomhelst, men superindendent i en av Amerikas største sementfabrikker i Ohio. Der hadde han hatt ansvaret for framstillingen av Medusapulveret, som var blitt oppfunnet av kjemikeren Newberry, mens han selv hadde tegnet maskinene.
HADDE TJENT GODT I AMERIKA
Aksjekapitalen ble satt til 100.000 kroner, fordelt på tjue aksjer. En protokoll, datert 30. juli, som Geir har tatt vare på, viser følgende aksjefordeling:
Ingeniør H. Hermansen – 3,
proprietær Karl Borge – 3,
overrettssakfører Sam. Meyer – 3,
ingeniør E. H. Meyer – 3,
kaptein Rolf Meyer – 3,
kontorchef Emil Evensen – 1,
overrettssakfører Arne Aas – 1,
Emil Levorsen – 1,
Thorleif Bache – 1,
Thv. Halvorsen – 1.
Tredje generasjon Medusa-Hermansen vet at bestefaren, da han kom tilbake fra Amerika rett før han fylte førti, var en holden mann.
– Det skyldtes ganske sikkert at Medusa-produktet var en kjempesuksess, mener han, og legger til at det ikke bare var et stoff som ble støpt inn i betong for å gjøre den vanntett, men også som tilsetting til en sementbasert maling.
– Bli med ned på bedriften, inviterer han, – så skal du få se selv.
EVIGVARENDE MALING?
Han viser fram den gamle, nå ganske slitte, kontorbygningen, som har stått der i 80 år.
– Men det er ikke noe å si på malingen, slår han fast og legger til at det lille toetasjes huset ble malt da det var nytt i 1937 og ikke er blitt malt siden (se hovedbildet).
– Det har rett og slett ikke vært nødvendig, konstaterer han stolt og forklarer at malingen trakk inn i betongen og ble en del av den i stedet for bare å legge seg som et lag på utsida, i motsetning til diverse murmalinger seinere, som stort sett har flasset av andre bygninger. Hvorfor det skjer, kan vi lese i ei av brosjyrene: «Oljemalinger forbinder seg med alkaliene i sementen og danner en såpeforbindelse som er oppløselig i vann og som vil forårsake at malingen skaller av.»
I den samme brosjyren anbefales Medusa-malingen særlig i kjellere, både utvendig og innvendig. Utvendig fordi den hindrer vanninntrenging inn i selve grunnmuren, innvendig fordi den «lyser opp og dekorerer veggene med et holdbart, vaskeekte belegg».
Eller, som det også står: «Vil gjøre en fuktig og muggen kjeller tørr, ren og lys». Med andre ord, et produkt mange kjellereiere kunne tenke seg også idag.
ET GODT MARKED PÅ ISLAND
Geir Hermansen opplyser at Medusa på Husø leverte betongtettingsprodukter og maling til hele landet. – Varene ble fraktet med båt langs kysten, forklarer han. Og legger til at de også solgte en god del på Island. – Jeg regner med at det kan stå noen hus der fortsatt, med vanntette kjellere og med Medusa-maling på veggene, tror han.
De prøvde seg forresten også i Spania, men uten at det ble noe av.
MEDUSA-EIMEN LÅ I LUFTA
– Hva er egentlig den kjemiske hemmeligheten bak den ekstreme holdbarheten i betong og maling tilsatt Medusa-pulver?
– Jeg husker ikke alle ingrediensene, sier Geir, som har hatt et forhold til Medusa på Husøy i alle år, først som guttunge i hælene på far Henry, onkelen Herman og bestefaren, så som trillebårkjører da han gikk på folkeskolen mens området ble fylt ut fra de opprinnelige seks til tredve mål, deretter som lastebilsjåfør i sommerferiene, før han startet på kontoret i 1967 og seinere fylte forskjellige roller i bedriften på Husø, hvor forresten femte generasjon var i full sving som sommervikar så seint som sist sommer.
– Det var i alle fall dyrefett og løskalk. Da alt var blandet, ble det kokt, minnes Geir og husker ennå lukta, som var velkjent både på Husø og Foynland, alt etter som hvilken vei vinden blåste. – «Nå kokær Åge», var en setning som gikk igjen, humrer han og supplerer med at Åge, med etternavnet Jacobsen, hadde ansvaret for produksjonen.
– Etterpå ble stoffet tørket til harde «kaker», som ble knust med handmakt før klumpene ble spadd inn i mølla.
– Det var en svær sylinder med rullestein inni. Steinene bidro til at klumpene ble til det fineste pulver, som ble pakket i sekker, minnes Geir. – Men, siden det var så veldig finkornet, var det ikke fritt for at det støva endel utover store deler av Husø, humrer han.
DETALJERT BRUKSANVISNING
Siden stoffet i liten grad tok til seg vann, understreker de gamle bruksanvisningene at det å blande pulveret med sement måtte gjøres veldig nøye, så det ble en enhetlig masse. Det måtte heller ikke foregå når det blåste, for da kunne pulveret forsvinne med vinden.
– Det var derfor veldig kjekt da det i 1926 ble et samarbeid med sementfabrikken i Brevik, forteller Geir. – Dette samarbeidet varte til 1957.
Men når det så skulle tilsettes sand i blandingen ute på byggeplassene, var det strenge krav til denne for å oppnå et optimalt resultat. Sanden måtte ikke være for ensartet, samtidig som den ikke måtte være for grov eller inneholde for store mengder som var veldig fingradert.
GAMLE PRISLISTER
Da Dalen Portland Cementfabrikk i Brevik ikke lenger var med på laget og det derfor ikke var mulig å få tak i ferdigblandet Medusa-sement, var det heldigvis stort sett slutt på å blande mørtel med spade. Betongblanderne var kommet på markedet, så det var fortsatt et marked for Medusa-pulveret.
Ei gul prisliste fra 1977 forteller om 1200-grams pakker til knapt seks kroner og 35-kilos-sekker til drøye hundre – lappen. Begge summene var utsalgspris til forbrukerne, inkludert moms. Pulveret skulle utgjøre 2-2,5 prosent av totalen.
Vi finner også den sementbaserte malingen i pulverform, i ti ulike farver, i prislista. Den viser at en 25-kilossekk kostet 75 kroner, noe som betyr en kvadratmeterpris på noe over ei krone, forutsatt at veggen var helt jevnt pusset og at det holdt med ett strøk. Ikke noe å si på, heller ikke med en førti år gammel kroneverdi, og særlig når vi tar med i betraktningen at malingen var «evigvarende»…
VANSKELIG KRIGSTID
Tilbake til byggevarene som vi startet med innledningsvis. Salg av annet enn Medusa-produkter ble det ikke før i 1931, da sønnene Herman og Henry kom inn i bedriften, først sand og forskjellige tegl- steinsprodukter, før trelast også ble en del av sortimentet i 1935. Ifølge en særoppgave som Henrys barnebarn Pål Schiøtz Henriksen skrev på videregående, gikk trelasthandelen så det suste fram til krigen. Men fordi trelasthandlere måtte være medlemmer av Trelasthandlernes Landsforening og forplikte seg til å selge til fienden, ble det slutt på denne handelen i fem år. Så det ble dårlige tider for Medusa. Helt problemfritt var det forresten ikke etter krigen heller. Dette avsnittet fra særoppgaven til Pål forteller om et tungrodd og kranglete norsk etterkrigsbyråkrati:
«2. mars 1948 brant fabrikkbygningen. Noen avbruddsforsikring var ikke tegnet, så det var best å få bygd opp fabrikken så fort som mulig. Fylkesforsyningsnemnda ble varslet om byggeplanene, men å vente på byggetillatelse ville ta minst et år. En slik økonomisk belastning ville ikke selskapet kunne makte, så man satte straks i gang. Fabrikken ble gjenoppbygd i løpet av tre måneder etter stor innsats fra de ansatte og byggmestere. Samme dag som maskinene startet og produksjonen ble gjenopptatt, kom politiet med et mulktforelegg som min oldefar til stor forargelse måtte betale. Han syntes han heller burde vært premiert for å komme raskt i gang, slik at skadene ikke ble for store. Mulkten var på 500 kroner.»
KORT HISTORIKK
Som nevnt, kom sønnene inn i bedriften som unge menn helt i starten på 1930- tallet. Men Herman, som var født i 1906, døde allerede i 1953, så da Herman senior døde to år seinere, var det den 42 år gamle Henry som overtok hele ansvaret.
– Far var forresten født i Ohio og drømte hele livet om å komme en tur tilbake dit. Men det ble aldri noe av, opplyser Geir, som understreker at faren var veldig opptatt av at det skulle være et godt arbeidsmiljø på Medusa.
– Han hadde en klar sosial samvittighet, sier Geir og mener at Medusa var en bedrift som tok godt vare på de ansatte. Til gjengjeld hadde vi en veldig stabil arbeidskraft, som sto på helt til de ble pensjonister.
Så tar han en kjapp oppsummering av den videre historikken:
– I 1980 kjøpte vi Tjøme Bygg og Trelast. Både denne og resten av Medusa solgte vi så til Ilebrekke Sag og Bygg i 1998, sammen med halve tomta. Seinere har Ilebrekke-Carlsen kjøpt resten av tomta også, og nå planlegges det seksti boliger der. Geir Hermansen har vel ikke helt trua på det, men alle historieinteresserte kan jo håpe at Carlsen kan klare å integrere den historiske kontorbygningen i prosjektet, og at vi på den måten vil få muligheten til å oppleve den unike Medusa-kvaliteten i mange tiår framover. Alle de tre byggevareforretningene, på Husø, Tjøme og Ilebrekke leies nå ut til Maxbo.
Så får vi se hva som skjer på jordet ved brannstasjonen på Borgheim, om det blir en utbygging av næring og leiligheter og om Maxbo flytter dit. Først da blir det korrekt å kalle det for Maxbo Nøtterøy.
Hermans heltedåd på isen utenfor Hella
«31. desember 1918 falt to gutter fra Fagervik gjennom isen på Hellabukta», kan vi lese i «Nøtterøyboka». Fagervik er den flotte eiendommen med det staselige gule huset helt sør i bukta.
«På deres rop om hjelp kom først den enes mor og tante til med et tau, men de gikk også gjennom isen. En mann kom til med en kjelke, men det gikk ikke bedre med ham. Hermansen, som hadde holdt seg i ro en tid på grunn av et benbrudd, kom nå til med en øks og et langt tau. Han ålet seg ut på isen så langt at han fant den sikker og slo øksa i isen til fotfeste. Nå slengte han den ene enden av tauet ut til dem som lå og fløt i sjøen. Med hjelp av folk inne på stranda fikk Hermansen trukket de fem i land, én etter én. For denne redning ble han i 1919 tildelt medaljen for edel dåd.»
Legg inn en kommentar