Irene Sturød:
«Det første jeg kan huske, var jordskjelvet i 1904». Da var lille Irene Andersen bare tre år, men hun minnes godt at det klirret i vinduene og at blomsterpottene falt ut av vinduskarmen. I denne beretningen skildrer Irene Sturød oppveksten på Bjerkøy med vannbæring og luking, makrellsuppe og bitterost, «spanskesyke» og Christianiatur. Irene Sturød døde i 1982.
Jeg er født på Bjerkøy i 1901. Der bodde den gang 23 familier. Slektninger bodde på Gåsøy, Hvaløy eller ved kysten på «fastlandet». Der hadde de lett adgang til og oppsyn med skutene, når de lå i opplag om vinteren. På Gåsøy er det fremdeles bolter i fjellet fra skutetiden. Det var livlig omgang mellom familiene både i hjemmene og i skuteselskaper. Jeg husker jeg var i et slikt skuteselskap i fars bottlenosefanger «Balaena», da den lå i opplag i Bjerkøysundet. Da spanderte stuerten sukret Vikingmelk og svisker på oss, noe vi hverken hadde smakt eller sett før. Når «Balaena» kom til syne om høsten, ble budstikken sendt rundt.
Hjemmet «Sommerfryd»
Mitt hjem hadde langt tilbake i tiden vært eiet av kapteiner og skuteeiere, som hadde tjent godt under de gode konjunkturer i det forrige århundrede. En av eierne hadde sagt at «før jeg blir fattig, blir Bjerkøysundet tomt for vann». Etter Napoleonskrigene mistet han alt det han eide og flyttet fra Bjerkøy. Da sto der et hus der i to fulle etasjer, likt det som ennu er på Agerup. Et tilsvarende sto på Bjørnebo på Føynland, som også eides av en Agerup. Opp-bygging til mur til dette huset er fremdeles på Bjerkøy. Det sies at Bjerkøy var et frihandels-sted i forhistorisk tid. En av eierne skal under Napoleonskrigen ha gravd ned en skatt på eiendommen. Hvis den i fremtiden blir belagt med industri og boligbygging, vil kanskje bulldosere bringe skatten frem i lyset.
Far som hadde en egen bottlenosefanger måtte selge denne i 1909 med stort tap. Oljen av bottlenosen — en hvaltype — ble vesentlig brukt til produksjon av stearin. Men da elektrisiteten kom, spesielt i kirkene, falt prisen katastrofalt på slik olje. Dette tap ved siden av gjelden på vårt nyinnkjøpte hjem gjorde at det var så vidt «skuta bar» for oss. Men takket være mors energi og økonomiske sans, slapp vi å gå fra gård og grunn.
Dramatiske barndomsminner
Det først jeg kan huske var jordskjelvet i 1904. Hele familien satt samlet i spisestuen, mens mor leste søndagspreken fra «Gossnars Skattkiste». Selv vi to minste måtte sitte helt stille så lenge prekenen varte. Plutselig begynte huset å riste. Det klirret i vinduene og blomsterpotter falt ut av vinduskarmen. Vi barna forsto ikke alvoret, men var bare glad for å komme ned av stolen og ut og leke.
En annen ting som gjorde stort inntrykk på oss, var kometen.Det var en slags stjerne med lang hale som lignet et ris. Den viste seg hver kveld på himmelen. Jeg hadde hørt at hvis halen berørte jorden, ville jorden gå under. Mormor hadde fortalt meg så meget om helvete, så jeg visste hva det betød for mitt vedkommende. Jeg hadde jo vært ulydig mot mor, hadde nasket kaker og sukker. Jeg hadde slåss med søsteren min. Og den kokte kaffefløten med den tykke snerken, som sto så fristende til, hadde jeg vært bort i med fingeren når ingen så det. Så lenge kometen viste seg på himmelen, oppførte jeg meg eksemplarisk for å bøte på syndene mine. Jeg var lykkelig da kometen forsvant, og jorden var like hel. Men det hadde bragt redsel inn i et lite barnesinn. Jeg hadde mareritt i lang tid.
Da passasjerskipet «Titanic» gikk mot et isfjell i 1912 med mange hundre passasjerer og sank, ble vi alle sjokkerte. Det ble diktet sanger, og det ble snakket om i lange tider. Den spente situasjonen i 1905 husker jeg ikke noe av. Men når guttene sloss, kalte de hverandre for «din dumme svenske». Så jeg forsto at svensker måtte være «dumme». Men alle de svensker som jeg kjente, som var kommet hit under høykonjunkturen i selfangsten, var både snille og flinke. Alle stengjerdene på Bjerkøy er laget av svensker. Det var vel med dem som med nordmenn som utvandret til Amerika. Det var de beste som drog avsted. Vi hadde ikke noe organisert feiervesen på øyene. Men en gang i mellom kom en feier, som vi kalte «den gærne feieren» og feiet pipene. Han var visst sinnssyk, og vi var veldig redd for ham. Derfor stelte vi godt med ham. Han fikk god mat og lå i bryggerhuset om natten. Vi følte oss ikke trygge før vi fikk rodd ham over.
Fanter og jøder
Når våren kom, lå det to å tre fanteskøyter i sunde. Konene gikk rundt og solgte blikktøy og spådde. Så lenge de var her var vi utrygge og låste dørene, men de gjorde aldri noe galt. De fikk gjerne med seg poteter, egg og melk. Det krydde av unger ombord. Vi hadde også besøk av jøder som gikk rundt og solgte tøyer og forskjellige andre ting. Vi kjøpte alltid noe av dem, og det var en selvfølge at de fikk mat. En gang i mellom kom det veiordre. Det var en lapp med beskjed om vedlikehold av veiene. Bønder hadde slik plikt i forhold til gårdens størrelse.
Huset og familien
Vi kunne være opptil 11 i familien, så vi hadde god bruk for vårt store skipperhus. Det var tre stuer. Den største brukte vi til kombinert arbeids- og lekestue. Det var umalte tak og vegger. Vi’hadde ikke hatt råd til å pusse den opp. Der utfoldet barna seg i lek med kamerater. Jeg husker det var hull i veggen efter en kule fra et salonggevær. Noen av brødrene var temmelig viltre og fant på mye rart.
Ved det store bordet satt mor og lappet. Mormor satt ved rokken, og når far var hjemme om vinteren, bandt han garn. I en lenestol satt en invalid slektning, en foreldreløs nevø av mormor, som hun måtte ta med seg da hun kom flyttende fra Rogaland. Han var kommet fra en meget ansett familie. Nå måtte han leve i enkle kår på andres nåde. Han falt naturlig inn i familiebildet, så jeg tror han trivdes hos oss. Han kunne ikke gå, så alle måtte efter tur bære ham. Særlig var far og brødrene mine snille mot ham. Det var den tids form for handicapomsorg.
Aviser
Nyheter fra uteverden fikk vi gjennom «Tønsbergs Blad», «Tidens Tegn» og karikaturtegninger i «Vikingen». Vi hadde «børnebladet Magne» og en bok som het «Lyngblomster». Margrethe Munthes sanger kunne vi utenat. Også mange folkesanger. Spesielt husker jeg «Herr Sinclair drog over salten hav, til Noreg hans hug monne stande». Det var om kapteinen som var med på skottenes felttog mot Norge. Videre hørte vi om tippoldefar som satt i engelsk krigsfangenskap under Napoleonskrigene. På den måten fikk vi litt historie inn bakveien. Før lampen ble tent, hadde vi skumringstime. Da flokket vi oss rundt mormor som fortalte eventyr mens vi stekte epler på ovnen. Det var den rene grøsseren når hun fortalte om stortyven Gjest Bårdsen og Ole Høyland, som streifet fredløse rundt i Rogalandsheiene. Det var den tids form for barnetime.
Mormor
Mormor var kommet fra et velstandshjem. Men hun ble enke 30 år gammel og måtte forsørge seg selv i små kår ved å drive et lite pensjonat i huset sitt. Jeg husker mormor bar glør fra en ovn til de andre ovnene når hun skulle tenne opp. Antagelig for å spare på fyrstikkene. Mormor gjorde mye nytte for seg og tok seg spesielt av de små barna. Hun var snill og hun tok ofte støyten for oss, når mor ville gi oss ris.
Gårdsbruket
Vi hadde to kuer, høns og sauer. De siste ble sluppet på Ekornholmen om sommeren. Jeg husker jeg var med i prammen når vi dro avsted med dem. Det ble samtidig en øytur for oss. Sjøfolkene på Nøtterøy var ikke flinke gårdbrukere. Det var først da rogalendingene, telemarkingene og trønderne og andre kom hit at det ble skikk på landbruket her. De kom hit vesentlig lokket av det lave skattøret.
Når mennene var ute, var det konene som drev gården med leiet hjelp, vesentlig svensker. Vi hadde en svensk småbruker, en nabo som sammen med mor ledet gårdsarbeidet. Han hadde en daglønn på kr. 2,- pluss kosten. Han ble behandlet som en hedersgjest når han var hos oss, ikke som en tjener. Vi kunne ikke greid oss uten ham. Han meiet kornet og slo høyet og hakket potetsrenner. Han kastet kornet bortover låvegulvet med en kasteskovl for å rense det.
Jeg var med og dro hakkelsmaskinen som skar halmen til hakkels. Dette brukte vi til «sørpe» til kuene. Det var hakkels lagvis med vann og mel som ble lagt i en tredunk til hver ku. Jeg var også med og måket fjøset og røsket høy til kuene. Jeg likte ikke dette arbeidet, men jeg var nødt til å gjøre det. Vi var med å sette poteter og å luke. Høyet måtte vi vende med rive for at det skulle tørke på begge sider, før det ble satt i såter. Ble det regn, måtte alt arbeide gjøres om igjen. Selv vi barn var bekymret for været i høyonna. Vi hadde ingen form for komfort. Vann måtte bæres både til kjøkken og fjøs. I uthusbygningen hadde vi do med 6 huller.
Kosthold
Til hverdags var maten enkel. Vi brukte saltet islandsk fårekjøtt, argentinsk oksekjøtt og saltede snittebønner. Kjøttkaker med stuet kål til søndags eller en stek en gang imellom. Det var ikke dyrt å kjøpte mat i smått den gang. Vi brukte saltet makrell til makrellsuppe om vinteren. Og guttene og far satte garn, så det var rikelig med fisk. De store brødrene skjøt mye alke. Riktig tilberedt smakte de som ryper. Høns og kramfugl ble også brukt. Kaker var det bare til søndag og til gjester. Vi så aldri en tomat, men vi hadde rikelig med frukt fra egen have. Vi fikk appelsiner på deling. Mor lagde bitterost og myssmør av kjernemelken. Når det var gjester, fikk aldri barna lov til å snike ved bordet.
Hygiene
Når alt vann skulle bæres inn i bøtter, ble det ikke sløsing med vannet. Men mor var nøye med at vi pusset tennene. Og hun lærte også andre barn til å gjøre det samme. Finkammen mot lus måtte også brukes en gang imellom. Vi hadde et løst badekar som vi badet i. Storvask ble unnagjort vår og høst. Tøyet ble kokt i en stor bøykegryte som sto på et brannjern i skorstenen. Til å fyre med måtte vi bare bruke kvist. Far la ferdig kvisthauger i skogen som vi skulle dra med oss hjem når vi hadde vært hos farmor. På den måten ble skogen også ryddet. Der gikk kuene på beite fra 21. mai til ut på høsten.
Helsestell
Det var lite sykdom hos oss. Dr. Jespersen ble bare budsendt når guttene brakk et kraveben eller en arm. Og da mor hadde blindtarmbetennelse. Da lå hun med en ispose på maven. Selv var jeg ikke hos doktor før jeg var nesten voksen. Men fra 1917 og utover herjet «spanskesyken».
Nesten hvert hjem var hjemsøkt. Min søster døde av den sykdommen i 1918. Selv lå jeg i lang tid dødssyk. Men da jeg kom meg av den, ble jeg friskere enn noensinne før. Jeg er sjelden forkjølet og influensa har jeg nesten ikke hatt, så jeg tror jeg ble immun mot slike sykdommer etter «spanskesyken». Vinterstid hendte det ikke sjelden at jordmor kom for sent. Da måtte nabokonene greie brasene. Babyen ble «revet» — surret stramt inn så de ikke skulle bli hjulbente. Slikt barneplageri brukte ikke mor. Døden var noe uvirkelig og fremmed helt til mormor døde i 1908. En av mine brødre ble spådd at han skulle dø før han ble 22 år. Han døde 3 måneder før sin 22-årige fødselsdag, av tropefeber, og ble begravet i Sierra Leone i Sydafrika. Jeg forsto at døden var en «trofast» og uvelkommen gjest i alle hjem.
Klesdrakt
Det meste av klesdrakten fra den gang ville være best egnet til karnevalsbruk idag. Voksne kvinner brukte korsett med snøring bak, som kunne strammes inn så de ble smale i livet. Skjørtene skulle være subbeside, også til hverdags. Kvinner måtte ikke vise at de hadde ben. Skjørtekanten var kantet med rysjbånd. De var godt skikket til å subbe med seg støv og skitt fra bakken. Blusene var tettsittende, og de var fåret og forsynt med spiler til selskapsbruk. De var høyhalset med en blonderysj i halsen. Eller de hadde et bærestykke av blonder. Alt ble sydd i hjemmene enten av husmoren selv eller av utlærte sydamer. Et statussymbol var parasollen. Den bruktes for å beskytte mot solen, så damene ikke skulle bli brune. I huset bruktes forklær med kapper nederst og rundt armene. Til grovarbeide bruktes striforklær sydd av sekker. Badedrakter så ut som sekker, de var vide med masse rynker og kapper og rakk nedenfor knærne. Til hverdags brukte mennene vadmelsbukser og buserull, hjemmevevde. Når en mann fikk en posisjon, for eks. ble skipper, brukte han til selskapsbruk diplomatdress og flosshatt. Det ville virke komisk idag, å dra avsted i en seilsnekke eller i en pram med et slikt antrekk. De brukte ofte stivet, hvitt løst skjortebryst (fattigmannsbevis) som ble brukt uten på en almindelig skjorte. Verkenskjoler og forklær var vanlig til hverdagsbruk for piker.
Guttene brukte høyhalsede gensere og korte bukser. Korte var de ikke, så lenge de var nye. De rakk godt nedenfor knærne og var temmelig unette, for de skulle ha noe å «vokse i». Både gutter og piker brukte støvler med sålebesparere under. Det var nudder av et slags metall. Alle hadde hjemmestrikkede strømper. Gummistøvler hadde vi ikke. Men til konfirmasjon var paraply og kalosjer vanlige presenter. Langbukser til piker gikk ikke an. Det ville være altfor uanstendig.
Nabohjelp
I et isolert samfunn som vårt, uten telefon og butikk, var vi avhengig av gjensidige tjenester. Skulle noen til byen eller kjøpmannen, gjorde vi ærend for hverandre. Post og aviser tok de med seg til alle. Når jeg kom med amerikabrev til en gammel kone, fikk jeg enten et egg eller et øre. Raket de opp for noe, lånte de hos naboen f.eks. surdeig. Det var en klump av deigen som ble tatt unna for å brukes til neste bakst isteden for gjær. Skulle noen ha blomster til krans, var det vanlig å «tigge» hos naboen. Jeg husker mor ribbet både kalaen og gyldenlakken for å hjelpe en nabo. Men dette var gjensidig. Det var ikke vanskelig å få hjelp i et knipetak. Gamle folk hadde gjerne en ugift datter hjemme som ofret seg for foreldrene. Det var den tids form for eldreomsorg. Disse tok gjerne en jobb hos andre for å tjene en skilling. Farmor som bodde i nærheten hjalp oss alltid i slaktetiden. Hun brukte pølsehorn (kuhorn) til å fylle medisterpølser og blodpølser med.
By og land
Det var forskjell på byfolk og folk fra landet. Byfolk var mer «avanserte». I byen var det kino, konditori og danseskole etc., så vi
følte oss litt «utafor» når vi kom til byen. Men vi som hadde slektninger i byen hadde meget å skryte av når vi kom hjem. I byen kunne de bare skru på en kran, så kom det vann rett ut av veggen. Og åpnet de entredøren, var de med en gang rett ute i trafikken med butikker over alt.
Jeg hadde en snill tante i byen som jeg besøkte ofte. Hun tok meg sammen med min kusine til Oslo. Vi reiste med dampskipet«Horten». Turen tok ca. 5 timer. Fra bryggen kjørte vi i drosje til Søstrene Larsens hotell. Det var første gang jeg satt i en bil, så jeg var redd jeg ikke skulle komme fra det med livet.
Kommunikasjon
Det var to dampbåter, «Oscar» og «Kvikk», som gikk fra Tjøme til Tønsberg. Men de la bare inn til de store bryggene. Da vi fikk motorbåtene «Tor» og «Fram», la de også inn til Bjerkøy-bryggene, så da ble det veldig lettvint. De gikk en gang om dagen og turen tok en time. På byturene traff vi andre barn, og hadde det veldig moro. Konene satt med strikketøyet og pratet. Mennene satt gjerne for seg selv, og pratet om fangst og fiske og om politikk, slikt som «kvinnfolk ikke forsto seg på».
Skolen
Også når det gjaldt skolen hadde foreldrene et nabosamvirke. De rodde de små barna over efter tur. Fra 9-10 årsalderen klarte vi oss selv. Det kunne ofte være temmelig strabasiøst i storm og snøføyke. En gang slo lynet ned noen få meter fra prammen min. Når det var is, dro vi prammen på isen, ut i råken og opp på den andre siden. Det var sjelden brøytet så tidlig på morgenen. Vi måtte være tidlig ute og beregne god tid, for ingen hadde klokke.
Penger
Vi hadde ikke faste lommepenger. Men når vi gikk på basar fikk vi med oss en femtiøring. Det hendte vi fikk to øre til å kjøpe drops for. Jeg gikk en gang 1 kilometer og lette efter en toøring jeg hadde mistet.
Fritidsbeskjeftigelse
Med de plikter som barn hadde den gang, ble det ingen problemer med fritiden. Den ble maksimalt utnyttet. Bjerkøy var et eldorado for aktive gutter. Det var plass nok i skogen, på fjellet og på sjøen. «Fritidsklubbene» hadde de i barhytter i skogen. Der trakk de opp planene for sin «virksomhet». De laget flåter og sydde seil av sekker eller gamle presenninger. Når de hadde solgt trost for ti øre stykket, la de pengene sammen og drog til Magnus Larsen og kjøpte dunlerret for førti øre meteren. Da fikk de flotte seil. Tønner delte de i to på langs, forsynte dem med tolleganger og fikk fint trau til å ro i. Det gikk med en hel snelle når dragen skulle til værs, så da måtte de innom mors syskrin. Med pil og bue streifet de omkring i skog og mark. Jeg husker da den første viskelærsballen kom til Bjerkøy. Det var en av de yngre guttene som kom med den. Da dirigerte han hele gjengen. Da min bror Reidar på sin elveårsdag fikk salongrifle av sin eldste bror Carl, som var styrmann og hadde god råd, ble Reidar midtpunktet i guttegjengen. Pikene holdt seg mest til de tradisjonelle leker. Men vi var med guttene og fanget reker i tangen og kokte dem i blikkboks i strandkanten. Vi var også med og seilte på isflak. Ellers fløy vi gård-i-mellom hos naboene. Der var det alltid åpne dører med en mor eller en bestemor hjemme. Skulle det være oppbyggelse et sted, og vi visste at det skulle være servering, lurte vi oss inn og satte oss på en langbenk under prekenen. Men vi ble temmelig lange i ansiktet når vi fikk høre at det bare var spesielle innbudte som skulle serveres.
Pikene fulgte tradisjonen og ble «ingen ting». En huspost eller de tok seg av foreldrene, var det vanlige. Men guttene ble «noe». De skulle jo «forsørge» en familie når tiden kom. Kvinnene skulle «bare» bli husmødre og sette nye generasjoner til verden. Den gang var det inflasjon i barnefødsler, så det ble ingen latmannsjobb. Selv om det kunne være ganske stridt, ga oppveksten på Bjerkøy oss en god «ryggrad» i livet. Den virketrang og oppfinnsomhet som guttene utfoldet, ga dem ansvar og respekt for verdier som kom dem til gode senere i livet. De fleste av disse guttene kom i toppstillinger med stort ansvar. Og så vidt jeg vet, har deres barn og barnebarn hittil skikket seg godt. Dette har vel noe med tradisjon å gjøre.
Jubileumsutstilling i 1914
Mor tok min søster og meg med på jubileumsutstillingen på Frogner i Kristiania i 1914. Det var hundreårsjubileum for frigjøringen fra Danmark. Vi hadde fått bedre råd nå, men det skulle ikke være noen sløsing. Vi bodde hos en tante, og vi spiste risengrynsgrøt på Christiania Dampkjøkken for femti øre for porsjonen. Det kostet kr. 2,— i inngangsbillett for voksen på utstillingen. Der kjørte vi med berg-og-dal-banen og på karusell. Vi var rundt i den store byen og kjørte med trikk og var på konditori. Det var en stor opplevelse for to øyjenter. Og alt var fryd og gammen. Men dagen efter kom krigen fra en «skyfri» himmel.
Det var søndag eftermiddag i august. «Fram» gikk ekstratur for å hente menn som skulle på nøytralitetsvakt. Selv om krigen ikke kom på norsk jord, gikk vi som hadde fedre og brødre på sjøen i en stadig angst. Skipene gikk i konvoy. Mange ble torpedert, og mange sjøfolk mistet livet. Det ble rasjonering på matvarer, særlig på melvarer. Jeg har rasjoneringkort ennu fra dengang. Mor laget potetmel og bakte potetlomper, og hun kokte lut av løvtreaske.
Opplegg av hvalfangsflåten
Den økonomiske krise fortsatte utover i tredveårene. Hele verden var i ulage. Stadig flere skip gikk i bøyene. Og på grunn av stort fall i prisen på hvalolje, måtte også hvalfangstflåten ligge hjemme i 1932. Det ble vanskelig for mange. Og igjen måtte livremmen strammes inn. Vi hadde nettopp flyttet inn i vårt nybygde hus, som lå bekvemt til ved sjøen. Da startet min mann med produksjon av hermetiske reker i kjelleren. Den gang var det nesten umulig å få en jobb. Da det ryktes at vi skulle starte denne virksomhet, sto folk i kø for å få arbeide. Vi hadde ti damer som renset reker og pakket dem i boks. De var usedvanlig ansvarsbevisste og samarbeidsvillige. Ellers hadde det ikke gått.
Vi la også ned rå reker på boks til agn. Råstoffet kom inn om kvelden med skøyter, eller det måtte hentes på Hvasser. Derfor måtte vi arbeide om natten. Til tross for det, var det aldri skoft og lite sykdom. Senere ble produksjonen flyttet til Hvaler i Østfold. Det var ingen form for kjøling eller frysing. Det merkelige var at tross krisetider, var efterspørselen større enn det vi kunne produsere. Den første eksporten gikk til Luxembourg. Siden tok Eng-land alt vi kunne produsere ved siden av det vi leverte på hjemmemarkedet. Da den annen verdenskrig brøt ut, stanset eksporten til England. Det ble slutt på råstoffet. Og alt stanset av seg selv.
Legg inn en kommentar