“Jeg skulle jo bli sjømann”

Av Jens Woxvold Bjønness (Njotarøy 2006)

Jens W. Bjønness skrev 270 sider om sitt liv til sjøs

“Efter opfordring fra mine barn, særlig av Jens, vill jeg gjøre som de ønsker med å skrive ned, efter hukommelsen, om mitt liv til sjøs. … Dere som leser dette må undskylle skriften, grammatikken og om det er gjentatt to ord efter hverandre… Jeg er jo i år 76 år gammel, hukommelsen er ikke lengre så god, men jeg gjør hva jeg kan.”

Disse ordene skrev kaptein Jens Woxvold Bjønness i 1947. Med tillatelse fra familien gjengir vi de første sidene av memoarene, som handler om hans første tur til sjøs som femtenåring. Hans kopibøker som skipper fra tiden 1904-1917 var grunnlaget for en artikkel av Lisbeth Higley i Njotarøy 2002. Språket er for lesbarhetens skyld forsiktig rettet, og mellomtitlene er satt til her.
26. juli 1885 hadde jeg ferie, jeg gledet mig, for til høsten skulle jeg skrive mig inn hos presten, jeg skulle gå og lese, så kallte vi det den gangen. Når vi gikk hos presten, kunne vi gjøre som vi ville med at gå på skolen, og jeg som var en hater av skolen, sluttet med det samme jeg var inskrevet. Vi var mange konfirmander dette året, så en del av guttene ble flyttet over til den dagen pikene gikk. Vi guttene følte det som en skam at gå sammen med pikene. Da vi var så mange gutter, ble det ordnet så at alle gutter som hadde fått hyre innen en bestemt dato, skulle få lov at konfirmeres på en tidligere dato, ennu ikke bestemt. Vi var over 100 gutter, nøyaktig tall husker jeg ikke. 60 av oss fikk hyre og vi skulle bli konfirmert i februar neste år, alle de andre måtte gå til våren.

Lang vinter

Vinteren gikk, den var ikke særlig mild og i hjemmet var det adskillig sorg. Min bestefar på Horten var død, og min far hadde mistet sitt skip, barken Espransa (Esperance). Min mor var syk det meste av vinteren, hun hadde gjerne hver vinter i det siste hatt en hård forkjølelse med en forferdelig hoste, hun torde aldrig gå ut om vinteren. Denne vinteren var særlig ille.
Jeg hadde fått hyre og skulle være kokk med skonnert Balder som førtes av min onkel Søren Bjønness på Kjøle, og reder var Gullik Jensen Nes. Det ble bestemt at konfirmasjon skulle finne sted 21. februar 1886. Tiden gikk og vi var hos presten en gang hver uke. I et lokale i drengestubyggningens andre etage ble vi eksaminert, allt gikk stille og pent for sig inntil omtrent fjorten dager før konfirmasjonsdagen, i frikvarteret da holdt guttene et forferdelig leven i lokalet. Arbeiderne hadde sitt spiselokale under oss og de sladdret antagelig til presten Brun som var i hovedbyggningen. Brun var en stor kjekk mann med parykk, han kom og såg meget opphisset ut, han trampet i gulvet og sa, hvis dette skulle gjenta sig, ville ingen av oss bli konfirmert. Vi ble jo allesammen snille efter dette for vi syntes det ville bli ille om vi ikke skulle bli konfirmert og ingen av oss kommet til sjøs.

Konfirmasjon i storm

Tiden gikk og den 21. februar nærmet sig. Min mor blev dårligere for hver dag så noen særlig stas ville ikke min konfirmasjon bli. Tante Jensine fra Horten skulle komme, hun kom også og av henne fikk jeg en paraply. Far hadde vært med mig for å få klær til dagen, jeg skulle liksom være fin jeg også. Far hadde hjulpet mig til å få kjøpt tøy og fått sydd dette hos skredderen, det var sort trøye og vest og rannete benklær, så billigt og godt som mulig.
Så kom dagen. Den var meget ufyselig, meget vind om ikke storm, stort snefall. Mor var dålig, hun hostet så blodet rant ut av munnen, det så stygt ut. Far kjørte oss til kirken, det var ingen behagelig tur, sneen pisket oss i ansiktet. I kirken skulle vi stilles opp på kirkegulvet, jeg ble nummer 3 ovenfra, de 2 som sto foran mig var sønner av rikfolk fra et annet prestegjell (Stokke). Den ene het Fritjof Ellefsen, hans far var eier av en hvalstasjon nordpå, og så snart han blev konfirmert skulle han bli hvalskytter, han hadde nemlig i feriene tidligere år vært med sin far på Finnmarken og skutt hval. Vi var litt familie, hans far Andreas Ellefsen og min far var fettere. Den andre som også var fra Stokke, var en kamerat av Fritjof, han husker jeg ikke hva heter, men antagelig skulle han også på hvalfangst. For mig gjorde de jo dagen så hyggelig som mulig hjemme, men tenk dere selv i mitt sted, jeg skulle jo reise hjemmenfra om et par måneder, og jeg så min mor som jeg elsket højt, lå så dålig, det så jo smått ut til at hun skulle komme opp mere.

Ufaglært kokk på Balder

Så kom april, den var fin, solskinn og varmt. Jeg ble mønstret den 6.te april som kokk med skonnert Balder som tidligere nevnt. Jeg var jo strålende fornøjt, ombord begynte jeg med å gjøre ren byssen og kjelene som alle besto av jern og hadde fasong som en kasse, men smalere i bunnen og videre oventil, det var to sådanne, en rund jernkaserulle med skaft antagelig 2—3 l., en stekepanne, en kaffekvern, det var allt, men for mig som aldrig hadde kokt, sikkert nok.
Vi gikk fra Nesbryggen i nydelig vær til Larvik hvor vi lastet cellulose for Dieppe. Da vi kom til Færder, blev det litt rulling, og jeg måtte mate ulken som de kallte det ombord. Jeg hadde spist godt med erter til middag, og det ofret jeg allt sammen med smerte. I Larvik lå vi og lastet fra pram, vi lå til ankers. Jeg så hele dagen togene kom fra Tønsberg og så dem gikk tilbake. Jeg lengtet hjem og ønsket jeg aldrig hadde tatt denne hyren, jeg tenkte på min mor, det var ikke mange dager siden jeg hadde sagt farvell til henne, men avskeden var smertelig, vi gråt begge to, for så syk som mor var, visste vi ikke om vi skulle få se hverandre mere. Jeg var jo ennu bare barn.
Vi gikk fra Larvik og hadde god vind, så det så ut som at reisen skulle bli snar. Vinden frisket til sterk kuling og en natt ble vi purret ut til å reve storseilet. Det blåste hårdt, sjøen gikk høj, brøt inn over dekket, slo inn gjenom døren så vi hadde en halv fot vann i lugaren som slingret fra den ene til den andre side eftersom skibet beveget sig, vannet slo over kistene. Min køje var nokså højt over dørken og ikke så lett å komme opp i eller ut av. I dette stygge været skulle alle være kvikke til å komme på dekk, særlig når det var å berge seil. De voksene var snart ute av ruffen, jeg greide ikke å bli så fort ferdig, som jeg sto der og skulle kle mig på, fikk jeg et ben inn i buksen, fallt overende, ble våt, kom opp på kisten igjen og fikk det andre ben in i det andre bukseben, var dyktig sjøsyk, kastet opp, men oppkastet var snart blandet med vann i lugaren. Nu var det gått nokså lang tid siden vi var purret og jeg var ennu ikke kommet på dekk. Så ser jeg døren til lugaren åpner sig og hvem andre enn skipperen stikker hodet in og bruker en veldig kjeft. Jeg hadde aldrig tidligere i mitt liv fått en slik overhøvling, jeg for ut av døren og opp på hyttetaket hvor storseilet som var låret, lå, en del lå også i vannet, mørkt og svart var det. Jeg var for hver overhaling skibet tok bange for at gå overbord, jeg grep fatt i storbommen og holdt mig fast med begge armer. Gjorde ikke nytte for to øre, men jeg var jo med, jeg skulle jo bli sjømann. Dette var den værste natten vi hadde den turen. Men sjøsyk var jeg jo hele reisen, jeg smakte ikke mat på hele turen bare drakk vann, spydde og kokte mat. 

Innkjøp av hård hatt

Jeg gjorde vakt med og kokte mat bare på min vakt men måtte vaske opp på mine frivakter, og det var ille, for soda og såpe fantes ikke ombord og så måtte jeg til og med vaske opp i sjøvann. Min vaskefille blev så svart at når jeg skulle vri den opp, så tøt svarte fettet mellom mine fingre, men det var umulig for mig att få den ren. Selv var jeg nu blitt hva de kalte mig en ordentlig grisekokk, var svart og blank i ansiktet av sot og fett.
Vi hadde åtte dager fra Larvik til Dieppe. Ved ankomsten dertil hadde vi fint vær, vi ankret på reden og ventet på højvann for å komme inn i dokken. Mens vi lå på reden, gjorde mannskapet fast alle seil, efter på spiste vi middag som i dag besto av salt kjøtt og erter. Jeg som ikke hadde smakt mat på åtte dager, var veldig sulten, nu var jeg bra av sjøsyken og jeg satte til livs en masse, særlig erter, hadde ont hele eftermiddagen. Dokken lå inne i byen, en aften fikk jeg lov å være med skipperen og styrmann i land, de skulle hjelpe mig at kjøpe en hård hatt, hva vi nu kaller en skalk. Jeg skulle vise dem hjemme at jeg var blitt voksen. En dag kom en mann ned på kaien med en kaffebrenner, da spurte skipperen om jeg ville brenne kaffe, ja intet var kjærere en det, for å brenne kaffe når jeg var sjøsyk, det var jo forferdelig. Skipperen var i mange henseender både snill og hjelpsom. Det hente således flere ganger att han kom frem til byssedøren og hugget ved for mig. Efter utlastning i Dieppe lastet vi sten (strandsten) for Seaham i England.

«Jeg hixtet efter ånden”

Jeg hadde jo besett mig i Dieppe så meget som tiden tillatet. På veien til Seaham var jeg igjen dyktig sjøsyk. En dag seilte vi nokså hårdt. Balder satte hele baugen under, og sjøen gikk over hele dekket, styrmann og jeg skulle hale dør klyversjatene. Jeg var iført oljehyre og idet vi halte dør disse klyversjatene, satte hun hele baugen under, så vannet gikk under mine oljeklær, jeg ble våt til skinnet og jeg hixtet efter ånden, syntes jeg var ved at drukne.
I Seaham var mange små skuter på Balders størrelse, både Engelske og Danske, de Danske var penere holdt og ombord i alle hadde de en liten grisekokk. Mange av dem var lyse sorte i ansiktet, jeg var visst en av de beste til at være hvit i ansiktet, så sa iallefall skipperen. Lære at koke ordentlig kunne jeg ikke, som regel brente jeg alltid flesket så at det ble sort på den ene siden og hvitt på den andre. Ertene ble mange ganger svidt. Vi hadde ombord en eldre matros som hadde seilt som stuert, han ertet mig ofte når maten var altfor dårlig. Så kom han gjerne smilende og sa: i dag kyter guttene ordentlig av maten din kokk, eller også sa han: idag var ertene godt svidd, kokk. Jeg ble lei hele kokestellet og spurte om jeg ikke kunne komme på dekk og la han som tidligere hadde vært stuert få min plass. Skipperen lovet mig at så skulle skje når vi kom hjem. Seaham var også en kullplass, da vi var utlastet, lastet vi kull for Tønsberg. Reisen hjem gikk ikke særlig fort; vi hadde meget stille.

Endelig hjem

Midt i Nordsjøn hadde vi stille i åtte dager og skipperen ble utålmodig, som ikke var noe rart i. Mens vi lå der i stilla fikk vi Færderlos ombord, dengang var det kapring og det var ikke sjelden at treffe Færderloser midt ute i Nordsjøen eller vestenfor Hansholmen. En dag fikk vi sydlig bris, den frisket efterhvert og efter to dagers seilas var vi nådd så langt som til Nøtterø, et sted i Vestfjorden som het Tenvik. Der fikk vi stille, så vi måtte ankre, jeg ble satt i land og skulle springe hjem til skipperens kone og til rederen og fortelle at vi var kommet så langt og ville i eftermiddag være i Tønsberg. Min glede var stor; jeg skulle jo komme hjem og hilse på dem hjemme også. Dette var i midten av juli, jeg hadde aldrig sett Nøtterø så vakkert som da, jeg hoppet og sprang og min sjel syntes ikke det kunne vært vakrere i himmelen. Jeg utførte mine ærender og kom hjem, der ble det stor overraskelse. Min mor var blitt meget bedre, der ble det en kjærlig omfavnelse, ja det blev det jo med allesammen. Men de syntes jeg nesten var blitt vanskapt, jeg var blitt så tykk i mine kind at øynene så ut som de sto langt inne i hodet.

En gåte i kahytten

Det var jo ikke at undres på for når jeg ikke var sjøsyk, da spiste jeg noe forferdelig. Hver morgen var jeg oppe kl. 4. Når vi hadde hatt erter dagen i forveien, hadde jeg gjemt av en kaserolle med erter, ca. 3 l., dette spiste jeg opp mens jeg kokte kaffe og det var minst tre dager i uken.
Nu var det så at skipperen syntes det gikk meget smør til. Mannskapet fikk jo sin vekt, men i kahytten brukte vi ikke å veie ut. Skipperen sa vi kunne spise det vi trengte, men vi skulle veie ut til kahytten også og ha i en bakk for sig, så vi kunne se om det gikk mere enn det vi egentlig skulle ha. Vi var tre mann som spiste i kahytten; skipperen, styrmann og jeg, men vi spiste efter de andre. Vi hadde bare hårt brød ombord, rukavring, brødet var godt og jeg spiste ordentlig av det, men for at det ikke skulle synes at det gikk mere smør til enn det vi skulle ha, så åpnet jeg døren til der hvor smørkvarteret sto, døren var like bak mig der jeg satt, jeg tok smør fra kvarteret og hadde på brødet og enset således ikke det smør som var i smørkoppen på bordet. Det var bare når skipperen en gang imellom kunne komme inn for å stoppe sin pipe at jeg da måtte ta smør fra smørkoppen og når jeg hørte han komme, var jeg svint (rask) til å smelle døren til proviantrummet igjen. På denne måten holdt vi i kahytten også gott ut med smørvekten. Hvordan dette hang sammen, kunne ikke skipperen skjønne.