Historien om dampskipet «Alf» av Tønsberg

Det glemte skipsforlis – del 1

Av Hans Hedmann Bruu – Njotarøy 2019

Forfatteren er født og oppvokst på Bjønnes som fjerde generasjon på gården. Morfaren, Johan Hedman Christoffersen, var sjømann, mens mormoren var hjemme og tok seg av gårdsdriften. Dampskipet «Alf» av Tønsberg totalforliste en stormnatt i 1898, og hverken skuta eller mannskapet, deriblant forfatterens morfar, er senere funnet. Omstendighetene rundt «Alf»s forlis har reist mange spørsmål, som forfatteren med sin bakgrunn som skipsingeniør fra NTH, har prøvd å finne svar på.

I min mormors hjem hang det et maleri av et dampskip hvis skjebne har opptatt meg i alle år. Skipet forliste i begynnelsen av november 1898 på vei fra Braila i Romania til Stockholm lastet med 2.000 tonn hvete. Både skipet og hele mannskapet forsvant sporløst. Om bord var også min morfar, maskinist Johan Hedman Christoffersen, 27 år, og hans yngre bror Peder Ingvard, 21 år.

Vrakdeler av en livbåt med navn «ALF», samt deler av fremre lasteromsluke, ble senere i måneden funnet ilanddrevet på Väderöarna utenfor Fjällbacka i Sverige.

Jeg forsøker nå på mine gamle dager å sette ord på skipets og dets mannskaps siste dager.

SS «Easington» blir «Alf» av Tønsberg

Skipet ble bygget av William Gray & Co i West Hartlepool UK i 1880/81 for G.T. Pearson & Co., som bygg nr. 226 og døpt SS «Easington». Skipet var av type «well decked with raised quarterdeck». Det ble bygget hundrevis av denne skipstypen de siste 30 år av 1800-tallet, men den ble også kontroversiell i sin samtid på grunn av mistanke om utilstrekkelig stabilitet.

Den 16. mars 1898 ankommer skipet London på sin siste reise under engelsk flagg. Capt. John Fredric Courtman leverer 17. mars in Agreement and Account of Crew.

I rederiet Alf Monsen i Tønsberg hersker det ny optimisme etter at skipsreder og konsul Alf Monsen døde i 1897. Hans sønn, Ole Chr. Monsen, bestyrer rederiet. Man har allerede kommet til enighet med det London-baserte rederiet Talbot Steamship Company Ltd. vedrørende kjøp av dampskipet SS «Easington». Rederiet Monsen hadde en kort periode tidligere eid søsterskipet SS Sandal.

Det ble også denne gang dannet et eget aksjeselskap for drift av skipet, som fikk navnet «Alf». Som det fremgår av avisutklippet, ble Aksjeselskapet Alf anmeldt til Firmaregisteret i Tønsberg den 17.mars 1898.

Den 23. mars slettes skipet i det engelske skipsregister, Certificate of British Registry, med påtegning i rødt, som bekrefter eierskiftet.

Fredag den 18. mars 1898, ifølge mønstringsprotokoll for Tønsberg, påmønstrer 18 sjømenn, hele mannskapet, med bestemmelsessted London. Selve mannskapslistene med alle navn er gått tapt. Spørsmålet var, er det mulig etter 120 år å sette navn på alle disse sjømenn? På hvilken måte reiste de så til London? Vi vet at påmønstringen skjedde på en fredag. Det er rimelig å anta at dette skjedde på morgen/formiddag.

Kanskje ble mannskapet umiddelbart deretter fraktet til Vallø for så å gå om bord i SS «Norway» med avgang kl. 1400, med Grangemouth som bestemmelsessted, deretter fra Grangemouth til London med tog. Ingen passasjerlister ble ført.

Med korn i lasten og sterk storm

Den 5. oktober 1898, ifølge «skibs-etterretninger» i Tønsbergs Blad, går skipet fra Braila i Romania lastet med hvete for Stockholm. Etter 25 døgn i sjøen er skipet den 30. oktober i den engelske kanal. Høststormene har begynt. Bunkersbeholdningen (kull) er på et minimum, og kapteinen bestemmer seg for å gå inn til West Hartlepool for å etterfylle bunkers.

Om kvelden den 31. oktober forlater skipet West Hartlepool og setter trolig kurs for Hanstholm på Jyllands nordvest-kyst, som var vanlig den gang. 1. november mottas siste posisjonsrapport fra skipet, som også skal bli det siste livstegn. Med cirka seks knops fart befinner skipet seg utenfor Skagen etter tre døgns seilas, 3. november om kvelden.

Ifølge Sveriges meteorologiska och hydrologiska Institut (SMHI) blåser det her en sterk storm fra syd-sydvest i området Skagen – Måseskär med sterk strømsetting, regn og dårlig sikt.

Kamp mot naturkreftene

På Väderöarna utenfor Fjällbacka er losene i beredskap. Losutkikken på Ramnö er bemannet. Det var eldste los Nestor Nordblom som hadde seneste nattevakt.

Losene på Väderöarna har hatt en lang og slitsom dag. En ny natt nærmer seg.

Hva skjer på «Alf»?

På den åpne broen på «Alf» kan man bare tenke seg hva som skjer. Kaptein Carl Johan Nilsen, 48 år, og styrmann Oscar Schultz, 25 år, er både våte og kalde. Begge speider forgjeves ut i mørket etter lys fra Skagen fyr. Fyret har fremdeles den gamle vekebrenneren fra 1856, som for lengst er moden for utskifting. Etter kapteinens bestikk har skipet nå passert Hanstholm. Etter nesten en måned i sjøen, med bevegelse og risting, har kornlasten sunket sammen. Det har oppstått et livsfarlig tomrom, fri overflate, mellom dekk og last. De første internasjonale regler for frakt av korn i bulk, Merchant Shipping Carriage of Grain Act 1880, er for lengst trådt i kraft, men i hvilken grad er de blitt fulgt opp? Hvilke tanker kaptein Nilsen gjør seg i den forbindelse der i mørke og storm, vet vi ikke. Kanskje går tankene også til den siste bunkringen, hvor mange tonn kull er plassert på hoveddekk – burde han ha fylt ballasttankene i bunnen som kompensasjon? Ville det i så tilfelle være tilstrekkelig fribord? Det blir bare spekulasjoner. Han er en erfaren sjømann med nesten 20 års erfaring som kaptein og nest eldste mann ombord. Han kjenner farvannet fra tidligere reiser og vet at han i løpet av den neste timen må begynne å forandre kurs, som gradvis vil bringe skipet med bredsiden mot sjø og vind. En farlig situasjon. Han velger kanskje å beholde sin kurs lengst mulig, i håp om et bedre «værvindu», for så å skifte kurs raskere og oppnå en kortere eksponering av bredsiden mot uværet. Under denne manøveren blir skipet rammet av en kraftig brottsjø, som velter inn over fordekket med stor kraft og knuser fremre lukedeksel. Selv 63 mm tykk furuplank må gi tapt for naturkreftene. Skipet krenger sterkt. Sjøen fyller raskt lasterom nr. 1, lasten forskyver seg og katastrofen er et faktum. Ved neste brottsjø kantrer skipet og synker i løpet av kort tid. Hele mannskapet følger skipet i dypet og omkommer.

Min farfar Axel Nordblom berättade att på sin tolfte födelsedag, det vill säga den tredje november 1898, gick han på morgonen upp till lotsutkiken på Ramnö med frukost till sin far Nestor som satt vakt. Det hade varit ett förfärligt oväder med orkan på naten. På morgonen bleggade (stillnade) det ut, men det var tjocka. När Axel var utanför utkiksväggen fick han se en stor rigg på ett segelfartyg dyka upp i dimman – ett barkskepp – som låg på insdan av Stångholmen, kloss inne vid land. Han frågade då sin pappa:
– Vad är det där för en skuta?

Men det hade Nestor inte sett! – Han flög upp, kastade allt för händer, sprang ner till hamnen och rodde ut till fartyget. Lotsarna fick så småningom in barken på Väderöfjorden och det visade sig vara en holländare som hette Ymuiden, från ljmuiden, utanför Amsterdam. Skeppet var timmerlastat och hade varit på grund om natten, varför det var åtta fot – nästan två och en halv meter—vatten i henne. Ymiuden hade övergivits i stormen, någonstans mellan Väderöarna och Hållö, då de ombordvarande bedömt risken att driva iland som överhängande. Besättningen kom senare roende in till Väderöarna i en livbåt. Ingen av lotsarna på ön var hemma och Axel blev så rädd för de skäggiga och orakade karlarna att han gömde sig uppe på vinden. Liggande där kunde han höra sin mamma Lovisa och en norsk lots vid namn Herman Ejgdesen, som tillfälligt låg med sin båt i Ködderna, tala med de skeppsbrutna holländarna på engelska.

Fra boken «Väderøarna» av Karl-Allan Nordblom

Alt håp er ute

Det var mange skipsforlis den høsten. Nordsjøen flyter av planker og minetømmer, ifølge lokale aviser. «Alf»s forsvinning får beskjeden omtale, selv i Tønsbergs Blad. Mandag 28. november 1898 meddeler imidlertid avisen at alt håp synes å være ute for det savnede dampskipet «Alf» og dets mannskap.

«… efter et i lørdags indløbet telegram, hvori fra Bohuslenskysten meddeles inddrevet levninger av en storbåt merket SS Alf og en lugekarm med hvedekorn i sprekkerne …» Samme dag kan Aftenposten meddele at et innkommet såkalt «Bureautelegram», datert Fjällbacka 25. november, bekrefter at de ilanddrevne levninger er funnet på Väderöarna.

Hvem stod så bak disse meldingene? Den svenske tidningen, Bohusläningen, var på den tiden avisen for hele Bohuslän. Kanskje det er noe å finne her?

Her er gjengitt to notiser fra denne avisen, som bekrefter tidligere antagelser. Viktig er det å merke seg at vrakrestene ble funnet to uker før den første artikkelen 22.11.1898. Det vil si omkring 08.11.1898 – eller fra tre til fem dager etter antatt forlis.

Hele mannskapet på 17 mann omkom. Alle er nå identifisert, noen gjennom bekjentgjørelser og dødsannonser i Tønsbergs Blad og kirkebøker, men de fleste gjennom rulleføringen. Alle sjømenn ble rulleført og fikk sitt patentnummer, først i annotasjonsruller, senere overført til hovedruller, maskinist- og fyrbøterruller, samt skipper- og styrmannsruller. Til sammen eksisterte det mer enn 9.000 patentnummer i Tønsberg Innrulleringskrets før 1900.

Men noen ble ikke engang meldt savnet, hverken i avis eller kirkebok.

Det er derfor med en viss ydmykhet og respekt jeg nå, 121 år etter forliset, for første gang kan presentere dampskipet «Alf»s mannskap som en anerkjennelse og heder til dem som mistet livet.

Tønsberg-distriktet ble hardt rammet

Som det stod i Tønsbergs Blad: «… Et tungt sorgens budskap er dette for de mange familier på disse kanter. Med unntagelse av en Kristiansunder var hele mannskapet – 17 i tallet fra Tønsberg og omegn, blant annet flere unge håpefulle mennesker …»

Noen kjente hverandre, to var brødre og noen var naboer. Kristiansunderen ble identifisert i kirkebøkene fra Kristiansund som 2. maskinist Johan Christian Johansen, født i Trondheim.

Det som Tønsbergs Blad ikke synes å ha fått med seg, var den 17. og siste av de forulykkede sjømenn, som jeg har lett etter i flere år. Han skulle vise seg ikke å være fra Tønsbergdistriktet, likeledes den lenge savnede 18. sjømannen som mønstret på i Tønsberg 18. mars 1898. Kunne det være en og samme person? Eller var det to forskjellige?

Historien om de manglende sjømenn kan du lese i del 2.

Kilder, del 1 og del 2

Statsarkivet i Kongsberg.
Riksarkivet – Landsarkivet i Lund.
Lloyd’s Register Foundation, Heritage & Education Centre.
The National Archives, London
Maritime History Archive, Memorial University of New Foundland
Boken «Väderöarna» av Karl-Allan Nordblom.
Foto: Privat eie.

Det glemte skipsforlis – del 2

Av Hans Hedmann Bruu

Er det mulig å finne og identifisere et skipsmannskap som ble borte for 121 år siden? Ingen sjøforklaring er holdt. Ingen mannskapslister er bevart. Allikevel er svaret: Ja.

Det var å starte nærmest på bar bakke for å finne svar på SS «Alf»s forlis. Bohuslänkysten har gjennom tidene blitt en eneste stor skipskirkegård. På 1800-tallet ble kysten hjemsøkt av mange kraftige stormer. Det finnes fra denne perioden utallige beretninger om forlis, men det fortelles også at bare en liten del ble observert. De fleste skip forsvant her i dypet med alle mann uten at det fantes et eneste spor som kunne fortelle om den tragedien som hadde funnet sted.

Den manglende sjømannen

Etter flere års «forskning» hadde jeg funnet og identifisert 17 av et mannskap på 18, som påmønstret dampskipet «Alf» i Tønsberg 18. mars 1898. Det samme gjelder for 16 av 17 sjømenn som mistet livet ved forliset. Var det den samme sjømannen som manglet i begge tilfeller? Eller kunne det være to forskjellige sjømenn?

Å mangle en sjømann på denne listen var for meg et nederlag. Alle ville være en seier. Så skjer det noe. – I en notis i den svenske dagsavisen ARBETET fra 1. desember 1898, kunne jeg lese om «Omkommen Engelsholmsbo».

Har jeg den 17. sjømannen som omkom? Etter et godt samarbeid med det svenske Riksarkivet – Landsarkivet i Lund, ble sjømannen identifisert som Karl Hjalmar Eklund, født 18 januar 1879 i Engelholm i fattige kår og med en «førrymd gjuteriarbetare» som far, står det i Forsamlingsboken. Han ble innskrevet i Helsingborg Sjömanshus den 4. april 1896 med registreringsnr. 5918.

18. august 1897 ankrer skonnerten «Delfin» av Råå opp på reden i Helsingborg. Den er på reise fra Härnösand til Hull. Samme dag påmønstrer Karl Hjalmar Eklund som jungmann. Det skulle bli en kort reise. 2. september 1897 rømmer han fra skonnerten i Hartlepool for aldri å vende hjem til Sverige igjen, i følge Landsarkivet. Fire sjømenn rømte fra den samme skonnerten den høsten. Hartlepool var en spennende by for unge sjømenn den gangen. Her var store skipsverft for bygging av både stålskrog og dampmaskiner og en livlig handel med mange skipsanløp. Her slutter foreløpig alle spor etter Karl Hjalmar.

Etter rømningen ble han strøket fra «liggaren» i Sjömanshuset i Helsingborg. I 1899 ble han også strøket i Forsamlingsboken med følgende anmerkning «Troligen drunknad i november 1898» og overført til Bok över Obefintliga.

Den tragiske historien og skjebnen til Karl Hjalmar Eklund vil stå som et eksempel på dem som ikke ble meldt savnet av noen.

– Og en svenske, påmønstret i Tønsberg

Det var klart at engelholmsboen ikke kunne være blant dem som ble påmønstret i Tønsberg. Det måtte altså finnes enda en uidentifisert sjømann der ute.

I Sjömanshuset i Helsingborgs arkiv, Påmönstringsliggare angående utländska Fartyg, dukker det opp nok en ukjent sjømann, eldaren S.N. Christoffersson, påmønstret 18. mars 1898 i Tønsberg og avmønstret 19. august 1898 i Helsingborg. Her har jeg endelig funnet den siste og 18. sjømannen som opprinnelig mønstret på. Hvor kom han fra? Rubrikkene er små og forkortelsene er mange i slike påmönstringsliggare. Kunne Gberg (Gborg) og tallet 380 tyde på Göteborg? Han ble identifisert som Svante Nikanor Christoffersson, født 9. april 1879 i Göteborg, og innskrevet i Göteborgs Sjömanshus med registreringsnr. 380.

Så har da kabalen til slutt gått opp. Jeg har alle. Det skulle vise seg å være flere enn det fremgikk av notisen i Tønsbergs Blad. I alt var 20 sjømenn involvert. To avmønstringer som ble erstattet og en som ikke ble erstattet – førstereisgutten.

Hvor skjedde egentlig forliset?

Kanskje «Alf» forliste, ikke i Nordsjøen som tidligere antatt, men nærmere Skagen, som antydet på kartet. Vindretningen peker her rett på Väderöarna, hvor vrakrester av en livbåt og rester av fremre lukedeksel ble funnet med hvetekorn i sprekkene. Den vind-drevne overflatestrømmen dreier 45 grader mot høyre som følge av corioliskraften (ifølge SMHI) og peker rett på Måseskär. Hvor vrakrester og druknede driver, er således helt avhengig av forholdet mellom eksponert overflate over og under vannflaten. Strekningen Måseskjär – Väderöarna har gjennom alle tider vært sterkt utsatt.

Döingarösen

Mange druknede sjømenn fløt i land på Bohuslänkysten. De fant sin siste hvileplass på en øde strand. I tidligere tider ble de ikke begravet i vigslet jord på en kirkegård. Ingen visste hvem de var, de kunne jo være de rene hedninger eller det som verre var. Mye overtro var knyttet til slike funn.

På et utall holmer og skjær langs kysten finnes det derfor gravrøyser eller döingaröser, som de omtales på svensk. Her ble sten på sten fra stedet lagt over den døde til en gravrøys slik at de hvitnende ben kunne finne hvile og ro. En større sten ble gjerne plassert inntil gravrøysen – som en gravstøtte i dag, trolig for å skille den fra en vanlig steinrøys.

Sagnet kan fortelle at gikk man i land på en øy med en gravrøys, måtte man ta en sten fra stranden og legge på røysen, slik vi i dag legger en blomst på en grav. Den gang kanskje for å hindre at den døde i en mørk stormnatt skulle virre omkring blant brenninger og skjær og skrike ut sin uendelige fortvilelse.

I skjærgården utenfor Fjällbacka finnes det således en øy med navnet Kyrkogårdsö, trolig på grunn av sine gravrøyser. Senere ble det mer vanlig å gravlegge de druknede på et felles sted.

I innviet jord?

Hva med mannskapet på dampskipet «Alf» – ble de alle med skipet i dypet? Fløt noen av dem i land? Hva med de som oppholdt seg på den åpne broen? Hvor ble de i så fall begravet? Det finnes mange ubesvarte spørsmål. I en brosjyre fra Fjällbacka står det: «På Stora Enerskär begravdes et 20-tal personer som döde i kolera i 1834 og 1859, samt ett antal okjända drunknade personer fram til 1907.» En stor minnesten ble her reist i 1993 av Föreningen för Fjällbacka og innviet under en verdig seremoni, som ble innledet med den gamle irske folkemelodi Amazing Grace som trompetsolo, deretter fulgte tale og salmer hentet fra den gamle svenske salmeboken, salmer som ble benyttet ved sådanne anledninger på den tiden.

Et siste farvel

På alle de ubesvarte spørsmålene her finnes det neppe noe svar. Kanskje får det hvite tre-korset på den fredede graven i innviet jord på «Fjällbacka Kyrkogård, vårdad av svenska kyrkan» og med teksten «Främlingen från havet», stå som et symbol på et siste farvel.