Kompassrosen på Østre Bolærne

Johan Anton Wikander (Njotarøy 1992)

Innhugget i fjellet på østre Bolærne finnes et nyoppdaget «mysterium» – en kompassrose. Hvem har laget den? Hvilken hensikt har den tjent? Når ble den hugget inn? Kjenner vi til lignende fra andre steder langs vår kyst? Vi satte en ekspert på sporet. Hans interessante og oppsiktsvekkende svar finner du i denne artikkelen.

I 1720 ble Gabriel Christiansen (1694-1738) utnevnt til kaptein og overlos i Det sønnenfjeld­ske Losdistrikt, som dette år ble opprettet. Sam­me sommer gjennomførte overlosen en grundig inspeksjonsreise i sitt distrikt, som omfattet kyststrekningen fra Åna Sira i vest til svenske­grensa i øst. Ut på høsten satt i sitt hjem i Tøns­berg og utarbeidet en grundig rapport fra reisen.

Når det gjelder situasjonen i sine hjemlige farvann, kom han til følgende konklusjoner: Tønsberg og Melsomvik er to små lasteplasser som ikke har stor søkning. Her var ingen faste loser, men det var behov for tre til utseiling. Sandesund og Tjømelandet blir ofte søkt av skuter som skal videre inn Oslofjorden. Her hadde hittil vært to loser, men det var behov for seks. Ydre og Indre Bolærne er to uthavner som av og til blir besøkt av skuter som skal innover til Drammen og Christiania. Her har hittil vært fire loser til å passe opp de skuter som skulle inno­ver fjorden, men det var behov for seks loser også ved disse havner.

Losrullen fra 1732

Fra 1720 og utover bygget overlosen opp en effektiv organisasjon. I 1732 satte han opp en detaljert rulle over alle loser i sitt distrikt. Vi skal i det videre arbeid konsentrere oss om far­vannet ved Bolærne, som utgjorde en egen enhet:
Nils Andersen Strande (47 år) bodde ved Grindholmsund (Vrengen). Han var den mest er­farne los og var kjent på alle havner fra Lange­sund og inn til Christiania.
Lars Olsen, Søndre Årøy (38 år) var kjent på alle havner fra Stavern og innover Oslofjorden.
Gunder Olsen Buer (39 år) og Ole Andersen Vigvering (28 år) bodde på Nøtterøy og var kjent på alle havner fra Færder og innover.
Ole Jensen Gåsøy (34 år) bodde på Gåsøy og var også kjent inn og ut av alle havner fra Færder og innover fjorden.
Den 6. losen i far­vannet ved Bolærne het Casper Olsen (48 år). Hvor han bodde, sier ikke losrullen noe om, men det var på en av øyene, for han brukte en «Øe­Gaard». Kanskje bodde han ute på Bolærne?

Loskapteinen regnet farvannet ved Bolærne som en egen enhet i sin organisasjon, men vi ser at losene ikke bodde ute på Bolærne på denne tiden. De bodde lengre inne på øyene ved Nøtterøy eller på selve Nøtterøy. Det er flere grunner til dette. Her inne var det bedre muligheter for å kombinere losyrket med jordbruk. Ved Nøtterøy og inn mot fastlandet var det også meget gode og rommelige uthavner som var mer velegnet for skutene som etterhvert ble bygget større og større. Disse uthavnene var blant annet Vrengen (Grindholmsund), Årøy­sund og havnene ved Jersøy.

Nå får vi i 1732 vite at det på denne tiden bodde loser også på Bolærne. Aanon Mogensen (43 år) var født på Bolærne hvor han fortsatt bodde (Mellom Bolærne). I 1721 ble han innsatt som los her, men han ble senere overført til los­stasjonen ved Sandøsund. Anders Hansen Bjerkøy (39 år) ble i 1721 innsatt som los for havnene ved Bolærne, men gikk i 1727 over til Sandøsund.
Losrullen av 1732 nevner detaljert hvor lose­ne var kjent, og det blir sagt om flere av dem at de var kjent ved «Bollerene» og ved «Boller-Skiærene».

Uthavnene ved Bolærne

1786 ble kapteinløytnant Lorents Henrik Fis­ker (1753-1819) beordret opp til Norge. Han skulle reise langs kysten fra svenskegrensa til Lindesnes og undersøke og beskrive alle innløp, fjorder, viker og bukter. Kapteinløytnanten reis­te fra losoldermannskap til losoldermannskap og samlet opplysninger hos losene. Han kom også til Bolærne, og i sin rapport skriver han:

«Bollernes 2de Anker-Pladser imellom disse 3de Øer, er vanskelig at indkomme, men tilgjengelig saavel Nord som Synden fra; kan saavel for Rummet som Dybhedens Skyld ikkun benyttes af smaa Fartøyer.»

Kapteinløytnantens oppdrag i 1786 hadde et militært formål. Admiralitetet ville ha opplysninger om havnene sett fra beredskapsmessig synsvinkel. Orlogsskipene var store, og det var etterhvert også handelsskipene blitt. Utviklingen hadde derfor på mange måter løpt fra uthav­nene fra Bolærne – disse havnene egnet seg bare for små fartøyer. Men vi forstår at en gang i tid­ligere tider da skutene var mindre, må disse uthavnene ha hatt større betydning enn nå sist på 1700-tallet. Navnet på uthavnen i sundet mellom Østre Bolærne og Mellom Bolærne peker også klart i denne retning. Uthavnen heter Kongshavnsundet. Vi har flere Kongshavner langsmed kysten, og disse stedsnavn må komme av at kongens skip en gang har hatt havn på disse steder, enten som en fast ordning eller ved spesielle anledninger.

I 1803 ga det Kgl. Danske Sjøkartarkiv ut et kart over Oslofjorden (Grove-kartene). I fig. 1 ser vi et utsnitt av dette kartet. Kartet er meget instruktivt da det med stiplede linjer er vist de viktigste innseilingene. Vi ser at «Bollarene» ligger sentralt til ved de innseilinger som er avmerket. Bolærne var velegnet som losstasjon enten losene oppholdt seg her fast eller midlerti­dig den tid av året da skipstrafikken var størst. Vi møter et problem. Hvilke minner er bevart fra den tiden Bolærne var en viktig uthavn og losstasjon? Finner vi i dag f.eks. oppbygde los­varder som kan fortelle oss hvor losene tidligere hadde sine utkikker?

De ruvende minnesmerker finner vi ikke på Bolærne. Derimot finner vi på nord-vestpynten av Østre Bolærne en kompassrose som er innhugget i fjellet. Like opp for den gamle havnen Kongshavnsund er en stor flat høyde. Her er god utsikt både utover mot Færder og innover Oslo­fjorden. Denne høyden har vært velegnet som losutkikk. I den grovkornede granitten er kom­passrosen innhugget. Se fig. 2. Kompassrosen er 16-delt og har diameter 24-25 cm. Hvor gammel kan denne kompassrosen være? Hva kan den fortelle om Bolærne og navigasjonen i våre farvann i tidligere tider?

Kompassroser ved uthavnene

I Agder Historielags årsskrift nr. 46, utgitt 1968, har jeg skrevet om «Kompassrosene på Haaø og Merdø». Disse to rosene er innhugget ved losut­kikker utenfor Grimstad og Arendal. De er beg­ge «signert» og datert. De er henholdsvis fra 1848 og 1654. Jeg har i min artikkel redegjort for at begge rosene er innhugget misvisende, og at misvisningen er lik den misvisning vi hadde på kysten i 1848 og 1654. De som hugget inn rosene, korrigerte ikke for misvisningen slik som vi gjør i dag.

I løpet av 1970- og 1980-årene har jeg fått kjennskap til i alt 29 slike kompassroser på kyststrekningen fra Portør til Egersund. Resul­tatet av mine undersøkelser i denne sammen­heng har jeg skrevet om i en omfattende artikkel i Agder Historielags årsskrift nr. 67, 1991, «Kompassroser ved uthavnene». Jeg redegjør her detaljert for, med henvisning til litteraturen og til de innhugde kompassroser, at den vanlige sjømann og los i tidligere tider ikke korrigerte for misvisningen. Dette gir oss et grunnlag for å datere de innhugde kompassroser når variasjo­nen i misvisningen er kjent.

Siden min artikkel kom ut i 1991, har jeg ytterligere fått kjennskap til fem kompassroser på syd-østkysten av Norge og også noen roser på Bohuslen-kysten. Med dette som utgangs­punkt skal vi se hva kompassrosen på Østre Bolærne kan fortelle oss.

Kompassrosen på Bolærne

Kompassrosen er, i likhet med de øvrige roser, ikke helt nøyaktig innhugget. P.g.a. strukturen i fjellet er det i praksis ikke mulig å hugge inn en kompassrose helt nøyaktig. Misvisningen refe­rert til hver enkelt kompasstrek, vil derfor ikke nødvendigvis være den samme. På Østre Bolær­ne er middelverdien av misvisningsverdiene 18,0°. østlig. Standardavviket, som sier noe om hvor nøyaktig rosen er innhugget, er 2,7°. Kom­passrosen må altså være innhugget på et tids­punkt da misvisningen hadde en så stor østlig verdi. Misvisningen i våre farvann har vært vestlig fra ca. 1650 og frem til i dag, og da med et vestlig maksimum omkring år 1800 på ca. 22 vestlig. I tiden før 1650 var misvisningen øst­lig og da med et østlig maksimum på ca. 15° -17° omkring 1550. Misvisningen var ca. 0° eller hadde en liten vestlig verdi ( ca. 3 – 4°) tidlig på 1300-tallet, og vi må tilbake til tiden omkring 1150 for igjen å finne en så stor østlig misvis­ning som ca. 18°. Så tidlig som midt på 1100-tallet var ikke kompasset i bruk i Europa, og det er altså på det rene at kompassrosen på Østre Bolærne må være innhugget omkring midten av 1500-tallet.

Kompassrosens symboler

Vi ser at kompassrosen har en tverrstrek på øst­streken, som altså får en utforming som et kors. Det likearmede kors (greske kors) var i tidligere tider symbolet for øst, og kompassrosen får alt­så ved denne tverrstreken riktig symbol for øst.

Vi ser at nord-streken har en tilsvarende tverrstrek noe nærmere periferien. Videre er det hugget inn to kompasstreker øst og vest for nord-streken som en begynnelse på å gjøre kompassrosen til en 32-delt rose. Kompassro­sen får altså et 3-delt symbol for nord. Den som hugget inn rosen, må ha oppfattet dette som en forenklet utgave av «Den franske Lilje» som på denne tiden var i ferd med å befeste sin posisjon som symbol ved nord-streken. Granitten på østre Bolærne er så grovkornet at det er umulig å hugge inn «Den franske Lilje» på en riktig måte som symbol ved nord-streken. I fig. 3 er vist en kompassrose fra 1551 som vi finner i en spansk lærebok i navigasjon. Vi ser at «Den franske Lilje» er brukt som symbol ved nord­streken, det likearmede kors er brukt som sym­bol ved øst-streken.

Kompasset i Norge

Midt på 1500-tallet var hollenderne i ferd med å befeste sin posisjon som en ledende sjøfartsna­sjon, og de hadde allerede utgitt både sjøkart og seilasbeskrivelser for blant annet våre farvann. Vi vet at hollenderne (flamlenderne) så langt til­bake som på 1400-tallet korrigerte for misvis­ningen ved å montere kompassmagneten ca. 8 – 11° gr. mot øst i forhold til rosens nord-sydakse.

Det er interessant å konstatere at et slikt flamsk kompass ikke kan ha blitt brukt som modell da kompassrosen på Østre Bolærne ble hugget inn. I våre farvann finner vi ytterligere tre roser som viser at flamske kompasser ikke har blitt brukt hos oss da disse roser ble hugget inn. Den ene rosen er på Havnerøy like øst av Lindesnes, de to andre er på Bohuslen-kysten på Vinga utenfor Gøteborg og på Molløn nord for Marstrand. Disse rosene har alle en midlere øst­lig misvisning i området 16 – 18°. Disse tre rose­ne sammen med rosen på Østre Bolærne viser at vi fra senmiddelalderen må ha hatt vår egen sel­vstendige kompasskonstruksjon der magnetnå­len har blitt lagt like under rosens nord-sydakse. Vi var på dette punkt ennå ikke dominert av hol­lenderne!

De kompassene som ble brukt i Middelhavet, hadde samme konstruksjon som hos oss. Det er mulig at vi har overtatt konstruksjonen direkte derfra gjennom våre forbindelser med disse far­vann. Vår symbolbruk er ihvertfall lik den som utviklet seg i Middelhavet, selv om vi finner en viss tilpasning til nordisk tankegang. Jeg viser i den sammenheng til min artikkel «Kompassro­ser ved uthavnene».

Vi må her tilføye at den hollandske (flamske) konstruksjon etterhvert ble helt dominerende også hos oss. Vi har fra 1600-tallet flere vidnesbyrd om det. Midt på 1500-tallet må den hollandske (flamske) konstruksjon ha vært i ferd med å vinne innpass i våre farvann. På denne tiden må det her i landet ha blitt brukt både hol­landske kompasser og kompasser konstruert i samsvar med vår egen tradisjon.

Hvorfor hugget inn i fjellet?

Losene oppe ved utkikken måtte merke seg hvil­ken kurs de skulle holde for å nå frem til en sku­te som signalerte etter los. Dette var viktig, da losen kunne komme inn i tåkebanker eller regn- og sluddbøyer som hindret sikten. En innhugget kompassrose gjorde i så henseende samme nytte som et vanlig skipskompass. Det ble derfor lagt vekt på at rosene ble hugget inn slik at de viste de samme kurser som et vanlig samtidig skips­kompass.

At det har vært slik, kan vi slutte oss til utfra den kjensgjerning at alle de ca. 40 kompassrose­ne som jeg har detaljerte opplysninger om, har en misvisning som ligger innenfor variasjonsområdet for misvisningen i det tidsrom kompas­set har vært brukt i våre farvann (fra ca. 17° øst­lig til ca. 24° vestlig, dvs. et variasjonsområde på ca. 41°) Hvis rosene var blitt hugget inn helt vil­kårlig, ville misvisningen i alle fall for en del av dem, ha ligget utenfor dette variasjonsområdet.

Flere kompassroser ved Nøtterøy?

Kompassroser, bumerker, initialer og årstall finner vi i første rekke ved uthavnene. Men inn­skrifter finner vi også på fjelltopper som har vært brukt som vaktstasjoner under krig eller som optiske telegrafstasjoner under Napoleonskrigen 1807-1814. Innskriftene forteller om ferdsel og aktiviteter på kysten i tidligere tider – de bidrar til å kaste lys over vår historie. Slike innskrifter er det sikkert flere av i farvannet ved Nøtterøy. Kan ikke de lokalkjente kvinner og menn gå ut på holmene og ved uthavnene for å lete? Finn flere innskrifter og klarlegg hva de forteller om kystens og Nøtterøys historie!

Litteratur:

Johan A. Wikander :Kompassrosene på Haaø og Merdø, Agder Historielags årsskrift nr. 46, 1968.
Johan A. Wikander : Kompassroser ved uthav­nene, Agder Historielags årsskrift nr. 67, 1991.
Johan A. Wikander :Kompassrosen ved Portør uthavn, Historieglimt 1991, årsskrift for Krage­rø og Skåtøy Historielag.
Johan A. Wikander: Gamle havner ved Grimstad, Grimstad 1989, 2.opplag, utgitt av Grimstad Byselskap.
Riksarkivet, Norsk Historisk Kjeldeskrift-insti­tutt, Kildeskriftfondets avskrifter, MS 41, div. dok. vedrørende losvesenet, heri loskaptein Gabriel Christiansens rapport fra inspeksjons­reisen dat. 9.okt. 1720. Se også Jan W. Krohn­Holm: Losvesenet i Norge 250 år, Larvik 1969, s. 25 ff.
Riksarkivet, samlingen «kaos» pk. 5, div.dok. om losvesenet, heri losrullen 1732 for Det sønnen­fjeldske Losdistrikt.
Riksarkivet, Søeetaten pk. 101, kapteinløytnant L.H. Fiskers beskrivelse. 1786 av havner mv. mellom Lindesnes og Svenskegrensa.