Jentedo med fire hull

Liv Andersen:

Barn på Veierland i mellomkrigstiden

«Lykkelig den som finner sin øy», heter det. Enda lykkeligere må den være som er født og oppvokst på en – selv om vedkommende ikke er klar over det før lenge etter at hun har forlatt øya. Da er det godt – og litt vemodig – å komme tilbake og mimre på gjengrodde stier, og sanne dikterens ord om «små barndomsminner som titter fra hver busk og gren frem med røde kinner», skriver Veierlands-jenta Liv Andersen.

Så veldig mye er vel ikke forandret. Men en ting hadde vi som Veierlandsbarna ikke har lenger. Hele kysten var fri. Ikke en hytte. En kunne hoppe til sjøs eller ro i land hvor en ville. Eller dra på familietur for eksempel til Bryde- eller Oslebakkholmene eller Breiebukt. Særlig det siste var populært. Det var fint å bade der og gode lekemuligheter både på den store sletta og i «kjelæne» (lokalt for jettegryter), mens de voksne kokte kaffe i «skortæ» på stor og medbragt kjele.
Takket være at veierlendingene den gang sjelden fant det umaken verdt å gå utenom øya etter livsledsager, kunne en også ha både ett og to bestemorhus å gå til. Med morelltrær i haven og et trygt fang å sitte på når det trengtes – eller en kunne sitte i bryggerhustrappa og spise varme «buller» med knasende sprø skorpe når hun bakte grislebrød. Veldig mange hadde en ku eller to i de fjøsene som en nå stort sett bare ser grunnmurene av. Og de hadde gris og høns. Og noen hadde hest. 13 i følge en opptelling i de dager. Hvorav 3-4 hørte til på Albygården.

Vinteraktiviteter

Det var ellers en mengde ting en kunne foreta seg. Vinter-idrettene startet så snart isen hadde lagt seg innerst i kilene. Da ble det «seiget». Det vil si at man tok hverandre i hendene og løp fort, fort frem og tilbake til det gynget under bena og kilte i maven. Moroa varte til èn «plumpa» og måtte hjem til moren sin og få på tørt. Fedre forekom ikke på øya på den tiden av året. De befant seg på den andre siden av kloden, og viste seg ikke før ut på våren en gang. I mahognyutgave etter å ha passert «Linna».
Så var det skøytesporten. Takket være at dreneringen ikke var så effektiv som den er nå, kunne det ofte være store dammer på jordene. De ble fine baner når frosten kom. Og så var det isen på fjorden. For den var da der hver eneste vinter? Litt knudrete ofte, men grei nok. Når det var skikkelig nordavind var det fint å legge i vei innover så lenge en orket og så snu, knappe opp vindjakken og brette den ut som to vinger – og seile tilbake.
På åsen bak skolen var det hoppbakke med fint stillas. Derav navnet «Stillasjebakken». Men den var nå mest for de største og modigste guttene. Bare unnarennet krevde atskillig kvinnemot, stupbratt som det var. Og det endte da også, uvegerlig, med damefall. Bedre å ta en skikkelig skitur. For i erindringen var det da nok av snø hver eneste vinter. Er forresten folk flest klar over at det var veierlendingene som oppfant sklibrettet? Vi gikk i mors kjøkken eller vaskekjeller og fikk med oss det hvite emaljerte vaskevannsfatet som fantes i et hvert velordnet hjem. Og utfor bar det. Det finnes veldig mange fine brattheng på øya for den som har øye for slikt. Og snø var det altså alltid nok av.

Men vinterens avgjort største idrettsarrangement var og ble sparkstøttingløpet. Starten gikk fra Lokalet, så bar det rundt Albygården og Vestgården, og tilbake til utgangspunktet. Ennå gjemmes med glede og stolthet en nysølv-teskje i mønster «Flat Rose» som var annen premie i en meget krevende konkurranse. Og aldri glemmer en det utrolig snille mennesket Oline Halvorsen, Harald Halvorsens mor, som sto ved målstreken med en skrellet, oppdelt appelsin til en fullstendig utkjørt idrettsutøver.

Møter på lokalet

På Lokalet som opprinnelig hadde vært våre foreldres skole, og nå er Bjørg og Arnes hus, foregikk all kommunal og annen offentlig virksomhet. Her var telefonsentralen, postkontoret og biblioteket. Sistnevnte var et brunmalt skap på den ene veggen i kammerset, og ble åpnet og betjent en gang i uken av læreren. Det fikk ny forsyning med passende mellomrom fra Stokke som var vår kommune den gangen. Fra Stokke kom også alle oppkrevere av skatter og avgifter og hadde kontortid her. Men aller mest ble vel lokalet brukt til møtevirksomhet.
Her var en imponerende mengde foreninger. Det var sjømanns-, indre-, hedninge- og samemisjon og ikke minst barneforeninger. «Glade givere» hadde utlodninger på hvert møte og basar en gang i året, og sendte penger til stakkars små i hedningland. Hedninglandet het Madagaskar, og vi ble kjent med merkelig navn som Antsirabe og Tananarive. Vi lærte også en sang om den stakkars negerpiken Sara som var så syk og døde. Men det vidunderligste som i følge sangen hendte Sara, var at da hun kom til himmelen, ble den svarte huden hennes byttet ut med hvit. Vi syntes det hørtes litt merkelig, men det måtte jo godtas ettersom det sto på trykk i boken.

Jentedo med fire hull

På skolen som var todelt, gikk vi tre ganger i uken. Der fikk lærer Gregersen stort sett inn i hodene på oss det som var ventet. Dessuten var han med å slo ball i friminuttene. Han dro oss også med ut på botaniseringsturer, så vi fikk lære en del om øyas rike flora. Noe en har vært ham veldig takknemlig for opp gjennom livet.
Dessuten plantet vi skog. Både i Krikakilen, på den ene Oslebakkholmen og på Ruberalbakken. Ruberalbakken var en fin slette som lå like til høyre når en kommer ned bakken fra Rispahuset. Betydningen av navnet er ukjent, men det var så fint å leke der – før den altså ble beplantet. Nå står skogen der himmelhøy og tett.
Læreren hadde sløyd med guttene i annen etasje på skolen, mens vi pikene hadde håndarbeide i første. Vi broderte tunger på underbukser av hvitt lerret. Tungene ble tegnet møysommelig opp rundt det hele med en fem-øre som mal. Ikke det morsomste skolearbeid en kunne tenke seg, men lærerinnen som het Dora Thorsen og bodde i Oslebakke, var veldig snill.
Og så hadde vi en veldig koselig jentedo med fire hull. Guttedoen var sikkert like bra, men det fikk en jo aldri se. Vi kunne altså sitte fire på rad og løse problemer og dele erfaringer i ro og fordragelighet. Så plutselig og uten forvarsel oppdager en her forleden år, at det kjære samlingsstedet er degradert til oppbevaringsplass for rustne haveredskaper og annet skort. Og enda verre: NRK Fjernsynet viser hva de stakkars ungene har i stedet: et vannklosett – en steril hvit porselensgreie som umulig kan innby til sosialt samvær i det hele tatt!

De kom til oss

Håøya var vår nærmeste nabo, men den var Tønsbergfjordens Befestning og veldig militær. Ingen utenfra hadde lov til å gå i land der. Men de kom til oss. De som avtjente sin verneplikt der og på vårt språk het «håibussær», ble fraktet til Vestgårdbrygga i en åpen båt som var like bred som den var lang. Derfor hadde den fått navnet «Fløtebollen». Så marsjerte de derfra til Vestrekil hvor de hadde skyteøvelser. Vollen der blinkene ble satt opp kan muligens påvises ennå. Det kunne være ganske anstrengende å møte dem underveis. For ettersom en hadde fått skikkelig oppdragelse, og visste at en måtte neie for alle fremmede og voksne, kunne det bli atskillige knebøyninger der en sto i veikanten mens de dro forbi. Men soldatene var hyggelige og blide, og sa; «Vil du se på glansbilder, vesla?» Så viste de frem noen digre plakater med menner i stram uniform og snurrebart som hadde kulehull gjennom seg fra øverst til nederst. Det var nokså nifst.

Alt fra tørrfisk til kjoletøy

Øyas butikk eides og ble drevet av Anna Jakobsen, eller tante Anna, for de fleste av oss. Hun var født Paulsen og var fra Vestgården. Det var også hun som tok seg av oss «Glade Givere». Butikken var i huset som nå eies av Kavlie. Veien gikk den gang på oppsiden av huset, og på sydveggen hadde hun en kjempestor klatrerose. Den var et syn om sommeren. Inne i butikken var det et rikholdig vareutvalg. Der fantes alt fra tørrfisk til kjoletøy. På innsiden av disken fantes skuffer med mel og gryn og sukker. Og like innenfor døren sto en stor brødkasse med løst lokk. Den var fin å sitte på i rad og rekke mens en ventet på tur. Brødet ble fraktet uinnpakket i åpne kasser fra Stokke over Bogen. Men en vokste da opp den gangen også.
På Paulsens brygge sto det en bensinpumpe. Den var blåmalt og hånddrevet, og benismen het «Mil». Båtfolket ringte på en klokke og så vandret tante Anna rolig og bedagelig ned og betjente dem, mens de andre kundene hadde det hyggelig på brødkassa.

Alt var blankt og rent og perfekt

Det aller første vårtegnet kom i god tid før hvalfangerne, og det fòr som en farsott over øya. Det ble luftet, vasket, pusset og skurt. Alle former for møtevirksomhet og selskaplig samvær ble skjøvet til side. Det eneste husmødrene ga seg tid til, var å underrette hverandre per telefon om hvor langt de var kommet i prosessen. For alt skulle være blankt og rent og perfekt til de brunbarkede kom hjem. Uten at en kan være sikker på at det var det de først og fremst kikket på etter måneder i isødet.
Det var en herlig tid. De store kokeriene og transportbåtene kom sigende inn til Sandefjord og Husøyflaket. Det var «Pelagos» og «Kosmos» og «C.A.Larsen» og hva de nå het alle sammen. Vi hørte brølene deres helt hjem til øya vår. Det var som jubelrop. I motsetning til klageulene som de selvsamme skutene ga fra seg når de dro sydover om høsten. Alle som på noen måte kunne, dro dem i møte med småbåter. De lå som en tett sverm rundt skutesiden. Det ble ropt og hoiet og vinket for å få kontakt med ektemann/far/bror/kjæreste eller sønn der de sto tett i tett langs rekka høyt der oppe. Og så ble bagasjen firt ned. Skipssekker og kufferter og høye kurver med grønne bananbunter inni.
Det ble stor utpakning hjemme med gaver til store og små. Kjøpt på Kanariøyene der de var innom for bunkring. Fine broderte Las Palmasduker til huset og godlukt på flasker til husets kvinner. Det ble kalt «Floridavann» med trykk på «i»en. Duften lå som en eim over hele øya. Vanligvis var ikke veierlendingene særlig håndhilsende av seg, men en uskreven lov sa at en hjemkommen hvalfanger skulle trykkes i neven og ønskes velkommen hjem. Han på sin side måtte da si: »Takk for sist.» Selv om en kanskje knapt hadde sett hverandre året i forveien. Men formene måtte en ta vare på.

Hvite strømper og nye sko

Så kom 17. mai. Spennende ord som «furrbit» og «værrbit» var jo nok til å gjøre sinnet høytidsstemt. Det skulle ta noen år før en oppdaget betydningen.
17. mai betød også hvite strømper og nye sko. Den duften når en stakk nesa ned i skoesken! Antagelig regnet det noen ganger på den dagen, men det huskes ikke. Ett år kom i hvertfall våren så urimelig tidlig at liljekonvallen sto i full blomst den 17. Da ble barnetoget stoppet like før vi kom til Alby, og alle ungene fikk myldre ut i lia og plukke hver sin bukett før vi marsjerte videre rundt Vestgården. Toget ble oppløst på «Bakken» som var det offisielle navnet på slette bak lokalet, og der var det da konkurranser og brus og mye morro.
Den gang var «Bakken» stor og fin og uten et gresstrå, da den vanligvis ble brukt som danseplass av ungdommen. På nasjonaldagen kunne den bli ganske sleip av alle eggene som ikke ville holde seg på skjeene til de kom i mål.

«Fantæne» og «Badegjestene»

Et annet vårtegn var fantejaktene som kom sigende sørfra med lappete seil og ingen motor. Men vi hørte dem allikevel på lang lei. Det var bikkjeglam og ungehyl og en høyrøstet mor og en far som satt på dekk og slamret og banket og laget blikkspann og kakeformer som kona ble sendt i land for å selge sammen med sytråd og strikk og blonder. Hun hadde gjerne med en, to, tre av barna som hun påstod manglet både mat og klær. «Fantæne» fikk gjerne skylden for det gale som måtte skje mens de var i farvannet. Sikkert uten grunn – for det meste. Og i hvertfall var det et savn da de med årene forsvant ut av sommerbildet vårt. De hørte liksom med der.

Et annet maritimt innslag var når båtene «Jarlsberg» og «Horten», som vanligvis gikk i rute mellom Tønsberg og Oslo, kom forbi. Det var musikk ombord og signalflagg fra for til akter og dekket var fullt av vinkende gutter. Det var «Hui-ongæne» som kom fra Oslo og skulle på feriekoloni på Hudø. Da visste vi at nå var sommeren her.
Med sommeren kom også et annet fenomen: badegjestene. Det innebar at mange av de fastboende flyttet i kjeller eller bryggerhus med sitt styr og matstell og leiet ut to, tre rom og kjøkken til byfamilier. Som gjerne kom igjen år etter år. Det ga nok mange en kjærkommen attåtskilling, men også hygge og varig vennskap. En vil tro at mang en nålevende hytteeier har begynt sitt veierlandliv som «badegjest».

Fastlandsforbindelsen

Vår eneste faste forbindelse med omverdenen, var med M/S «Vrengen» som kom dunkende hver morgen, sommer som vinter. Den startet grytidlig fra Hvasser der den hørte hjemme, og gikk fra Vestgårdbrygga kl. 8.15. Skipper Torgersen påstod at på sommertid trengte han ikke å se på klokken for å kaste loss. For presis på minuttet der og da kom Valborg som var «pike» hos Paulsen fra fjøset med kuene. Hun drev dem langs stranda og gjennom grinda der, (derav navnet Driværgrinda), og ut i friheten i Vestgårdskauen. Valborg var stø og pålitelig, blid og glad og datter til losen på Nattholmen.
Men det var «Vrengen» jeg skulle fortelle om. Den var stor og hvitmalt med en romslig salong nede og tilsvarende stort dekk oppe. På begge steder var det faste benker langs sidene og midtetter. Den hadde tre manns besetning, og Jørgen Torgersen var altså skipperen. Han var litt ertete, men vi likte ham godt der han kom med pengevesken på maven og skulle ha betaling. Han påla konene som satt og strikket å «binde a stikka» før de la fra seg bundingen. Ellers ville han gjøre vendereis, sa han.
Mannskapet ellers besto av Trygve som var trossekaster og Bjarne som var maskinist. Bjarne hadde ellers ansvar for å holde fyr i ovnen på vinterstid og å tenne parafinlyktene.
«Vrengen» tråklet seg inn gjennom fjorden. Den var innom Håøya, Hella, Skjersnes og tok ombord passasjerer. Særlig husker jeg håøy-fruene. De dro gjerne sammen en tre, fire stykker, og kom pratende og leende ombord og gikk pratende og leende i land. Vi skjønte at det måtte være bra å bo på den øya også.
Når vi kom så langt som til Rambergodden på nordspissen av Nøtterøy, kunne vi se inn på Pøntebukta. Navnet skrev seg fra den gang veierlendingene rodde til byen. Det var i våre beste- og oldeforeldres tid, og sikkert lengre bakovers tid. Våre foreldre husket det også fra sin barndom. Da la de til land der i den lille bukte og skiftet til byklær før de rodde siste strekket inn til Tønsberg.
Når «Vrengen» satte kursen hjemover igjen, hendte det av og til at det kom noen flotte og morsomme karer i uniform ombord. Det var hvasserlosene som hadde ført de store båtene inn fjorden til Oslo og nå tok båt det siste strekket hjem. Noen ganger hadde de fått et takkens beger under vesten før de tok toget tilbake til Tønsberg. Om vinteren, når isen lå over hele Vestfjorden, gikk «Vrengen» på østsiden av Nøtterøy, ut Vrengensundet og la til ved iskanten i Albykilen eller ved Kjølholmen. Kjø-holmen, sa vi, men Kjøl er sikkert riktig. Det var i hvertfall der våre forfedre kjølhalte skutene sine. Derimot er det drivende gærent å kalle stoppestedet ved Båseløkka for Tangen, og gården Søndre Tangen for «Lappegård»!
Vi vet at det ble bygget skuter både i Verven og på Vervodden. Det vitner jo stedsnavnene også om. Nå sitter en altså her og har mimret og varmet seg på glade minner som strømmer på. Og det hele munner ut i et stort og inderlig ønske: Måtte øya vår fortsatt være et godt og trygt sted for barn å vokse opp.