“…hva bier I efter?”

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2003)

Veien fra Bergan til Tønsberg ble åpnet i 1919

Bygdeveiene på Nøtterøy har unektelig forandret seg de siste hundre år. Før i tiden var det smale kjerreveier og stier som slynget seg fra gård til gård i inn og utmark. Når høstregn eller teleløsning gjorde det uframkommelig for hest med vogn, var løsningen å ri på hesteryggen eller å bruke ”apostlenes hester”. De som bodde ved sjøen kunne ta en rutebåt eller ta årene fatt for å komme seg til byen. Etter at formannskapslovene ble innført i 1837, kom det imidlertid mer fart i veiutbyggingen, men det kunne ta sin tid.

Ved hjelp av gamle kart og kildemateriale fra bygdebøker, formannskapsprotokoller, Statens Veivesen og biblioteket, er det mye å finne om veiene i vår kommune. Når vi i denne artikkelen vil fokusere på den forholdsvis nye Riksvei 309, har det sin grunn i at den er et av de største og viktigste veiprosjektene i Nøtterøys historie. Den første og lengste delen av veien gikk fra Tønsberg til Bergan og ble bygget under meget vanskelige omstendigheter. Nøtterøy kommune, med ordførerne Jonathan Johnsen og Edv. Jespersen, skulle stå for den økonomiske delen og bli enige med grunneierne om avståelse av grunn. Amtsingeniøren i Jarlsberg og Larvik hadde ansvar for linjeføringen og selve anleggsarbeidet. Den sterke prisstigningen under første verdenskrig og vanskelige arbeidsforhold skapte store stridigheter.
For 100 år siden hadde vi bare en hovedvei: ”Kjøveien som gik fra Teige forbi Nøterø kirke.” Drømmen om å få en skikkelig vei for den østlige delen av øya, og broforbindelse med Føynland og Husøy var nok levende i lang tid. Det var vel den kjente skipsreder, P. M. Bugge, som hadde gård på Ekenes, som var pådriveren for at den viktige tverrveien fra Lahelle til Elgestad ble bygget i 1875. Den eldste Føynlandsbrua ble innviet i 1908. Hjemsengveien fra Lunnebroa over Gipø og Bjønnes ble ferdig i 1906. Derimot er det lite å finne om den påtenkte veien fra Bergan til Tønsberg før 1910. I et TB-referat fra herredsstyret 10. februar 1912 står det imidlertid to linjer: ”Behandlingen av veianlæggene Bergan-Tønsberg og Snipetorp-Lofterød blev utsatt”.

Store skattytere på østsiden av øya

Det var mye veistrid i 1912. Et leserbrev i Tønsbergs Blad fra 23. mars sier noe om det:

”Da vi har brakt i erfaring, at veianlægget bygrensen-Bergan skole skal til behandling i Nøtterø herredstyre førstkommende mandag, vil vi ikke unnlate å si vår mening om dette veianlæg. Denne vei må opparbeides snarest mulig, selv om kommunen skal låne pengene til veiens opparbeidelse – for om faa aar vil dette veianlæg indirekte indbringe i kommunekassen mer enn dets kostende. Vi mener, at det er paa denne side av Nøtterø omtrent al nybygging blir, og man kan jo se, at hvor vei fører til sjøen, er der stor bebyggelse, til eks. Nesbryggen, Knarberg, Aarøsund m.fl., og tar man i betraktning, at beboerne paa denne side av øen betaler ca to tredjedeler av den samlede kommuneskatt, så skulle man også tro at herredstyre ville stille seg imøtekommende til deres berettigede krav. Vi vet med sikkerhet, at flere både fra Tønsberg og andre byer har forespurt om tomter herute, og et par har visstnok også kjøpt tomter for at oppføre tomtevillaer, og hvis veien kommer, som vi inderlig håper, vil også grundeiertomtene stige betraktelig. Som det nu er, og med fremtiden for øye kunde man vel med god grund si om de representanter, som er mot dette anlæg, at de er daarlige finansmænd for kommunen.
Flere skatydere”.

Nedstemt med 16 mot 11 stemmer

Til tross for negativ avstemning rullet saken videre. I 1913 gis klarsignal for å starte på anlegget Bergan – Hjemseng, mens den del som senere er kalt Smidsrødveien måtte vente. Fra arkivet i Statens veivesen fikk vi kopi av noen skriv fra korrespondansen mellom amtsingeniøren og Nøtterøy kommune som er av største interesse. Et brev av 9. mars 1914 til formannskapet, som gjelder strekningen Teie – Smidsrød – Øhre, er undertegnet J. M. Hansen, Emil Nord og Oluf Mathiesen, og lyder slik:

1. «I herredstyremøte den 31/10 1913 fikk undertegnede komité i opdrag at ”ordne med grundavståelse efter den utstukne veilinie for parsellen Tønsberg-Lahelleveien ”. Den oppstukne linie går over 18 eiendomme, og da saken var fore i herredstyret 1912, hadde alle grundeiere git tilsagn om fri grund, men saken (Tbg. — Bergan) faldt med 16 mot 11 stemmer. Siden den tid har følgende forandringer fundet sted. Bryggeriet har solgt den del av sin eiendom hvorover veien er utstukket, til a/s ”TEIE” byggetomter. Dette konsortium vil ikke gi fri veigrund. En forbedret adgang til indflytning paa Nøterø ligger ikke i dette firmas interesser, for blir der en vei paa østsiden saa vil de fleste foretrekke at bygge langs denne utover Nøterø, hvor det er mange vakre tomter til sjøen og med baatplads, noget som konsortiet ikke kan tilbyde. De nuværende veiforhold paa Nøterøs østside hindrer al indflytning hertil, og dette stemmer nøiaktig med firmaets interesser.
2. A/S ”HEKLA” (W. Holby) har solgt en tomt hvorover veien er utstukket, over denne faar man nu ikke fri grund, og heller ikke over den resterende del av firmaets eiendom, da den utstukne eiendom helt vil spolere en anden tomt.
3. Emil Nilsen, Lundgård har besluttet at ”da herredstyre ikke ville anta hans første tilbud om fri grund, saa vil han ikke nu gi den der hvor veien er utstukket”. Derimot vil Tbg. Bryggeri til sammen avgi fri grunn, paa betingelse at veien lægges paa vestsiden av Nilsens brønd. Det vil si at veilinien her må legges ca 15 metr. længere vestover en den nu er utstukket. Efter komiteens mening vil dette ikke være til skade for veien, det vil foraarsake en ganske svak kurve, og kan ikke faa nogen praktisk betydning, undtagen forsaavidt at den vil forøke veilengden nogle faa meter. En linie paa vestsiden av Nilsens brønd, gaar klar av Holbys eiendom.
4. W. Wilhelmsen forbeholder sig at approbere jordavstaaelsen naar linien paa vestsiden av Nilsens brønd er utstukket. Hvis herredstyret gaar med på denne lille forandring av veilinien, saa er der på vedlagte grundavstaaelsesdokument erklæringer for fri veigrund fra Lahelleveien til Tønsberg (a/s Teie byggetomter undtaget) idet de resterende 14 grundeiere uten forbehold tilbyder fri grund. ”

Komiteen understreker videre at en ytterligere utsettelse av saken vil gjøre det vanskelig å slippe inn til byen, og at utgiftene blir større hvis saken trekkes ut.
Det er tydelig at veistrekningen deles opp i tre deler, Bergan – Hjemseng – Ekenes – Teie, og at det ble valgt komiteer for hver av dem. Selv om det anmodes sterkt for å bygge veien i sin helhet og ikke stykkevis, var det akkurat det som skjedde. Anders Hvidsten på Øhre m.fl. påpeker i 1913 at den oppstukne veien må bli påbegynt i sin helhet, men herredsstyret fant da ikke anledning til å ofre beløp til den indre del av veien. Det som var klart er at amtsingeniøren skulle sørge for å stikke ut en rettest mulig linje og stå for anleggsarbeidet. Nøtterøy kommune skulle stå for finansieringen. Grunneierne ble anmodet om å gi fri grunn. Men det var det ikke alle som ville. Ny vei ville alle ha, men de var ikke enige om hvor veien skulle ligge. Helst nær bolig, men ikke for nær, og det var selvsagt ikke hyggelig å få en hovedvei som skar seg gjennom åker og eng.

Det begynte så smått på Bergan

Et grunnriss hvor veilinjen går mellom gårdstunene på Østre Kjøle, med avkjørsel til gbr. Julius Slåstad (i dag Viken) på den ene siden og skipsfører Kr. Andersen (i dag Magnus) og Morten Pedersen (senere Bergan Bakeri,) vis a vis er interessant. Det vitner om at det er beregnet grunnavståelse på grunnlag av profil av 1911 og måling i marken 16/10 1917.( Det skal for øvrig bemerkes at Vikens gård skiftet eiere fire ganger fra 1911 til 1920, og at hyppige eierskifte ikke var uvanlig i den tiden.) En kjent haugianer og landhandler i Knarberg, Hartvig Hansen, mente at veien burde gå fra Hjemseng over Nes og direkte til Oterbekk, men fikk ikke gehør for det.

Fri grunn — på betingelse

Når det i formannsprotokollen i 1913 heter at det til veiarbeidets påbegynnelse Bergan — Hjemseng bevilges kr. 8000.- slik at veien kan bli farbar, skulle man tro at arbeidet snart ble satt i gang. Men det kan neppe være tilfelle. Et leserbrev i TB 25. september 1915 sier noe om det:.

”I sin tid besluttet Nøterø herredstyre anlæg av vei Bergan-Tønsberg. Endel opsittere hadde tilbudt fri grund på betingelse av at veien var færdig inden utgangen av 1918. Veien ble opstukket og det sagdes at arbeidet skulle begynde høsten 1915. Fra enkelte hold blev det fremholdt, at naar Kjøbmandskjærveien var færdig, skulle dette arbeide paabegyndes”, skriver innsenderne og retter seg mot formannskap og herredsstyre med disse ord: «Tiden er inde, hva bier I efter!».

3. juli 1916 sender Emil M. Nord brev på vegne av en oppnevnt komité og gir en grundig oversikt over situasjonen hva angår grunnavståelser på Teie og ned til Hjertnesbekken, slik den er utstukket. Han anmoder om at veianlegget gjennomføres samme år, ikke minst av hensyn til folk som vil bygge og bo ved veien. Brønnen til Emil Nilsen og de store eiketrærne blir omtalt enda en gang. Alminnelig tomtepris er minst 1000 kr. pr. mål heromkring, skriver forvalter Nord.

Veibredden og prisene øker

I oktober 1916 refereres en skrivelse fra amtsingeniøren:

”På grund av forandringen i veibygningen var det første overslag paa 40,000 kr. fordoblet til 80,000 kr. Veien ville nu få en bredde av 4,5 m. mot før foreslaat 4 m. Amtsingeniøren henstillet til herredstyret at ordne med grundavstaaelse på straækningen Hjemseng — Ekenes, da arbeidet nu var saa langt fremskredet, at arbeidslaget maatte flyttes til dette sted. Det er opplyst at grundeierne paa denne straækning ikke vilde gi fri grunn, som først antat, besluttet herredstyre at henstille til den nedsatte komite, sammen med veitakstkomiteen, at underhandle med grundeierne og at formandskapet faar ret til at bestemme i saken og vedta den nye veilinje”.

Dette følges opp av en skrivelse fra komiteen ved Martin Olsen, Gipø, og en skjønns- og takstforretning i Nøtterø tinglag hvor erstatningssummene ligger på fra kr. 30 til 500 pr. år. 3. mars 1917 skriver ordfører E. Jespersen i et brev til amtsingeniøren ”…at herredstyret har besluttet at veien Bergan-Tønsberg blir fra Ekenesbroen at føre over Ekenesgaardene i en linie der gaar mellom Aardals (Skar) og Andreassens huse-bygninger. Ps. Hermed skulde da hele veilinje Bergan — Tønsberg være bestemt, og arbeidet kan da utføres så hurtig som omstendighetene tillater det”.

Stor munterhet i herredsstyret

Maken til enighet, veltalenhet og muntre toner som Vestfold Arbeiderblads referent har fått med seg fra herredstyremøtet 9. juni 1917, skal man lete etter lenge. Og det var til og med mens det meste gikk på skjeve i den gjørmete ”Kjølegata”.

”Ved møtets slutning forlangte Mathisen, Sjølyst, ordet og spurte om det ikke kunne gaa an at faa sat mer fart paa arbeidet med Bergan-Tønsbergveien. Der går nu en tre-fire mand der. Veien blir jo ikke ferdig paa mange aar, den! Feilen er at der betales forlite. Folk gaar fra dette arbeide stadig væk, baade veiarbeidere og kjørere.
Kjeldsen, Lunden sluttet seg her til. Han hadde avstaat billig jord til denne veien. Men nu ligger store deler av engene mine i en leiretøise fra en helt unødig opkastet ”Keiser Willhelms-kanal”. (Munterhet). Hadde jeg vist om det, hadde jeg vist ikke slipt meg saa billig. Også Helle sluttet seg til denne paatale. Det maatte vel være mulig nu, da så mange sjøfolk er hjemme, at de kunde faa fortjeneste fremfor den store invasjon av svensker.
Kjeldsen: Man faar ikke skikkelige arbeidere til dette. En gjæng hadde gjort det i 22 dager og tjent kr. 4.50 pr dag.
Ordføreren: Dette er et pengespørsmål. Da kalkylen blev opsat blev til veien bevilget 92,000 kr. Men vil man presse paa vil den sikkert koste 150,000 kr.
Flere stemmer: Da man begynte å snakke om veien var det 40,000 kr.
Chr Røed: Man kan ogsaa betale guld for dyrt.
Andersen: Dette er sommel fra begynnelsen av. Ved Bergan var det en flink gjæng folk. De spurte om paalæg til 900 kr. for et arbeide. Nei, sa ingeniøren. Og de gik. Saa kom en ny gjæng som maatte betales med 1600 kr. Men de gik ogsaa. Saa maatte der lægges paa til 2100 kr. Men likevel staar arbeidet. Ute ved Kjøle og Bergan kunne det været færdig for lenge siden.
Ordf: Får jeg bemyndigelse til at si: Gjør veien ved Kjøle færdig, koste hva det koste vil?
Eid, Ulvø: Som det nu gaar blir det dyrt. La os hellere faa fart paa det. Det blir neppe billigere.
Christoffersen, Bugaarden: Syntes ordføreren ved møtets begynnelse refererte noget om at det vil bli arbeidsledighet utpaa. La dette arbeide ligge til da. Det kan være godt å ta til.
Ordf: Ja, ja, jeg skal skrive til amtsingeniøren om at Kjølegaten gjøres færdig ialfald.
Skipsreder Gullik Jensen, Breidablik: Vi kan ikke holde os til kalkylen for endel aar tilbake. Vi faar si til den gamle mand (munterhet) at han faar se at faa gjort dette arbeide færdig. Det maa gjøres nu mens det er bart. Vente til vinteren gaar ikke an. «Sæt sig paa gammeln, hr. ordfører”. (Stor munterhet). ”

Samme dag skriver ordfører E. Jespersen til amtsingeniøren og gjør seg til talsmann for et enstemmig kommunestyre.
Den 8. september refererer TB fra nytt møte i herredsstyret.

«Ordføreren oplæste en skrivelse fra amtsingeniøren, hvori meddeltes, at selv den siste tilleggsbevilgningen til veien Bergan-Tønsberg, hvorved den samlede anlægssum kom op i 124,800 kr., var utilstrekkelig. Agerup bemærket at dette fik saa sin sak være, men det var meget beklagelig, at arbeidet ikke skred raskere frem end det gjorde. ”

Formannskapet kritiserer

22. januar 1919 når tålmodigheten bristepunktet. Ordfører Jespersen skriver til Fylkesingeniøren i Vestfold:

(Nå heter det ikke amt lenger) ”Efter anmodning fra formandskapet skal man herved tillate seg at henstille til hr. fylkesingeniøren at sætte litt mer kraft paa arbeidet paa veianlægget Bergan-Tønsberg. Man er av den formening, at det er til liten nytte at forhale arbeidet i nogen større grad, da arbeidsforholdene vel neppe vil bedre seg syndelig i nær fremtid. Særlig ønsker man at den nødvendige stenkjøring må bli utført nu på vinterføret, samt at det gjenstaaende planeringsarbeide maa bli utført så tidlig som mulig til vaaren. ”

Fylkesingeniøren blir fornærmet

25.januar 1919 gir fylkesingeniøren i brev til formannskapet svar på tiltale og skriver bl a:

”Naar formandskapet er av den formening «at det er til liten nytte at forhale arbeidet i nogen større grad” synes dette aa være et uttrykk for at formandskapet har den opfatning at anlegget tidligere skulde være blit forhalet. Herimot vil fylkesingeniøren benytte andledningen til aa nedlegge en bestemt innsigelse. Arbeidet har til enhver tid været drevet med den kraft som tilgangen paa arbeidsfolk og arbeidets tarv for øvrig har tilsagt. Mangel paa tilgang av arbeidsfolk samt også de meget vanskelige losjiforholde har imidlertid bevirket at man ikke til enhver tid har kunnet disponere saa mange folk som der kunde ha været anledning til. Dette er imidlertid forholde som man ikke har kunnet være herre over. I henhold hertil finner man derfor aa maatte tilbakevise et uttrykk som forhale. ”

Fylkesingeniøren opplyser også at arbeiderne nu tjener kr. 23–26 pr dag. Det gis også tydelig til kjenne at fylkesingeniøren ikke likte å bli belært om arbeidsledelse av kommunens administrasjon. Brevet, som er undertegnet Hjalmar Conradi, avsluttes med å gjenta at boligforholdene er meget vanskelige.

”Det henstilles derfor til formannskapet aa gjøre sin innflytelse gjeldende derhen at folk blir villigere til aa innta arbeidere i losji enn hittil har været tilfellet. For anlegget aa sette op barakker finner man ikke aa være økonomisk rikig. Dertil turde der kunne bli spørsmål om aa leje et hertil skikket lokale forsaavidt der kan gis anvisning derpaa».

Ordføreren forklarer og beklager

Ordfører E. Jespersen svarer på brevet 28. januar:

”Der er en misforståelse, når hr. fylkesingeniøren i sin skrivelse av 25.ds har opfattet formandskapets henstillen av 22 ds. som en bebreidelse. Det har på ingen måte været meningen. Muligens burde man ha valgt et annet uttryk enn «forhale”, som kanskje kan misforståes, men det er jo formandskapet selv, som har bestemt det sene arbeidstempo i håp om en rikeligere tilgang på arbeidere, når krigen var slut, så det falt ingen av os ind, at hr. fylkesingeniøren kunde på nogensomhelst måte opta dette som nogen bebreidelse. Da det jo ikke ser ut til at bli nogen bedring i arbeidsforholdene i en nær fremtid, mente formandskapet, at man burde fra vike sin tidligere beslutning om at se tiden an og likesågodt sætte fullkraft på arbeidet strax. Dette var meningen med formandskapets skrivelse, og har hr. fylkesigeniøren opfattet formandskapets hensigt annerledes, skal man uttale sin beklagelse herover”.

Privat innlosjering

Komitemedlem Oluf Mathiesen, som nå har flyttet til ”Sølyst”, er meget tent på å gjøre alt han makter for å løse problemer. I brev til ordføreren 24.april 1919 skriver han: ”I henhold til telefonsamtale, oversendes hermed opgave over de hos hvem jeg, i henhold til opdrag fra formanskapet, har faaet leiet hus til eventuelle arbeidere ved veianlegget Bergan-Tønsberg. Som De vil se af opgavene, inbefattes også kost, sengklær m.m. paa forskjellige steder, og tænker jeg at 26 mand, som jeg har faat logi til foreløpig, maa klare sig, i motsat fald står jeg fremdeles til tjeneste med at skaffe mer. Jeg har tilladt mig at avertere i Tønsbergaviserne, hvilket viste sig at være heldig, og anmoder om, at regningen for dette blir utbetalt av Kommunen”. Listen ser slik ut:

1. Skomaker Tomas Andreassen, Aasly 1 værelse, 1 alkove ca. 6 mand. Kan holde senge og sengklær. Beatrise til kokning.
2. Tor Andreassen, Kolberg 2 værelser. 6 mand. Kan holde senge og sengklær. Kaffe om morgenen.
3. Guttorm Myrjord, Smidsrød 3 mand, senge, adgang til kokning.
4. Reidolf Torgersen, Tandstad 3 a 4 mand fra 15de mai.
5. Joel Pedersen, Brua 4 mand, adgang til kokning, senge og sengklær.
6. August Andersen, Bugården 3 mand, adgang til kokning, senge og sengklær.
7. Anders Nilsen Bugården 1 mand, med seng, sengklær og kost.

I løpet av sommerhalvåret ser det nå ut at veien blir ferdig. I Tønsbergs Blad 25. oktober står det i en notis: “27. oktober skal veien overtages av kommunen og åpnes for trafikk” og Oluf Mathiesen «… opfordrer folk til å heise sine flagg.”
Og hva skjedde den 27.10.1919 kl. 1200? Etter oppfordringen om å heise flagg så autoritetene kunne se at man gledet seg over veien og var takknemlig for den, skulle man jo forvente at avisene skulle skrive noen pene ord, og kanskje følge en hestekortesje eller en bilkortesje fra Tønsberg til Bergan eller motsatt. Men hva skjer? Av en eller annen merkelig grunn har det ikke vært mulig å finne et eneste referat eller en reportasje i avisene i dagene som fulgte, verken i gjennom avisregistreringsprosjektet eller i Tønsbergs Blads arkiver. Men det er vel grunn til å tro at de som hadde jobbet i åtte år for å få denne veien, også ville møte opp for å vise sin glede over at den endelig var ferdig.

Rutebilene kommer på østsiden

Rutebiltrafikken, som i sin tid møtte mye motstand, hadde så vidt kommet i gang på den dårlige Kirkeveien i 1911. Den mangeårige ordfører, Jonathan Johnson, uttalte i en avisdiskusjon at bilen gikk sin seiersgang over verden og at en opplyst bygd som Nøtterøy ikke kunne nekte den adgang. Da Øybuss var 50 år, skrev Andreas Norland en bok om de første bussene som gikk på Nøtterøy og Tjøme. Fra denne er hentet noe om trafikken på østre del.
Skipsfører Hans M. Andersen-Vang og hans kompanjong, Bjarne Nilsen kjøpte, en åtte-seters ”Chalmers” i 1919. Den kjørte ikke den nye veien Tønsberg-Bergan, men Kirkeveien til Torød via Borgheim, Bergan og Oserød. Trolig ble Smidsrødveien først benyttet i 1922. De samme rutebileierne kjørte ruten med den gamle ”Adla” og med Halvdan Hermansen som sjåfør. Ruten Nesbryggen – Bergan kom også. På det tidspunkt begynte også Marinius Hansen, ”Snille-Hansen” som hadde drevet båtrute fra Kjøbmannskjær langs østsiden av Nøtterøy til Husøy og Tønsberg, rutebiltrafikk på den østlige side av øya nettopp til Husøy og Tønsberg. Om vinteren var det ingen spøk. Vinteren 1924 var Smidsrødveien fullstendig blokkert av store snømengder, og hele mars og april var det stopp på grunn av snø og teleløsning.

Veiplan i 20 år fremover

5/7—1920. Tunsbergeren har et referat fra møte i herredstyret under ledelse av N. C. Agerup. I anledning overingeniørens påbud om at Nøtterøy Herred skal fremme en veiplan for de neste 20 år kom det mange ytringer. Tveten mente det var grunn til å overveie om ikke Munkerekken — Gjertnes burde forlenges, slik at den føres tvers over. ”Da vilde man faa en slags avenue, som både kunde bli nyttig og pen”. Det fremgår også at det ville være ønskelig med en vei fra Munkerekken — Hella — Holmen — Glomsten. Lærer Ville tok også ordet og sa at Munkerekken – Kjærnås måtte komme før Munkerekken — Hella. (NB Dette kan jo være interessant for dem som bor i Amundrødveien). Anlegg av veien Bergan —Tønsberg var gjort på åtte år, men det tok 40 år å gjennomføre planene for veistrekningen Munkerekken — Hella.

Asfalt eller betong?

Veistrekningen Bergan – Tønsberg ble som nevnt overtatt av Nøtterøy kommune i 1919. Senere ble den overdratt til fylket og fikk betegnelsen riksvei 298. I dag heter den RV 309 og går fra Teie veidele til Årøysund. Delvis heter den Smidsrødveien, Berganveien og Arøyveien. Undertiden har det vært mange klager, skjønnsforretninger og veiutvidelser. Den største diskusjonen pågikk først i trettiårene i spørsmål om den skulle asfalteres eller om den ”betongeres”. I databasen i Tønsberg og Nøtterøy bibliotek finnes en rekke overskrifter til artikler som dreier seg om fast dekke på Smidsrødveien. Noen eksempler fra årene 1932-1934 er:”Asfaltering av Smidsrødveien — Fast veidekke Smidsrødveien – Ekenessvingen. Er Smidsrødveien fylkets mest trafikkerte vei? — Får Smidsrødveien fast dekke? Asfaltering av Smidsrødveien stilles i det blå. – Nøtterø tar tilbake tilbudet om fast veidekke – Smidsrødveien får betongdekke i sommer – Cementdekket på Smidsrødveien — et permanent vaskebrett.»
Og endelig kommer meldingen fra veikontoret den 3.august 1934: “Smidsrødveien blir åpnet igjen”

Hvordan kom folk seg til byen i gamle dager?

De som bodde i nærheten av sjøen kunne selvfølgelig ta årene fatt eller reise med rutebåtene. En kjent dame på 99 år fra Torød og Oterbekk, Anna Emilie Hansen, husker godt at hun dro med rutebåten Fram fra Torødstranda til Tønsberg. Fram og tilbake brukte hun hele dagen. Hun husker godt at hun tok bussen for første gang, og det var nok den gamle T-Forden med benk på hver side, som Marinius Hansen kjørte med. Dessuten kan hun erindre at da Smidsrødveien var under bygging, skulle hun flere ganger gå til Ekenes for å besøke slektninger. I Bruaskauen var det mange slusker, som alle var redde for. Men det gikk bra. Hennes bestefar, som var los, kunne også fortelle om slusker, som han møtte når han vandret på de gamle stier til Tønsberg. Gamle kart kan fortelle mye om ferdselsveier over Bjønness, Bugården, Gipø og Ekenes, som førte fram til Tanstad og Øvre Smidsrød. Men det var også en gangsti som gikk fra Nesbryggen og Knarberg og fulgte en linje over Smidsrødskjæret og helt inn til Tønsberg. Da den nye Smidsrødveien kom, ble denne stien overflødig.

Dype hjulspor i “rekka”

Mabel Thygesen (f. 1912) var datter av byggmester Mortensen, bodde i sine barneår flere steder på Teie, blant annet i Smidsrødrekka før den nye veien ble ferdig. Høst og vår var det dype hjulspor og sølete veier, der som andre steder. Sofie Lundesgaard (f. 1916) minnes at hennes far, Bjarne Stabell var vred på at Nøtterøy hadde så lavt skattøre. Kunne de ikke heller utligne mer skatt og bygge skikkelige veier, sa han. Når Gipøbøndene i tur og orden skulle kjøre sine melkespann til byen, gikk veien over Tanstad og Øvre Smidsrødvei og opp til Teiehøyden. Det samme gjaldt melkeprodusenter på Ekenes og Øhre.

Kull, koks og kolonial

Majen Foyn Hermansen, i Duken (f. 1915) hadde i sine barneår bodd på Smidsrød. Hennes far, skipsfører Adolf Anton Foyn, eide gården Hjertnes fra 1917 — 1924. Senere bygde han hus og drev kullforretning ved Hjertnesbekken og drev en kolonialbutikk i Parkveien 12. Å bo på Hjertnes på vinterstid var ikke bare spøk, men hun moret seg over da de akte på kjelke fra Smidrødhaugen og nedover den bratte bakken – over brøytekantene og ned på den nye veien. De behøvde ikke å være redde for å møte biler. Hun husker også at det var skog og mørkt om kveldene der som Teie torv er nå. De omtalte brønnene husker hun også, men alt er så annerledes nå for tiden.

Grunnavståelser

Som før nevnt, var det ikke lett å skaffe fri grunn til veiavståelse, og det ble holdt flere skjønnsforretninger. Den siste var antagelig i 1923 da Johan Arnt Foden, den tidligere skipsfører og hvalfangstbestyrer på stasjoner i Finnmark og på Island, Færøyene og Shetland, ble oppnevnt til formann i en skjønnsnemnd på Teie. Her gjaldt det blant annet de meget omtalte brønnene til Nilsen Lia og Nilsen Lundgaard.
Det ble gitt fra kr. 50 til kr. 3 000 for grunnavståelser og ulempeerstatninger. Arbeidslønningene gikk opp fra. 4.50 pr. dag til kr. 27. Det kan vel hende at ordfører Jespersens frykt for at utgiftene kunne komme opp i kr. 150 000, holdt stikk. Men det må også føyes til at stat og fylke tok sin del av utgiftene.
I 1920 hadde Nøtterøy 6 651 innbyggere. Da ble det lagt opp en politikk som skulle friste til innflytting, og kommunen hadde et skattøre på 4 %. Innflyttere kom og bygde sine boliger, særlig på Teie og i Nesbryggen/Knarberg-området. Den nye veien fra Bergan til Tønsberg spilte nok en stor rolle i denne prosessen. I dag har kommunen 20 000, og det kan kanskje være mange nok.

Flere bilder fra Teie kan du finne på wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Teie