Av Wilhelm Magnus (Njotarøy 2006)
Røyking av hjemmeavla tobakk i 1944
I Njotarøy 2004 hadde vi en munter artikkel skrevet av Wilhelm Magnus, gårdbruker på Bergan. Den var hentet fra hans upubliserte bok «Minner fra barneårene». Tre av hans nære venner har samlet, redigert og renskrevet Magnus’ manuskripter: Her er et nytt kapittel – også denne gang fra krigstiden. Den omtalte “Læraren” med Magnus’ ærbødige, store forbokstav vil nok mange gjenkjenne som den meget aktive, noe omstridte (Venstremann i det konservative Nøtterøy!), men meget respekterte lærer A. M. Helle.
Magnus var født i 1931 og døde i 2002.
Noe av de første importerte varene som det ble mangel på, var tobakk. Derfor ble det fort en utstrakt dyrkning av norsk tobakk her i landet. Men den norske tobakken kunne ikke på noen måte måle seg i kvalitet med importert tobakk. Det ble mye tung røyk rundt omkring i stuer og oppholdsrom. Rom med røykeforbud var ett ukjent begrep, røyke det kunne hvem som helst gjøre over alt, og det ble gjort. Mange mennesker gjorde det til en meget lønnsom bigeskjeft å dyrke tobakk.
Røyken var en plage
Nesten alle voksne mannfolk og mange kvinner var røykere under krigen. Det smittet fort over på oss smågutter som ofte begynte å røyke i ti-elleve-årsalderen. Det å røyke gjorde også jeg, men jeg bråstoppet da jeg var elleve år, og har aldri røykt siden. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan det ble slik, ute blant folk var det en utbredt oppfatning at røyking ikke hadde noen skadevirkninger.
Myndighetene gjorde ingenting for å minske tobakksforbruket. Tenk hvis myndighetene hadde vært så langt fremme når det gjaldt å opplyse om skadevirkninger av tobakk som når det var kampanjer om edruskap og tuberkulose, da tok myndighetene alle muligheter i bruk for å opplyse om hvordan man skulle bekjempe sykdommen og drikkeondet. Slike kampanjer var helt ukjente når det gjaldt tobakk.
Når folk kom på besøk til hverandre, var det første som ble gjort å stoppe en hardstappet pipe eller rulle seg en diger rullings. Hvis det var en fire, fem mannfolk som satt i ett kjøkken eller ei lita stue, var det ikke lenge før det var uutholdelig å være der.
Det ble fort så røykfullt at det måtte være skadelig for barn og allergiske å oppholde seg der. Jeg har oppholdt meg i rom som har vært så røykfulle at man nesten ikke har kunnet sett hverandre på den andre siden av bordet.
Hjemmeavl var nødvendig
Det var så mye hjemmeavlet tobakk rundt omkring at tobakk sjelden var noen mangelvare. Tobakksdyrkning var det mange som ble eksperter på under krigen, det skulle ikke store hageflekken til før det ble stor avling. Mange mennesker så muligheter til stor fortjeneste med å dyrke tobakk, derfor oppsto det flere tobakksfabrikker under krigen. Men ikke bare det, det var noen som dyrket tobakksfrø, min far kjøpte frø fra Blekens Tobakksplantasje, Nøtterøy. Frøet ble levert i konvolutt med håndskreven dyrkningsveiledning. Det kunne i enkelte år oppstå mangel på tobakk hvis det hadde vært liten avling et år og det ble en sen vår året etter. Da ble det en liten krise på forsommeren.
På sensommeren ble de nederste bladene tvangsmodne på grunn av lysmangel, og de bladene ble høstet også av oss smågutter som hadde tilgang til ubegrenset mengde av tobakk. En sensommerkveld var kuene på Bergan tatt inn i fjøset for å melkes, og gårdsguttene Karl og Olav gjorde alt klart for å melke kuene. Mens Karl og Olav var opptatt med arbeidet i fjøset, hadde Torleif, Lille-John og jeg vært i borterste hjørnet av hagen og hentet noen brune tobakksblader. De nederste bladene på planten var tidlig tvangsmodne på grunn av lysmangel. Deretter måtte sigarettpapir hentes, det lå ferdig til å hentes i vinduskarmen i melkerommet, og det var et tynt papir som lå imellom hver silvatt. (Et tynt vattstykke som ble brukt i melkesilen, ble kalt silvatt.)
Tatt på fersk gjerning
Det må ha vært litt av et syn når tre smågutter snek seg krumbøyde rundt fjøshjørnet for krafse til seg papiret og sprang bort i åsen til Læraren, der vi pleide å gjemme oss ved en stor bresk. Da vi kom fram, fikk vi se at tyskerne hadde vært der og satt opp to buer siden vi var der sist. Tyskerne hadde begynt å sette opp piggtrådsperringer og å grave skytestillinger over hele Bergan, også i åsen til Læraren. Hvordan Læraren tok det da “herrefolket” tok seg til rette på hans eiendom, vet jeg ikke, men at det ikke gikk upåaktet hen vil jeg tro.
Læraren var en viljesterk mann med en skarp tunge. Mange mennesker hadde kommet til kort i ordveksling med Læraren. Han ble ganske snart avskjediget av de styrende for sin innstilling til de styrende og den nye tiden. Han hadde ingen problemer med å ta stilling for konge og fedreland eller imot Quisling og den tyske okkupasjonsmakten. Læraren fikk kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt virke på sine gamle dager.
Ved siden av å være lærer drev han også et småbruk med to kuer og ungdyr. I dag finnes det ikke spor igjen av hans virke, huset og låven ble smadret til pinneved, jorda er solgt og bebygget, skogen han plantet er rasert, snauet ned av grådighet og bebygget.
Vi gutter var ikke ønsket i skogen hans, vi ble bedt om å gå hvis vi ble oppdaget der. Han var redd for at vi skulle skade trær når vi var i skogen hans. Den skade som skjedde etter hans tid var mange ganger verre enn det vi gutter hadde kunnet gjøre.
Vi stoppet opp da vi fikk se de to redskapsbuene som tyskerne hadde satt opp siden sist vi var på de kanter. Dette måtte undersøkes, dørene var låst med store hengelåser, og vinduer fantes ikke. Buene var sikkert til å oppbevare redskap og piggtrådruller i. Foran den ene bua sto det en lav benk til å sitte på. Vi fant ut at der var det en fin plass å røyke. Torleif og Lille-John begynte å knuse tobakksblader og rulle sine sigaretter, men det ble de ikke ferdig med før dette hendte.
Jeg hadde sluttet å røyke så jeg satt der uvirksom. Det var kanskje derfor jeg fikk se Læraren først. Han kom gående på stien på vei hjem og med to melkebøtter, en i hver hånd. Han hadde sikkert hørt oss snakke bak bua, han kunne ikke ha sett oss fordi den andre bua sto i veien. Læraren kom lydløst gående, men jeg ante en svak skygge og så opp, og der sto han.
Oh, skrekk og gru, hva skulle vi gjøre nå? Vi var stengt inn i en felle. Veggene på buene stengte til to sider, på den tredje siden var det en steingard med ett piggtrådgjerde på toppen, og i veien ut stengte Læraren. Flukt var umulig. Jeg kikket forsiktig opp, og der i oppe i “bjerkekronene” så jeg, slik så det ut for meg, ansiktet til Læraren, ei diger lue av brunt skinn med sixpence fasong oppe på en stor, vilter og grå hårlugg. En stor tanngard med tobakksbrune tenner, kledd i gråfarget kjeledress og på beina hadde han noen “prammer” av noen tresko. Og han omga seg med sterke lukter av fjøs og tobakk. Han sto der stille og rolig og så ned på meg, han sto vel og tenkte hva han skulle si til oss.
Jeg var litt redd for hva som kunne komme, det kunne være litt av hvert som kunne hende i slike tilfeller, hadde vi hørt andre fortelle om. Noe voldsomheter ble det ikke noe av, men etter å vendt “tyggisen” i munnen endel ganger sa han i milde vendinger: «Jaså, er det her storkarane sitter og røyker”. Da først ble Torleif og LilleJohn oppmerksom på at vi hadde besøk av Læraren.
De prøvde å gjemme bort røykesakene sine, men det ble bare fomling. Det var ikke lett å nekte for at vi røykte. Læraren sto og så på en liten stund, men han sa ikke noe mer, så vendte han seg om og gikk lydløst hjemover.
Konking
Neste gang jeg traff Læraren, var våren etter han hadde tatt oss på fersk gjerning. Det var en grå og regntung dag sent på våren, våronna var ferdig forlengst. Læraren kom hjem på gården, og far står og snakker i fjøsgangen en formiddag. Etter en stunds prating går han ut i regnværet og hjem.
Jeg holder på å snekre på noe i verkstedet da min far kommer inn og sier: “Du får sæla på Blakken og spenne på konkestokken og kjøre ut til Krangleløkka for å konke en havreåker.” Jeg syntes at det var litt uvanlig å kjøre ut i en våt åker, men jeg hadde ingen innvendinger så jeg gjorde som jeg ble bedt om.
Jeg kjørte ut til løkka som lå i skogen mellom Skallestad og Oserød, løkka er i dag borte som så mye annet, bygget ned tett i tett med hus. Åkeren hadde spiret for lengst, og det var ikke vanlig å konke en åker som har spiret, så jeg ville ikke gjøre noe før jeg hadde snakket med Læraren. Kjørte tilbake og fant Læraren i fjøset sitt.
“Er du ferdig alt”, spurte han vantro før jeg fikk sagt noe.
“Nei, jeg har ikke begynt ennå fordi det er høy åker der”, svarte jeg.
“Jamen er du forsiktig også” sa han.
Så forklarte han hvorfor åkeren skulle rulles etter den var spiret. Før i tiden hadde de ingen foredlete kornsorter, bare gamle landsorter, og de var alle lange i halmen, så i frodige år ble halmen for lang og tung og det ble legde. Halmen la seg til bakken, så det ble vanskelig å høste.
“Nå skal du få vite hvorfor jeg vil ha gjort det på den måten. Det var fordi når åkeren ble lagt flat, reiser planten seg igjen, og da blir det en bøy i nederste leddknuten. Bøyen blir en forsterkning og halmen blir mye stivere og åkeren går ikke så lett i legde”, forklarte han med et godt smil. Alt han sa, forsto jeg, men har aldri praktisert metoden, fordi i min tid kom det nye kornsorter som var laget mye mer stråstivere enn de gamle landsortene. Blakken og jeg måtte gjøre turen om igjen til Krangleløkka og rullet havreåkeren til Læraren flat som ett frimerke: Det så ikke pent ut etter oss da vi var ferdige. Hva som ble resultatet etter den hardhendte behandlingen husker jeg ikke, og jeg har aldri hørt om bønder som har rullet spiret åker.
Neste gang jeg så Læraren igjen, var 17. mai 1945. Da hadde han blitt lærer igjen og gikk i sine fineste klær, og med stor svart bredbremmet hatt først i barnetoget fra Bergan skole.
Legg inn en kommentar