Huset i skogen

Astri Andersen:

Sannferdige eventyr fra en Nøtterøy-gård i 1950-årene

Mor Astri minnes gamle dager; og det er lenge siden de dagene var gamle. Det var fine dager som hun ikke glemmer: Nei, hun vil ta dem frem og fortelle deg om de fire barna som bodde i det hvite huset i skogen og om alle de eventyrene de var med på.

Huset i skogen

Det var engang fire barn som bodde i et gammelt hvitt hus inne en skog.
Det høres ut som begynnelsen på et eventyr, ikke sant? Og egentlig er det jeg nå skal fortelle omtrent som et eventyr. Det er bare det, disse eventyrene er sanne — og det er jo ikke alle eventyr. Jeg sa at huset var hvitt og gammelt og lå inne i en skog. Det er i grunnen ikke helt riktig. Rundt omkring huset lå jordene, men bak jordene igjen lå skogen.
Ved siden av det hvite huset lå en stor, rød låve. I den nordre enden var fjøset med kuer og en stor svart stut. Når den raslet med kjettingen, som den hadde rundt halsen og sparket med beina i båsen, ja da syntes vi nok alle sammen at det var litt nifst å være i nærheten.
Snarrønningen heter stedet og gården der disse eventyrene har foregått. Det var et vakkert sted. Om våren når alt ble grønt og fint var det som å leve i selve paradiset. Så mange skjønne blomster overalt! Det begynte med hvitveisen som dekket skogbunnen og grøftekanter. Da lyste det overalt. Så kom blåveisen. Blåveis, blåveis se hvor det skinner, gjennom det gulbrune løvet vi finner. Ja, noen ganger kan du nesten ikke oppdage den, gjemt som den er i alt løvet. Men etter hvert som den vokser, kommer den blå kronen fram, og da lyser det blått i blått bortover. Og da kan du sette deg ned her på vårt gamle, deilige sted. Solen glitrer i skogen, og himmelen blåner så høyt der oppe.
Disse fire barna må jeg nå fortelle deg litt om så du kan bli ordentlig kjent med dem. Tor er den yngste. Han er seks år, lyslugget og en ordentlig skøyer. Han har tre søstre: Aud, Rønnaug og Inger. Aud er størst og har begynt på skolen for lengst. Det er hun som liksom er sjefen og bestemmer over de andre. Og de er nødt til å høre på henne, enten de vil eller ikke. Hun kan melke, strikke og lage mat. Rønnaug, den mellomste av de tre søstrene er liksom så «fin» hun. Og når jeg sier at hun er fin, kommer det nok av at hun har så fint krøllet hår. De andre har ikke det. Inger ser ut som en gutt omtrent. Hun har helt kortklippet hår og er ei ordentlig «dulve», som pappaen sier.

Aud som budeie

Aud var altså den største av de tre små jentene. Hun lo og trallet dagen lang, passet småsøsknene sine og hjalp mammaen sin så ofte som det trengtes. Helt fra hun var 5-6 år ordnet hun opp. Da sto hun på en liten skammel ved komfyren og speilte egg til alle sammen når de var alene hjemme.
Senere, da hun ble større og begynte på skolen, leste hun for dem inne på barneværelset som lå rett inn for kjøkkenet. Hun var liksom født til å være lærerinne, og det ble hun også da hun ble voksen.
Men aller flinkest var hun til å melke. Det lærte hun fordi hun bestandig var med mor Astri i fjøset. Mange av dere har kanskje ikke vært inne i et fjøs noen gang? Det er synd det, for det er trivelig i et fjøs skal jeg si deg, også lukter det så godt der. Fjøslukt er fint syntes jeg, i motsetning til griselukt. Det er noe helt annet.
Kua fikk høy, vann, mel og kålrot morgen og kveld, og ble melket morgen og kveld. Melka ble separert. Separator kalles den maskinen som ble sveivet rundt med håndmakt. Da ble det fløte for seg og skummet melk for seg. Men dette var ingen jobb for ei lita småjente. Når fløten var litt sur, kjernet vi smør i en gammel trekjærne, eller vi kokte fløtegrøt. Det er godt, med sukker, kanel og det fettet som kommer ut når vi koker grøten.
Om vinteren når det blåste kaldt og surt og snøen drev rundt hushjørnet var det fint å sitte inne i det gamle fjøset og høre melken sildre ned i bøttene. Mor Astri øverst og Aud bak på en liten skammel. Den var blåmalt og den hadde hun fått i foræring av bestefaren sin. Han var flink til alt, særlig til å snekre og hamre. Melkebøtta var litt mindre enn vanlige melkebøtter. Den hadde hun fått på bursdagen sin da hun fylte seks år. En gang, mens vi satt slik og melket, skjedde det noe rart inne i fjøset.
Møkkagluggen på veggen åpnet seg og ut kom det en liten grå nisse med grå kofte, grå topplue og små tresko på beina. Den satte seg midt i gluggen og begynte å speide utover. Da skal jeg si deg det ble stopp på melkingen! Vi satt nesten og holdt pusten begge to. Ordentlig nisse hadde vi aldri sett før! Etter en stund ropte mor Astri til nissen: «Hva skal du da nisse?» Da ble den redd og gjorde et ordentlig spretthopp oppe i gluggen og forsvant ned i møkkadynga. Hvor ble det av den? Jo, det skal jeg si deg. Neste morgen da Aud og mor Astri igjen skulle ned til fjøset for å melke, observerte de noen små spor i snøen. Sporene gikk fra fjøset og bort i skauen. Siden har ingen sett ham. Som du skjønner, kan det skje mye rart i et fjøs.
En annen gang, da mor Astri igjen skulle gå i fjøset og Aud var inne og passet småsøsknene sine, skjedde det noe. Hun hadde liksom på følelsen at noe var galt. Og ganske riktig, da hun åpnet fjøsdøren var det en snute i døråpningen som pustet på henne. Det var den store stuten som var kommet løs. Hun smalt døren igjen og løp så fort hun kunne opp i lia, hvor en skoghogger holdt til. Hun fortalte hva som var skjedd, og fikk han med seg ned. Han var vant med dyr, så med en gang han kom inn i fjøset, trakk han en stor papirsekk over hodet til stuten. Så fant han et langt tau som han festet rundt det ene forbeinet. Og dermed hadde stuten ingenting den skulle ha sagt. Han ble jaget inn i båsen igjen.

Reven og elgen

Om sommeren og høsten utover hadde vi mange fine turer i skogen. Da plukket vi bringebær ved alle steinrøyser og bekkekanter. Bringebærene var de første som kom, og av dem laget vi den gode saften. Rett borte i skogen ved et sted som vi kalte revehiet, plukket vi masse bringebær husker jeg. Dette revehiet var et virkelig revehi som lå i en bakkeskråning og med masse innganger.
Der luktet det virkelig rev. Det kjente vi når vi befant oss i nærheten, for her hadde reven holdt til i mange år. Det var mye rev før i tiden. Reven liker godt høner vet du, og fordi hønsegården lå rett ut mot skogen, luktet og tenkte nok reven at det ville vært fint å ta seg en tur i kveldingen og slå kloa i en høne.
Noen ganger var den heldig og klarte det, men vi passet på å stenge for i hønehuset når vi hørte at reven «bjeffet» borte i skogen. Har du hørt reven bjeffe noen gang? Det ligner litt på ei bikkje. I mørke høstkvelder, når du hørte denne «bjeffingen», var det skikkelig skummelt syntes vi.
Fordi rever gjør så mye ugagn, stjeler høner og gjør oss så utrygge, hadde pappa Anker bestemt at nå skulle denne reven tas!
«Ja, hvordan skal du klare det da?» spurte mor Astri. «Ikke noen sak, jeg legger ut åte nede på gården ved siden av brønnen. Så står jeg med børse i loftsvinduet bak gardinene og skyter.»
«Kanskje du greier det, men da må det være mørkt og månelyst, ellers så går det ikke», sa mor Astri.
Mange kveldstimer ble tilbragt bak gardinene oppe på loftet. Det var kaldt å sitte der oppe og vente. Men en kveld var reven der! Nå hadde den kjent lukten av en gammel høne som var lagt ut som åte. Det smalt sent på natten. Reven ble tatt!

Som du vet så finnes det mange andre dyr i skogen også. Elgen, har du sett den noen gang? Skogens konge kalles den. Noen ganger kommer den også ut på jordet, særlig om høsten når havreåkeren står gul og moden. Da koser den seg ordentlig, spiser havre og tråkker rundt.
Til slutt når den er god og mett legger den seg til å hvile. Da kan du tenke deg hvordan det så ut i åkeren etterpå. Ikke morsomt og være bonde bestandig.
I dag er den ikke alene. Det må vel være kona hans som er med, tenker jeg. Men bakerst kommer det fram en liten elgkalv. Så gammel kan den ikke være. Den «sjangler» av gårde på de lange beina sine. Den er langsom i bevegelsene. Det er bare når den blir skremt at den får farten oрр.
Denne elgfamilien gikk etter hverandre bortover jordet, den stoppet opp en gang i mellom og lyttet. Da kom de til et jorde som var helt hvitt. Dette «hvite» jordet var mystisk. Dagen i forveien var det blitt sprøytet med kalk. Derfor var det hvitt. De stoppet momentant og sto og rådslo ganske lenge. Til slutt snudde de helt om og gikk inn i skogen igjen. Noen sjanse tok de ikke, nei!

«Den stygge reven»

Nå skal jeg fortelle deg en historie om en annen rev, «Den stygge reven». Stygg å se på er den slett ikke. Den skifter pels. Om vinteren er den nesten helt hvit, men om våren og sommeren er den rødbrun og hvit. Den er stadig på farten. På forsommeren når den har fått unger, skyr den ingenting for å skaffe seg selv og ungene mat. Da kan til og med katten være dens bytte.
Tidlig en morgen, da det så vidt var begynt å lysne, hørte mor Astri noen fryktelige ul utenfor soveværelset sitt. Reven var sulten og ville mer enn gjerne spise opp katten. Katten var en stor, sort hannkatt som holdt til på gården og som alle var svært glad i. Rundt og rundt gikk det. Reven rundt katten, men katten er lur, den er ikke redd reven. Den holder stadig en avstand så ikke reven kommer bak den. Det må den ikke.
Fordi reven ikke klarte å få has på katten ble den fryktelig irritert og utstøtte noen fæle lyder av og til. Og det var disse fæle lydene mor Astri hørte utenfor vinduet sitt.
Hun trakk gardinene til side og betraktet skuespillet en stund. Men så ble hun redd for at reven skulle vinne og ta den pene katten hennes. Hun åpnet vinduet og klappet kraftig i hendene. Da ble reven redd og forsvant som en pil over jordet. Da den skulle passere steingarden i enden av jordkanten, snudde den seg og gav fra seg noen kraftige ull, før den forsvant inn i skauen. Katten? Ja, den forsvant også med stor fart under låvebroen. Jeg så den ikke på en lang stund. Men dermed er ikke siste kapittel om reven og katten skrevet.
En annen gang reven var ute etter den sorte katten, gikk det litt annerledes for seg.
Den samme runddansen foregikk nå oppe ved brønnen i haven. Til slutt ble katten rett ut sagt forbannet. Maken til innpåsliten fyr som denne reven! I et langt sprang med klørne ut hoppet den mot reven. Da var det reven som ble redd. I lynets fart forsvant den opp bakkekammen med katten i hælene. Du skulle sett dem, inn i skogen braste de begge to. Etter en stund kom katten tilbake. Jeg tenker den var ganske fornøyd nå som den hadde klart og skremme reven. «Den stygge reven».

Høyonn

Potetonn og høyonn var viktige ting som forgikk på alle bondegårder før i tiden. Når høyonna begynte var det virkelig liv på gården. Da kom alle kjerringene som skulle ta opp «etter meien» og alle ungene som skulle være med på lissom.
Slåmaskinen gikk rundt på jordet og la kornet i passende hauger bortover. Det neste da var å lage kornbånd av haugene. Alle disse kornbåndene ble satt opp i rauk rundt på jordet. Tre og tre bortetter. Det var et pent skue å se alle raukene som stod oppreist som tinn soldater på hele jordet, når de var ferdige.
Blant ungene var det en som bestandig hørte med i gjengen. Han het Anders og var en ordentlig spilloppmaker. I kornåkeren lever musa herrens glade dager, men så blir kornet tatt vekk og musa flykter både hit og dit. Da kommer Anders og fanger musene med bare nevene og slipper en og en nedover ryggen på alle kjerringene.
Da ble det skrik og hyl skal jeg si deg. De springer etter Anders og skal ta ham, men nei du, han Anders er ikke god å fange. Han er liten og spretten og gjemmer seg bak nekene, så de ikke får tak i ham.
Til slutt blir alle nekene etter hvert som de tørker stablet sammen på høyvogna og kjørt inn i låven.
Og så begynner treskingen.

Den gamle prammen

På en gård som denne, hadde de fire barna etter hvert som de ble større, en god del jobbing for seg. De måtte være med i noe som kaltes potetonn. Da skulle småpotetene i jorden, etter at pappa Anker hadde pløyd, harvet og laget lange renner som potetene ble satt i.
Så ble det sådd kålrabi som siden skulle lukes og tynnes. Kålrabi er fin mat både for mennesker og dyr. Både kuer og høner får kålrabi. Og det er sunt. Hønene verper så fine gule egg, når de får kålrabi.
Men trass i alle pliktene de hadde, fikk de også tid, hvis været var fint til å ta seg noen turer ned til sjøen. Da koste vi oss ordentlig. Vi hadde med oss mat og badetøy, og vi svømte over til skjæret, eller vi rodde utpå med en gammel pram vi hadde. Ut på kveldingen rodde vi bak skjæret. Der var det fisk å få. Vi hadde et bestemt sted bak en stor stein som stod uti vannet. Det var for det meste hvitting vi fikk, men selv om den ikke var så stor, så var den veldig god sprøstekt.
En gang vi hadde besøk av en fetter med familie fra Østerdalen, serverte mor Astri hvitting som vi hadde vært ute og fisket utenfor Glomsteinskjæret.
«Ja, den var ikke så verst, men så god som siken er den nå ikke», sa fetter Ingar ved kveldsmåltidet. «Skam deg,» sa mor Astri, «hvitting er like fint som sik, også er den meget sunnere. Vi sauser ikke inn fisken vår i rømme slik som dere gjør.»

Tussi og den svarte katten

Mor Astri har før fortalt om den svarte katten som gikk løs på reven og jagde den opp bakken og inn i skogen. Det var litt av en bragd, skal jeg si deg. Som du kanskje vet, er katten i samme slekt som både tiger, løve og leopard, så katten har nok rovdyrinstinktet i seg den også.
Den andre katten på gården var spraglet, brun, sort og med et nydelig hvitt bryst og hvite poter. Denne katten som het Tussi, var aldri inne. Nei, den holdt seg ute i laet og var flink til å ta rotter og mus. Når mor Astri hadde melket om kvelden, kom den fram. Da fikk den melk og «melkefroe» som kommer fram når du siler melken. Den var så pen denne katten, men veldig sky og likte seg ikke hvis det var noen flere i fjøset. Noen ganger tok mor Astri den opp på fanget sitt og strøk den forsiktig over ryggen. Det så ut som den likte det, men plutselig hogg den i og satte klørne fast i låret hennes. Da måtte mor Astri slippe den.
Den fikk etter hvert mange kattunger, men det var bare det at vi aldri fikk se kattungene. Hun gjemte dem så godt at ingen fant dem. De ble rett og slett ville, og når de ble store, forsvant de bort i skogen. Da var det nok reven som tok dem.
Stakkars Tussi, hun ble 24 menneskeår gammel. Det er mange år for en katt det. Like før den døde, hendte det noe merkelig. Hun fikk kattunger igjen, men i stedet for å gjemme dem bort, la hun dem fra seg ute på trammen og forsvant. Siden så vi henne ikke. For første gang fikk små jentene i Rønningen hver sin pusekatt. Dette var Tussis kattunger. Kattungene var så små at de ikke engang så, men etter hvert vokste de og ble små, nydelige kattunger som lekte og hadde det moro. Vi fant en gammel barnevogn, og la kattungene oppi. Da ble det mange spaserturer hver dag rundt på gården.

Bryggerhuset

I et «sant» eventyr hører også med eventyret om det gamle bryggerhuset. Det hører med til gården det også – et koselig lite hus som er brunbeiset med hvite vinduer og en gammel mursteinspipe på taket. Det står der ennå og er ofte i bruk. Inne er det blåmalte vegger. Det er ikke stort. Det er et kjøkken og en liten stue. Kjøkkenet har skorstein med bakerovn og diverse gammelt kjøkkenutstyr. Her står den gamle separatoren som jeg før har fortalt om, og den gamle trekjernen. Du skulle vært her, når mor Astri bakte brød før i tiden. Da satte hun først en stor deig i et tre trau. Av denne deigen ble det 25-26 brød.
Men først skal du få høre hvordan en bakerovn ser ut. Det er i grunnen litt vanskelig å beskrive. I en bakerovn fyrer du med ved. I bunnen av ovnen er det flate steiner som blir oppvarmet av all veden du legger på. Når veden er oppbrent, raker du ut glørne som blir lagt i en haug i den ene enden av skorsteinen. Så blir brødene satt inn i den varme ovnen. Til det bruker du en lang spade med skaft.
Sånt bakerovnsbrød er veldig godt. Det er det beste brødet som finnes, synes jeg. Når du kjernet smør i den gamle trekjernen, eltet og saltet det og hadde det på det gode brødet, smakte det ekstra godt. Av kjernemelken kokte mor Astri prim, så når det var «kaffetid» kom alle. Da spiste vi brød med smør, prim og kalde ferske poteter.
I dette bryggerhuset har det vært mange mennesker som har sittet og spist maten sin etter å ha vært med på potetonn eller høyonn. Når potetene ble tatt opp om høsten, fikk alle skolebarna fri fra skolen for å hjelpe til med potetopptagingen. Da var det mange flittige hender som var med. To hester var spent for potetopptageren. Svarta og Stjerna het de. Et stort hjul gikk rundt og krafset opp potetene av jorden og slang dem utover. Da var det om å gjøre å få bøtten full, tømme dem i en stor kjerre som siden ble spent for hesten og tømt på gulvet i vognskjulet. Siden begynte all sorteringen. Det tok ofte flere uker. Men det aller morsomste barna visste var når høyonna begynte. Det skulle du ha vært med på!
Nå høyet var tørt, ble det kjørt inn i laet i store høyvogner. Etter hvert ble laet helt fullt av høy. Da begynte moroa for alle som hadde vært med på høyningen. Har du hoppet i høyet noen gang? Det er gøy, kan du tro. Da klatrer ungene høyt opp på noen bjelker – finner en fin avsats og hopper uti. Da kan det skje at de hopper på hverandre, men det gjør ikke noe, for de lander bløtt, vet du.
«Akk, ja sann,» sukker mor Astri. Det er lenge siden Aud, Tor, Rønnaug, Inger og Jan hoppet i høyet nå. Men ingen av dem har glemt hvor moro det var!

Eventyret er slutt

Alle disse eventyrene fra gården med de fire barna skjedde for omtrent femti år siden. Det er mange år, og mye har forandret seg. Nå er det ingen kuer som går og beiter nede på jordet. Ingen hester som vrinsker inne i stallen. Ingen griser som hyller om kvelden når de er sultne. Ingen hane som galer. Nei, alt er borte. Kan du skjønne det? Så hyggelig som det er med dyr! Så snille som alle dyr er. Du må stelle med dem og være glad i dem. Da blir de snille.
Vi hadde en ku en gang. En stor, brun og hvit ku med store horn som vi kalte Bjellekua. Om morgenen, når melkingen var over, ble kuene sluppet ut i skogen. Det gror mye gress i skogen på sommertid, og det må benyttes. Forresten liker kuene seg godt der. Utpå ettermiddagen hørtes bjellekua. Nå ville de hjem til fjøset sitt. Der ville de få mel og bli melket. Den store svarte stuten som jeg før har fortalt om, var blitt slaktet nå, så nå var det stille og rolig i fjøset. Til slutt ble det helt stille, og dermed er det slutt på eventyrene.