Huset ved sundet

Esther Thorvaldsen:

Esther Thorvaldsen f. 1904, d. 1988, var nr. 6 av åtte barn etter Kathinka og Peder August Pedersen. Familien var først bosatt på Hvalø. Siden flyttet den til Føynland og bodde da på «Morgengry» og Grønvold. Det er særlig fra Føynlandstiden Esther har sine barndomsminner, som hun har nedskrevet for sine barn og sitt barnebarn. I 1919 flyttet familien til » Stenberg» i Kjøpmannskjær. Hun har anonymisert øynavnene, men Husøy, Nøtterøy og Føynland skulle være lett gjenkjennelig. Hennes yngste søster, beretningens «Ruth og da fikk det være slutt», Ruth Tangen-Johansen, har gitt oss denne nære og varme minneboken, som vi her gir et utdrag fra. Vi har i det store og hele beholdt forfatterens språkdrakt.

«Langt ute i fjorden ligger tre øyer som det bare er smale sund imellom og det går broer over, som binder øyene sammen. På den store øya er det både kirke, prest, lensmann og jordmor og Middelskole.
Mor og far hadde tre barn da de kjøpte huset som lå nede ved sundet på den mellomste av de tre øyene.(Føynland) Far og de fleste andre menn var ute på sjøen, og vi så dem bare en gang iblant.

Øya var et paradis for småbarn. Det var også et par bondegårder på øya, og midt på øya var det en forretning. Mannen til den kona som eide butikken, som vi kalte den, hadde engang fått en stor strømstyrke gjennom seg og var blitt helt skjelven og kunne nesten ikke gå. De bodde i et hus ved siden av butikken, og hver morgen kom hun med mannen som holdt henne i armen og hadde en stokk i den andre, og langsomt fikk hun ham inn i butikken og plassert ham på en stol ved siden av ovnen. Der satt han hele dagen og pratet med konene og barna som kom for å handle. Det var også telefon der, og dengang var telefonen så dårlig at de måtte rope høyt, så butikken ble et nyhetssentrum hvor man fikk vite alt om alle.

Ved siden av butikken lå et lite gårdsbruk, og den bonden hadde en hest som var alle tiders traver. Og når han kjørte over øya så steinspruten stod rundt vognen og koner og barn hoppet ut av veien, da sa konene: «Nu kjører han etter jordmor!»

Den manglende skjønnhet

Jeg ble født i 1904 og var den 6. i flokken. Jeg var slett ikke velkommen til verden. Min far hadde da vært lenge syk, og min mor hadde en deilig tulle på 16 måneder. Min mor sa ofte, hadde jeg enda vært gutt. Hun syntes det var så lettvint med gutter, for de skulle jo bare ha en bukse og en genser. Og ikke var jeg noe pen, heller. Så mor hadde ikke noen store forhåpninger på mine vegne. Og ofte i oppveksten fikk jeg høre om min manglende skjønnhet.
Huset lå så vakkert til der nede ved sundet, og vi kunne tydelig se over til den tredje øya.(Husøy) Mor kjente en dame der over, og når det var helt stille, kunne de rope over til hverandre.

Huset vårt lå litt for seg selv. På den høyre siden var det bare småskogen, og på den venstre siden litt bortenfor var det åpen brønn eller olle, og dit kom konene når de skulle vaske tøy. Bak brønnen var en fjellvegg. Fra veien gikk en bakke nedover mot fjellveggen. Mor fortalte at da jeg var en 4-5 måneder, skulle min eldste søster trille meg på veien, og da moret hun seg med å la vognen trille alene nedover bakken og så gripe den og dra den oppover igjen, men plutselig løp vognen fra henne og trillet nedover i full fart og utover fjellveggen og havnet midt i brønnen, mens jeg ble slynget ut av vognen og havnet helt uskadd på kanten av brønnen. Stor forskrekkelse for mor og far og for hele øya.
Mor fortalte også om det store jordskjelvet i 1904. Det var like før jeg kom til verden. Mor fortalte det begynte med et dunkelt mørke og en rar dur, og så begynte husene å riste og pipene og takstener ramlet av takene, bildene danset på veggene, og konene på øya ble skrekkslagne og fikk barna ut av husene. Mange av konene fikk krampeskrik, og de trodde det var dommedag. Enkelte steder var det store sprekker i jorden. Etterpå kom predikantene og skremte disse ensomme kvinnene og sa det var Herrens vrede som var kommet over øyene, og at de måtte omvende seg. Og da sier jeg med Wildenvey:
«De falt på kne, O venner, o ve! Å be!»

Gjøken gol tredje gang

Mor hadde sine egne tegn i naturen. Når gjøken hadde galt 3 ganger, fikk vi begynne å bade. Vi barna passet nøye på når gjøken sa ko-ko oppe i skogen. Da ropte vi på mor: «Hører du gjøken?» «Ja,» sa mor «men det er bare første gang.» Vi gikk der så spente og ventet på at gjøken skulle komme igjen. Det kunne gå noen dager. Men så lykkelige vi var når gjøken gol for tredje gang. Da fikk vi av oss strømpene og skoene, og de små barneføttene hinket forsiktig omkring de første dagene. Men det varte ikke lenge før vi løp like fort uten sko. Vi fikk hård hud under føttene, så vi merket ikke vi gikk barbent.

Så kom de første tordenværet, og etter det fikk vi lov til å vasse, og da fanget vi krabber og hadde i en blikkboks med sjøvann. Vi gikk ofte litt for langt, så hele skjørtekanten var våt, men vi vridde den så godt vi kunne, og den tørket fort i solen. Endelig når det hadde vært tordenvær tre ganger, så fikk vi lov å bade. O, hvilken jublende glede! Vi hoppet og danset. Min mor sa jeg hadde lopper i blodet, og jeg kunne ikke gå, men løp alltid, og det var umulig å stå stille. Enten stod jeg og små-hoppet, eller hinket litt, først på et ben, og så på det andre.

Bluferdig badeliv

Bluferdigheten var stor på øya vår, og mor sydde røde badedrakter av noe bomullsstoff som hun hadde kjøpt på butikken. De skulle vi ha i mange år, så de ble sydd riktig store. Det var bukser som rakk ned på leggen og med strikk et stykke fra kanten så det ble en kappe nederst på benene, så var det strikk og så en lang bluse. Det kunne jammen være moro å hatt et bilde av mine søstre og meg når vi kom med disse badedraktene. De var fryktelig ubehagelige, for buksene fylte seg med vann, så vi måtte tømme dem, og da klasket dette våte bomullstøyet seg inn til de små barnekroppene. Men det nyttet ikke å klage, og dessuten var det så morsomt å bade at vi tenkte ikke så meget på det.
Guttene fikk ikke bade sammen med pikene, men måtte bade for seg selv lengre borte på stranden. Og de behøvet ikke å ha badedrakter. De holdt den ene hånden foran når de løp opp og ned fra vannet. Vi syntes at de var dumme, for vi hadde vokset opp sammen med guttene og visste godt at de var anderledes enn piker. Men som mor sa, så var det lettere med gutter enn piker. De kunne jo bare stå bak et tre, men vi piker måtte gjemme oss godt og hadde mas med å få opp alle skjørtene og ned med buksene og så sitte på huk.

Jeg husker så tydelig hvordan vi lærte å svømme. Vi gikk ut i vannet til knærne, så la vi oss ned og holdt hendene på bunnen, og gikk på hendene langs stranden, mens vi svømte med benene. Etterhvert prøvet vi å slippe hendene fra bunnen og ta et par tak med armer og ben. Siden gikk vi så langt ut vi kunne komme, og så svømte vi inn mot land. Vi var da mer under enn over vannet, og badehetter hadde vi ikke, så dette lange håret var vått hele dagen. Noe vi syntes var morsomt var å holde oss for nesen og så dukke under vannet og være så lenge som mulig. Det hendte at vi var så lenge i vannet at vi ble blå på leppene, og mor måtte banke på vinduet for å få oss i land. Men vi lærte tidlig å svømme. Omkring 5-6 årsalderen var vi blitt flinke til å svømme.

Det hendte det kom ned en kone og badet. Hun hadde vært i Amerika og var veldig tykk. Jeg tror hun veide over hundre kilo. Hun hadde en fryktelig fin badedrakt med mange rynker og blonder, og en badehette som lignet en nattkappe. Når hun badet, satt vi på bryggen og så på. Det ble sånne store bølger når hun svømte omkring, og det kalte vi for Lunabølger. Hennes mann eide en båt som het «Luna». Den båten gikk i rute inn til Tønsberg, og den hadde sånn rar motor. Når den skulle legge til bryggen, så hørte vi tydelig at motoren sa: «Kom kjærringer, kom, kom kjærringer, kom.» Og konene kom og reiste inn til byen for å hente trekken, som de sa der ute. Ja, fantasien var i full orden der ute på øya.

Myrtekrans

Mor var så flink til å binde kranser til folk. Hun fikk 50 øre når de hadde blomster selv. Så hadde hun en myrt i vinduet, og så hendte det at de unge pikene som skulle gifte seg kom og bestilte myrtekrans, og da laget mor en hestesko også, som skulle henge nederst i sløret. Da fikk hun en krone, og da kunne vi barn løpe til butikken og kjøpe brød. Vi fikk 5 brød for 1 krone. Vi skjønte jo av og til at mor hadde vanskeligheter, og da kunne hun beklage seg over at vi var så mange, men vi sa til henne at det var velsignelse med så mange barn, men da svarte mor at velsignelsen skulle ha både mat og sko og klær, og noe barnebidrag fantes ikke den gangen. Alle måtte klare seg så godt de kunne.

Det bodde en kone litt høyere oppe på øya som hadde vært lenge syk, og nu var hun død og skulle begraves. Vi hadde aldri sett en begravelse, så vi gjemte oss bak noen busker i nærheten av huset for å se hvordan det skulle foregå. Det var pyntet med granbar på trappen og bortover veien , og vi hørte at de sang salmer. Siden gikk døren opp, og det kom 6 menn bærende på en kiste hvor det lå noen kranser. Vi ble så nysgjerrige at vi krabbet helt fram til gjerdet. Etter kisten kom alle konene på øya som snufset og gråt. Mor fortalte siden at det alltid var vanskelig å finne 6 mann på øya til å bære. De fleste var jo på sjøen. Vi syntes det var en dyster opplevelse.

Ishavsskipperen

Min bestefar og bestemor, mors foreldre, hadde en stor gård på den store øya. (Nøtterøy) Han hadde vært ishavsskipper hos Svend Foyn og var en staut og uvøren kar. Min mor fortalte gjerne med litt stolthet at han var den peneste mannen som gikk inn i kirken på den store øya. De hadde hester og kuer og en stor frukthave, og der hadde vi barna det fryktelig morsomt. Mor tok bare med to barn av gangen. Hun syntes ikke hun kunne ta med hele flokken, og vi passet nøye på hvem som hadde tur til å bli med til bestefar. Jeg syntes bestemor var litt underlig. Hun var alltid sortkledd og hadde to lange sorte fletter som lå rundt hodet, og så gikk hun av og til inn og satte seg på sengekanten og tok en skål på fanget og et stort sjal over hodet, og så tente hun på noe som lå å skålen, og så satt hun der og harket og hostet, så jeg lurte på om det var noget hekseri. Men siden, når jeg ble større, så fikk jeg vite at hun hadde astma, og det var et gammelt råd de brukte den gangen.

Men jeg lærte noget av min bestemor som har betydd meget for meg i min livsførsel. Hun sa til oss barna at vi alltid måtte huske på at en gave var en gjeld, og at gjestfrihet skulle betales med gjestfrihet. På den måte ble det balanse i livet. Men det med balanse skjønte jeg ikke før senere i livet.

«Brynhilde«

To av mors søstre var hjemme på gården. Den eldste av de to var en vakker dame, som hadde brune øyne og sort hår og vakre tenner. Hun hadde en vakker sangstemme. Jeg tror sikkert hun ville blitt en flott Brynhilde hvis hun hadde hatt anledning til å få en ordentlig sangundervisning. Hun spilte også gitar og var til stor glede for alle sine nieser og nevøer. Hun var med i kirkekoret og sang i brylluper og begravelser. Når vi var på besøk på gården, fikk vi alltid vår tante til å spille og synge for oss. Og det var særlig en sang vi ble glad i. Den het: «Lammene mine små, kom hjem! Kom hjem!» Den måtte hun synge hver gang for oss når vi var der. Hun hadde mange tilbedere og iblandt dem var det to bakere. Alle vi barna håpet at det skulle bli en baker. Vi tenkte selvfølgelig at da ville det vanke noen boller og wienerbrød. Men hun giftet seg ikke, men ble igjen og stelte for bestefar da bestemor døde.

Den nest yngste søsteren til mor hadde rødt hår og fregner og var forlovet med en gutt fra øya vår. Hun hadde også flere tilbedere, men selvfølgelig valgte hun ham som var fra våres øy. Han var en trofast og pålitelig styrmann, med et muntert blikk i øyet og full av morsomheter. Og nu skulle de gifte seg, og det skulle være stort bryllup. Og det bryllupet ble det snakket om i flere uker før og efter. Far var ikke hjemme, men min mor og min nest eldste søster skulle være med. Min søster skulle være brudepike. Hun var da 14 år og skulle konfirmeres straks efterpå, og hun kunne da bruke den samme kjolen.

12 brudepiker

Det skulle være 12 brudepiker fra 3 år og oppover til 14-15 år. Og alle vi andre skulle få gå i kirken og se på. Jeg hadde aldri vært i kirken før, og mor forklarte oss at vi måtte gå på galleriet, og så måtte vi love å være stille. Mor hadde sydd sin kjole hos en sydame, og den var nydelig. Den var sydd av vakker lilla, tykk ripssilke, og med overkjole og med sorte agramaner i kanten på overkjolen. Så hadde hun et langt, lett tyll eller silkesjal hengende løst over skuldrene. Håret skulle hun kreppe opp. De hadde en tang som det var to bøyler i som de varmet opp på ovnen og kreppet opp håret med. Min søster fikk en nydelig hvit kjole med noen innfelte blonder. Vi gikk der og gledet oss til å se på dette bryllupet. Det var jo første gang jeg skulle se et bryllup, og første gang jeg skulle i kirken og det var en fantastisk opplevelse. Vi var tidlig ute og satte oss helt fremme på galleriet, så vi kunne se alt sammen. Kirken var nydelig pyntet, og den var full av folk som skulle se på bryllupet. Vi satt der og syntes det hele var så vakkert og høytidelig.

Gjestene begynte å komme, og noen kjente igjen tanter og onkler. Da min mor kom, sammen med et par andre, så syntes jeg hun var den aller peneste av alle gjestene. Hun hadde en pen holdning og gikk så lekende lett, og den lilla kjolen var nydelig. Vi satt helt betatt. Så vinket mor opp til oss, og da ble vi så stolte og hvisket til de andre barna: «Se, der går moren vår».

Brudgommen var kommet først. Han haltet litt. Mor hadde fortalt at han hadde vært med på et forlis, og etterpå hadde han måttet svømme i to timer med brukket ben. Han satt der blek og høytidelig med hvit blomst i knapphullet og hvite hansker. Min sangtante stod på orgelgalleriet sammen med tre andre damer som skulle synge for brudeparet. Nu var alle gjester kommet, og vi satt der så spente og ventet. Så begynte organisten å spille Mendelsons brylllupsmarsj, og så ble dørene åpnet.

O himmel, for et betagende syn! Oppover gulvet kom langsomt de 12 brudepikene, de minste først med små blomsterbuketter, og så kom de andre ettersom de var store til. Vi formelig holdt pusten og lente oss så langt vi kunne over kanten på galleriet. Til slutt kom bestefar så staselig med bruden, som hadde en aldeles skjønn kjole. Hvit silke og med slep og langt slør. Mor fortalte at kjolen var sydd hos de to fineste sydamene på den store øya.

Da brudeparet var kommet opp til alteret, stilte brudepikene seg opp på hver side, og bestefar og bruden og alle gjestene satte seg. Da spilte orgelet igjen, og så sang koret så vidunderlig vakkert: «Kjærlighet fra Gud, springer like ut, som en kilde klar og ren.» Jeg hørte tydelig min tantes stemme. Så vakkert som hun sang! Jeg var så betatt av sangen og musikken at det gikk små frysninger gjennom meg. Det var jo også mitt første møte med kirken og med orgelmusikk og sangkor, men så har jo sang og musikk og opera blitt en av mine store gleder i livet.

Den halte og den rødhårede

Da vielsen var over og brudgommen stod er med sin rødhårede brud, og langsomt gikk nedover kirkegulvet, så kom jeg til å tenke på noe jeg hadde hørt: «Det er den halte og den rødhårede som danser best.» Ja, de hadde danset hele natten, og kjolen ble pakket pent bort, og brudekjolen ble brukt av min yngste rødhårede søster (Ruth Tangen-Johansen, red.s anmerkn.) da hun giftet seg mange år senere. Vi småjentene var så opptatt av dette bryllupet, og så betatt av den store opplevelsen at vi en dag vi var alene hjemme, mor skulle på misjonsmøte, så fant vi på å leke bryllup. Vi tok ned de fine gardinene i stua og stjal myrten til mor og pynet hverandre som bruder, og da vi var midt i leken om et brudefølge drar forbi, så gikk døren opp, og inn kom mor! «Å, himmel!, sa mor. «Hva har dere funnet på nu? Å, mine fine nystivede gardiner!»

Det var nok for henne et sørgelig syn. Gardinene hadde vi hengt over hodene, og myrtekvister var satt fast med knappenåler både her og der. Men mor sa noe til slutt som vi syntes var skrekkelig sørgelig. Hun sa at nu ville vi aldri komme til å stå brud, for den som pynter seg som brud, blir aldri gift. Det var med sorg i hjertet vi krøp til sengs, og min søster og jeg lå lenge og hvisket under dynen. Men min mors dystre spådom gikk ikke i oppfyllelse, for alle hennes 5 døtre ble gift og var bruder.

Min mor døde før jeg ble enke. Hun skulle bare visst at datteren med den manglende skjønnhet ble gift to ganger.

Konene med store maver

Livets dypeste hemmelighet hadde vi ikke begrep om, og vi visste ikke hvor barna kom fra, og de voksne var alltid så hemmelighetsfulle, og det nyttet ikke å spørre mor heller. Hun var igrunnen bluferdig overfor sine barn, og svarte at slik snakket man ikke om. Disse konene på øya hadde ofte store maver, men vi trodde bare at de var så tykke. Det var en av disse konene som hadde mange barn, som kom og pratet med mor av og til. Jeg husker henne bare med stor mave. De stod ute ved porten en gang, og vi sprang der og lekte, og jeg hørte mor spurte henne når hun skulle ligge. Jeg lurte litt hva det skulle bety. Så hørte jeg mor fortelle om en annen kone som var ute og reiste med mannen sin. De skulle til England. Så blunket den tykke kona til mor og svarte: «Måtte hun helt til England for å laste?» Og så lo de begge to. Det tok mange år før jeg forstod vitsen.

En dag min søster og jeg var oppe og lekte på bakken, kom bonden kjørende i full fart med jordmoren og stanset ved et hus like i nærheten. Jordmoren gikk inn i huset med en stor veske i hånden. Da bonden hadde kjørt, gjemte vi oss bak gjerdet som lå like inntil huset. Der satt vi helt stille. Plutselig hørte vi noen skrik. Så ble det stille en stund. Så kom skrikene igjen, verre enn før. Så kom en større pike og satte seg hos oss, og så skrek konen så fryktelig, og da fortalte den store piken at nu skar de opp maven til kona. Det grøsset i oss, og jeg ville gå hjem, men så skrek hun igjen, og så ble det helt stille.

Da hørte vi et barn gråte, og den store piken forklarte at nu var det over, og vi ruslet hjemover. Alle illusjoner om livets dypeste hemmelighet var borte. Å, vi arme, små, som trodde at jordmoren hadde med det lille barnet i den store vesken. Men det ble ingen lek av den opplevelsen, og vi fortalte ingen ting til mor, men min søster og jeg lå lenge og hvisket under dynen da vi hadde lagt oss om kvelden.

På isen

Da høsten kom, var det vanskelig for mor å få oss til å ta på oss sko og strømper. Vi gikk barbente helt til vi begynte å fryse, og vi var sjelden forkjølet. Men hvis vi ble forkjølet, ble det aldri gjort noe vesen av det. Vi var ute i frisk luft, og det var noe som gikk over av seg selv. Men når kulden kom, varte det ikke lenge før det ble fin is på sundet, og da løp barn og voksne på skøyter. Vi hadde mange slags gamle skøyter, skruskøyter og kule-skøyter, og det hendte jo vi så en voksen med lengdeløpsskøyter, og det syntes vi jo var veldig fint. Men de skøytene vi hadde, passet sjelden til støvlene, men vi bandt dem på med lærremmer og tøyremmer, og det hendte vi måtte finne noe tykk hyssing for å få skøytene til å sitte fast.

Men så morsomt det var, og det varte jo ikke lenge før vi klarte å ta noen tak bortover isen. Når vi var blitt litt flinke, så holdt vi hverandre i hendene og suste bortover isen. Det hendte jo at noen falt, men vi kom oss fort opp igjen, for det var ingen som syntes synd på oss, og de store barna ropte til oss: «Er du med i leken, får du tåle smeken.» Mor hadde sydd noen blå sjevijotbukser til oss som var foret med grått for. Vi sa det var guttebukser og ville ikke ha dem på, men det hjalp ikke, vi var nødt til å bruke dem, og selvfølgelig var de fine å ha på isen. Så hadde vi tykke bomullsbukser under og sorte strømper, som var den store sorgen for meg. De var strikket av noe stritt ullgarn, og de stakk, så jeg hylte når jeg skulle ha dem på. Mor syntes jeg var helt umulig, men fant opp noen bomullstrømper jeg kunne ha under, og da var den sorgen slukket. Jeg har forresten aldri klart å ha ull inne på kroppen. Får rene kuldegysninger av det.
Det var mange barn og unge som var veldig flinke til å renne på skøyter, og mange kunne gjøre rare sprett og hopp. Og jeg tror jeg tør si at hvis unge dengang hadde hatt de fine skøytene og utstyret de har i dag, så kunne det blitt mange Oscar Mathisener og Sonia Henier der ute på øya ved sundet.

Men det hendte jo av og til ulykker på isen om vinteren. De store guttene våget seg for langt ut og falt i vannet der hvor isen var dårlig. Da ble det stor oppstandelse når en lå i varmet og ropte om hjelp. Da var det fiskerne som måtte komme med båten og få dem opp igjen. Men det hendte jo at det stod om livet, for det kunne ta tid før fiskerne fikk ut båten og fikk dem opp av vannet igjen.

Om våren drev vi en farlig sport. Når isen i sundet gikk opp, og det ble fullt av isflak i sundet, så hoppet vi fra det ene isflaket til det andre. Men rett som det var plumpet vi i vannet og kom dyvåte hjem. Da var mor sint og forbød oss å hoppe på isflak, men det hendte vi våget oss ned igjen, for det var veldig morsomt, men når vi da kom våte hjem, måtte vi gå til sengs, og så kom mor og løftet opp dynen, og så svinget hun tuktens ris over bena våre. Da ble det hyl og skrik, men det var sikkert ærlig fortjent.

«Ruth — så er det slutt!»

Midt på vinteren — jeg tror det var i 1911 — ble vi tre småbarna sendt bort til en tante og var der noen dager. Da vi kom hjem, lå min mor i sengen med en rødhåret liten tulle i armen. Vi hadde ikke hatt begrep om det. Vi hadde ikke en gang sett at mor hadde stor mave. Mine to eldste søstre var sure og mellomfornøyde, men vi småbarna syntes det var veldig moro med den lille tulla, og vi stod der forundret når mor stelte henne og gav henne bryst. Og så var det så deilig med all den gode maten, for da kom alle konene og tantene på øya med tenner med fløtegrøt og suppe med boller på
og kringler og sukkerbrød, og da ble det jo litt ekstra til oss barna. Min mor sendte min nest eldste søster til en bonde for å kjøpe melk. Men da han spurte henne om hun hadde hørt om den kona som hadde fått det 8. barnet, svarte min søster nei. Så spurte min mor henne en dag om hun ville gå til presten og bestille barnedåp, men, sa min mor, jeg vet ikke hva jeg skal kalle henne. Da svarte min søster.»Hun skal hete Ruth, og så får det være slutt!». Ja, det var altså det 8. barnet. Selvfølgelig har jeg senere i livet forstått at mine eldste søstre var lei av å vaske og stelle så mange småsøsken.»

Forfatteren av denne artikkelen, Esther Ingeborg f. Pedersen, var gift med arkitekt Georg Foss fra Håøya. De fikk en datter og hun ble enke i 1949. Søsteren, Maggi, uttrykte før hun døde ønsket om at Esther skulle ta seg av hennes etterlatte mann, og på sin datters bryllupsdag giftet Esther seg med sin svoger Johan Møllemann Thorvaldsen. De hadde noen gode år sammen før hun på nytt ble enke. Esther og Johan giftet seg i all hemmelighet hos byfogden, men da de senere på dagen fulgte etter datteren ned kirkegulvet, fikk også de del i bryllupsmarsjen. Først sent på kvelden da datteren og ektemannen dro med fly på bryllupsreise til København, opplyste de bryllupsgjestene at også de hadde giftet seg — og festen kunne fortsette.