“Vi Christian den siette af Guds Naade Konge til Danmark og Norge allernaadigst bevillige og tillade vore søe capitain og oberloetz syndenfields udi Norge os elskelige edle Gabriel Christianssøn at hand på egen bekostning maa lade opgrave det sydoste indløp til Tønsberg bye Stenen kaldet, saaledes at baader og fartøyer till 6 a 7 fods dybgaaende kand have deris Passagie derigiennem”
Av Per Olaf Lia
Slik begynner teksten i privilegiebrev som danskekongen Christian den 6. utstedte den 15. oktober 1732 til Gabriel Christianssøn. Det var startskuddet til en ny æra for vårt distrikt. Kanalen, som var seilbar i vikingetiden og første del av middelalderen, hadde forfalt og grodd igjen etter svartedauden. Etter hvert som Tønsberg og Nøtterøy gradvis kom på fote igjen etter senmiddelalderen og svenskenes herjinger på 1500-tallet, lå den igjengrodde Kanalen som en stor mulighet for økt handel og ny vekst. Men ingen hadde overskudd og initiativ sterkt nok til å gjøre noe med det inntil vår helt kom på banen.
I Tordenskjolds tjeneste
Det var Gabriel Christianssøn, en mann med helt usedvanlig stor energi og pågangsmot. Han fortjener en plass både i vår nasjonale og lokale historie, men som så mange andre hverdagshelter, er han stort sett glemt. Heldigvis finnes det et ganske rikt historisk materiale å høste av når vi skal prøve å få ham fram fra glemselen.
Gabriel ble født i Halden 18. august 1694. Han vokste opp i Fredrikshald under Fredriksten Festning, dvs. i dagens Halden. Etter Danmark – Norges tap av Båhuslen til Sverige i Roskildefreden i 1665 ble byen stadig angrepet av svenskene. Det ble naturlig for unge Gabriel å starte sin karriere i marinen. Det skjedde rundt 1710 da han kun var 15 år gammel. I løpet av 10 år i marinen, rakk Gabriel Christianssøn å avansere fra menig matros til kapteinløytnant i den dansk-norske galleiflåten. Bakgrunnen var hans snarrådighet og mot i en rekke berømte slag under bl.a. Tordenskjolds ledelse, herunder slaget i ved Kolberg red i 1715, i Dynekilen i 1716 og Strømstad senere samme år.
Fornying av lostjenesten
Under krigen ble det klart for Gabriel Christianssøn hvor viktig det var med en god lostjeneste. Allerede før fredsslutningen i 1720 tar han initiativ overfor kong Fredrik den 4. for å få til en ny losorganisering i Norge. 3. august 1719 skriver han til kongen og ber om å få ansvaret for organiseringen av losvesenet i det sønnafjelske Norge og om en kapteinsgrad. Han lover å skape orden og system til beste for sjøfarten og til kongens ære. Han får positiv tilbakemelding, og i brev av 5. mars 1720 beskriver han sin plan for organisering av lostjenesten. 24. mai 1720 gir kongen ham oppdraget og vedtar “Instruksen for losvesenet”. Gabriel Christianssøn får tittelen “overlods” og beskjed om å bosette seg “på et bekvemt sted”. Vi er så heldige at han valgte Tønsberg.
Han starter sin store gjerning, farter opp og ned langs kysten helt nord til Åna Sira og besøker samtlige lossamfunn. Alle må underordne seg den nye ordning, forholde seg til avgrensede områder og bidra til en rettferdig fordeling av losinntektene. Vi vet mye om Gabriel Christenssøns store innsats under «Den store nordiske krig» og innsatsen for oppbygging av det moderne losvesenet, men det faller utenfor rammen av denne artikkelen. Vi skal konsentrere oss om hans lokale innsats, innsatsens for Tønsberg by og Nøtterøy.
Etablering i Tønsberg
Han flytter som sagt til Tønsberg, gifter seg med Birthe Ørbech, søster til Martha Ørbech som er gift med Jacob Bull. Bull var en ledende personlighet i byens oppvåknende forretningsliv. Han driver trelasthandel, rederivirksomhet og krambuhandel, og han var en viktig forbindelse for Gabriel under hans etablering i Tønsberg. Han bosetter seg på hjørnet av Store Langgade og Store Tværgade, dvs nåværende Storgate og Conradisgate, omtrent der hvor Storgatens Glas- og Stentøymagasin holder til i dag. I følge Oscar A. Johnsens byhistorie lot Gabriel i 1735 sin hage “ganske omgrave” og fant grunnen “full av døde menneskers ben”. Han må ha truffet på kirkegården til St. Olavskirken (rundkirken) som brant i 1536, 200 år før Gabriel Christianssøns tid i Tønsberg. Han er en meget geskjeftig herre, og rekker mye. Sammen med Birthe får han åtte døtre og en sønn i årene 1727 til 1738.
Når han ikke er på en av sine mange reiser i sitt store losdistrikt, tar han aktivt del i byens ve og vel. Tidlig ser han hvilke muligheter som åpner seg for byens næringsliv dersom kanalen mellom Tønsberg og Nøtterøy blir mudret opp, slik at havnen også kan bli tilgjengelig fra sydøst. Ideen ble unnfanget under «Den store nordiske krig», mens han var stasjonert med galleiflåten ved Jersøy (Jarlsø).
Kanalen har hatt mange navn
Det grunne sundet mellom Nøtterøy og fastlandet har hatt mange navn opp gjennom århundrene. I Sverres saga og Håkon Håkonssons saga finnes navnet Skeljasteinssund. Den gammelnorske betegnelsen Steininn kan være en forenkling av Skjeljasteinssund. På 1700-tallet ble sundet kalt Steenen, senere Kanalen Stenen og Stenskanalen. Opprinnelsen til navnet var en meget stor sten som lå ute i vannet sydøst for byens sentrum. I vikingetiden var sundet farbart for datidens skip, men på 1200-tallet var sundet blitt for grunt for alt annet enn små båter. Håkon den 4. Håkonsson lot derfor Skeljasteinssund grave ut slik at større skip kunne passere. I tiden som fulgte kom forfallet. Svartedauden og de økonomiske nedgangstidene som fulgte, kombinert med landhevning gjorde det vanskelig å finansiere vedlikeholdet av Kanalen. Den grodde igjen og på begynnelsen av 1700-tallet var dybden kun 1 til 3 fot ved vanlig vannstand. Ved lavvann og fjære sjø var Nøtterøy stedvis landfast.
Gjengrodd kanal
Christian den 4. som viste så stor interesse for Norge, besøkte Tønsberg i 1593. Han reagerte på da på forholdene langs kanalen og sendte et brev til lensherren på Jarlsberg hvor han anmodet om et initiativ til at kanalen måtte mudres opp. Brevet førte ikke til noe, og femti år senere søkte borgerne av Tønsberg kong Fredrik den tredje om hjelp til finansiering av arbeidet med å grave ut kanalen, da byen ikke hadde midler til å klare det selv. Forsøkene på å gjøre vedlikeholdet av kanalen til en offentlig sak, lyktes imidlertid ikke. Det måtte privat initiativ til.
Privat initiativ
Dette initiativet tar Gabriel Christianssøn. Han har god erfaring med å ta direkte kontakt med kongen fra den gang han fikk i oppdrag å fornye losvesenet. I begynnelsen av 1731 sender han en søknad til kong Christian den 6. i København om å få tildelt et kongelig privilegium som gir ham enerett til å utbedre kanalen for egen regning. Han forfatter selv forslaget til tekst. Teksten spesifiserer i detalj retten til å kreve betaling for passering gjennom kanalen, med og uten mast og for ulike størrelser på båtene. Likeledes spesifiseres satsene for hest og vogn over broen. Bompenger over kanalen er derfor ingen ny oppfinnelse.
Privilegiebrev
17. oktober samme år kommer tillatelsen. Norsk stattholder Ditlev Vibe (1670 – 1731) og senere stattholder Christian Rantzau (1683 – 1771) kommer begge til Tønsberg for å vurdere prosjektet. Begge gir sin tilslutning. 15. oktober 1732 blir godkjennelsen formalisert i form av nevnte privilegiebrev, stort sett med samme tekst som Gabriel har foreslått, men med et viktig unntak. Forslaget om at et eventuelt underskudd på driften skal betales av det offentlige blir ikke godkjent. Privilegiebrevet er undertegnet av kong Christian den 6. og overkrigssekretær Poul Wendelbo Løvenørn. Privilegiebrevet blir utarbeidet i flere eksemplarer. Tønsberg Kystkultursenter har fått kjøpe et av disse via et antikvariat, har restaurert det i samarbeid med Nasjonalbiblioteket og har det nå arkivert i Vestfoldarkivet.
Til tross for at Gabriel Christianssøn ikke får den omsøkte underskuddsgarantien, setter han i gang arbeidene. I følge Jens Mullers beretning om Tønsberg fra 1771, begynte arbeidene i 1733. Samme år er kong Cristian på norgesbesøk, og 3. juni tar han seg tid til å inspisere arbeidene med Kanalen. Han blir tydeligvis meget fornøyd med det han ser, og gir prosjektet en meget rosende omtale. I juni 1734 sender Gabriel Christianssøn en rapport til admiralitetet i København der han blant annet skriver: «har allerede med en Bock nedpælet 680 peletømmer, 18 foed i bunnen, og imellem 24 fods lengde lægger fyrrebarkholter, 9 –10 tomme i top, som med tyk Egenagle bliver naglet til hver pel, og imellem hver 60 foed bliver sat balkaar med sten, hvorpå lemmerne blir slagen, og med Furebarkuner beklæd fra bunden opp, saa at Isen ikke skal gjøre bolverket noen skade».
Kanalen åpnes
På ettersommeren 1735 blir kanalen åpnet for trafikk selv om arbeidene ikke var helt ferdige. I en rapport datert 30. desember 1735 står det at Kanalens hele lengde var 1581 alen, hvorav 1238 var forsynt med pæler på begge sider. Rapporten sier videre at det er fjernet mange store stener. Dette har ført til vesentlige kostnadsoverskridelser. Enda verre er det at man langt ned i leira finner et skip senket på tvers. Funnet blir knyttet til kampene om Tunsberghus i 1503 da byen ble plyndret og festningen ødelagt av en svensk hærstyrke. For å få fjernet skipet, ble det laget en demning, vannet pumpet ut, og skipet tatt opp stykkevis.
Over kanalen ble det laget en 62 fot lang og 7 fot bred klaffebro som kunne heises opp for å slippe igjennom skip med master.
Økonomisk ruin til tross for «bompenger»
Det viste seg snart at kanalprosjektet ble ødeleggende for Gabriel Christianssøns økonomi. For å finansiere de store kostnadsoverskridelsene, tar han ifølge Oscar A. Johnsens Tønsberghistorie, opp en «rekke lån med sikkerhet i sin gård i Tønsberg med have, sjøbod og brygge, engeløkken Bråten, og våningshuset ved Stenen, på sin årslønn, på kanalen, på broen og inntekten derav». Lånene var uten bestemt pant, kun mot tilsagn om at «creditor skal være skadesløs i alle optænkelige maader». Långiverne må ha regnet ham som meget kredittverdig. Det gjorde ikke saken bedre at trafikken gjennom og over kanalen ikke tok seg opp så raskt som Gabriel hadde regnet med. Allerede i september 1735 fikk han anledning til å øke takstene, men det hjalp lite så lenge trafikken uteble. I 1737 kontakter han igjen kong Christian og redegjør for sin vanskelige økonomiske situasjon. Året etter oppfordrer kongen ham om å komme med forslag til hvordan situasjonen kan reddes.
Gabriel Christianssøn fikk ikke anledning til å arbeide videre med kanalprosjektet og sin vanskelige økonomi. Natt til 19. november 1738 drukner han utenfor Flekkerøy Festning. Da var han kun 44 år gammel. Han var på tjenestereise som overlos fra Lahelle utenfor Kristiansand og ut til Flekkerøy, da båten han seilte gikk på grunn og forliste. Han forsøkte å svømme til land for å hente hjelp til de som var igjen på vraket, men det blir for stridt. De fant ham druknet i fjæresteinene dagen etter. De som ble igjen på vraket, ble reddet. Gabriel Christianssøn ble bisatt i Kristiansand kirke 24. november 1738.
Ved hans død var boet helt forgjeldet. Samlede verdier ble taksert til 2057 riksdaler, mens gjelden var på 8 466 riksdaler. Hans enke Birthe Ørbech blir sittende i en helt umulig situasjon med ni mindreårige barn og en uoverkommelig gjeld. Det gjør ikke saken bedre at hele eiendommen i Tønsberg sentrum brenner ned til grunnen kort tid etter. La oss håpe at Birthes svoger, Jacob Bull, fortsatt var en holden mann, og at han tok seg av sin svigerinne. Så sent som i 1780 står boet etter Gabriel Christianssøn oppført som uavsluttet.
Kanalen gror igjen
Kanalen ble etter Gabriel Christianssøn, solgt videre til en rekke private eiere, men ingen fant rom for lønnsom drift, og den forfalt raskt. Rundt 1800 var den så gjengrodd at ikke engang små båter og joller kunne komme igjennom. I 1835 ble det dannet et nytt aksjeselskap med Herman Wedel Jarlsberg og noen av byens fremste borgere. Kanalen ble igjen oppgradert og åpnet for ordinær trafikk i 1838, ca. 100 år etter Gabriel Christianssøns store innsats. Fra 1880 ble eierskapet overført til Tønsberg Kommune, og kanalen ble utvidet flere ganger, senest i 1954 etter en durabelig krangel mellom Tønsberg og Nøtterøy kommuner om kostnadsfordelingen. Men det er en annen historie. Det eneste håndfaste synlige bevis på Gabriel Christianssøns store innsats er et gateskilt nær kommunegrensen mellom Tønsberg og Nøtterøy.
Litteratur
Einar Chr. Erlingsen: «Los ved Færder. Losvesentets historie i det sønnenfjeldske Norge». Hvasser og Brøtsø historieforening, 2010.
Jens Muller: «Beskrivelse av den eldste kjøbstad i Norge, Tønsberg, både Som den har været og Som den nu er», Kjøbenhavn 1771.
Arne Odd Johnsen: «Tønsberg gjennom tidende». Gyldendal norsk Forlag, 1971.
Per Hillesund: «Losvesenet på 1700-tallet. En studie av losvesenet lokalt og sentralt gjennom de første 100 år». Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
Randi K. Solerød: «Historien om privilegiebrevet og Gabriel Christianssøn», Historisk Museal gruppe i Loggen Kystlag, Tønsberg Kystkultur senter 2005.
2 Responses