Herren til «Linde» Ølbrygger og hvalpionér

Øystein Sårheim: (Njotarøy 1993)

Hvem var han, Johan Gmeiner – mannen som i flere decennier satte sitt preg på– Tønsbergs forretnings- og finansliv, hvalpionéren, katolikken med hemmelig Rolls Royce, mannen som gikk lange omveier for å spare 5 øre på barberingen, han som bodde i Ørsnesalléen og her bygget herskapsboligen Linde?

Når en kommer til Kanalbroen og svinger av mot øst, møter en snart Ørsnesalléen. Den går i en svak stigning oppover mot Teie torv. Alléen består av store, gamle trær, og på begge sider ligger solide, rommelige eneboliger bygget i begynnelsen av dette århundre og med store hager, som forteller om velstående beboere. Rederiet Wilh. Wilhelmsen grunnla sin virksomhet i Tønsberg i 1861 og flyttet i 1902 til Nøtterøy der det i mange år hadde sitt kontor oppe i Ørsnesalléen. Familiene i Ørsnesalléen , som var tilknyttet shipping og hvalfangst, var også ganske pengesterke. Det ble blant folk sagt at i 1920-30-årene kom 1/4-part av Nøtterøys skatteinntekter fra Ørsnesområdet.

En av dem som bygget seg hus i Ørsnesalléen i 1920-årene, var direktør Johan Gmeiner. Han var da tilknyttet hvalfangst og meget formuende. Han var nok i sin tid Nøtterøys rikeste mann. Gmeiner var en ledende skikkelse i Vestfolds industri- og hvalfangstforetagender, som alle skulle bli av vital betydning for dette distrikt. Han var bosatt på Nøtterøy i de siste 25 år av sitt liv.

Familie – utdannelse

Johan Gmeiner var født i Kristiania i 1858. Hans far var tysk. Gmeiner utdannet seg som ingeniør ved Kristiania tekniske skole i årene 1873-76. Han besøkte etter flerårig praktisk utdannelse Tysklands fornemste bryggeriskole, Weihenstephan. Han ble så bryggerimester ved Tangen Bryggeri i Drammen og Egers Brygeri i Kristiania. Han giftet seg i 1893 med Wilhelmina Sebina Riileker, datter av en tysk bryggerieier i Arvika i Sverige. Hun døde i 1926. Ekteskapet var barnløst.

Bryggerimester

1879 kom Gmeiner som 21-åring til Tønsberg og ble bryggerimester og disponent for Tønsberg Bryggeri – en stilling han hadde helt til 1914.
I hans kontrakt med Tønsberg Bryggeri står det at han skulle ha en årsgasje på kr. 2.000.-samt 10% av bryggeriets fortjeneste. Gasjen og prosenten garantertes å utgjøre minimum kr. 4.000.- Dessuten erholdtes fritt hus, lys, brenne -og øl. Under Gmeiners ledelse fikk bryggeriet et sterkt oppsving, og det kom snart til å innta en fremskutt plass blant landets provinsbryggerier, både hva rennomé og og produksjonens størrelse angikk. Bryggeriet syselsatte gjennomsnittlig 50 mannlige og 10 kvinnelige arbeidere hele året rundt. I 1894 ble det etter forslag av bryggerimester Gmeiner opprettet en mineralvannfabrikk.
I 1903 ble gården Teie med tilgrensende skog innkjøpt, hovedsaklig for å få full rådighet over det felt som bryggeriets vannverk fikk sitt vann fra.

Gunda forteller

Gunda Christiansen, som var kontordame ved Tønsberg Bryggeri fra århundreskiftet, arbeidet under tre direktører: Johan Gmeiner, H. Cappelen og Theo Holmsen. Hun forteller i et intervju med Gambrinus i «Tønsbergs Blad» at det var patriarkalske forhold i Gmeiners tid.
Han var en type som alltid gikk i arbeidsklær og tretøfler, og han sjenerte seg ikke for å gå i det antrekket. Han og hans svenske frue, som var veldig snill, bodde på Teie hovedgård.
Gunda Christensen ble alltid bedt til middag når det var dårlig vær, så hun skulle slippe å gå til sitt hjem i byen i middagspausen. Arbeidstiden var delt med to timers middagspause. Hvis det var riktig dårlig vær, ble hun hentet til Gmeiners med hest og vogn i middagspausen. Etter hennes utsagn var Gmeiner hyggelig og en fagmann på sin hals, og han likte å vise det.
Det fortelles at en gang fikk Gmeiner nyss om at noen av de ansatte stakk ølflasker gjennom et hull i gjerdet til tørste sjeler som sto utenfor og tigget. Gmeiner tok på seg gamle arbeidsklær, gikk utenfor gjerdet og stilte seg sammen med tiggerne. Da han hadde fått noen flasker, viste han hvem han var. Det ble selvfølgelig stor oppvask og dermed slutt på denne lekkasjen.
I disse årene ble det bare brygget øl om vinteren og Tønsberg Bryggeri sendte øl med båter til sørlandsbyene og Stavanger – ja, helt opp til Bergen. Isen ble hentet i Teiedammene.

Solgte også melk

Bryggeriet hadde kjøpt Teie gård, hvor det også i sin tid var stort gårdsbruk – 50 kuer var det i fjøset, og bryggeriet solgte også melk. Senere kom Grorudledningen, og bryggeriet trengte ikke lenger Teiedammene som vannforsyning.
Lønnen til arbeiderne var for hel eller halv dag. En voksen mann hadde kr. 14.40 i ukelønn. Var han fagutdannet, ble det litt mer. Men arbeiderne hadde sine egne hus, bl.a. utover Nøtterøy, og de fikk lån av bryggeriet. I 35 år var Gmeiner bryggeriets leder, og det ble i denne tiden drevet frem til anseelse og til et godt foretagende.

Inn i hvalfangsteventyret

I 1907 startet Gmeiners hovedinnsats som finansmann idet han deltok i opprettelsen av A/S Tønsbergs Hvalfangeri. Av alle Gmeiners gjøremål var hans arbeid i A/S Tønsbergs Hvalfangeri det som utvilsomt lå ham mest på hjertet. Det var selvsagt risikofylt å starte et hvalfangstselskap i disse årene.
Sammen med skipsreder Oscar Hytten og verksmester K. Ludv. Henriksen klarte direktør Gmeiner, som han nå kalte seg, å lose selskapet dyktig gjennom de første år. Hvalfangst i Nord-ishavet var en eldgammel næringsgren med rike tradisjoner. Den overhåndtagende beskatningen satte imidlertid et endelig punktum for fangsten i dette området.
Det skulle vise seg at Sydishavet bød på enorme forekomster som kunne utnyttes. av menn, som hadde mot og dyktighet til å ta en risiko. Fangstfeltet var Syd Georgia med to mindre hvalbåter og det flytende kokeri, dampskipet «Bucentaur», senere forkortet til «Busen». Det ble gitt tre fangstkonsesjoner, og A/S Tønsbergs Hvalfangeri fikk en av dem.
A/S Tønsbergs Hvalfangeris fremvekst til et av de store fangstselskaper var uløselig knyttet til dynastiet Sørensen/Berntsen, «Busen», landstasjonen Husvik Harbour, «Orwell» og senere flytende kokeri «Svend Foyn». Aksjekapitalen, som opprinnelig var på kr. 300.000, ble allerede i 1910 fordoblet, og stadig ble nye friaksjer utstedt.

Exit bryggeriet

Arbeidet som direktør i Tønsbergs Hvalfangeri tok etterhvert hele Gmeiners arbeidstid, og i 1914 forlot han stillingen som leder av Tønsberg Bryggeri. Han satt praktisk talt uavbrutt i den daglige ledelse av Tønsbergs Hvalfangeri helt til 1932.
Han sto også i spissen for dannelsen og bestyrelsen av Skipsselskapene Tønsberg Tank A/S, Skibsaksjeselskapet Havsten, Skipsaksjeselskapet Leiesten m.fl. Videre var han med i ledelsen av A/S Vallø Oljerafineri og østlandske Petroleumskompani. Han var også en av stifterne av De-No-Fa. I 30-årene ble Star Whaling Co.Ltd. startet, og Gmeiner satt som direksjonsmedlem i denne gruppen.
Da hvalfangsten ble gjenopptatt etter oppleggsåret 1931/32, ble det nybygde flytende kokeri «Svend Foyn» satt inn i den pelagiske fangsten. I 1930-årene trakk Gmeiner seg ut av den daglige ledelse, men fulgte driften på nært hold, og man kunne også i disse årene dra nytte av hans tekniske erfaring og finansielle innsikt.

Bank og kommune

Gmeiner hadde også interesse for Tønsbergs bankvesen. I 1870 ble Tønsbergs Privatbank dannet, som en naturlig følge av oppgangen i samfunnsøkonomien og dermed en øket pengeformidling. I årene 1900-1908 var Gmeiner medlem av bankens direksjon. Privatbanken utviklet seg etterhvert til å bli en meget betydelig pengeinstitusjon.
I 1917 ble Tønsbergs Industri og Sjøfartsbank A/S opprettet, og Gmeiner var representantskapets ordfører fra opprettelsen til 1936. I disse årene var Gmeiner daglig å se kjørende med sin hest og trille og med den grønnkledde kusken Rustad til Industribankens gård for å ta seg av sine gjøremål både i A/S Tønsbergs Hvalfangeri og i Industribanken.
Gmeiner tok seg også tid til å engasjere seg i kommunepolitikken i Tønsberg. Han ble således valgt inn i Tønsberg bystyre fra 1899 og satt i bystyret i 12 år. I 9 av disse årene satt han også i formannskapet. Han interesserte seg for byens bro og havn. Videre så han betydningen av å kunne øke tilgangen på vann fra mer fjerntliggende kilder. Gmeiner var medlem av Vannkomitéen som la frem forslag om anlegg av Grorudvannverket. Gmeiner, som på den tid var bryggerimester på Tønsberg Bryggeri, så betydningen av sikker vanntilførsel og vann av god kvalitet.

Ivrig katolikk

I 1920-årene fantes det vel neppe mer enn en håndfull katolske troende i hele Vestfold. I Tønsberg var det av norsk slekt bare en konvertitt. Johan Gmeiner og frue var katolikker. Katolikkene i byene i Vestfold sognet til St. Lauren-tiuskirken i Drammen.
I 1928 var tiden inne til å opprette en egen liten anneksmenighet i Tønsberg. Foranledningen kom da St. Elisabetsøstrenes Congreasjon i Norge opprettet og begynte å drive en spesialklinikk for øre-nese- og halspasienter i Tønsberg. Det tidligere Gjersøehus ble kjøpt av Elisabetsøstrene som innrettet bygningen til hospital, som senere fikk navnet St.Olavs klinikk. Videre skulle lages til et kapell for søstrene, og det skulle samtidig være sognekapell for katolikker i distriktet.
Eiendomskjøpet ble gjort med betydelig finansiell støtte av Gmeiner. Som den trofaste katolikk han var, ga Gmeiner de årene han levde store pengesummer, som gjorde det mulig å holde sykehuset, med 30 sykesenger, moderne operasjonsanlegg uten offentlig støtte, og den katolske virksomhet i gang. På en av sine utenlandsreiser fikk også Gmeiner besøke paven i Roma. Han var ofte i det katolske kapellet, og nonnene var også ofte på besøk i hans hjem på Nøtterøy.

«Linde» – hjemmet på Nøtterøy

Gmeiner bodde mesteparten av sin tid i Tønsberg by. Etterat han sluttet på bryggeriet, bodde han i Storgaten i Tønsberg. I slutten av forrige århundre var det en kjørevei der Ørsnesalléen i dag ligger. Omgivelsene var landlige, og skipsreder Otto Thoresen, som bodde på Rosanes gård, plantet trær på begge sider av veien – bjerketrær og noen asker. Disse vokste opp til å bli en vakker allé.
I 1921 ble bruksnummer 9 og 10, senere Ørsnesalléen 14, solgt av Wilh. Wilhelmsen til Gmeiner for kr. 30.000.- Her oppførte Gmeiner og frue en herskapelig hovedbygning og en sidebygning. Det ble også opparbeidet en stor hage.
Eiendommen fikk navnet «Linde». Her bodde Gmeiner til sin død i 1944. Boligen lå majestetisk til med flott utsikt over Træla. Bygningen hadde to fulle etasjer med karnapper og en stor veranda mot øst. Inngangspartiet på vestsiden av huset var av utsøkt tremateriale. Innvendig var det møblert med møbler av høy prisklasse. Det var eget biljardrom i annen etasje. Overalt var det smakfullt inventar og dype gulvtepper.
Etter at Gmeiners hustru døde, fikk han en husbestyrerinne, Juliane Johnsen. Hun bodde for seg selv i huset. Det var også en egen kokkepike. Hagen på Linde hadde praktfulle trær og en mengde frukttrær av alle slag. Blomsterbedene var et eget syn, særlig rosebedene. Gmeiner nøt å spasere i hagen sin og var veldig nøye med luking av bedene. Rustad, som hadde vært stallmester på bryggeriet, fulgte Gmeiner til Linde og ble kusk.

Rolls Royce

I sidebygningen var det stall og garasje. I annen etasje var det leilighet for kusken og en leilighet som ble leiet ut. Det var nok ikke mange som visste at Gmeiner hadde en bil i garasjen. En stor Rolls Royce sto der, men den ble lite brukt. I ledige stunder måtte kusken, som også måtte være sjåfør, stadig pusse på forniklingen på bilen. Hesten i stallen måtte ut i parken for å gresse. For å holde den i form tok kusken rideturer med den.

Gmeiner levde et stille liv på Linde. Han hadde bl.a. Vestfolds største frimerkesamling, og han satt ofte om kveldene og studerte sine frimerker. Serveringen om kvelden var vanligvis te og kjeks. Han kunne også tilbringe kveldene med å spille femkort, og da med fyrstikker istedenfor penger som innsats.
Gmeiner hadde ingen regelmessig omgang. Han holdt en viss avstand til andre. Men ungpikene i Ørsnesalléen hadde stor respekt for den gamle mannen, og de neide alltid dypt når han kjørte forbi.
Til Linde kom det noen ganger om sommeren besøk av fru Gmeiners familie i Arvika, og da ble noen av naboenes døtre invitert. Gmeiners frue hadde en nevø, Arthur Rülcker, og han bodde en tid i 30-årene på Linde. Han var også med «Svend Foyn» på hvalfangst. En gang ville han kjøpe seg motorsykkel, men Gmeiner sa nei. Han kunne greie seg med en vanlig tråsykkel. Arthur kjøpte motorsykkel, men da var det slutt med å bo på Linde. Som liten gutt bodde Odd Bugge på Linde to somre. Han var sønn av fru Gmeiners niese, gift med Einar Bugge.

Ivrig fisker

Gmeiner hadde en stor båt liggende ved Teglverksbryggen, og han likte å dra ut på fisketur. Han fikk ofte med seg en unggutt i nabolaget, Sverre Samuelsen, for å hjelpe seg med motoren, utstyr m.v. Harry Dahl husker at han som gutt fikk 5-10 øre for å hjelpe til med fortøyningen. Gmeiner ble også med andre på fisketur. Det var kontorsjef Sigurd Wang, hvalskytter Thorleif Borge, som eide en snekke, Bjarne Thorbjørnsen og grosserer Einar Bugge og hans tre gutter. Turene gikk ikke så langt ut, men Gmeiner satte stor pris på dem. Han likte at det nappet enten det var sypiker eller annen fisk. Hvitting var hans favoritt-fiskerett.
Om sommeren så ofte forbipasserende i Ørsnesalléen at Gmeiner satt foran huset på en stol og hugget ved. Han hadde da gjerne tøfler på seg. Han fikk bl.a. grener fra Kalvetangen, og han kuttet pinner som var nøyaktig like lange. Han så på vedhugging som mosjon. Ellers var Gmeiner en hyppig gjest på barneforestillingene på Tønsberg kino.
Gmeiner ble et fast trekk i bybildet i Tønsberg der han kom på sin daglige tur nedover Ørsnesalléen,  over Kanalbroen og oppover Storgaten, kjørende i sin trille – om sommeren iført lys sommerjakke og stråhatt. Han hadde alltid spaserstokken med seg. Han var vanligvis hyggelig, men kunne være kvass av og til. Det gikk fort over, og han ba alltid om unnskyldning hvis han hadde gjort noe feil.

Forsiktig og bestemt

Det sies at det vel aldri har levet en mann som med slik ærbødighet behandlet de små skillinger.
Det går da også mange historier om hvor forsiktig Gmeiner kunne være. Han hadde funnet ut at når han skulle barberes, betalte han 5 øre mindre hos frisørmester Svensson, og han tok da omveien om Øvre Langgate istedenfor til andre som kanskje lå mer laglig til, men tok 5 øre mer.
Han var også svært nøye med prisen på varer og ting han kjøpte. Han ga seg alltid tid til å undersøke prisen. Det så ut som at det var en sport for ham å greie å få det billigste. Han var også omhyggelig med å unngå sløsing, og han ønsket å sette et eksempel for andre – selv om han var en rik mann.
Gmeiner hadde nær kontakt med hvalfangstbestyrer Hjalmar Andersen. En gang Andersen var i selskap hos Gmeiner, tok Gmeiner opp spørsmålet om sløsing på landstasjonen. Gmeiner fortalte at det som ble til overs på Linde, alltid ble spist opp. Hjalmar Andersen svarte at Gmeiner vel ikke mente at han skulle spise opp restene etter 200 mann, men han kunne berolige Gmeiner med at de på landstasjonen foret opp griser med matavfall. Det likte Gmeiner.
Hjemme på Linde var det alltid Gmeiner selv som skar osten med ostehøvelen for at man ikke skulle skjære for tykke skiver av osten. Gmeiner fant en gang en mynt i frakkelommen sin og utbrøt glad:«Tenk om noen hadde oppdaget mynten og stjålet den, og jeg som henger frakken fra meg overalt.»

Formuende

Gmeiner var en dyktig mann og meget arbeidssom, og han fulgte alltid interessert med. Han viste hjertelag for dem han hadde tro på. Mot sine nærmeste medarbeidere og andre nær ham, var han kameratslig og en grei, rolig mann. Han var bestemt og visste hva han ville. Han ledet både bryggeriet og A/S Tønsberg Hvalfangeri med hard hånd.
Etterhvert fikk han en betydelig formue, og han drev mye med kjøp og salg av aksjer og verdipapirer. I de siste tyve årene av sitt liv var han den langt største personlige skattyter på Nøtterøy. Ifølge «Tønsbergs Blad»s liste over de største skattyterne på Nøtterøy i 1938 hadde han da en formue på 3,5 millioner kroner, og det var 1938-kroner.

Død 86 år gammel

Julaften 1944 døde Gmeiner i sitt hjem på Linde, og «Tønsbergs Blad» hadde følgende dødsannonse:

R.I.P.
Direktør
Joh. Gmeiner
vår kjære morbror sov
stille inn julenatt.
Tønsberg og Oslo, 29. des. 1944.
På familiens vegne
Lilly Norenberg

Begravelsen har funnet sted.

«Linde»s videre skjebne

Gmeiner etterlot seg en meget betydelig formue, vesentlig bestående av aksjer og verdipapirer. Han testamenterte deler av sin formue til sin niese Lilly Norenberg, Oslo. Hun skjenket 1.september 1946 kr. 500.000 til Norges Vanførelag til et legat for vanføre barn til minne om sin sønn Knut Lorentz Norenberg, som var død av poliomyelitt i 1912. I forbindelse med gavebrevet skjøtet fru Lilly Norenberg eiendommen «Linde» etter takst kr. 210.000 og resten ble utbetalt kontant for ominnredning av eiendommen til hjem for vanføre barn. De første barna kom dit høsten 1947, og institusjonen fikk navn: Linde Internatskole.
Høsten 1972 er Nye Linde ferdigbygget med egen skoleavdeling. Den staselige hovedbygningen ble så revet. Den hadde stått i 50 år, men var uhyre brannfarlig og innfridde ikke de krav man i dag stiller til behandling og undervisning. I 1984 kjøpte Fylkeskommunen hele eiendommen og utstyr for 11,7 millioner for at stedet kunne bli et rehabiliteringssted tilknyttet Vestfold Sentralsykehus.
Det er nå besluttet at Linde skal opphøre med denne driften og i stedet brukes til andre behandlingsformål. Dette mener noen er i strid med gavens opprinnelige formål.

Kilder
Skriftlige:
Tønsbergs Blad
Sig. H. Unneberg: Nøtterøy – gårds- og slektshistorie
Per Thoresen: Vestfold Fylkesmuseum
Gunnar C. Wasberg: A/S Tønsbergs Hvalfangeris 50-årsberetning
Oscar A. Johnsen: Tønsbergs Historie
Den moderne hvalfangsts historie
Tønsbergs Industri- og Sjøfartsbank A/S – 50-årsberetning
Ivar Wasserfall: Lindes historie

Muntlige:
Josef Paveri, Horten, Hartløv Aune, Tønsberg, Ivar Gulliksen, Nøtterøy, Torbjørn Torbjørnsen, Nøtterøy, Harry Dahl, Nøtterøy, Eleonore Olsen Nauen, Barkåker, Odd Bugge, Tønsberg. John Svanberg, Tønsberg, Sverre Samuelsen, Nøtterøy.