Jettegryter og evighetssymboler

Av Grethe Horn (Njotarøy 2010)

Steinhugger og filosof – Karl Johannessen i Kjønnerødkroken

Foran meg står en pappeske, en liten grå pappeske. Uanselig, men den inneholder noe som for meg er blitt skatter, for her finnes opplysninger og tanker fra 50 år av et liv. Ni tettskrevne bøker hvor de fleste dagers gjøremål er nedtegnet.
Fra 1949 til 1999 skrev han dagbok, Karl, Karl i Kroken, eller Karl Oscar Johannessen som han het. Kjært barn har mange navn heter det jo, og Karl var kjær for mange. Lenge har jeg gått med en tanke eller idé om å skrive om han, mannen som har vært en del av livet mitt fra 1950-tallet da jeg var med han ut i Strengsdalsskauen på hogst, og fram til han døde i desember 2001.

Karl er født på Bugården på Nøtterøy i 1919 og var eldst av tre brødre. Moren døde da han var fem år, og Karl vokste opp i Kjønnerødkroken ved Strengsdalsvannet sammen med faren Hans Oskar Johannesson og brødrene Hans og Arnt.
Faren var steinhugger, født i Båhuslen. Karl måtte tidlig ut i arbeid som de fleste på den tida. Allerede som 15-åring ble han ansatt i Tønsberg Mekaniske Stenindustris brudd i Buerteigen. Her arbeidet han som steinarbeider fram til ca 1948. Etter dette hadde han aldri noe fast arbeidssted, men tok oppdrag med å arbeide for folk. Om vinteren hogg han ved og tømmer, og i onnene tok han forefallende arbeid for bønder på ytre Nøtterøy. Ellers fikset han det meste. Skulle det graves noe, for eksempel grøfter og brønner, settes opp steingjerder og annet som krevde nøyaktighet og garanti om et godt håndverk, ble Karl budsendt. Han var ettertraktet, for han gjorde så pent arbeid.

Ville brenne dagbøkene

Karl fortalte meg om dagbokskrivingen sin en gang på 1990-tallet, og han sa at bøkene skulle brennes. Brenne minner fra 50 år av livet sitt! Det gikk grøss og gru gjennom meg da han fortalte dette, og jeg tenkte at dette må han bare ikke gjøre. I samtalen kom det fram at det var få personlige ting i dagbøkene, og derfor torde jeg å be for bøkenes liv.
Etter år med iherdig bearbeiding, som jeg kan kalle det, besluttet Karl at dagbøkene ikke skulle brennes, men overlates til undertegnede som lokalhistorisk kilde.
Jeg har lest gjennom bøkene noen ganger og føler at jeg sitter igjen med stoff til en roman. Derfor har jeg gjort et lite utvalg i bøkene og konsentrert meg om noen få emner. Mange som kjenner han, vil nok savne noe, men for at det ikke skal bli en rekke med oppramsninger, ser jeg dette som nødvendig.

Hvorfor skrive dagbok?

En tanke som stadig kommer tilbake er: Hva var det som fikk Karl til å skrive dagbok og i tillegg holde på med det i 50 år? Noe svar får jeg nok aldri. En mulighet er at han var mye aleine, særlig på kveldstid. Faren, som han bodde sammen med, døde i 1963, og etter dette bodde Karl aleine. Både ensomhetsfølelse og lengting etter noen å dele livet med kommer til utrykk både direkte og mellom linjene i bøkene. Som han også sa til meg en gang: «Du vet, jeg kunne jo aldri fø noen familie med det lille jeg tjente.»
Det som gjør meg andektig og full av ydmykhet er de mange sider av livet han kommer inn på i dagbøkene sine. Jeg har virkelig vært på skattejakt når jeg har lest dem. For han tenkte mye, Karl, og dette kom ikke fram bare i dagbøkene, men også i brev han har skrevet. I dagbøkene kommer det fram, at han snakket inn brev på lydbånd og sendte til kvinner, som han syntes om og fant det interessant å prate med. Det er en side ved Karl som ikke blir behandlet her. Det blir for privat.

Dagboka

Den 1. januar 1949 skriver han ned de første ordene i boka: «Fortjenesten i steinindustrien i 1948 er 3701 kroner». Deretter kommer noen nedtegnelser av vær og temperatur. Været er stort sett det han skriver om de første årene. Bak i bøkene fører han oversikt over hva han har brukt av penger, men også hva han har tjent. Disse notatene gjorde han fram til pensjonsalder, da var det slutt. For da han fikk pensjon, sier han at han har så god råd at han blir doven, men i 1949 var det langt fram dit. Egentlig ble han vel ikke doven i noen av fasene i livet sitt.
Økonomi er et gjennomgangstema gjennom hele skrivingen, for Karl var ikke velhavende, i hvert fall ikke på gods og gull. Han klarte seg med svært lite, var meget nøysom og forsiktig. Om sommeren dyrket han grønnsaker og bær selv. Vinterforsyninger av poteter og grønnsaker fikk han som oftest som betaling fra de bøndene han arbeidet for. Han fikk også gjennom alle år masse gaver i form av mat i forskjellige former, og en del klær.

Beskjeden lønn

Etter at han sluttet i steinindustrien i 1948, hadde han som sagt aldri noe fast arbeid, og livet hans fikk preg av det. Det var ofte gamle folk han arbeidet for, og mange av dem hadde lite med penger, og lønnen ble noen ganger gitt i form av naturalia. Fra 1960-tallet og framover tjener han nok litt mer, men han var svært beskjeden når det gjaldt timebetaling. Jeg vet av egen erfaring at det ikke var lett å betale Karl. Han beregnet seg bestandig en meget lav lønn, noe som kunne være vanskelig for den som brukte han. Av og til endte dette i resignasjon for mange, og de godtok den lave summen han ba om, etter å ha nødet han lenge. Han skriver at mange har gitt han gaver og konvolutter. Det er tydelig at han satte pris på det, for han noterer at den eller den er umulig eller noe i den retning, fordi han får noe han anser som store gaver.

Leilighetsdikt

Karl tenker mye, han er religiøs og vil nok kalle seg kristen. Når noen av hans nære er syke, sender han bønner til Gud, og av og til skriver han bønnen ned. Oftest er den bare noen få ord. Da faren er syk, sender han bønner og ber om at faren skal bli frisk igjen. Tenkeren Karl har skrevet noen dikt, og jeg vet han har skrevet lange brev og snakket inn lydbrev til damer han kjente, hvor han formidler sine tanker særlig om religion og moral. Diktene hans formidler også mye av tankene hans.
I august 1972 skriver han dette diktet:

Å elske
Å elske er ei å leve livet til eget behag.
Å elske er ei å kreve å nyte i fulle lag.

Å elske det er å hjelpe sin neste i stort og smått
Å elske det er å tilgi og vende om vondt til godt

Å elske alltid bør fremmes i gjerning, tanker og ord.
Å elske aldri må glemmes, solooppgaven her på Jord.

Et nytt dikt kommer seinere i boka:

Til ettertanke
Det er ikke så mye i medgang, fest, rampelys og feiende fanfarer
som i motgang, hverdag, lønndom og stillhet mennesker finner styrke, skjønnhet, visdom og storhet.

Den 15. desember samme året sender han et av diktene til Tønsbergs blad og skriver: «Kanskje jeg skal nevne at jeg har sendt inn diktet «Å elske» til Tønsbergs Blad. Undres på. . . . . . . . . »
Det blir aldri nevnt om han hørte noe fra avisa.

Fysisk aktivitet

Hele livet var han ivrig etter å holde kroppen sin i form. På 1990-tallet drev jeg og registrerte steinbrudd på Nøtterøy, og Karl var med meg til et brudd i Buerteigen. Etter at vi hadde vandret rundt i bruddet, satte vi oss ned, og Karl fortalte at han hadde laget en manual av to steiner med ei jernstang mellom. Den ble brukt til vektløfting i arbeidspausene. «Det kunne vært morsom å se om steinene er der fremdeles», sier han, bruker litt tid til å leite og er svært begeistret da han finner begge steinene. Han viste liten forståelse for mitt innspill om at han kanskje burde brukt pausen til å hvile litt. Han løftet jo stein hele dagen.

Jettegryter

Karl arbeidet ute stort sett bestandig. Han observerte landskapet og dets formasjoner, og han hadde sans for å lese landskapet rundt seg. En ting han var opptatt av, var jettegryter. På midten av 1970-tallet begynte han å grave fram to jettegryter sør før Høgås. Sommeren 1976 skriver han mye om utgravingen av disse grytene. Jeg tar med et par sitater:

17. juli 1976 – Jettegryter!!

«I dag har jeg undersøkt de to stedene like ved der jeg hugger, hvor jeg trodde det var jettegryter. Og det viser seg at der er jettegryter!! De lå slik tildekket og igjengrodd at det var vanskelig å si noe før jeg undersøkte dem. Jeg fikk lov av Borge «skogeieren» å undersøke området. I dag har jeg altså gravd i den største og kommet ned over 1 meter. Hvor dyp den er, er for tidlig å si nå, men den er over 1 meter i diameter og var fylt med stein, små og store, hvorav fire så store som ca hundre kg. Det ser ut til å være mindre med stein nedover, mer leireaktig og vann. Jeg har holdt på i flere timer. Det blir interessant å se utviklingen. Den andre jettegryten er mindre, ca 70-80 cm i diameter oppe, og jeg har bare undersøkt toppen. De to grytene er bare ca 2 m fra hverandre, og den minste ligger ca 1,5 meter høyere i terrenget. Ovenfor den igjen er det nok en gryte ca 5-6 meter derfra. Den er ca 70-80 cm i diameter og fylt med vann. Den er kjent fra før. Det kan hende det fins enda flere i nærheten som er skjult. Får se.»

31. juli 1976

«Skriver litt om jettegrytene igjen, for i dag tok jeg meg fri fra vedhuggingen for å grave i den minste av dem, og det var interessant. Trodde jeg måtte gi opp en stund, men så var jeg og lånte spett av Hestvold, og da gikk det bedre. Jeg har kommet ned på ca 1,70 m, og det er noe vann. Den er ganske rund og ca 70-80 cm i diameter, så den er trang å grave i. Hvor dyp den kan være er for tidlig å si, tipper på 3 m eller snøtt det. Det var mange rundaktige og slepne steiner især nedover, omtrent som strandsteiner. Nå får jeg gjøre meg ferdig med hugsten før det graves mer, og da trenger jeg muligens hjelp.»
Han holder på med utgraving ganske mange dager i august, og den 18. august skriver han at den største jettegryta er 5,5 meter dyp.

Den 6. september skriver han:
«Ble sammen med Hestvold intervjuet av to fra Norsk Rikskringkasting ved jettegrytene. Og jeg nevner at intervjuet med Hestvold og meg kom i radioens distriktsprogram ca 17.30 samme ettermiddag. Interessant.»
Omtrent samtidig sto det en artikkel i Tønsbergs Blad om utgravingen. Seinere bruker Karl tid på sikring av gryten, og den minste lemper han en stor stein over.
I 1979 begynner han på ny å grave ut jettegryter, og denne gangen er det i Strengsdal.
Den 14. juli skriver han:
«I dag i ca 3 timer har jeg vært og gravet der i «Frøkenlia» hvor jeg trodde muligens det kunne være en jettegryte. Etter gravningen tror jeg enda mer på at det er en jettegryte der. Jeg har på det nærmeste funnet ut at det er rundt hele veien, og der hvor det var dypest med spaden, slo jeg ned ca 1,5 meter med et bor. Håper å få mer tid senere til å grave i den.»
Jettegryta ble gravd fram og finnes i Strengsdal.

Kuler av villstein

Hele sitt liv har Karl arbeidet med stein. Fra 1936 og fram til 1948 arbeidet han i steinbrudd som steinarbeider. Han var nøye på ikke å kalle seg steinhugger. Faren var steinhugger, og det var en yrkesutdannelse Karl hadde stor respekt for. Etter at han sluttet i steinbruddet, sprengte eller delte han stein som lå på jorder, slo kult til bruk på veier, lødde steingjerder, og i de siste ti årene av sitt liv var han steinhugger så god som noen. Jeg tenker da på den kunnskapen han måtte ha for å få til 35 blankpolerte kuler av stein som han hugget, slipte og polerte. Fra 1990 er det hovedsakelig steinhogging livet dreier seg om, og han bruker mye av tida si til å hugge «evighetssymboler av villstein» som han kalte dem, kulene som til slutt endte opp som utstilling på Haugar kunstmuseum.

Hard stein — myk form

I stein, et av de hardeste materialer som finnes, har Karl ved hjelp av svært enkel redskap som hammer, meisel, noen sjablonger, pusse- og polerklosser skapt den mykeste og vakreste formen av alle: Kula. Bak hver eneste av steinene ligger det et livs kunnskap om bearbeiding av stein. Nøyaktig måling var nødvendig for at kulene skulle bli runde. De siste dagbøkene inneholder nedtegnelser om mye prøving, feiling. I tillegg framkommer det at han hadde tålmodighet, noe han trengte i stort monn. For det er tydelig at han plundret, som han kalte det. Av og til var han på nippet til å gi opp steinen fordi den rett og slett ikke ble bra nok sett ut fra hans kvalitetskrav.
Alle kulene er hugget i stein som er funnet på jorder eller i steinrøyser på Nøtterøy. «Villstein» kalte Karl denne steinen, i motsetning til Larvikitten som danner berggrunnen de fleste steder på øya. Han laget disse vakre steinkulene og gav dem til kvinner han satte pris på, med unntak av den første som er gitt til en mann.
Den første kula begynner han på i 1980 og i dagboka skriver han:
«19.januar. – Holder på med en steinkule, rødlig stein, og den blir ca 18,5 cm i diameter. Det er meningen å gi den til Arvid (Kjønnerød) som runder 60 den 29. januar. Jeg holder til i den ytre kjelleren og tar finpussen.
22. januar. – Bare ca 3 timer i skauen i dag, og jeg blir våt. Pusler litt med presangen Arvid skal få.
29. januar. – Er i dag og leverer presangen hos Arvid. Det var meget arbeid med den presangen.»
Denne kula skiller seg fra dem han seinere produserte fordi den ikke er polert. Dessuten er den dekorert med et metallband med inskripsjonen: «Rund er du av år. Rund er evigheten. Rund er jorden vår. Rund er tiden som henruller.»

Nå går det fire år før han nevner noen ny steinkule.
Den 10. april 1984 skriver han: «Har vært hjemme i flere dager og har ordnet med noe som er tenkt å bli en presang, nemlig en steinkule. Den er ferdig hugget, og er tenkt å slipes. Den er ca 15 cm i diameter. Jeg har tenkt å spørre steinhugger Erling Karlsen i byen angående slipingen. Det har vært en hard og vanskelig stein å hugge.
17. april. – En tripp til byen og snakket med Erling om steinkulen og kjøpte denne gullpennen. Her har han skrevet med gullpennen.
20.april – Er hjemme og ordner med steinkulen. Nå er den endelig ferdig hugget (den måtte hugges om). Og i går og i dag har jeg forsøkt å slipe den ved å gni den på en gammel slipestein som ligger på flatsiden, har gnidd og gnukket i ca 12 timer, noe har det hjulpet, men jammen går det sent, dessuten er det noen «potter» i den som er vanskelig å få has på, så det blir nok en del timers sliping til.
23. april. – Holder på å slipe kula.
24. april. – sliper i 5,5 timer, og med 26, 5 timers sliping i alt er kula endelig ferdigslipt (fæl jobb). Skal ta den med til Erling Karlsen for å få den glanset.
2. mai. – Bytur. Har med kula for å få den blank, men det blir til at jeg får et bryne og skal forsøke selv.
4. mai. – Gnir 3 timer på kula, noe blankere er den blitt, men det er 1—2 sår fremdeles.
5. mai. – Nok 2 timers gnukking på kula
6. mai. – Og to timers gnukking i dag. Liten forandring.
7.mai. – Torød dag. Også litt (1,5 timer) gnikking på kula. Denne gang brukte jeg en treklubbe på ende og hullet litt på toppen og bare en god dose av den slipestein som jeg har knust og malt på kvern, og det gikk langt bedre. Nå er den fin bortsett fra noen få sårmerker. Jeg får vel ta den med til byen allikevel en av dagene, kanskje den blir enda blankere.
9. mai – Bytur igjen bare for å få polert kula, den ble noe blankere enn det jeg fikk til, men det kostet 150 kroner.
14. mai. – Ordner med emballasje, kasse til kula.
15 mai. – I dag er kula sendt. Om «Mia» bare bryr seg litt om den… »
Mia brydde seg om den, og han skriver at han fikk et vakkert takkebrev.
Han skriver om at han er spent på om kula vil falle i smak, og dette skriver han om hver gang har sendt fra seg ei kule. Heldigvis får han mange positive reaksjoner.
I tiden 1984-1990 er han opptatt av fotografering, og tar en del naturfotografier. Disse lager han forstørrelser av og gir bort som gaver.

Pensjonist

Sommeren 1986 blir han pensjonist og i dagboka 1987 skriver han:
«Vinteren 1987. Gjør lite.»
21. februar skriver han: «Mildt i dag, og det er jo bra, vinteren kan bare dra sin kos. Det er fælt å skrive det, men jeg er rett og slett blitt doven. Det er bare absolutte nødvendigheter som gjøres. Jeg liker det ikke heller, her så mangt som skulle vært gjort, måtte arbeidslysten vende snart tilbake. Det er visst farlig at man kan slippe å arbeide og bare ta verden med ro. Det var det.
2. mars. Fra og med i forrigår har jeg abonnert på Tønsbergs Blad.»
Først nå tar han seg råd til å abonnere på en avis. Han begynner å arbeide igjen i april, men nå er han sikret pensjon og har aldri hatt så god råd som nå, sier han et annet sted.

Stadig nye kuler

I 1990 tar han på ny opp kuleproduksjonen. Han har lenge samlet steiner eller emner som han kaller dem. Emnene har han trillet hjem fra forskjellige jorder og steinrøyser i Strengsdal, Tjærgrav, Kjønnerød og Skrafskjær, og det er store steiner han gir seg i kast med. Noen av dem veier flere hundre kilo. Noen av dem har ligget på eiendommen hans i flere tiår i påvente av han skal få tid til å gjøre noe med dem, for tanken om å hugge steinkuler har han tydelig båret i seg lenge. Andre har han lagret der han fant dem. Folk stikker ikke bare av med en stein på noen hundre kilo.
I de neste ti åra produserer han 33 kuler, og alle har fått sitt eget navn. Fargen på steinen han arbeider med, bestemmer navnet. Dagbøkene fra 1990 er fulle av nedtegnelser om arbeidet med steinene, hvem som skal få denne kula og ikke minst tidsbruken på de forskjellige kulene. Undertegnedes egen kule har 176 arbeidstimer. Omsatt til vår arbeidstid er det bortimot 5 arbeidsuker.
Den 16. februar i 1990 skriver han i dagboka si:
«Ordner litt på de to plassene jeg tenker å hugge og slipe steinkuler på – hvis-hvis.»
Den 20. februar er han på Tjærgrav for å se etter stein til sliping. Han er utstyrt med slegge, men finner ikke noe. 22. februar forsetter han å snuse litt omkring og se etter stein. Det samme gjentar seg den 24. feb.
Den 3. mars triller han en stein, som han vurderer til å veie over 100 kg. Steinen finner han nordøst i Kjønnerødløkka. Steinen deles den 5. mars.
I dagbøkene de neste 10 årene skriver han mye om arbeidet med hogging, sliping og polering av steinkulene. Han prøver seg stadig på nye metoder. De er ikke alltid vellykkede, og han bruker atskillige timer på hver stein. Steinene får navn etter farge og struktur. En heter for eksempel «Salt og pepper». Så er det «Rosa og hvit». En svart stein blir omskrevet til «Schwartz».
Fra nå av er det arbeidet med steinkulene — evighetssymboler, som han kalte dem – som opptar store deler av tida hans fram til han ikke greide mer og ble nødt til å flytte i leilighet på Gipø.

Evighetssymboler til damene

35 steinkuler ble resultatet av Karls produksjon. I dagboka kommer det fram at han til tider sleit for at resultatet skulle bli akseptabelt. Kula skulle være perfekt både i utforming og glans før den ble funnet verdig til å bli gitt til ei dame som han syntes om.

Utstilling på Haugar

Den 13. mai 2000 var det utstillingsåpning på Haugar kunstmuseum. Akkurat som om en kunstutstilling er noe uvanlig, men denne utstillingen var uvanlig. Utstillingen besto av 32 steinkuler, alle laget av en og samme mann fra Nøtterøy. Karl Oscar Johannessen opplever nå noe helt nytt i livet sitt. Han blir betraktet som kunstner. Initiativet til utstillingen på Haugar ble tatt av Carl Nesjar og Jørund Sørensen, som gjennom Karls naboer, Inger Knutsen og Ole Engebretsen, hadde hørt historien om Karls steinkuler.
I denne sammenheng ble det laget en vakker katalog, hvor en del av kulene er avbildet. Grethe Hald beskriver den som den vakreste utstillingskatalogen som Haugar hatt gitt ut.
Det er stort oppbud av mennesker på Haugar denne dagen. Mange av dem sier de ikke har vært har før, og mange er venner, kjentfolk og naboer.
En stor dag for både Karl og oss som har vært så heldig å få et «evighetssymbol».
Jeg vil gjerne avslutte denne betraktningen med et vakkert dikt som Gro Dahle skrev til utstillingsåpningen, og hun har gitt meg lov til å gjengi det her.

KULER AV VILLSTEIN

En som heter Karl.
En som heter Karl Oskar Johannessen.
En som kalles Karl i kroken.
Fra en liten plass ved Strengsdalsvannet.
En som hogger kuler av stein.
Trettifem kuler har han hogd.
Trettifem kuler av jordstein, villstein, stein som kommer fra forskjellige steder,
stein som ikke hører til i fjellet, stein han har funnet i skogen.
Det er Karl det, som hogger kuler av stein.
Og kulene gir han til damer han synes godt om.
Han spør først.
Får jeg lov til å lage en kulle til deg? spør han.
Får jeg lov til det?
Ja, sier hun, ung eller gammel.
Ja.
Og så går Karl ut i skogen og finner en villstein på bakken.
Han hogger kulen fram fra steinen.
Hundreogtjue, hundreogtretti, hundreogførti, hundreogfemti timer bruker han på en kule.
Å hogge, hogge, slipe, slipe, polere, polere.
En øvelse i tålmodighet, har han sagt.
En hundreogfemti timers kule av tålmodighet.
En øvelse i nestekjærlighet.
En medmenneskelig handling på størrelse med en håndball og en fotball.
Vakker og ren i linjene.
Et liv hogd fram time etter time, kulle på kule.
Vakkert og rent.
En øvelse.
En hymne.
En Karl.