Historien om Inga Otilie og livet rundt

Av Jorunn Johnsen (Njotarøy 2014)

Hverdagsliv og arbeid på øyene for over hundre år siden

Jeg har ikke møtt min mormor, men vil likevel skrive hennes historie. Inga Otilie ble født på Østre Bolæren i 1865 og døde på Ulvø i 1944, 79 år gammel. Historien om hennes liv, gir et levende bilde av livet på øyene for vanlige folk. Det var et hardt liv, men denne historien viser at livet også var fylt av mye glede. Det gjør at Inga Otilies og hennes families historie fortsatt er av interesse for oss som lever i dag.

Hun var yngste barnet til Edvard Nilsen og Anne, født Nilsdatter, fra Onsøy. Inga Otilie var barn nr. ti, født 25 år etter sin eldste søster, som for lengst var gift da Inga ble født. Anne var da 48 år og Edvard 50 år. Edvard var født og oppvokst på Østre Bolæren. Han var los. Det var sykdom i huset på den tida. Lille nyfødte Inga Otilie ble nok passet godt på så hun ikke ble smittet. Da Inga var tre og en halv mnd., døde en av hennes søstre, to dager før julaften, bare 21 år gammel. I løpet av neste år døde fire søsken til, deriblant alle tre brødrene. Fire år senere døde en søster til. Nå var det bare tre jenter igjen på Østre Bolæren. Det må ha vært mye sorg og fortvilelse over å ha mistet seks flotte ungdommer. Hva dødsårsaken kan ha vært vites ikke, men det kan jo tenkes at de hadde overlevd hvis penicillinet hadde hvert oppfunnet. Det spekuleres i influensa, skarlagensfeber eller tyfus. Edvard og Anne hadde to fostersønner. Det hjalp nok litt på savnet etter sønnene. De hadde også en dyktig hushjelp. Hun het Maren.

Inga Otilie hadde mange søsken:

Helene Mathilde, født i 1840, gift i 1862 med Christoffer Christensen. De bodde på Bjerkø. Hun ble kalt Lena.
Emil Nicolai August døde 24 år i 1866.
Severine Amalie døde 21 år i 1865.
Nicoline Marie døde 20 år i 1866.
Edvard Anton døde 17 år i 1866.
Hans Olaus døde 15 år i 1866.
Hanna Andrine født i 1854, gift i 1875 med Jens Hansen fra Vestre Bolæren. De bodde i Rønningen i Årøsund.
Olava Ottoine døde 14 år i 1870.
Hulda Gjertine født i 1859, gift i 1879 med Mathias Rasmussen. De bodde i Knarberg.
Inga Otilie født i 1865.

Det var et gjestfritt hus på Østre Bolæren. Det var stadig folk innom, så det ble nok drukket en del toddy og rørt godt i glassene med de fine, lange skjeene som var nummerert fra 1 til 12, som de hadde. Det ble fortalt mange gode historier. Mennene hygget seg også med å røyke langpipe. Anne var også kjent for å lage god mat, som hun gjerne delte med andre.

Barneår

Inga var snill og pliktoppfyllende. Hun hjalp til med husstell og dyrestell så godt hun kunne. Hun ble etter hvert veldig god til å ro og seile. Barneårene til Inga var gode. Det ble nok tid til lek og moro med barn fra både Vestre og Mellom Bolæren, de kunne jo bare ro en tur til hverandre, eller fiske litt med bunnsnøre. Det var også fint å leke rundt omkring på øya, og ha hytter under busker og fjellknauser og lage bondegård og dyr av kongler og pinner. Kanskje hun hadde en filledokke?

Det var lykkelige barneår rundt omkring på vakre Østre Bolæren med plukking av bær, blomster og urter. Inga Otilie vokste opp til å bli en flott jente. Hennes far var veldig stolt og kry av sin yngste datter, som var både sterk og bestemt og våget å si sine meninger. Hun var nok hans øyesten, attpåklatt som hun var. Skolegangen til Inga var på Østre Bolæren. Det var omgangsskole. Det foregikk hjemme i stua. Da fikk hun undervisning av en lærer som reiste rundt og underviste i lesing, skriving, regning og kristendom. De sang nok også noen salmer, og pugget katekismen. Inga fikk mye god omsorg og oppmerksomhet.

Inga Otilie var nok ofte på besøk i huset til sin søster Hanna Andrine og hennes mann Jens Hansen fra Vestre Bolæren. De hadde fått nybygd hus av far Edvard. Huset lå like ved hjemmet til Hanna og Inga. Inga var ti år da de giftet seg. Hun ble god til å stelle og passe sine små tantebarn. En god erfaring for Inga Otilie. Etter å ha gått i en god skole hos mor Anne og lært alt om dyrestell og dyrking av mat, spinning, veving, strikking og søm, var Inga klar til å gifte seg.

Det er en kjent sak at Bolærnefolk var høyremennesker. Inga var preget av det, og forandret aldri sitt politiske syn.

Ungdomsår

Ungdomsårene til Inga var nok like spennende for henne, som for de unge i dag, men på en helt annen måte. Skulle hun treffe sin kjære Nils Fredrik Jensen, måtte hun ta en rotur til Vestre Bolæren. Ikke rart at Inga var sterk. Hun hadde kjent han hele sitt liv, og synes at han var blitt en veldig fin og voksen kar etter at han hadde vært sjømann i flere år. Hans foreldre på Vestre Bolæren het Gurine Andrea Jensdatter og Jens Lauritz Larsøn. Nils Fredrik hadde seks søsken.

Min mor skrev om furua på Vestre Bolæren: «Så stod det på V.B. en stor furu som blev kalt Kalvefurua. Den stod på en høide som blev kalt Kalven. Det var litt rart med den, for etter sagn og gammel spådom skulle alle Bolærfolk gå bort med den, og den falt ned når siste gikk bort. Ja, dette er jo bare overtro.»

Bryllup

Da Inga Otilie Nilsen var nesten 20 år, giftet de seg. Nils Fredrik Jensen var nesten 27 år. Den 7. januar 1885 var det bryllup i loshjemmet på Østre Bolæren. Inga Otilie var veldig fin. Det var ikke spart på noe, det var et flott bryllup. Vielsen var i Nøtterøy kirke. De dro med båt til Knarberg og hestetransport videre til kirken. Vet ikke om det var slede eller vogn, men det var Mikkel Bjønness Jacobsen, min mor kalte han Mads, som kjørte brudeparet til og fra kirken. Han bodde på Oserød. Han ble domprost i Hamar, og senere biskop. Alle var nok godt pakket inn i varme klær og tepper både i båten og i hestetransporten. Det var en lykkelig dag på Østre Bolæren. Det er blitt meg fortalt at det var en fin himmelseng på Østre Bolæren. Den fikk nok brudeparet bruke.

Inga hadde en flott gullklokke. Det er inngravert I.J. på baksiden. Hun fikk den av Nils Fredrik tidlig i ekteskapet, kanskje morgengave. Hun bar klokken i et langt fløyelsbånd til å begynne med. Siden fikk hun et langt, flott gullkjede til klokken sin. Jeg tror Nils Fredrik var snill mot Inga, og at de hadde det godt sammen.

Inga Otilie og Nils Fredrik Jensen bodde sammen med Edvard og Anne i Ingas barndomshjem til 1888. Da flyttet Hanna Andrine og Jens Hansen til Rønningen i Årøsund. Inga og Nils Fredrik overtok huset. Inga og Nils Fredrik hadde da en datter, Hilda Antonie, tre år, og en nyfødt sønn, Ingvald Nikolai. Tre år senere kom Julius Emil, og i 1895 fikk de en jente som het Gerda. Hun døde bare to og et halvt år gammel. Hva hun døde av, vet jeg ikke.

Året etter kom det en gutt til. Herman Eugen. Inga Otilie hadde mye ansvar alene med barn, hus, mat og dyr. Nils Fredrik var på langfart og var lenge borte fra hjemmet.

Redningsdåden

I 1892 hendte det noe dramatisk. Det var november. Det var storm og snøtykke. En jakt fra Tvedestrand, lastet med stein og en besetning på tre mann, hadde gått på et skjær ved Havskåren, sørvest for Fulehuk fyr. På formiddagen dagen etter oppdaget los Edvard Nilsen nødsignal fra jakten. Han fikk med seg tjenestejenta Maren og Nils Fredrik. Været var fremdeles dårlig og sjøen gikk høy. De dro ut med Arendalsnekka. Det ble et voldsomt slit, men de kom seg ut til jakten. Det var umulig å komme helt inntil. Det var for grov sjø. Det slo mye sjø opp i snekka. De måtte kvitte seg med ballasten, det var et veldig tungt arbeid. Gamle Edvard slet seg helt ut, og var ikke til mer hjelp. Etter mange forsøk fikk de endelig en trosse over til jakten. Nils Fredrik og Maren klarte å redde hele mannskapet og få dem med seg til Østre Bolæren. Båten var tapt for alltid.

Mens redningsdåden pågikk, gikk Inga og Anne og ventet og var redde for at de kunne miste mennene sine. De var ofte oppe på berget for å se om de kom tilbake. De visste at de var dyktige på sjøen, selv i dårlig vær. Endelig kom de tilbake. Da ble det mye å gjøre for Anne og Inga Otilie. Alle måtte få tørre klær og mat og selvfølgelig en seng å varme seg i. Aller verst gikk det med los Edvard Nilsen. Doktor ble hentet, men det var ikke noe han kunne gjøre for å hjelpe Edvard. Han levde over jul, men 12. januar 1893 døde Ingas far, av overanstrengelse med redningsdåden. Han ble 78 år gammel.

Samejenta

Nils Fredrik var på hvalfangst på Finnmarkkysten. Det var i 1898. Det var landstasjon i Mehamn. Der kom han i snakk med noen sjøsamer. Han tok med seg en ungjente hjem til Østre Bolæren. Det var den 15-16 år gamle Elida Kristin Birgitte Olsen. Hun var fra Måsøy i Finnmark. Jeg tror det var mange som ønsket seg sørover. Hjemme gikk Inga Otilie og ventet på sin kjære Nils Fredrik. Det var nå fire små barn å ta vare på.

Inga likte dårlig at han hadde med seg en jente hjem. Hun sa meningen sin. Hun var sint og veldig overrasket over hva Nils Fredrik hadde gjort. Inga tok saken i egne hender. Hun tok med seg Elida i prammen og rodde henne over til Vestre Bolæren. Der leverte hun Elida Kristin Birgitte Olsen til Nils Fredriks bror, Johan Edvard. Det hører med til historien at Johan Edvard og Elida Kristin Birgitte ble gift og fikk sju barn.

Jeg har også hørt en annen versjon om hvordan Elida kom til Bolærne. Johan Edvard hadde forelsket seg i den vakre samejenta, men fikk ikke ta henne med seg hjem i båten. Det var kanskje derfor hun kom sammen med Nils Fredrik. Det endte ihvertfall godt. De ble senere Inga Otilie og Nils Fredriks nærmeste naboer i Middelborg. Jeg husker godt Elida. Min mor, Gerda, var flink til å besøke sin gamle tante og hennes datter Andrea i Middelborg. Hun tok meg alltid med. Jeg var bare et lite barn, men husker at Elida var veldig liten og gammel og hadde helt svart hår.

Flyttesjauen

På Østre Bolæren hadde Nils Fredrik og Inga Otilie overtatt eiendommene da gamle Edvard døde i 1893. De gikk nå og lurte på om de skulle flytte i land. De bestemte seg for det og kjøpte hus med uthus og stor tomt i Middelborg. I 1899 flyttet de i land. Det var mye de skulle ha med seg. De hadde blant annet to vugger og en rokk. Den største jobben var å få dyrene til Middelborg. Den jobben tok Inga seg av. Hun rodde dyrene den lange veien. Det var både geiter og sauer og sikkert høner. Det største problemet må ha vært å få med kua. Hvordan hun har klart å få den ombord i en robåt og klare å ha den der hele veien til Middelborg, var veldig godt gjort. Hun må ha vært veldig snill og hatt god kontakt med dyra. Hun må også ha vært veldig sterk og tålmodig. Jeg er imponert over min mormor. Anne bodde på Østre Bolæren en tid alene, kanskje Maren var der. Inga lengtet veldig til øya. Hun rodde eller seilte ofte på besøk til sin mor. Året etter flyttet mor Anne til sin datter i Middelborg. Da solgte Nils Fredrik husene på Østre Bolæren til en fisker.

Middelborg

Inga og Nils Fredrik fikk tre barn til. Først kom Fredrik, så kom min mor, Gerda Alvilde. Det var vanlig at man kalte opp et nytt barn med samme navn som et barn som døde tidlig. Da Inga Otilie var 53 år kom sistemann, Jens Bollærn. Anne fikk noen gode år i Middelborg. Hun døde 1905, 88 år gammel.

Inga Otilie likte ikke at det ble røyka i spisestua. Mannfolka fikk streng beskjed om å legge fra seg piper og tobakk på røykebordet i et annet rom. Det var kanskje starten på røykeloven.

Nils Fredrik gikk på sjømannsskole i 1907. Når den var fullført var han både skytter og skipper. Hvalfangsten foregikk langs norskekysten. Det blir fortalt at han var en dyktig skytter og en godt likt skipper. To av hans sønner var også ofte med på hvalfangst.

Alle sønnene ble gode jegere, fiskere og sjømenn. Det ble nok spist mange gode alkemiddager i Middelborg. Om sommeren badet ungene på stranda. De svømte fra skjær til skjær i Mittafjorden til ytterste Geiteskjær. Tidlig på sommeren rodde de ut på øyene og plukket måkeegg. For å finne ut om det var unge i egget, prøvde de om det fløt. Hvis det sank var det tomt, hvis det fløt var det unge i egget, da ble det lagt tilbake i reiret. Det ble lekker farge på kaker, eggedosis og eggerøre. Min mor Gerda og jeg gikk tur noen ganger i Middelborg. Hun viste meg hvor hun lekte og hadde hytte på den lille åsen bak huset.

Ulykken

I 1924 kom dramatikken tilbake til Inga Otilie. Alle barna var voksne og dreiv med sitt. Det kom et telegram til Inga fra båten Nils Fredrik var skytter og skipper på. De var på fangst på Mørekysten. Ombord var også to av sønnene, Fredrik og Jens. Fra hvalbåten Columbus kunne fortelles at Nils Fredrik var omkommet i en ulykke. Nils Fredrik hadde akkurat skutt en hval. Om det var en bråttsjø som skylte skytteren og skipperen over bord, eller rekylen fra kanonen som traff han i det dårlige været, vet jeg ikke, men i avisene ble det spekulert i flere årsaker. Det var 200 favner kabel ute, og hvalen dro. Kabelen ble raskt kuttet, og det ble satt ut lettbåt. De fikk tak i min morfar og fikk han ombord, men livet sto ikke til å redde. Han døde 26 mars 66 år gammel.

Båten gikk raskt inn til Kristiansund, med flagget på halv stang. Kisten ble fraktet videre med hurtigruta «Erling Jarl» til Trondheim. Derfra ble den fraktet hjem til Nøtterøy. Begge sønnene, Fredrik 23 år og Jens 16 år, kom hjem sammen med båren.

Stakkars mormor Inga, hun har ventet på Nils Fredrik i flere år tilsammen, og håpet at han snart skulle bli hjemme og ta livet med ro i Middelborg. Nå måtte hun følge sin mann til graven. Prost Backer forrettet, og marskalker var Ole Jensen og maskinist Aug. Hansen. Det var stor deltagelse. Det ble skrevet om ulykken i mange av landets aviser.

Alle Inga Otilie og Nils Fredriks barn bodde i nærheten. To bodde i Nesbrygga, begge jentene på Ulvø, en i Sparønningen, en på Torød og en i Årøsund. Det var godt for henne å ha barn, svigerbarn og barnebarn i nærheten. Inga Otilie bodde i Middelborg i fire år etter hun ble enke. Det kunne være ensomt, spesielt om vinteren. Det ble ikke brøytet bort til Middelborg. Barna kom på besøk og hjalp henne så godt de kunne. Hun solgte gårds nr. 53, bruks nr. 3 og 4 for 13500 kr. I 1928.

Årøsund

Inga flyttet til sin sønn Julius og hans kone Dagny borte i Årøsund, og bodde i 2.etg. Ingas yngste datter Gerda, og hennes lille sønn Rolf, bodde etter hvert sammen med henne i Årøsund i noen år. Ingas politiske overbevisning kom godt til syne når lille Rolf og hans kusiner, Ingebjørg og Frida Irene i 1. etg, var ute og lekte. De fikk klar melding om å holde seg unna barna til folk med et annet politisk syn. Gerda ble bedt om å passe godt på, så ikke ungen hennes lekte med barna til venstrefolka. Hun kunne si: «Få ungen vekk fra de venstreungene».

Min mormor var veldig glad i bokkøl. Hun sendte sitt lille barnebarn til Gjertsen, butikken rett over veien. Han fikk kjøpt bokkøl til Inga Otilie så hun kunne få seg et glass på morgenen. Inga Otilie holdt seg til det gamle når det hadde med vekt å gjøre. Det lille barnebarnet ble sendt i butikken for å kjøpe et pund kaffe og en mark smør.

Inga hadde to nieser som kom på besøk en gang imellom. De var døtrene til Ingas eldste søster, Helene Mathilde, hun ble kalt Lena. Damene var født og oppvokst på Bjerkø. De het Klara og Katinka. De var gift med hver sin bror Evensen. Klara bodde på Ulvø og Katinka bodde i Bukta. Når Inga fikk se dem komme borti veien, sa hun til Gerda. «Nå må du sette på en kopp enske, vi får besøk». Gerda satte i gang. Først tømte hun ut grutet, så vasket hun kjelen godt, helte kaldt, friskt vann i kjelen, og kokte det opp. Det ble malt kaffe og fylt på etterpå. Da ble det god kaffe som var verdig gjestene.

Inga hadde stor respekt for tordenvær. Hun var kanskje til og med redd. Hun kunne si: «Gerda, gjøm saksa, det er tårnevær». Det var viktig at alt som var blankt måtte ryddes unna. Det var mye frukt og bær i hagen til Dagny og Julius. Jeg husker at de hadde gule bringebær.

Ulvø

Inga Otilie bodd de siste årene av sitt liv hos sin eldste datter Hilda Antonie og hennes mann Emil Sørensen på Ulvø. Hun holdt til i 2. etg Ingas yngste datter, Gerda Alvilde, bodde like i nærheten. Hun var gift med Carl Johan Gulbrandsen. Han var sønn av slakteborger Carl Anton Gulbrandsen fra Tønsberg og hustru Ingeborg, født Olsen. Hun var fra Glova i Buktaveien i Årøsund. Gerda var ofte på besøk og hjalp sin mor. Inga var mye syk mot slutten av sitt liv. Hun hadde et langt sykeleie før hun døde 3. januar 1944, 79 år gammel. Da Inga Otilie skulle føres fra hjemmet til Nøtterø kapell, var det en spesiell prosesjon. Ute i gården lå det granbar nedenfor trappa. Det var vanlig at det ble pyntet slik, men da kisten ble båret ned trappa fra 2. etg, gikk Alf Juul Jensen foran med en høy stang med et kors på. Han hadde på seg en gul og blå kappe og en spesiell hatt. Var Inga katolsk?

Alf Juul var Ingas nevø. Han var sønn av Elida og Johan Edvard, bror til Nils Fredrik. Inga Otilie ble begravet sammen med sin kjære Nils Fredrik. Det er en familiegrav hvor både Edvard, Anne, Nils Fredrik, Inga Otilie og Gerda Alvilde ligger gravlagt.

Gerda hadde stor respekt for sin storesøster. Det var en søndag, og Gerda satt og strikket. Hun så ikke på det som synd, men det gjorde Hilda. Gerda hadde ikke sett søsteren komme, så hun gjemte unna strikketøyet i full fart da Hilda kom inn. Det ble aldri funnet igjen. Mor tror hun hadde kastet det i ovnen. Ingas barn hadde veldig god kontakt hele livet. De var flinke til å gå på besøk, og ta vare på hverandre. De holdt familiene samlet og sørget for at alle ble godt kjent med hverandre. Det er en fin arv fra Inga. Hun var familiekjær, og lærte det til sine barn. Tusen takk.

Kilder

Lorens Berg, Nøtterøy.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy, gårds og sleksthistorie.
Vestfoldminne, 1992.
Slektsgransking i familien av Nils Fredrik og Knut Evje. Min mor Gerda Alvilde Gulbrandsen (født Jensen). Min bror Rolf Gulbrandsen.