Jernstenger i kystfjell

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2009)

Det norske kystforsvaret etterlater seg mange underlige rester

Langs hele sydkysten av Norge vil båtfolk som går i land på visse øyer, støte på to, tre eller fire jernbolter i fjellet. Boltene er svært grundig festet og kan ikke rugges på. De er lett anløpne av rust, men ser ellers svært solide ut. Den første reaksjon fra den ilandstegne vil være å sikte langs boltene for å få øye på noe rart. Men resultatet blir bare at «målet” blir hva som helst i landskap eller sjøskap. Så er man like klok.

Svært mange har undret seg over hemmeligheten bak boltene eller jernstengene i skjærgården. Særlig rundt Nøtterøy og Tjøme står de relativt tett. Følgende artikkel har disse boltene som hovedtema. Men veien blir lang, kronglete og kanskje litt bratt. Første steg på utmarsjen er langt, helt tilbake til 1814. Senhøstes dette året måtte nordmennene endelig innse at drømmen fra Eidsvoll om selvstendighet og egen konge var dødfødt. Uten støtte fra stormaktene måtte vi godta union med Sverige. De seirende svenskene var generøse. Selv om nordmennene måtte godta en felles konge, basert i Stockholm, og svenskledet utenrikspolitikk, fikk vi beholde Grunnloven, demokratiet og et eget forsvar. Årene som fulgte var gode for Norge. Det hjalp å være lillebror i unionen, det skapte lyst til å markere seg og hevde seg. Norge gikk i perioden over fra å være et fattig uland til å bli en ny industrinasjon, akkompagnert av en betydelig handelsflåte.

Etter 1884

Etter parlamentarismens gjennombrudd i 1884 vokste tanken om norsk total uavhengighet av Sverige. Det var særlig partiet Venstre som hadde slike drømmer, Høire-folk var mer positive til unionen og dens gavnlige bivirkninger. Innen det norske Forsvaret var det som ellers ulike syn på fremtiden, særlig hvis man kastet øynene forbi Sverige og ut i Europa.

Kunne noen av stormaktene, det vil si Storbritannia, Tyskland og Russland ved en gitt anledning ha ønske om sette seg fast på norskekysten? Det gjaldt å være beredt og ikke bare peke ut Sverige som hovedfienden.

Allerede i 1890 holdt Marinen en øvelse i farvannet syd for Nøtterøy. Øvelsen bygget på flere forutsetninger som ennå ikke var realisert. De viktigste var minefelt på hver side av Veierland, batteri på Håøya og Bjørnehue, minefelt mellom Søndre Årø og Mågerø og et batteri på Lyås på Torød. Invasjon mot Torød inngikk som et element i øvelsen i 1890.

Alt i 1887 ble det nedsatt en kommisjon som skulle se på kystforsvaret av Østlandet. Her ble Tønsberg-området omtalt som sentralt med sin korte avstand til hovedstaden og sine rike og fruktbare områder. Staten, støttet av Norges Forsvarsforening, tok utfordringen på strak arm.

Håøya

I 1892 ble den nordlige del av Håøya innkjøpt av Staten for 42 000 gullkroner. Året etter, resten av øya. Fra 1893 pågikk et intenst arbeid på Håøya. Minemagasiner skulle bygges, veier og kaier anlegges og på sydspissen stillinger for fire grovkalibrede kanoner.

På hver side av Veierland ble det planlagt utleggelse av minefelt, akkurat som forutsett under øvelsen i 1890. Minefeltene skulle ikke ligge i sjøen permanent, men bare når krig truet. I fredstid lå minene på land på Håøya, men Marinen hadde på plass egne skip for utleggelse av miner og elektriske kabler. Minefeltene skulle nemlig kontrolleres fra land.

Noe batteri på Bjørnehue ble ikke bygget, heller ikke på Lyås og det påtenkte minefeltet syd av Søndre Årø ble heller ikke realisert. I stedet kom et lite minefelt i selve Vrengen.

Men andre ting ble virkeliggjort. I 1899 ble området Sundåsen i Stokke innkjøpt av Staten, og arbeidet for å bygge en ny festning syd av Bogen i Stokke ble påbegynt med styrke. Hensikten med to sterke festninger på hver side av Vestfjorden var åpenbar, nemlig Melsomvik.

Den norske marine flyttet i 1864 sin hovedbase fra Stavern til Horten. Men ettersom det moderne artilleri etter 1850 fikk stadig større rekkevidde og treffsikkerhet, lå også Horten utsatt til. Svenskene kunne beskyte flåtebasen fra Jeløya ved Moss og fremmede makter kunne også blokkere Horten. Konsekvens: Marinen trengte en reservebase. Valget falt på Melsomvik i Stokke, og det var et logisk og strategisk godt valg. Området Solnes ble innkjøpt så tidlig som i 1897 og en sterk militær utbygging startet. Melsomvik lå i 1897 beskyttet av Håøya festning, som riktignok ikke var ferdig, og minefeltene på hver side av Veierland.

Skulle fienden angripe Melsomvik via Vestfjorden og Vrengen, kunne marinefartøyene unnslippe nordover og ut i åpen sjø via Kanalen i Tønsberg. Et skikkelig revehi skal som kjent alltid ha to utganger.

Det militære triangel

Ved juletider 1899 var i hovedtrekk Sundåsen og Håøya klare for forsvarsstrid. På Sundåsen var det plassert to 15 cm kanoner og en 12 cm kanon, alle av fabrikat Krupp i Tyskland. På Håøya sto to 21 cm kanoner og to 12 cm kanoner, alle av fabrikat Armstrong i England.

Ingen av festningene var fullt ferdige, men tilstrekkelig. Noe annet som gjør 1899 til et merkeår, er at Kystartilleriet fra høsten dette år går fra Marinen og over til Hæren under navnet Festningsartilleriet.

Nå var det «militære triangel” etablert med Sundåsen, Håøya og Melsomvik. Den siste vinkelen var nok den viktigste. Den lå under Marinen, og frem mot 1905 forsøkte man å etablere nye former for kommunikasjon mellom fartøyer og Melsomvik. Det ene var forsøk med brevduer, ja, Marinen bygget sågar et eget dueslag på basen. Men tiden for brevduer var forbi. Det var ikke et annet forsøk. Elektronikken gjorde sitt første famlende inntog. Den italienske oppfinneren Marconi hadde i 1896 vist at man kunne sende morsemeldinger ved hjelp av elektromagnetiske bølger. Rekkevidden var de første år bare på noen få kilometer, men forbedrede sendere økte rekkevidden. De to eldste kystpanserskipene i den norske Marinen, Harald Haarfagre og Tordenskjold, fikk etablert radiotelegrafi før 1905, med varierende suksess. Noe bedre ble det ved opprettelse av en landstasjon på Torås på Tjøme i 1905, men stadig var brev og telefon det sikreste kommunikasjonsmiddelet.
Men starten var gjort.

Krigsmerkevesenet

Det tredje Marinen planla, er det egentlige tema for denne artikkel. Det var Krigsmerkevesenet. Om idéen var norsk, skal være usagt, men systemet var sikkert ukjent i Sverige, og det var det viktigste. Men om Krigsmerkevesenet var ukjent for svenskene før 1905, fortsatte uvitenheten for nordmennene helt til denne dag – med få unntak. I 1989 forsøkte bygningsingeniør John Wogn-Henriksen gjennom mange henvendelser å få rede på jernstengenes hemmelighet. Han skrev til Norges Sjøkartverk, Kystdirektoratet, Forsvarsdepartementet og Forsvarsmuséet, uten å få konkrete svar fra noen. Bare Marinemuséet i Horten forsøkte, dessverre feilaktig, å påvise at stakene hadde forbindelse med avstandsmåling fra fortene Sundåsen/Håøya og Måkerøy/Bolærne. Heller ikke et siste forsøk med å gå ut i lokalpressen førte til noe konkret.

I 1993 utgav Nøtterøy kommune heftet Een Øe langt fra Landet, en kulturminneregistrering på øyene rundt Nøtterøy. Forfatteren Jan Brendalsmo observerte under sine besøk på alle øyene forekomsten av jernstenger, men kunne ikke gi noen forklaring på mysteriet.

I all ubeskjedenhet skrev undertegnede en artikkel i Tønsbergs Blad høsten 1993 om «Jernstaker mot himmelen”. Det var et forsøk på å forklare Krigsmerkevesenet. Stoffet fantes på Marinemuseet i Horten (!) Når man skriver en helside i lokalavisen, vokser selvbevisstheten. Problemet er løst, en gang for alle! Men hovmod står nesten alltid for fall. Historielaget mottar fra tid til annen henvendelser fra folk som undrer seg over jernstakene og som altså ikke har lest helsiden fra høsten 1993. Derfor denne artikkel.

Hemmeligheten

Hemmeligheten er følgende: Jernstakene eller jernboltene som var boret ned i fjellet skulle kunne påfestes store trelemmer, malt i hvitt og rødt. Antall staker indikerte antallet lemmer og også siktavstanden fra innløpende fartøy. De minste lemmene var på 1 m2, de største på 8 m2. De minste skulle sees på 1 kvartmils avstand, de største på 6-8 kvartmil. (Kvartmil er en nå foreldet betegnelse på nautisk mil= 1852 meter )

Jernstakene var tenkt som grunnlag for vintermerking av leden. Hvis et angrep kom om sommeren, fikk man nøye seg med merker av ulik form, malt på fjellet i skjærgården.

Kanonbåten Rjukan

Den 15. april 1899 sendte sjefen for Marinens Generalstab en instruks til sin underordnede. Han skulle embarkere på kommandofartøyet Rjukan den 1. mai samme år, vente på at fartøyet ble utrustet og deretter avgå til Hvaler.

Det konkrete oppdraget var å planlegge fjerning av farvannets fredsmerker og samtidig utarbeide en plan for fremtidige krigsmerker. Disse stedene skulle markeres med jernstaker. Videre skulle det undersøkes hvilke fyr som burde slukkes ved mobilisering.

Etter avsluttet arbeid i Hvaler-arkipelet skulle han fortsette nordover på Østfoldsiden før kryssing av fjorden. Kommandoen skulle strykes i slutten av juli, men NB: Den anviste konto måtte ikke overskrides. Det billige forsvar har alltid vært et norsk ideal.

Det kanskje mest interessante i instruksen er henvisning til ”kommissoriet af 7. mai 1897.” Ordet kommissorium er i dag ukjent på norsk og tysk, men må vel lettest kunne synonymiseres med ordet kommisjon eller utvalg. Hva dette utvalget av mai 1897 har foreslått, fremgår ikke av kildene, men det er nærliggende å tro at det må ha dreid seg om forslag til opprettelse av et Krigsmerkevesen. En annen, men mindre sannsynlig forklaring er at «kommissoriet” hadde sammenheng med

Grensereguleringskommisjonen som i 1897 var aktiv med å finne grensen mellom Sverige og Norge i Hvalerområdet. Det får være som det vil. Ikke alle fortidens utfordringer lar seg løse samtidig.

Gustav Hansen I

To år senere skulle tankene om et krigsmerkevesen virkeliggjøres om bord på Rjukan. Fra Melsomvik gikk Rjukan over fjorden til Fredrikstad. Der fikk skipssjef, kaptein Børresen og hans mannskap en ny person om bord. Det var ingeniørarbeider Gustav Hansen. Det var han som fikk ansvaret for å markere de steder hvor sommer- og vinterkrigsmerker skulle utplasseres. Dette ble gjort ved å bore 50 cm lange jernstenger ned i fjellet på de utvalgte steder. I perioden 5. mai til 10. juni 1899 var Rjukan og ingeniørarbeider Gustav Hansen travelt opptatte i Hvaler-arkipelet.

Så gikk fartøyet til Sandefjord. Fra 12. juni til 8. juli drev Rjukan oppmerking i farvannet mellom Tallakshavn og Fredriksvern. Så var man innom Melsomvik før merkingen fortsatte i fem dager i farvannet rundt Tjøme.

I år 1900 stakk det nå 40 år gamle krigsfartøyet Rjukan til sjøs igjen. Og denne gangen med et prominent innslag av gjester. Først og fremst selvsagt kontreadmiral Børresen og fyrdirektør D. H. Rye i tillegg til selveste krigsmerkekommisjonen med kommandørkapteinene S. Muller og Aa. Frisak og kaptein Scott Hansen. Den siste var samtidig skipssjef på Rjukan. Fra 4. til 9. mai «prøveseilte” man seilledene som var oppmerket på Kristianiafjordens vestside foregående år. Fra 10. til 12. mai ble operasjonen gjentatt i Hvaler-arkipelet.

Fra listen over de prominente gjester peker en mann seg ut. Det var fyrdirektøren.

Fyrvesenet var en viktig og indirekte del av Krigsmerkevesenet. Ved mobilisering skulle alle jernstaker i sjøen i de ytre løpene ødelegges, fyr slukkes og de hvitmalte fyrhus skulle kamuflasjemales, men ikke ødelegges, det ville bli for dyrt…

Losene

Så langt om Fyrvesenet. Marinen hadde i 1899 og 1900 markert med jernbolter de steder hvor krigsmerkene skulle plasseres. Selve den fysiske utformingen av de ulike merkene var overlatt til en annen statsinstitusjon, nemlig Losvesenet. Losoldermannen i hvert distrikt var ansvarlig for å få selve merkene på plass. Den 4. mai 1900 sendte losoldermann Even Moe sin beretning til Marinens generalstab. Han forteller at han reiste fra Horten med tog til Tønsberg den 24. april. Han hadde bestilt kalk og kull som av lokalbåten Oscar skulle fraktes til ulike «stationer paa Tjømøe”. Selve arbeidet skulle utføres med en dampslupp fra Melsomvik.

Moe beretter videre at de nedsatte boltene hadde klart seg bra gjennom vinteren, bortsett fra litt rust. Alle de planlagte merkene ble malt på fjellet i tørt vær og ”lyser udmerket”. Men i fuktig vær blir de grå og dermed vanskeligere å se på lengre avstand.

Dette var altså maling av sommerkrigsmerker på fjell i skjærgården. Merkene skulle ha ulik form og gi diskret anvisning på korrekt seilled. Ved en så diskret plassering ville de – etter Marinens vurdering – knapt vekke oppsikt for andre fartøyer i fredstid. Norske marinefartøyer hadde lister over merkene og visste derimot hva de skulle se etter. Hvis krig kom.

Når det gjelder de langt større vinterkrigsmerkene, gir ikke kildene noen anvisning på når og hvordan de ble satt opp. Jernboltene som skulle danne oppheng for de røde og hvite platene var av ulik tykkelse og lengde. Boltenes diameter i mm varierte fra 50 til 100, og lengdene varierte fra 1000 til 2680 mm. Selve fundamenteringen må ha vært litt av en utfordring. Det måtte bores hull ned i fjellet i så stor dybde at boltene, eventuelt med påmonterte treplater, sto støtt i all slags vær.

Gustav Hansen II?

Det er ikke dekning i kildematerialet for å avgjøre om fjellboring og oppsetting av bolter ble foretatt av Marinens eget personell eller av loser. De siste hadde malt sommerkrigsmerkene, men det var en lett jobb i sammenligning. Et forslag til løsning kan være at ingeniørarbeider Gustav Hansen utførte arbeidet. Men det har måttet være en utfordring. For det første skulle det foregå diskret. Men boring i massivt fjell lager nødvendigvis lyd. Selve boltene var heller ikke lette å bære med seg. Boltene på fjellet bak Middelborg, se Moes fotografi, veide minst 100 kilo. Ingen lett vekt å frakte i uveisomt terreng. Arbeidet ble trolig foretatt før høsten 1905.

Etter 7. juni-vedtaket i Stortinget om å oppsi kong Oscar II og dermed unionen med Sverige, var Norge godt rustet og klar for å møte et svensk angrep som aldri kom.

Krigsmerkevesenet har hittil vært beskrevet som et fenomen rundt Hvaler, Tjøme og Nøtterøy. Men det strakte seg videre sydover kysten, forbi Kragerø og Arendal og helt til Lindesnes. Denne siste delen lå under 2. sjømilitære distriktskommando i Kristiansand.

Systemet med Krigsmerkevesenet ble opprettholdt under 1. verdenskrig da Norge maktet å holde seg nøytralt, ikke minst takket være et årvåkent forsvar til lands og til sjøs.

I mellomkrigstiden forvitret Forsvaret. Og det ble en ynkelig slutt i 1940.

Melsomvik, Sundåsen og Håøya hadde etter 1945 utspilt sine roller. I likhet med Krigsmerkevesenet. Ny teknologi og andre utfordringer skapte en ny situasjon, symbolisert ved radarstasjonen på Måkerø, det moderne kystfortet på Bolærne og utbyggingen av Torp flyplass. Men også den kalde krigen er en annen historie.

Kilder

Jeg vil først og fremst takke av hjertet pensjonert kommandørkaptein Odd T. Fjeld for all hjelp og støtte, særlig med graving etter kilder i Riksarkivet. Hans bidrag har vært uvurderlig.

Takk også til Jan Brendalsmo for «Een Øe langt fra Landet ” og til personene bak heftet «Melsomvik og 1905”.

Endelig stor takk til kommandørkaptein Stein Moen som var ansvarlig for hefte 20 om Marinens fartøyer, Dampkanonbåtene.

Prosjekt Avisregistrering, som har vært til stor hjelp i tidligere artikler, er utelatt, rett og slett fordi Krigsmerkevesenet var så hemmelig at det ikke var egnet som avisstoff.

Det er også all anledning til å takke fotograf Per Gilding for velvillig å la Historielaget benytte hans fotografier fra 1993.

Endelig takkes Marinemuséet i Horten for velvillig og konstruktivt samarbeid.