”Jeg er takknemlig for alt jeg har opplevet”

Av Marie Skytøen (Njotarøy 2007)

En slitets kvinne fra Arnadal, Ramnes og Nøtterøy

Emma Marie Andersen ble født 1896 på Vennerød i Arnadal. I 1918 giftet hun seg med Lars Andersen Skytøen, som var født i 1889 i Ramnes. Som nygifte flyttet de til et lite småbruk i Ramnes. 33 år gammel ble hun enke og fikk eneansvaret for syv barn mellom 0 og 10 år. Her forteller hun om sin barndom og oppvekst og om et strevsomt yrkesliv helt fram til hun ble uføretrygdet i 60-årene. Marie Skytøen fikk et lite slag og bodde på Gipø i åtte år før hun døde, 91 år gammel i 1987. Hun skrev det følgende ca 1970. Med familiens tillatelse, og beretningen noe forkortet, gjengir vi den i Njotarøy — et gripende vitnesbyrd om en slitets kvinne som aldri ga oрр.

Språkformen hennes er bevart, men åpenbare trykkfeil er rettet.

Jeg er født og oppvokst i Arnadal i Vestfold. Vi var 12 søsken, 6 gutter og 6 jenter. Jeg var den tiende i rekken. Min far var husmann. Vi hadde en liten husmannsplass, der hadde vi ei ku, en kalv, en gris og høns. Min far begynte på gården klokken seks om morgenen og han var aldri hjemme før klokken ni om kvelden. Da lå gjerne alle vi barn og sov.
Det var ikke rare betalingen far hadde på gården han jobbet på. Han hadde 80 øre dagen, altså i underkant av ti øre i timen. Det var jo selvfølgelig andre matvarepriser den gangen. Jeg kan huske at et brød kostet 20 øre og hvis vi kjøpte seks brød, fikk vi dem for en krone. Brødene var store og runde. Vi kjøpte sjelden brød, fordi mor bakte for det meste. Fortjenesten til far var ikke mye å leve av, men vi var ikke kresne den gangen. Fikk vi varme poteter og surmelk med salt og karve, var det rene festmiddagen. Som oftest fikk vi bare salt og poteter. Vi brukte også mye havregrøt med sirup på. Vi fikk også kjøttsuppe, men det var søndagsmiddag.
Grisen fikk vi fra gården der far var husmann, og den var ikke mer enn et døgn gammel da vi fikk den. Den var så liten at vi måtte ha den inne i stuen i en stor kasse og der var den i opptil fjorten dager. Mor måtte lære den å spise. Jeg kan huske at mor tok av seg på bena og klinte grøt på dem, slik at grisen begynte å slutte på tærne hennes og lærte på den måten å spise.
Vi hadde jo bare en stor “stue”, et lite kammers og et kjøkken som var så kaldt at når mor skulle stelle mat om vinteren, måtte hun kle seg som om hun skulle ut. Det var en diger skorstein der med åpen pipe og det var også en bakerovn. Mor bakte alltid brød. Det var gjerne 24 brød som ble bakt på en gang. Vi oppbevarte brødet i en kiste i et hull som var gravd ut i gulvet i stua. Det var en lem over hullet og potetene ble oppbevart på samme stedet i en trebinge. Brødet holdt seg lenge ferskt når det ble oppbevart på den måten.

Ja, det er mye en kan tenke tilbake på. Mor satt ved ovnen i stua om kvelden og spant. Det lyset hun da brukte var en tyrirot som hun la på platen på ovnen og satte fyr på. Det måtte spares på alt. Parafinlampene ble bare brukt på søndag og helligdager. St. Hansaften og julaften ble vi badet. Vi hadde en stor holk til badekar og varmet vann i en stor gryte som sto på skorsteinen. De største barna bar inn vann og ved. De minste ble badet først, og de største etterpå. Det var en viss høytid når vi skulle bades. Mor hadde lagt fram hauger med rent tøy som vi skulle ha på oss etter badet. Mor sydde alltid tøyet for hånd. Vi hadde ingen symaskin den gang og stoffet ble vevd av mor, så veven sto alltid fremme. Men den ble mest brukt om vinteren.
Jeg tenker på alt vi hadde inne i stua. På den ene veggen hadde vi en stor gulvklokke og doble senger. På den andre veggen var det to vinduer og mellom vinduene hadde vi et digert bord med to lemmer til å slå ut. På den tredje veggen var det et stort skap – det var vel ca en og en halv meter bredt – og rakk helt opp til taket, og på denne veggen var det også en slagbenk. På den fjerde veggen var det to dører pluss en stor ovn som vi kalte kakkelovnen.

Mor pyntet til høytidene

Mor var så flink til å gjøre det hyggelig for oss. Til påske pyntet hun alltid opp med brisk. Hun brukte sand til å skure gulvene med og da ble de hvite og fine. Brisken hentet vi i skogen, og mor hakket den alltid opp i små kvister og strødde ut over gulvet. Blomsterpottene pyntet hun med avispapir som hun klipte tunger på i oppkant. Vanlige blomsterpotter fantes ikke den gangen, så vi brukte blikkbokser og det så ut som blomstene trivdes i dem for mor hadde alltid pene blomster; for det meste prinser og muskater.
Pinsen var løvsalens høytid, og da hadde vi store bjerketrær som vi satte opp inne og en flott ærespost utenfor inngangen. Deretter kom St. Hans, og da var det sommer og varmt og vi måtte som nevnt tidligere bades alle sammen. Den store holken ble plassert ute på gårdsplassen. Mor bakte ofte potetlefse. Hun brukte flatbrødtakke til å steke lefsene i for på den kunne hun jo steke mange lefser på en gang. Vi festet sammen med naboen på St. Hans aften, og det var dans og moro hele natten.
Julen var den siste høytid på året. Julaften hadde mor det samme strevet med bading, og da måtte vi bade inne i stuen. Som mat på julaften hadde vi alltid risengrynsgrøt med fløtegrøt oppå. Da fikk vi også sukker, kanel og fløtegrøtfett på, så det var et festmåltid. Etter grøten fikk vi ribbe og stekte poteter med kokt kål til.
På det stedet jeg bodde var det vanlig at noen menn skjøt julen inn. Disse var det om å gjøre å få tak i slik at de fikk smakt på juleølet, hvis ikke kunne det bringe ulykke over huset. Jeg kan huske mor sprang ut når hun hørte det smalt og hun fikk alltid tak i ham.

Leker

Vi barna var ikke bortskjemte med leker. Jeg kan huske vi hadde lekestuer som vi bygde opp av steiner og gamle bord biter. Lekene var istykkerslåtte kopper og annet ødelagt servise. Da jeg var seks år, fikk jeg en pen dukke av en tante av meg. Den hadde porselenshode og ordentlig hår. Den hadde jeg ikke råd til å leke med, så den sto på en hylle inne i stuen til pynt. Den var jeg stolt av, og det var mange som misunte meg den. Broren min, som var to år eldre enn meg, var så interessert i hvordan alt sånt nytt så ut inni, og en dag hadde han sprettet opp hele dukken og revet av henne håret. Under håret var det jo bare et stort hull, så han hadde ødelagt hele dukken. Jeg gråt i flere dager over denne dukken, men det var ingenting som kunne erstatte den. Broren min fikk ordentlig ris på rumpa, og det syntes jeg han fortjente.
Jeg var ni år den gangen jeg fikk fem klinkekuler i bursdagspresang. De ble jeg veldig glad for, for vi hadde jo ikke råd til å kjøpe slike ting. Tidligere hadde jeg bare brukt vanlige steiner. En klinkekule kostet den gang et halvt øre.

Far kjøpte gård

Nå har det gått en tid og ting begynte å forandre seg hos oss. Far kjøpte vårt eget hus. Det var en auksjon på en liten gård ikke langt fra der vi bodde. Far tok seg fri fra arbeidet for å gå dit. Jeg kan huske han kom hjem noen timer senere og fortalte at han hadde kjøpt gården. Mor var helt fra seg da hun fikk høre hva han hadde gitt for gården; det var 1100 kroner. Det var mange penger den gangen. Mor begynte å gråte og sa; ”Hvordan skal vi klare å betale så mange penger?” Far var i godt humør og prøvde å få litt moro ut av det, men mor var nedfor i mange dager. Far sa opp husmannsjobben sin. Så flyttet vi til det nye hjemmet. Det var liten plass der også. Etter atten år som husmann begynte far på hvalfangst. Jeg kan huske mor fikk noe sånt som 38 kroner i måneden.

Ut og tjene

Nå er jeg blitt så stor at jeg skal ut og tjene penger selv. Jeg var ni år da jeg tok jobb på en bondegård i Arnadal, og jeg var ikke bortsatt. Jeg tjente 10 kroner for sommeren og 5 kroner for vinteren og hadde fullt opp å gjøre. Først om morgenen bar jeg inn vann til tre kuer, en hest og noen ungdyr. Jeg hadde to bøtter og var mange ganger så våt at det plasket i støvlene. Om sommeren var det jo ingen sak, for da gikk jeg barbent. Da var dyrene ute, så det ble bare å bære vann til kjøkkenet. På gården der jeg var, hadde de en sønn som het Torleif. Han var en snill gutt som jeg lekte mye med når jeg hadde tid.

Jeg var mye med bonden i skogen utover høsten. Vi rasjet kvist som skulle kjøres hjem og ha til fyring om vinteren. Da bonden hadde kjørt det hjem, var det jeg som måtte hugge kvisten opp og få hysset den inn i skjulet. Der ble den lødd opp i fine lag så det skulle bli god plass til veden i skjulet. Husk på at det bare var kvister som ble brukt til fyring. Lagveden ble kjørt til Tønsberg og levert der. Det hendte at bonden var på torvet to-tre ganger i uken, for det var jo ikke plass til mer enn en halv favn ved på vognen. Det var ikke rare betalingen for en halv favn ved den gangen. Kan også huske at bonden og kona dro til Tønsberg torv for å selge kjøtt og flesk før jul. De dro klokken ett om natten slik at de var i byen to-halv tre. Da sto det folk i kø, mange ganger helt ut til Smørfabrikken, ja, mange ganger helt ut til Kjelleolla. Dyrlege Kragerud stemplet hvert dyr, og da tok det jo sin tid. Jeg var aldri med, men jeg kan huske de fortalte det til oss når de kom hjem. Det var ikke rare prisene på kjøtt den gangen. Jeg kan huske de solgte i noe de kalte bismerpund, og det tror jeg var bort i mot seks kilo, men jeg kan ikke huske hva de fikk for det.

Skolegang

Jeg har ikke nevnt noe om skolen. Jeg gikk jo på skolen, men det var bare to dager i uken. Vi hadde bare tre klasser i skolen, så vi gikk to år i de to første klassene og tre år i den siste. Men hvis man ikke var så flink, hendte det at man gikk opptil fire år i første klasse. Jeg likte meg godt på skolen, og jeg var ikke så verst til å følge med, så jeg gikk bare to år i første og andre klasse. Jeg hadde en bror som var to år eldre enn meg, og han gikk i samme klasse. Jeg hadde også en bror som var yngre enn meg, og han hadde ikke gått så lenge på skolen da jeg ble hørt i en lekse som jeg leste helt feilfritt. Da begynte denne broren å gråte. Læreren gikk bort til ham og spurte hva han gråt for. Han kunne nesten ikke svare, men fikk da fram at han hadde så vondt i maven. Da sa læreren til meg at jeg fikk følge broren min hjem for han var ikke bra. Så gikk vi ut av skolegården, men vi hadde ikke kommet langt bort i skogen før broren min stoppet og sa: “Du Maja, jeg er ikke syk jeg. Jeg var bare så veldig redd for å bli hørt i leksa slik som deg.” Da ble jeg sint på han, men samtidig hadde jeg litt vondt av ham også. Han torde ikke komme med den unnskyldningen mer.
Alle elevene hadde en og samme lærer i alle årene. Jentene hadde lærerinne i håndarbeid. Det hadde vi 14 dager i året. Vi lærte mye. Det vi lærte den gangen, var strikking av votter og sokker, og det sitter ennå i meg hvordan jeg skal ta av til hæl og finger. Vi hadde ikke klasseværelse til håndarbeidstimene. Da var vi inne på soveværelset til fruen som var vaktmester. Vi hadde kun et klasserom, og det brukte guttene til sløydrom når vi hadde håndarbeid. De tenkte ikke stort på det sanitære den gangen.

Flyttedagen

Nå var jeg blitt tolv og et halvt år. Det var høsten, 14. oktober, og det var flyttedag. Jeg hadde fått meg ny jobb hos en enkemann som var meget kristelig. Der fikk jeg tyve kroner i året. Han hadde stor bondegård. Det var to tjenestejenter og mange kyr på gården. Han ville at jeg skulle hjelpe til inne. Jeg var mye med ham i kirken og på møter. Han var snill mot meg. Jeg kan huske jeg fikk nye strømper og støvler av ham. Han var aldri nøye. Når jeg var med ham på møter, fikk jeg penger av ham til å betale i koppen som gikk rundt. Det var innsamling til misjonen. Han hadde ingen barn, så han var nok glad i meg, men det forsto jeg ikke den gangen. Jeg var jo vant til å omgås barn, så jeg savnet det og ble bare hos ham i ett år.

Kona var ikke snill

Jeg tok jobb på nabogården der det var seks barn og det syvende kom mens jeg jobbet der. På denne gården var det litt av hvert å henge fingrene i. Jeg måtte tidlig opp for å melke og fore fire kuer. Det var kalver som skulle ha mjøldrikke, som vi kalte det. Kona var ikke snill, hun grinte stadig for alt. Barna var heller ikke så snille. Jeg fikk riktignok 30 kroner i året, og det var nok det som fristet for det hørtes jo mye ut den gangen. Men jeg slet veldig. Jeg var der i to år. Det siste året fikk jeg 50 kroner, men jeg måtte også jobbe for pengene.
Før jeg gikk på skolen måtte jeg gjøre alt i fjøset; separere melken, vaske opp og rydde vekk alt. Jeg skulle være på skolen klokken ni, og da var jeg mange ganger så trett at jeg holdt på å sovne. Jeg spurte læreren om jeg kunne få være inne i friminuttene. Da kan jeg huske han spurte meg ut om litt av hvert, og jeg var troskyldig og fortalte ham alt hva jeg hadde å gjøre. En dag fikk jeg se læreren komme dit jeg jobbet, og da ble jeg veldig forskrekket. Etterpå skjønte jeg at han hadde vært og snakket med fruen om at jeg måtte bli tatt mer hensyn til. Jeg gikk da siste skoleåret. Det ga resultater for jeg ble tatt mer hensyn til i de dagene jeg var på skolen. Vi hadde 14 dagers ferie før våronna, det samme før høyonna og likedan til skuronna.

Konfirmasjon

Nå har tiden gått, og jeg skal stå til konfirmasjon. Det er våren 1911, så jeg er snart 15 år. Blir nå regnet som voksen dame, og de forlanger mer og mer av meg. Jeg gjør både mann- og konearbeid. Bonden er smed og har smie selv, så han har mye å gjøre. Jeg må kjøre gjødsel og spre den ut, så må jeg harve, deretter må jeg så fra bøtte og etter det må jeg harve på nytt og så skal det konkes før åkeren er ferdig. Dette og mye annet skal jeg gjøre. Jeg hadde begynt å gå for presten en gang i uken. Jeg begynte i april og var ikke ferdig før i oktober, nærmere bestemt 8. oktober, da jeg sto til konfirmasjonen.

Denne sommeren var den mest slitsomme jeg hadde opplevd som barn. Da lesset jeg alt høyet på jordet. Bonden lesset det av på låven, men han var også i smien og jobbet så det var ungene som var med og raket og tråkket lasset. Kona var aldri med ute og arbeidet. Jeg var med på innhøstingen, men da orket jeg ikke mer. De ville endelig at jeg skulle fortsette og bød meg 15 kroner i måneden, men jeg sa nei. Jeg skulle slutte 14. oktober.
Alt skulle gjøres før jeg skulle slutte, så jeg var ikke lei meg da jeg sluttet der. Den siste uken før jeg skulle konfirmeres, da slet jeg veldig. Alt kornet skulle treskes, og det skulle vi være ferdige med lørdag før konfirmasjonssøndagen. Vi holdt på med treskingen til langt ut på kvelden. Mor var helt forskrekket da jeg ikke kom hjem, så hun hadde gått et sted som det også var konfirmant. Hun trodde ikke jeg fikk stå til konfirmasjon, hun trodde jeg hadde dumpa, som vi kalte det den gangen. Jeg var ikke hjemme før klokken 12 om natten, så det var jo ikke så rart at mor var redd. Det var ikke elektrisk lys den gangen, så vi var avhengige av parafinlamper.

Tre underskjørt

Konfirmasjonsutstyret mitt hang klart hjemme, og jeg vil skrive litt om hva vi hadde på oss den gangen. Vi hadde bare hjemmesydde klær. Vi hadde tre underskjørt, og det innerste var et tykt, hvitt ullskjørt med sydde tunger, så var det svart lostingsskjørt som var foret med rød flanell og en stor plissékappe og det tredje skjørtet var et hvitt lerretskjørt med en broderikappe på flere meter. Utenpå kom kjolen som var helt fotsid med foret skjørt. Blusen var høyhalset, og ermene var lagt i folder fra skuldrene og helt ned. Siden sydde jeg en bluse av bare ermene. Kjolen var helt sort med hvite rysjer rundt hals og håndledd, så vi var fine den gangen også. Bentøyet var sorte lærstøvler nummer 42. Mor hadde det bestandig med å kjøpe det så stort som mulig for at vi skulle ha noe å vokse i. Så hadde vi kåpe og hvitt tørkle på hodet.
Vi hadde selskap den gangen som nå. Til middag hadde vi fersk suppe med sur og søt pepperrotsaus til og kålrabistuing til kjøttet. Det er noe som ikke blir brukt lenger. Presangene jeg kan huske jeg fikk, var en paraply fra dem jeg tjente hos og av naboene fikk jeg en sølvkrone av hver. Så hadde jeg tre sølvkroner og det var mange penger den gangen. Jeg kan også huske jeg fikk en kaffekopp som det sto “Erindring” på. Den har forresten min yngste datter fått og tatt vare på. Jeg fikk også en kaffekanne, to sølvskjeer og en nydelig brosje. Det var litt av hvert å få den gangen også. Vi var takknemlige for alt vi fikk.

Jeg fikk det godt

Så dro jeg rett til min nye jobb hos min nye skolelærer. Der ble jeg behandlet som en av deres egne og fikk det godt. Jeg fikk 80 kroner i året og et par lærstøvler ved siden av. Det var jeg fornøyd med. Det var et helt igjennom fredelig og koselig hjem. Det var nok å gjøre der også, men det ble på en annen måte. Konen var syk og lå til sengs i åtte år. Jeg var den eldste av jentene der. Den eldste datteren var gift med en skipper og bodde et stykke derfra. Så var det en datter som var et år yngre enn meg og enda en datter som var den yngste. De hadde også tatt til seg en jente fra Oslo vergeråd som var akkurat som deres egen. Det var en snill og god jente. De hadde også en sønn som drev gården. Vi var alle som en stor søskenflokk.

Som sagt tidligere lå kona på gården til sengs. Men hadde vi vært ute om kvelden måtte vi alltid inn til henne for å si god natt. Hun fikk ikke sove før hun visste at vi hadde kommet hjem.
Den eldste datteren skulle nå ha baby, dette var sommeren etter jeg kom til gården, og det var sånn stas for det var jo første barnebarnet. Men så døde datteren i barselseng. Hun fikk en datter som de tok til seg. Jeg stelte henne for det meste fra hun var baby, og hun kalte meg for mamma. Det var så rart for da datteren døde, ble moren frisk og sto opp. Jeg kan huske at hun ikke hadde noe pent å ha på bena så hun lånte et par tøfler av meg som jeg hadde fått av min far da han kom hjem fra hvalfangst. På denne gården jobbet jeg i ca. fire år, og da jeg sluttet, lengtet jeg veldig tilbake igjen, og de lengtet etter meg også.

Hjem igjen etter elleve år

Jeg skulle nå ta meg fri for å være hjemme en stund. Jeg hadde jo ikke vært hjemme siden jeg var ni år og nå gikk jeg i det tyvende. Jeg var bare hjemme i noen måneder.
Jeg hadde funnet meg en gutt og hadde hatt følge med han siden jeg var 16 år, så jeg hadde lenge følge med han som siden ble min mann. Nå tok jeg plass hos en tante av meg som hadde kafé på Framnes mekaniske verksted. Der var jeg i et år til kafeen ble nedlagt. Det var mye streiker, så det ble dårlig fortjeneste der. Jeg hadde det godt hos tante, og vi hadde det hyggelig sammen. Jeg var med henne på møter i misjonen og på Frelsesarmeen.

Nå tok jeg meg jobb på Folkekjøkkenet i Tønsberg. Det var under første verdenskrig. Der hadde vi også mye å gjøre. Vi solgte middager som ble servert inne, og så hadde vi avhenting. Mens jeg var der skulle jeg et ærend ut i byen en dag, og der traff jeg fruen til skolelæreren min. Vi hang om halsen på hverandre og hun sa: “Hvorfor reiste du fra oss, Maja? Vi savner deg så.” Det syntes jeg var den beste attesten jeg kunne få. Jeg har til dags dato kontakt med døtrene deres. På 65-årsdagen min fikk jeg et spisebestikk sendende fra dem og på min 70-årsdag fikk jeg en nydelig gullring. Så kontakten er like god selv om foreldrene er døde for lengst.

Bryllup

Første desember 1918 giftet jeg meg. Vi hadde bryllupet hjemme hos mine foreldre. Det var snø, så vi kjørte i slede til kirken. Vi giftet oss på en søndag, og jeg kan huske vi fikk kjøre over et jorde da vi kjørte hjem fra kirken. Da var det en liten jente som hadde vært hjemme hos oss med presang – det var to par kaffekopper- og på hjemveien hadde hun brutt grener av gran og satt på begge sider av veien akkurat som til en begravelse. Jeg likte ikke det jeg så. Jeg syntes det virket som et varsel til meg, og det fulgte meg i tankene i lang tid fremover.

Til Ramnes

Jeg flyttet til et lite småbruk som het Rønningen i Ramnes. Der hadde svigerforeldrene mine gård. De hadde kjøpt til en liten jordvei som lå inntil gården de eide. Vi fikk da bo i det huset. Det hadde stått tomt i lang tid, så det var ikke akkurat noe fin stue der. Rottene fløy ut og inn i stuen og kjøkkenet. Men vi tok fatt og fikk gjort rent og pyntet opp med våre ting så vi fikk det veldig koselig der. Men rottene var leie å bli kvitt. En gang hadde det kommet en rotte opp i madrassen i sengen. Den fløy mellom fjærene så det var rene musikken. Vi måtte opp om natten og se å få tak i den, og vi greide det til slutt selv om det var litt av en jobb. En dag senere var det kommet en stor rotte fra kjelleren.
Det var et gulvbord i stuen som hadde brukket i det ene hjørnet og det var sikkert der den var kommet opp. Jeg fikk se det stygge uhyret borte i roa, fløy ut på kjøkkenet, tok støvekosten og sprang inn i stuen igjen. Der fløy jeg rundt og jaktet som det skulle være rene krigen. Til slutt nærmet den seg hullet i gulvet, så snudde den seg, reiste seg på to ben og hveste mot meg. Da ble jeg så sint at jeg klappet til den med kosten så den gikk i to deler, men da lå rotta død på gulvet. Da pustet jeg lettet ut.
Jeg hadde jobbet bestandig så utstyret mitt hadde jeg ikke fått gjort ordenlig ferdig. Jeg hadde kjøpt vevegarn så jeg skulle veve når jeg fikk et hjem. Vev hadde jeg fått av min mann mens vi var forlovet. På nyåret 1919 satte jeg opp veven og vevde til lakener, putevar, dynetrekk og undertøy. Vi brukte jo den gang hjemmevevd tøy til undertøy som bukser, linneter og nattrøyer. Det skulle vært moro å ha gjemt noe av det, så jeg kunne vist det til de unge i dag.

Vi flyttet til Munkerekka

Ja, årene har gått, og tiden har forandret seg i alt ting. Vi bodde i huset til svigerforeldrene mine i fem og et halvt år. Min mann, som var smed, fikk arbeide på Kaldnes Mekaniske Verksted. I 1923 kjøpte vi oss en liten jordvei i Munkerekka. Innmarken var på 28 mål og det var 200 meter strandlinje på Sjølyst under Munkerekka, gnr. 6, bnr. 4. Der hadde vi to kuer og gjerne en kalv, griser og høns. Da solgte vi melk og egg til naboene. Jeg tror vi fikk ti øre per liter, og de som kjøpte skulle gjerne ha tre, fire liter hver dag. Da betalte de gjerne en gang i uken. Det var noen steder vi brakte melken, og da fikk barna gjerne litt for å gå. Vi slaktet gjerne grisen og kalven om høsten. Noe saltet vi, men mest solgte vi. Vi måtte jo ha penger til utgiftene. De fleste skulle betales i januar. Derfor måtte det spares på alle måter. Dårligere og dårligere ble det med arbeid, så det var vanskelig å klare utgiftene på gården. Vi gjorde det gjerne slik at de inntektene vi fikk ved salg av kjøtt, egg og melk brukte vi til de store utgiftene.

Familien vokser

Da vi kjøpte gården, hadde jeg allerede fått tre barn. Den eldste, Marry, var fire og et halvt år, så kom Anders på tre og Inger på ett år. Vi flyttet inn om høsten og da ingen ting var høstet inn, ble det fullt arbeide med en gang. Svigerfar var en god støtte den gangen. Han hjalp oss mye, og vi fikk låne hest og redskap av ham så vi fikk høstet inn alt. Så hadde vi jo treskingen da. Min mann tresket med treskestav, og når vi skulle rense kornet, brukte han en skuffe som han hadde kornet i. Så kastet han det mot indre vegg på låven og da falt det kornet som var best helt inn til veggen. Det som var mindre, ble liggende litt lengre fremme på gulvet, og så var det vi kalte anger som ble liggende like ved der mannen min satt. Det kunne vi bruke til kuene med en gang. Det ble lagt i tro til dyrene og så hadde vi vann og mel på toppen. Det var en godbit for kuene den gang. Potetene måtte også inn. Det var å gå med hakke den gang. Vi hadde to bøtter med, så vi sorterte med en gang. Jeg ble jo ved med det meste av arbeidet for mannen min hadde jo sitt arbeide på Kaldnes. Det han hjelp meg med, var å bære inn potetene, og det var jo det tyngste arbeidet.

Jeg pyntet opp rundt huset

Jeg husker godt den første julen i vårt eget hjem. Du, som vi koste oss! Utover våren ble det arbeidsledighet med streiker og elendighet. Vi hadde ledighetsbidrag. Jeg kan ikke huske hvor mye vi fikk, men jeg tror det var ca. 16 kroner per uke. Oppe i alt dette oppdaget jeg at jeg skulle ha en baby til. Sommeren gikk med til mye hardt arbeid på gården. Det var sommeren 1924. Det var så lite pyntet opp rundt huset, så jeg lagde blomsterbed, og det ble snart litt triveligere. St. Hansaften den sommeren kom det mange fremmede til oss. Jeg hadde en søster som bodde i Sandar og en som bodde på Sem. De kom kjørende i en lastebil som var fylt til siste plass. De overnattet, og vi lå utover gulvet og der det var plass til å få lagt seg. Vi hadde jo mange barn og de minste lå i bananesker. Der sov de jo fint – det var jo rene barnesengen.

Ja, sommeren gikk, det ble høst igjen og Kari var født. Det var blitt en enighet på Kaldnes, så mannen min var i arbeid igjen. Hver fredag var det lønning. Da ble det ofte litt for mye øldrikking, og det hendte de hadde brennevin ved siden av. Da hendte det at jeg satt oppe til langt på natt og ventet på mannen min. Jeg var så redd mange ganger at jeg var helt fra meg. Det hendte de dro til byen. Fergen gikk jo ikke så sent om kvelden og da måtte de gå om Kanalbroen. Jeg var så redd at de skulle falle i sjøen. Jeg sa det til mannen min også, men det bare lo han av. Jeg fikk meget slit med mannen min. Vi hadde jo fire barn.

Alt var vel og bra

Familien vår økte. Våren 1926 ble Mathias født, den femte i rekken og i mai 1928 Anne-Lise. Alle seks barna hadde jeg født hjemme, men da jeg skulle ha nummer syv, måtte jeg på Mødrehjemmet for å føde. Jeg hadde hatt en større underlivsoperasjon, så legen ville ikke at jeg skulle ligge hjemme. Jeg kom på Mødrehjemmet den 12. desember 1929 og fredag den 13. desember fikk vi en sønn, Lars. Mannen min kom og besøkte meg på søndag. Han hadde da med de to eldste barna som var henholdsvis 10 1/2 og 9 år. Jeg lå der til lille julaften. Da kom jeg hjem.
En søster av mannen min hadde vært og passet ungene og stelt huset for meg. Min mor bodde også hos oss nå. Alt var vel og bra. Julaften tok mannen min med seg de to eldste og dro til byen om morgenen. Ut på dagen kom barna hjem alene. De sa at far skulle komme senere, for han skulle hjelpe sin bror som solgte kjøtt å dra av torget. Men min mann kom aldri hjem til meg og barna våre. Den julaften glemmer jeg nok aldri. Så mye stygt som jeg sa om mannen min den gang hadde jeg aldri sagt før. Jeg var simpelthen eitrende sint. Jeg hadde en svigerinne og tre av hennes barn som gjester den julaften. Det ble en lite hyggelig jul det året.

Juledagen kontaktet jeg politiet, men den trøsten jeg fikk der var at jeg skulle ta det med ro. “Han satt nok et aller annet sted og hadde det hyggelig”. Men det viste seg at han ikke gjorde det. Det var en fryktelig tid å sitte alene med syv små barn, og et savn uten like. Jeg hadde en som var fire år, og etter at mannen min ble borte, hadde hun mareritt om nettene. Hun syntes hun så far sin i steinrøyser og buskas nesten hver natt. Jeg gikk mange ganger ut og så på slike steder som hun fantaserte om i tilfelle hun kunne være sanndrømt.

Slik satt jeg i uvisshet helt frem til påskeaften. Da fikk jeg beskjed fra politiet at han var funnet et stykke syd for fergestedet ved Tønsberg brygge. Jeg husker at jeg fikk beskjed fra politistasjonen om å komme inn og se om det var mannen min, men det orket jeg ikke. Jeg kjente jo igjen lommeboken og ringen. Da mannen min druknet, hadde han de pengene på seg som vi hadde spart til utgiftene på gården. Politiet som kom sa at lommeboken var tom, men det var et skjult rom i den og det visste jeg heldigvis om og der lå pengene. De fleste var i behold. Pengene var våte, men jeg gikk i banken og fikk byttet dem inn.

Slit og strev

Etter at mannen min døde, forsøkte jeg å drive gården så godt jeg kunne. Jeg fikk støtte av fattigkassen som de kalte det den gangen. Jeg orket ikke å gå å be om det, men de kom og tilbød meg 100 kroner i måneden. Det var jo en liten hjelp, men langt fra nok. For å få en ekstrainntekt måtte jeg ta meg småjobber, så jeg gjorde rent og vasket klær. Betalingen var 1,50 per dag pluss kosten. Jeg var glad jeg hadde min mor boende hos meg. Hun var til stor hjelp.
Etter jeg kom hjem fra jobben, hadde jeg nok å gjøre. Først og fremst var det fjøsstellet, men det var jo mye annet som skulle gjøres også. Jeg sydde om av gammelt tøy til barna mine. Det var en dame som var så snill. Hun samlet inn masse av pent tøy og, jeg fikk også penger etter at jeg ble alene, og det var en god støtte som jeg var meget takknemlig for. Jeg hadde et gammelt og lite tidsmessig hus. I kjøkkenet var det en stor skorstein og de pengene jeg fikk, brukte jeg til å modernisere der. Jeg fikk ut skorsteinen og kjøpte meg komfyr. Den fikk jeg forresten av min bror som kom hjem på ferie fra Amerika året etter. Da syntes jeg at det ble så pent og lettvint. Jeg hadde ikke innlagt vann. Det var brønn på gårdstunet.

Vanerøyker

Ja, tiden måtte gå, og jeg slet meg igjennom. Verst var det med søvnen. Så fikk jeg det rådet at jeg skulle ta meg en røyk om kvelden, og det gjorde jeg. Jeg ville ikke at min mor skulle se at jeg røkte, så jeg tok den etter at hun hadde lagt seg. Det var det dumt at jeg begynte med, for det endte jo opp med at jeg ble vanerøyker og røkte i 35 år, så det er dumt å trøste seg med en slik ting.
Jeg slet og arbeidet dag og natt. Barna vokste til, og de skulle jo ha klær. Det var mange som var snille mot meg og barna. Jeg husker en 17.mai jeg hadde pyntet barna mine. Da var det jo flere som gikk på skolen. De to minste pikene som gikk der, hadde jeg bestandig likt kledd. Jeg hadde fått to gamle kåper som det var likt stoff i. De sprettet jeg opp og sydde to like kåper til jentene mine. Jeg sto et stykke fra barna mine ute ved kirken der barna var samlet. Da hørte jeg to damer som sto og snakket om barna mine. Jeg kjente dem ikke og de kjente ikke meg, men de visste hvem barna mine var. Den ene av dem sa; ”Det ser ikke ut til at det er noe farlig med den enken. Hun har jo barna sine så fint kledd. Det er ikke mange som kan klare det i dag.” De skulle bare visst hvor jeg hadde slitt for å få dem så fine.

Følte meg rik

Det ble et kurs i matlagning på Nøtterøy i 1934, og min datter var så heldig å komme inn der. Der lærte hun en masse. Hun hadde vært med på mye som liten, så det var ikke noe nytt for henne å være med på å stelle bort slakt, rense tarmer til pølse og ribbe høns. Alt gikk så lett for henne. Mange av de andre som gikk der, var voksne, og de ble kvalme av den slags. Min datter var bare 15 år og den yngste på kurset og var ikke det minste redd for å være med på den slags. Jeg ble buden på avslutningsfesten de hadde, og da ropte lærerinnen på meg at jeg skulle komme bort til bordet der hun satt. Datteren min skulle også være med. De rosende ordene som min datter fikk av henne, har jeg aldri glemt. Hun sa at hun var den yngste, men den flinkeste av dem alle. Da følte jeg meg rik der jeg sto. Lærerinnen sto i midten og holdt en hånd på våre skuldre. Ja, jeg følte meg stor. Min datter lærte mer på de tre ukene kurset varte enn to av de andre døtrene lærte på et halvt år på husmorskolen etterpå.

Syk og skrall

Nå hadde jeg begynt å bli syk. Jeg ble så blodfattig, hadde bare 38 i blodprosent og da var det ikke så rart med meg. Jeg husker jeg skulle til legen. Det var et godt stykke å gå, og jeg hadde ikke penger til rutebilen. Jeg gråt og gikk og plutselig får jeg se en sammentullet papirrull på veien. Jeg bøyde meg og tok den opp. Det var en krone i det papiret, men det sto ikke noe skrevet der, så jeg tok den og gikk videre. Da jeg kom til legen, sa han at jeg måtte til apoteket for å hente medisiner. Jeg hadde heldigvis frie medisiner. Jeg måtte ta bussen til byen, og da kom kronen til nytte. Bussen fra byen og ut der jeg bodde hadde jeg gratis. Den gangen var det et privat busselskap. Det var mange som var snille mot oss.

Problemer med gården

Det var da en svoger av meg kom og spurte om han kunne forpakte gården inntil sønnen min var blitt så voksen at han kunne overta. Det nektet kommunen. Jeg kan huske jeg var oppe og snakket med dem angående forpaktningen. Da jeg fortalte at min svoger ville forpakte gården inntil sønnen min kunne klare å kjøpe gården, fikk jeg spørsmål om min svoger var gift. Da svarte jeg at det var han og at han hadde en sønn, men de nektet fortsatt. Så kom det en komité ned til meg, og de satt og pratet om gården. Den eldste sønnen min, Anders, som var 17 år og arbeidet på Reperbanen, var også inne og han sa at han var interessert i gården, men han syntes selv at han var for ung. Da ble han skarpt avbrutt med at de ikke var kommet for å diskutere med barn. De holdt på med meg i lang tid og sa at jeg ikke kunne klare å sitte med gården når jeg var så nedfor og syk.
Jeg tenkte over dette i lang tid, men kunne ikke få bestemt meg. Så var det en som kom og spurte om jeg skulle selge gården for da var han interessert. Han var mest interessert i jordene, så jeg kunne godt få bo på gården, men det avslo kommunen. De hadde også en kjøper. Det ble sagt at han var slik en flink bonde. Jeg kunne fått 12.000 kroner for den, men kommunen solgte den for 10.000. Jeg kunne altså fått 2000 kroner mer for den og enda fått bo på gården mot å betale en liten husleie. Kommunen solgte den altså til han de mente var så godt skikket for gårdsbruk, men han hadde den bare en liten stund før han solgte den igjen i 1939.

Jeg holdt nå ut

Jeg var så nedfor og skrall at jeg orket ikke mer. Kommunen skaffet meg jo et hus i Skogro midtveis mellom Hella og Munkerekka. Huset var ganske bra, men det var kalt der og vanskelig med vann til husbruk. Det hendte jeg måtte gå til naboene når jeg skulle ha storvask og det var ganske lang vei å gå. Mang en gang var jeg så sliten at jeg holdt på å gi opp, men jeg holdt nå ut.
Huset lå også like ved sjøen, så i badetiden drev jeg en kiosk nede ved stranden ved Vestfjorden. Jeg fortsatte med rengjøring og klesvask, så det rangla igjennom. Stønaden jeg fikk fra kommunen trakk de fra hver gang noen sto til konfirmasjonen. De tre eldste var konfirmert, så de var ute i arbeidslivet. Marry fikk jobb på en vevskole. Hun var der i flere år og underviste i kunstvevning. Anders var fortsatt på Reperbanen, Inger begynte som visepike da hun var 13 år. Hun var der i mange år og senere som ekspeditrise. Kari hadde huspost. Barna var jo ute i arbeidslivet mens de gikk på skolen. De gikk også med avisen om morgenen. De var flinke alle sammen og hjalp til så godt de kunne.
Så kom det en tid hvor det var en del streiker. Da drev den eldste sønnen min i skogen og hogg tømmer, og jeg var med. På det tjente vi ganske bra, og det var også et trivelig arbeid. Jeg drev også å sydde litt for andre. Da tok jeg 4 -5 kroner for en voksen kjole. For kåper tok jeg 8 kroner. Det ble jo mest å sy om av gammelt. Under krigen sydde jeg kåper av mørkegrå ulltepper. Vi var ikke så stornøyde den gangen. Jeg vevde også matter på bestilling. Jeg satt oppe mang en natt for å få dem ferdig til avtalt tid. Penger måtte vi ha, det var mange munner som skulle mettes. Jeg har fortalt det før, men jeg sier det igjen; barna var flinke til å hjelpe til, og de var heller ikke så fordringsfulle.

Jeg lærte de unge å danse

Vi var nå kommet til 1940, og krigen hadde brutt ut. Det fulgte en trist tid, og ungdommen visste ikke hva de skulle ta seg til. Jeg kan huske de gjerne sto og pratet sammen på en lørdags ettermiddag. Da kunne jeg si at hvis de hadde lyst, kunne de bare komme til oss på Skogro, og de kunne gjerne ta med seg noen. Da ble de så glade og dro av sted og fikk med seg noen jenter og gutter. Det var flere av dem som sto i losjen så det var aldri noe brennevin. Det var kjekke ungdommer. Hvis det var en lørdag som jeg ikke skulle være hjemme, da ville de vente til en annen gang. Mange av de unge lærte jeg å danse. Når jeg nå treffer dem, prater de alltid om hvor hyggelig vi hadde det sammen den gang. “Det er deg vi har å takke for at vi kan danse,” sier de. Det er jo hyggelig å høre nå når jeg er blitt gammel.
Årene gikk og barna vokste til. På skolen var de flinke, så lærerne ville de skulle gå videre på skolen. Men jeg greide ikke å holde dem med klær og mat, og det forsto jo barna også. Så de fikk seg jobber og betalte for seg hjemme.

Radio under sofaen

Jeg fortsatte å arbeide for andre. Det ble jo litt bedre betalt da krigen kom. Jeg var mye borte og kokte i brylluper og andre selskaper. Da kunne jeg tjene ca. 50 kroner på en kveld, men da hadde jo allting også steget i pris. Huser vi bodde i, lå veldig avsides til, og vi måtte gjennom en skog for å komme dit. Tyskerne holdt mange ganger øvelse der, og det var ikke noe trivelig å ha dem løpende rundt dørene. Mange ganger kom de inn også. Jeg husker en gang en tysker kom helt inn i stuen. Da hadde vi en radio stående under sofaen, så jeg ble redd. Det var noe han spurte om, men jeg forsto ikke tysk og svarte ham at jeg ikke forsto det han sa for jeg var nordmann, jeg. Da gikk han ut med en gang og sa ingenting. Den eldste sønnen min var med i hjemmefronten, så det var han som hadde fått tak i radioen. Den yngste sønnen min var ikke konfirmert ennå, så han spurte tyskerne om de lekte. Da ble de litt rare.

Ja, tiden går, krigen er slutt og alle barna er nå konfirmert og tre av dem er gifte. Bryllup har jeg fått stelt til dem alle sammen. Og alle barna mine som giftet seg, startet hjemme. Det ene bryllupet var sommeren 1940 og da var det ikke så verst med mat. Men til de andre måtte jeg ut til kjente bønder. Der fikk jeg litt mel, melk og fløte. Jeg drev selv med kaniner og høner og geit hadde jeg også, så vi sultet aldri. Hadde gris også, så mat hadde vi. Smør var det vanskeligere med under krigen, og da husker jeg at jeg måtte bruke tran når jeg skulle steke fisk. Jeg måtte brenne av tranen før jeg la fisken i panna, men det gikk det også. Smørrasjonen drøyde vi ut med å lage en slags grøt. Hadde i litt hvetemel og melk og kokte dette opp og deretter rørte jeg smøret i til alt var kaldt og da ble det fint å ha på maten.

Mer arbeid

Krigen er nå slutt, og det har blitt bedre og fredligere forhold. Jeg søkte på vaktmesterjobb på Losje Verjarheim på Borgheim, og den fikk jeg. Da gikk jeg og tre av barna mine og en svigerdatter inn i losjen. To av dem var der noen år, men den eldste sønnen og svigerdatteren min er der ennå.
Jeg har arbeidet i gartneri i flere år. Der trivdes jeg godt. Det var Varpes anleggsgartneri, så jeg var mye med ute på anlegg. Gartnerne hadde gjort havene ferdige, og så hadde jeg med planting og finpussing å gjøre. Varpe hadde også drivhusbenker der det ble plantet stiklinger. Siden var det å plante dem ut, og da var det om å gjøre å få rette navn på plantene. Av guttene i gartneriet ble jeg kalt mor. Jeg flyttet fra Losjen til en leilighet like ved, men så begynte ryggen å svikte, og jeg måtte slutte i gartneriet. Deretter arbeidet jeg i huset for en enkemann og sønnen hans. Men så fikk jeg jobb som vaktmester på sanitetshuset på Borgheim. Der hadde jeg det bra. Hadde fin leilighet og litt betaling for arbeidet. Hadde også vaskejobb på en skole i nærheten av der jeg bodde. Det gikk bra en tid, men så sviktet helsen igjen.
Jeg bodde sammen med min yngste datter, Anne-Lise, og hennes mann i elleve år og deretter fikk jeg leilighet hos min eldste datter, Marry, og bodde der i tre år.

Nå har jeg det godt

Ja, nå er jeg 75 år. Jeg har slitt hele mitt liv. Men nå har jeg det godt. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg fikk uførhetstrygd, men jeg var vel i 60-årene. Da ville ikke armene mine mer. Jeg fikk forkalkning i nakken og armene, og smertene forplantet seg til hodet. Det var slitasje som kom av at jeg hadde arbeidet tungt i hele mitt liv. Jeg hadde en forståelsesfull lege som hjalp meg til å få trygd.
Nå har jeg leilighet i en aldersbolig. Her kan jeg bo trygt så lenge jeg lever. Her har jeg det også lettvint på alle måter. Leiligheten er på to rom og kjøkken, en matbod, en klesbod, et stort deilig bad med WC og det er også et tørkeskap her. Det følger også med kjøleskap og komfyr. Så det er godt å oppleve at kommunen gjør mye godt for de eldre. Det har heldigvis blitt en forandring til det bedre.
Jeg har arbeidet mye i foreningslivet og er fortsatt med i Losjen. Det er ikke så lett arbeide der lenger. En gang var det en stor I.O.G.T-losje, og vi hadde mange ungdommer med, men de har falt fra etter hvert. Men vi eldste prøver å holde det i gang og har møte annenhver uke. Vi damene i Losjen driver syforening og det går bra. Vi samler inn penger og fornyer litt av hvert til lokalet vårt. Det er så hyggelig å komme sammen. Møtene har vi privat og vi har holdt på i mange år.
Jeg er også med i pensjonistforeningen. Jeg har vært med fra starten for 25 år siden, og jeg har vært formann der siden 1970.
Det var mye som kunne skrives fra gamle dager. Jeg kunne skrive side opp og side ned, men det blir for mye og det er vanskelig å få formet det. Jeg skulle nok ha skrevet mer utførlig, men for noen år tilbake fikk jeg et lite slag slik at lese- og skriveevnen ble borte. Jeg er nå kommet på Gipø Pleiehjem og her trives jeg meget godt. Jeg har fått en liten leilighet og er så kjekk at jeg kan stelle meg selv. Jeg er så takknemlig for alt det jeg har fått oppleve.