Herstad – verdens navle

Øyvind Thorsen:

Det bodde 60 mennesker på Herstad i hans tid, hevder journalist, radiokronikør m.m.m. Øyvind Thorsen i denne «ode» til sin barndoms krets. Som 4-5 åring husker og nevner han de fleste mellom» den hule eika» og nordveggen på frøken Haugstads hus — verdens navle frem mot 1950. Han var tilskuer gjennom vinduet da Asbjørn Lillås oppildnet sosialdemokratene på Folkets Hus, så lærere komme og gå på Herstad og levet opp på hvalkjøtt og saftsuppe.

En skulle ikke tro at Herstad var verdens midtpunkt, men det var det. For oss som var små der i 40- og 50-åra. Og for noen av oss er det det fremdeles. Andre ville kanskje plassere verdens navle på Borgheim, Torød, Teie Torv eller i New York eller Kjøpmannskjær, men dem om det.
Herstad, vårt sentrum for etterkrigstidens begivenheter, var i sør avgrenset av nordveggen på frk. Haugstads store, hvite hus. I nord gikk grensen ved den gamle Kirkeveieika som nå er fredet, og som det var vi som hulet ut, like nedenfor der det bodde en masse Nilsener i alle aldre. Bortenfor der igjen lå huset til skredderen og Signe, men det regnet vi mer med til Kjærnås. Vestover var hagen til Eides kolonial grensen, helt til Nyback bygde bak den igjen, da ble de fire som bodde der også opptatt i Herstad. Og østover gikk grensen på baksiden av Herstadåsen, nedenfor Hansen, Hjerpekjøn, Klemmetsby og ved Judith, der det het Røsselgata.
Innenfor disse grensene var det kanskje 16 hus, samt gamle Herstad skole hvor vi ennå ikke hadde begynt. Men vi sneik oss inn der en dag, og helt opp på loftet. Der hang det et skjelett, bare voktet av en utstoppet ugle. Besøkene der oppe var det mest forferdelige vi opplevde i vår Herstad-barndom. Muligens med unntagelse av da vi så Roar Fosaas få Øre-bussen over begge bena. På skolen bodde det også noen vi tror het Pedersen og Lindheim og vaktmesteren med verdens flotteste navn, Rolf Normann. Siden flyttet Helga Trædal inn der også, men det hører ikke hjemme i denne historien, det er nesten et eget kapittel, det. For Helga, senere Hiorth, ble nok den mest betydningsfulle voksenperson vi hadde med å gjøre, når man ser bort fra de voksne der hjemme. I hvert fall bodde de trangt på skolen, og det gjorde de fleste. Det skulle ikke store huset til før det ble plassert to-tre familier der, og i bryggerhusene bodde det også noen. Til sammen var det kanskje 60 sjeler på Herstad, hvorav ikke en eneste uvennlig, også var det masse villkatter. Større plass og fler folk trenger ikke småtasser for å ha det bra.
Og likevel ble det jo en voldsom ekspansjon etterhvert da, med hele fem nybygg hvor vi ungene boltret oss livsfarlig i reisverkene. Først ute var naturligvis snekker Johansen ved Herstadåsens nordvestre fot, så Olavsen på nedsiden av Kirkeveien, så Næss, så lære-boligen, ja, de dukket opp den ene etter den andre, og barn hadde de heldigvis, så det ble en pen flokk i Herstadåsen etterhvert. Bedre lekeplass kunne ingen ha, ikke var det noen hus der heller. Men de beste lekeplassene er gjerne også de beste tomtene, så nå er det mange hus her.

Gamle folk over 25

Herstad besto stort sett av gamle folk fra 25 og oppover, og eldst av dem alle mente vi frøken Marcussen var. Hun bodde i 2. etasje i et gammelt skaberakkel av et hus hvor vi også bodde, midt i Herstad sentrum. Frk. Marcussen var så redd i tordenvær. Da banket hun med stokken i taket vårt, og så måtte de voksne sitte oppe hos henne, eller hun kom ned til oss. Men det slo aldri ned, og hun levde til hun ble godt oppunder 100, de siste årenepå pleiehjemmet på Gipø. Snillere dame, bortsett fra alle de andre snille damene, og mennene, på Herstad, fantes ikke, og hun hadde Kongen av Danmark på blåmalte krukker.
Jeg tror ikke noen av dem som bodde på Herstad da, bor der nå. De siste av de gode, gamle var kanskje Danielsens som også har flyttet ned i Vestskogen, der bor det mange Herstadfolk forstår jeg. Noen er døde også, naturligvis, men de fleste har nok bare flyttet litt kortere. Det hender jeg tar meg en tur til Herstad, men jeg treffer aldri noen kjente, også der da gitt, der jeg kjente alle. Men til gjengjeld hender det jeg treffer kjente på steder der jeg ikke kjente noen. Det er sikkert bra folk som bor på Herstad nå og, kanskje har de også klart å skape et miljø som for alltid skal leve i dem som vokser opp der. I hvert fall er ikke selve stedet så forandret, de fleste husene står der ennå. Men ikke det vi bodde i. Og nye hus er kommet til, hele åsen er jo full. Men huset til de snille Hantoene ned på hjørnet mot Kirkeveien, der hvor de hadde så gode, blå plommer, det er også borte. Også den gamle skolen da, selvfølgelig.
Noen spor er imidlertid igjen etter en svunden tid, slik alle tider blir, til og med Fred A. Maiers, og selv om det bor andre mennesker i husene nå, så er de jo bare vanlige folk de også, for andre folk finnes ikke. Men for meg er det de gamle, kjente som bor der fremdeles. Der bor Danielsens med søster Aida i 2. etasje, og jammen er hun ikke ute på Kirkeveien igjen og henter hestemøkk til rosene som vanlig. I det lille huset der, bor Kasper og frøken Tingvold, som alltid har noen eksotiske godterier til søstra mi og meg, han var jo sjømann.

Tyggegummi av kattetarmer

Og dere kommer Kåre gående med føttene i rett vinkel, han har vært på butikken hos Eide hvor fru Eide og Martha står og har lakrisbåter til to og et halvt øre og spekesild og melk på dunker. Tyggegummi har de til og med, men den er laget av kattetarmer, sier de voksne, så vi lager like gjerne selv av kvae fra Herstadåsen. Og søster Harriet i nabohuset kommer hjem i full uniform etter vakt på sykehuset. Mens fru Reine på oversiden av skolen, hun sykler og sykler, og det gjør den store sønnen hennes også, begge med grå sykkelvesker. Sånne som postmann Låhne har. Også sånn skytteltrafikk av hestekjøretøyer det er i dag. Der kommer Torgersen med et lass stinkende skyller, og motsatt vei Amundsen med kålrabi. Det er nesten så de kolliderer på den gruslagte Kirkeveien nedenfor Dahl-Olsen der Bente bor. Og tidligere i dag har vi sett både Olsen, Fossås, Berge og Tjomstøl, alle med hest. Jo, her blir det mye hestemøkk til rosene. Det kan vel hende at Guttormsen utpå gartneriet trenger litt og, og kanskje kommer sønnen Ragnar, og viser oss noen kunster med ballen. Der kommer i hvert fall smeden Berg i sin gamle bil, vi får vel skrive bilnummeret hans i bilnummerboken i dag og vel? Det er jo ikke så mange andre, bortsett fra Sondresen og Tjømebussen.

Digre-Bernt på 8

Nei, nå er det vel best vi piler inn, for der kommer Digre-Bernt (8 år) fra Elgestad, og han er vi redd for. Det er mulig at navnene du nå har lest, er skrevet feil, for vi kunne ikke bokstavene så godt den gangen. Vi var bare 5 eller kanskje 4 år. Men noen bokstaver hadde vi lært, for hvis vi spurte pent og sang en sang, da fikk vi lov til å komme inn i klassen på Herstad skole og «høre på», som det het. Både Berntsen og frøken Stray og Warmedal og fru Syse tillot det, og Vinje også, men det var kanskje noe senere. Frøken Willoch derimot likte ikke å ha gjesteopptredener i klassen, så henne turte vi aldri spørre. Frøken Trædal hadde nok tillatt det hun også. Men hun er ikke kommet ennå. Hun kommer ikke før i 1949. Akkurat nå går hun på skole selv, i Haugesund antakelig.
Hvordan artet så en barndoms dag seg på Herstad? Den begynte med at noen ropte utenfor, for ringeklokke hadde ingen: Øivind, kom ut da, så skal jeg leke med deg! Vi kjente alltid igjen stemmen, og det var ikke så rart, for enten var det Egil eller Jan eller Svein eller Svein-Erik eller Tor eller lille Terje. Var det regn, demmet vi opp i Herstadåsen og slapp vannet i voldsomme kaskader ned i hagen til Orderud.
Var det flom, seilte vi på flåter nede på Fossåsbekken. Gamle Fosaas hadde ikke temmet bekken dengang, så det gikk an å seile helt til Elgestad, bak gartneriet, under Kirkeveibrua ved Kalle og frøken Eriksen, nedover og forbi der hvor Solberg og Atle og Kjeldsberg med Svein og Kjell og lillesøster bodde, og lenger dro vi jo aldri. Etter det var det farlig land, eller muligens en fryktelig foss. I hvert fall skrår det svakt ned mot Tandstad der.

Aronsletta og Kuruka

Når det var pent vær, lokket også Herstadåsen mest, men fotball på Aronsletta hørte også med, og den lange og skumle skogsturen for å komme dit. Noen ganger dro vi helt til Kuruka i Vestfjordveien. Som regel vant det ene laget ca. 173-169.
Andre ganger bare satt vi på trappa hos Eide og prøvde å få av ruene på skrubbsåra uten at det begynte å blø igjen. En gang vi satt der, ble Hansen påkjørt. Det var ikke så ofte noen ble det den gangen. Og en vinter fant vi en tiøre på bussholdeplassen som lå rett over veien, ved den hagen uten hus i, som visstnok het Svendsen. — Nå er det hus der. Men ingen kolonial. Øverst på Herstad lå Folkets Hus. Og der bodde Elvehjem og fru Elvehjem og noen barn som var for store for oss. På baksiden av Folkets Hus, der lå dynga. Og på dynga, der lå det bruskorker som vi satte fast på genseren og lot som om vi var medlem i en idrettsforening. De fleste var med i Solo, men noen var også med i ØL. På dynga nå, ligger det et fint hus.
På Folkets Hus hørte vi for første gang noen spille fiolin. Han het Pedersen (ikke den samme Pedersen som sang i mannskoret) og hadde sykkelklyper og fiolinen bakpå. Den dag i dag nynner vi melodien, men vi vet ikke hva den heter. I hvert fall var det Asbjørn Lillås som sa takk etterpå. Det husker vi fra vår plass utenfor vinduet, hvor vi hadde klatret opp og hang i sprossene.

Av råtne plank

Etterpå sprang vi bort til Seilem, Herstadåsens høyeste punkt, og bygde videre på flyet vårt, som var laget av råtne plank og gikk på nesa i blåbærlyngen under stupet samme høst. For øvrig der hvor lektor Oserød har huset sitt nå, og bare et lite steinkast ovenfor Røsselgata hvor Lønmo og Brønnich og Audun bodde, samt noen sinna bikkjer og hoppbakken «Døden». Det gikk så mange fly over Herstadåsen dengang, militære fly i formasjoner, og vi sprang hver gang opp for å se på dem. Inni der satt det gamle menner med lærlue og runde briller. Det var flygerne våre som kom hjem fra krigen, mente vi, og de vinket tilbake. Noen år senere gikk det første jetflyet over Herstadåsen, da rakk vi ikke opp engang. Etterpå var det hvalkjøtt og saftsuppe.
Og så, endelig, begynte vi på skolen, hvor vi hadde vært hver dag, men det er annen historie.