-Hvalfangsten bragte en grad av stabilitet og velstand her i Vestfold. Men hvordan var det å leve i et samfunn med fravær av menn store deler av året?
Kulturhistoriker ved Vestfoldmuseene, Hanne Garmel, samlet full sal. Det var knapt en ledig stol på Borgheim menighetssenter, da hun onsdag 15. november holdt foredrag på medlemsmøte i Nøtterøy Historielag. Nesten 90 kom for å høre kvinnenes og familienes historie, som kveldens foredragsholder hadde hentet fram i sin masteroppgave «Det må gå»; en kulturhistorisk studie av hvalfangerhustruer i Vestfold 1930-1968.
I foredraget med tittelen «Hjemme alene – historien om hvalfangernes koner og deres familier» pekte hun på at hvalfangst var et mannsyrke, og at kvinnene måtte styre hjemme da mennene dro. Familien var en viktig del av historien. Mannfolkenes fravær gjorde at kvinnene gjerne tok over rollen som familiens overhode.
-De skulle ikke bare leve opp til et krevende husmorideal og være omsorgsarbeidere i en tid med mangel på moderne komfort og helpemidler. Tenk bare på tøybleiene som skulle vaskes, mange hadde ikke engang innlagt vann. De skulle sy og reparere klær. Og så skulle de i mange tilfeller også ta seg av gårdsarbeid, familieøkonomi og kanskje ferdigstille byggeprosjekter, framholdt Hanne Garmel i sitt foredrag.
I arbeidet med sin masteroppgave hadde hun intervjuet hvalfangerkoner omkring Sandefjord. To av dem født i 1930 og 1931 med menn på hvalfangst på 1950-tallet visste å fortelle:
«Du vet den gangen, det var helt annerledes. Du gjorde all ting sjøl, og du kjøpte inn alt du trang av grønnsaker, og du plukka bær og sylta og safta så du hadde minst 100 liter stående, for det var i grunnen husholdningen. På høsten og våren kjøpte vi også slakt, og det skulle jo også ordnes med».
«Om vinteren var det å bringe melk og egg ned til veien med spark og kjelke da. Hvis ikke det var sparkeføre, så måtte en dra kjelken for å få melka att te veien. For den gangen kom melkebilen opp på veien, da. Og skulle jeg på butikken for å hente melk og mat til ungene, og det var mye snø og dårlig vei, så var det å bruke ski og ryggsekk».
-Tiden med far på hvalfangst ga ikke sjelden en helt spesiell relasjon mellom mor og barn. Avreisen og hjemkomsten skapte en egen årssyklus for hvalfangerfamiliene og menneskene rundt dem. Hvalfangernes hjemkomst var for mange den største begivenhet i løpet av året. Det var som jul og bursdag på én gang, sa Hanne Garmel i sitt foredrag, der hun inviterte til Hvalfangstmuseet i Sandefjord med utstillinger og mye arkivmateriale som gjør det mulig å finne ut mer om skip og slekt som deltok i hvalfangsten.
Blant tilhørerne var det ikke så få med egne minner fra en spesiell tidsepoke i Vestfolds historie. Kveldens møteleder, Sven Erik Tholander, slapp mange til med spørsmål og kommentarer.
Bjørn Haave
Det er klart at det å være en hvalfangers kone og barn hadde sine problematiske sider. Jeg er selv barn av en hvalfanger. Men man skal ikke underslå det faktum at hvalfangere tross alt kun var ute i 6 til 7 måneder for så å være hjemme fra våren til høsten. Min egen kone og mine barn har nok hatt vanskelige perioder hvor det kunne vært ønskelig med en rask telefon, men den eneste kommunikasjon man hadde var via telegram, noe som heller ikke var mulig hver dag. Sammenlignet med koffardi var det jo nesten som å ta seg en tur ut av døra for en stund. koffardi sjøfolk hadde lange kontrakter og korte opphold hjemme. Frem til midten av 60-åra var kontraktene 18 mndr for å oppnå fri hjemreise. Normalt var man da hjemme i 2, kanskje 3 måneder før man igjen måtte reise. Disse sjømannsfruene hadde det nok adskillig hardere en hvalfangerfruene. Her i Vestfold har vi sterk fokus på hvalfangsten, men liten fokus på de som som valgte utenriksfarta som levevei. Uten forkleinelse for hvalfangere er jeg av den mening at sjøfolk i koffardi nok burde få en litt større rolle i det maritime miljø i Tønsberg og omegn.