Hva kan gjøres for å synliggjøre spor fra sel- og hvalfangsthistorien?

Av Norvald Fuglestrand

Svend Foyn og kulturminner på Nøtterøy

Tønsbergs store sønn, Svend Foyn, har satt mange synlige spor i sin fødeby. Det gjelder blant annet den fredede eiendom i Nedre Langgate 20, Arbeiderboligene i Storgata, Svend Foyns gate, Svend Foyns bedehus og det store monumentet utenfor Tønsberg domkirke. Helt i sin orden, men det må ikke glemmes at Foyn hadde røtter på Foynland. Han bidro økonomisk til både kirke og folkeskoler på Nøtterøy. Dessuten hadde han her sitt yrkesaktive liv og sin hjemmebaserte virksomhet. Fremfor alt må det ikke glemmes at han også bosatte seg på Nøtterøy i 1877. Hva er så gjort for å synliggjøre sporene etter Kommandøren, som var hans hederstittel? La oss følge historien fra år til år.

1845: Brigg «Haabet» ble bygget på Kaldnes

Folk flest har kjennskap til Kaldnes mek Verksted som ble grunnlagt i 1899. Men lenge før det var det skipsbyggerier på Kaldnessiden. Et eksempel på det er at Svend Foyn fikk bygd sin spesialkonstruerte ishavsskute, brigg «Haabet» på Carl Bulls verv i 1845. De første turene til ishavet svarte ikke til forventningene og ble nærmest en fiasko. Men 1847 ble det full klaff. 12. februar 1848 gikk han nordover og var tilbake til Nøtterøy 23. mai med spekk og huder av 9500 sel. Med et slikt fangstutbytte ble Svend Foyn og hans medeiere sett opp til. En ny næringsvei åpnet seg i distriktet. Foyn hadde forretningssans, og han ville utnytte sitt fangstutbytte på en lukrativ måte. En ny og lønnsom industri så dagens lys på Nøtterøy.

1848: Trankokeriet på Revodden

Svend Foyn var ikke fornøyd med at selproduktene måtte sendes til Hamburg for å bli raffinert. Derfor opprettet han Norges første trankokeri på Revodden. Foyn bygde også 11 ulike fabrikk-, lager- og verkstedbygninger. Blant annet ble det bygd en bedding (slipp) hvor selfangstskute nr. to ble strukket i 1852. Den fikk det bibelske navnet Eliezer, hvor Svend Foyn la inn alle de erfaringer han hadde vunnet med Haabet. Med en drektighet på 300 registertonn var hun adskillig større enn forgjengeren.  Den massive grønnmalte ishuden besto av tre lag som ble holdt sammen av smidde jernbolter, furu, eik og den ekstremt harde søramerikanske tresorten greenheart.  Eliezer var et vakkert skip, og antagelig den beste av alle de skutene som seilte på Ishavet i 1850- og 1860-årene.

1864: Den moderne hvalfangst startet i Sevik på Nøtterøy

Historien viser klart at da Foyn lyktes med selfangsten, kom andre etter og fulgte i hans spor. Det skulle også vise seg noen år senere, da han innledet den moderne hvalfangst, noe som skulle få enorm betydning for næringslivet i 100 år fremover. Starten for denne epoke gikk også fra Nøtterøy. Med sin spesialkonstruerte hvalbåt Spes & Fides gjorde Foyn og hans mannskap sin første tur  fra Sevik ved Vrengen til Vadsø i Finnmark. Det skjedde 18. februar 1864.

På dagen 150 år senere ble dette markert med en samling av hvalfangstinteresserte der ute i Sevik. Her møtte også NRK, Tønsbergs Blad og Øyene opp. Det ble bestemt at det skulle monteres en plakett med bilde av Spes & Fides i fjellveggen der ute på stedet, som også kalles Roper`n. 30. august 2014 var plakett- og informasjonplate på plass og begivenheten ble feiret med hornmusikk, taler og sang. Det var også besøk på havnen i Sevikkilen av selfangeren Berntine og hvalbåten Southern Actor.

1877: Svend Foyn flyttet fra Tønsberg til Ramdal på Nøtterøy

Det skjedde mye i året 1877. Kommandøren tjente godt på sine bedrifter i nord, og ligningsmyndighetene i Tønsberg ville ilegge ham betydelig inntekts- og formuesskatt. Det irriterte Foyn til de grader at han ville flytte fra byen. Først satte han igang med å bygge et hus på Teglhagen, som hørte til Sem kommune. Men så fikk Tønsberg kommune landets regjering med på å utvide byens grenser både mot Sem og Nøtterøy. Da rev Svend Foyn ned sitt hus ned og flyttet til Ramdal på Nøtterøy-siden  like ovenfor sine anlegg på Revodden.  Her bygde han en stor bolig og uthus med lager, stall og vognskjul og anla en pen hage.

I tiden fram til Svend Foyns død i 1894 var det mye trafikk og mange historier om Svend og hans hustru Lenas virke på Ramdal, og Lena fortsatte å bo der fram til sin død i 1905. Sammen med sin nevø Johannes Bull, forsatte hun bedriften og engasjerte seg i sosiale tiltak. Etter 1905 var det flere eiere som bodde på Ramdal. Den mest kjente var tidligere statsminister og fylkesmann i Vestfold, Abraham Berge. I 1962 kjøpte Nøtterøy kommune det omkringliggende Ramdaljordet (bruksnr. 1) på 83 dekar innmark for kr. 410 000 til industriformål. Og hva skjedde? Den herskapelige Svend Foyn-boligen ble liggende inneklemt mellom andre foretak, som hver for seg er greie nok. Men området i sin helhet er langt fra velregulert.

Ca. 1880: Vindfløy satt opp i åsen ved Valhalla

Mens Svend Foyn bodde på Ramdal (1877- 1894 lot) han reise en stor vindfløy på en høyde i Valhalla opp mot Teieskogen. Både Foyn selv og folk i Tønsberg kunne se vindretningen, både til hygge og nytte, særlig for seilskip som skulle ut den trange Vestfjorden. Fløyen står der fremdeles, og nå har Nøtterøy Historielag, sammen med Svend og Lena Foyns Minnefond og Nøtterøy kommune påtatt seg å arbeide for at fløyen blir vedlikeholdt og stedet tilgjengelig for almenheten. Med denne intensjonen kan stedet bli en turistattraksjon.

1884: Alfred Nilson etablerte sitt eget trankokeri i Kjøpmannskjær

Den svenske ingeniør Johan Alfred Nilson kom til Kristiania i 1872, hvor han anla noen kjemiske fabrikker som han solgte i 1880. Svend Foyn merket seg det og fikk ham med til Vadsø for å forbedre sine produkter. Det førte til at Foyn gjorde store fremskritt for å nyttegjøre seg hele hvalskrotten. Men Alfred Nilson stoppet ikke der. Han etablerte fabrikker på Nøtterøy i 1884.

Dette var i en periode da det var veldig mange skuter som kom hjem fra Nordishavet med så store fangster av sel og bottlenose at Foyns anlegg på Revodden ikke kunne ta imot råstoffet. Store laster med spekk og skinn ble derfor sendt til Hamburg for å foredles. Det ville Nilson gjøre noe med. Derfor bygde Nilson ikke mindre enn fem trankokerier i Kjøpmannskjær- og Tokenesområdet. Det skapte mange arbeidsplasser til lokalbefolkningen, men hadde også sine skyggesider i form av barnearbeid og illeluktende forurensing.

1891: Hvalstasjon og trankokeri etablert i Tenvik

Merkelig nok var det i 1890 en del hvalfangst i ytre Oslofjord. Både Carsten Bruun, Marcus C. Bull og andre fangstmenn var med på det, og det ble anlagt et lite spekk-kokeri på Narverød, men det hadde kort varighet. Utrolig nok ble det i januar fanget 74 hval. Samme år brant  trankokeriet på Revodden ned og ble ikke gjenoppbygget. Med denne bakgrunn var det vel at Svend Foyn, Carsten Brun (som var inngiftet i Foyn-familien) og Foyns fostersønn Marcus C. Bull ble fristet til å etablere A/S Svend Foyns Hvalkompani i Tenvik.Virksomheten i Tenvik foregikk senhøstes i tiden mellom sesongene i Nordishavet.  Den erfarne hvalfangstpioner Marcus C. Bull fikk æren av å bygge opp og lede bedriften.

Tenvik Trankokeri lå geografisk meget gunstig til med kort avstand til kjøpmenn, trelasthandlere og mekaniske verksteder i Tønsberg. Her var det dypt vann og gode forhold for havn, og det var god plass på land. Det ble gravd ut brønn, bygget flenseplan, fyrhus, kokeri, smie, lagerbygninger, kontor og bestyrerbolig; alt som skulle ligge tilrette for en velutstyrt stasjon. Anlegget fikk også betydning for sel- og bottlenose fangere, og gikk relativt bra i begynnelsen. Men forventningene ble snart til skuffelse. Da de store forekomstene av sild forsvant fra Oslofjorden, ble det i løper av fire år krise og konkurs.

Som følge av dette ble det hevdet at Foyn og hans fostersønn røk uklar, og det var uheldigvis samme år som Svend Foyn døde i 1894. For Marcus C. Bull var heller ikke foretaket god butikk, men han høstet rike erfaringer med å prøve ut nye metoder i forbedring av hvalbåtutstyr og ikke minst oppfinnelse av presskjeler, som senere ble brukt i kokerier både på land og på hav i alle år framover. Hva skjedde så videre med anlegget i Tenvik? Det vi vet er at det fortsatt ble drevet trankokeri i Tenvik fram til 1912, og at det var en av Foyns kjente fangstmann og skippere, Ole Nilsen, som drev stasjonen.

Senere var det mange forskjellige virksomheter med tilknytning til pelagisk hvalfangst i Sørishavet fram til 1960. Hvalbåter fra Tønsberg Hval og fra Pelagos- og Balaenaekspedisjonene ankret opp der i sommermånedene.  Kongsberg Våpenfabrikk og Henriksen mek. Verk lot hvalskyttere prøve ut sine hvalkanoner og fangstutstyr, og hvalskyttere ble kurset.

Historiske linjer fra sel- og hvalfangsttiden

Gjennom årene fra 1840 og fram til i dag foreligger mye maritim lektyre. Fremst i rekken er Sigurd Risting og Arne Odd Johnsen som har skrevet bøker om ”den moderne hvalfangsts historie». Det må likevel føyes til at ingen har skrevet så detaljert om sel- og hvalfangsthistorien på Nøtterøy som Helge Paulsen. I kulturminneåret 1997 sendte Nøtterøy kommune ut et kulturminnekart og beskrivelse av 145 kulturminner. Her er selvfølgelig tatt med de punkter som ovenfor er beskrevet. Problemet er imidlertid at det er for lite av synlige spor fra sel- og hvalfangstepoken som betydde så mye for næringslivet. Her bør det gjøres flere grep.

Hva er gjort – og hva bør så gjøres i 2016?

To tiltak er fullført. I Sevik er det satt opp en historisk plakett i 2014 som er godt dokumentert, og Vindfløyen til Svend Foyn blir oppgradert i 2016. Trankokeriene i Tokenes/ Kjøpmannskjær er en utfordring. Kanskje Kjøpmannskjær Vel kan ta initiativ for å sette opp en minnetavle der?

Kaldnes har i løpet av få år blitt totalt forandret fra den skipsindustri det engang var. Kanskje de som har arbeidet der, og kjenner historien, kan gjøre noe med det?

Nå gjelder det Revodden, Ramdal og Tenvik.

Det eneste som står igjen av kulturminner på Ramberg er Svend Foyns bolig, og i Tenvik er det ingen tydelige spor som sier noe om stedets historie.

Saken er forelagt flere instanser og først og fremst Lena og Svend Foyns Minnefond

Etter telefonsamtaler som undertegnede hadde i april 2016 med formann i Svend og Lena Foyns Minnefond, Niels Wilhelm Damm og styremedlem i interesseforeningen for hvalfangsthistorie, Øyas Venner, Stein Engh, anbefales at Nøtterøy Historielag tar initiativ til å få prosessen igang. Vi regner med at også Nøtterøy kommune, Vestfoldmuseene og andre interesserte kan bidra med å få realisert planene. Det tynnes i rekkene blant de som var med i hvalfangstens gylne dager, og det vil være en historisk milepæl om også dette prosjekt kan bli gjennomført i løpet av året 2016.. Hva med å oppnevne en hurtigarbeidende komité?