Fra Napoleonskrigen til Stortinget

John M. Hovland (Njotarøy 1992)

Han var Nøtterøys første stortingsmann. Kastet seg inn i flaggstriden, etter adskil­lelsen fra Danmark, med eget tegnet forslag. Ble skipper bare 20 år gammel. Satt 3 år som fange i Frankrike. Startet styrmannsskole på Sande. Mannen var en av bygdens største sønner – Jan Rasmussen Sande (1760-1847)

Jan Rasmussen Sandes oldeforeldre kom til gnr. 123 bnr. 3 på Sande 1707 fra Verp i Våle hvor oldefaren Rasmus Paulsen var født 1663. Jans foreldre, Rasmus og Mari, ble gift 1757, og de fikk 3 barn: 1. Søren f. 1758 ble gift med Kristi­ne Larsdatter, Østre Gunnestad. De kjøpte eien­dommen Rød Øvre, bruk 1 på Tjøme 1791. 2. Jan, som denne artikkelen handler om, f. 1760, ble gift med Karen Maria Olsdatter fra Lille Horperød 1789. 3. Rebekka Maria f. 1762 ble gift med den senere storreder Christen Nilsen Agerup.

Jan Rasmussen Sandes far døde til sjøs da Jan bare var to år gammel, og moren giftet seg igjen med Kristoffer Jensen fra Hasle i Undrumsdal 1763. De drev gården sammen til 1788, da den ble delt slik at Jan overtok bnr. 4 mens halvbroren Rasmus Kristoffersen overtok den andre, bnr. 3.

Ungdomstid

Vi har ingen kilder som forteller konkret om ungdomstiden til Jan og de muligheter han har utnyttet. Vi vet imidlertid at skolegangen var meget dårlig omkring 1760. En forordning om skolevesenet 1739 ga kommunene en stor grad av selvbestemmelse om hvorledes undervis­ningen skulle ordnes. Det var først i 1781 at det ble vedtatt en skolefundats for Nøtterøy, som tross alt var en stor forbedring. Da ble det bestemt at barna var skolepliktige fra de var 7 år til de ble konfirmert. Undervisningen skulle bestå av lesing innenat og katekismen, og om de rakk mer, skulle det undervises i skrivning og regning. Men denne forbedring hjalp ikke Jan. På det tidspunkt denne ordningen ble vedtatt, var han allerede blitt skipper på egen båt, 21 år gammel. Den vesentlige lærdommen han tok med seg, var nok forklaringen av katekismen som ble gitt av klokkeren, som var prestens medhjelper i undervisningen i datidens skole. Det er grunn til å tro at hjemmet hans på Sande, som lå nær Vestfjorden og Hella, gav Jan de aktivitetsmuligheter som for ham var spesielt verdifulle.

Nøtterøys vår

Tiden omkring 1750 og utover var meget gode med stor aktivitet knyttet til sjøen og skipsfarten. Tiden er blitt kalt «Nøtterøys vår» hvor hele byg­defolket mer og mer engasjeres i sjønæringen. Ja, utviklingen skjedde så raskt at mange mente den ble for dominerende. Det viste seg også å bli tilfelle da kriser og nødsår satte inn i 1808.

Det ble bygd båter på Nøtterøy i nesten hver vik og bukt, blant annet også i Hella. Dette mil­jøet hadde nok stor betydning for den intelligen­te og kunnskapsrike Jan Rasmussen Sande. Det vi vet, er at han meget snart skaffet seg eksamen fra styrmannsskole i Tønsberg for en skipper­karriere. Sin erfaring fra sjøfarten hadde han nok skaffet seg ved å ha fart til sjøs i sommer­månedene som ung gutt – fra 12 års alder som var vanlig på den tiden. Livet på Vestfjorden i gutteårene og skipsbyggeverftet i Hella gav ham innsikt i skipenes konstruksjon og kravene til sjødyktighet.

Det er nevnt at Jan Rasmussen Sandes søster Rebekka Maria ble gift med Christen Nilsen Agerup, som ble den største rederen på Nøtter­øy. Deres datter Barbara Maria ble gift med storrederen Gjert Gjertsen, som også eide går­den Kjære på Tjøme. Sammen med partreder og skipper Jan Rasmussen Sande ble denne familien med kompetanse og innflytelse en mektig faktor i distriktet.

Fange i tre år

Jan Rasmussen Sande fikk sin første båt 1781, 21 år gammel. Det var vel tross alt mindre båter til å begynne med. Hans første større båt var briggen «Enigheden» på 64 lester (1 lest er ca. 2.08 tonn). Sjøfart og handel hadde meget gode tider omkring 1750 og utover som skapte vel­stand og trivsel. Ute i Europa var det annerle­des. Her raste kriger, og det var store problemer for skipsfarten, og kanskje var de franske kapre­re mest brysomme. De angrep de norske båter for å få den dyrebare lasten. Ifølge Lorens Berg ble briggen «Enigheden» tatt av franske kaprere i 1797, og skipper Jan Rasmussen Sande ble satt i fengsel hvor han ble holdt i fangenskap i tre år.

Eier av «Enigheden» var Nils Amundsen, Brevik, som også eide briggen «Sophia Frideri­ca». Det var denne båten Tallak Lindstøl, i sine biografier over stortingsmenn, kaller Frederikke Sofie, og som han mener var båten som ble kapret og brent. Dette må skyldes en misforståelse, for Jan Rasmussen Sande førte «Enigheden» på det tidspunkt, og det var jo han som ble satt i fengsel i St. Malo. Jan Rasmussen var nok også skipper på Frederikke Sofie, men det var mye tidligere. Det var den første båten han var skipper på.
Det passet nok dårlig for Jan Rasmussen Sande å kaste bort tre år i et fengsel i Frankrike. Det sies at han behersket 8-10 språk, blant annet gresk og latin. Det må antas at han i fengslet traff lidelsesfeller fra mange land, og at mulig­hetene for å utvide språkkunnskapene var store.

Etter at han kom ut av arresten år 1800, førte han en rekke båter og var da i nært samarbeid med sin svoger på Agerup. Unntagelsen er et engasjement på briggen «Bonus» tilhørende Hans A. Movik. Den var på 42,5 lester. I ufreds­årene fra 1808 førte Jan Rasmussen Sande ski­pet «Providentia Arnt», som var 86 lester og var regnet som en meget stor båt, og som hadde mange, store oppdrag med stor fortjeneste.

En naturbegavelse

Det var på denne tiden den såkalte lisensfarten på England begynte. Engelske myndigheter utstedte leidebrev til norske redere slik at deres båter kunne nå fram til England uten å bli forstyrret av engelske marinefartøyer. Tollbøkene viser at Nøtterøy-skippere deltok flittig i denne farten, som sikkert var en stor utfordring for Jan Rasmussen Sande.

I 1798 bygde Christen Agerup en mindre båt i Årøsund på 56 lester. Båten, som fikk navnet «Haabets Anker», gikk vesentlig i Englandsfar­ten og ble periodevis ført av Jan Rasmussen Sande. Båten ble prisedømt i England omkring 1810. En prisedømt båt kan være kapret av kapere eller marinefartøy og ført til havn fordi den hadde hatt ulovlig last, f.eks. våpen.

I årene 1812-1813 bygde Christen Agerup en meget stor båt i Årøsund. Det var «Rebekka Marias Haab», som var på 114 lester, ca. 230 tonn. Christens svoger, Jan Rasmussen Sande, førte denne båten med 12 manns besetning. Båten gikk på England, vesentlig med trelast fra forskjellige steder langs Oslofjorden. I 1809 bygde Jan Rasmussen Sande en slupp for egen regning i Arendal. Den lastet ca. 20 tonn og gikk i kornfart på Danmark i nødsårene 1807-14. Skipper på «Elen Maria» var Niels Jensen.

Revolusjons- og Napoleonskrigene stilte sto­re krav til båtførernes snarrådighet og selvsten­dighet. I disse skiftende og sjansepregede tider for skipsfarten utmerket Jan Rasmussen Sande seg i første rekke blant skipskapteinene i Tøns­berg-distriktet. Når han greidde seg så godt i så mange vanskelige situasjoner, skyldes det at han var en naturbegavelse og med særlige anlegg for språk og dyktig sjømannsskap.

Gift annen gang

Jan Rasmussen Sande ble etterhvert en aldrende mann, og hans omtumlede og eventyrlige sjø­mannsliv måtte etterhvert sette spor etter seg, selv for en så robust mann, som raskt nærmet seg de 60 år. I 1818 døde hans hustru Karen Maria, 50 år gammel. De hadde ingen barn. Fol­ketellingen 1801 forteller at det bare bodde 3 medlemmer på eiendommen, husbonden selv, hans hustru og en tjenestepike.

Jan Rasmussen Sande giftet seg året etter, 1819, med Elen Andrea Andersdatter, som han hentet fra den andre siden av Vestfjorden, fra Brunstad i Stokke. Hun var født 1797 og var således bare 22 år gammel da hun overtok ansvaret for hjemmet på Sande. De fikk fem barn, fire gutter og en pike.

To av guttene utdannet seg til urmakere. Den ene slo seg ned i Drammen, og den andre, Chris­tian Richard Jansen, bodde på Skallestad. Den eldste sønnen ble skipper og bosatte seg i Dram­men. Den yngste rakk bare å bli styrmann. Han ble drept av en bom som traff ham ombord i Drammens-skonnerten «Familien», bare 25 år gammel. Datteren Marianne døde ugift.

Inn i politikken

Det var like etter at unionen med Sverige var eta­blert at Jan Rasmussen Sande avsluttet sitt aktive sjømannsliv. Det er naturlig at Norges forhold til Sverige og samarbeid om fellesinteresser, og påvirkning av særinteresser for Norge, interesserte en mann med så sterke nasjonalfølelser som Jan Rasmussen Sande hadde. Han ville nok gjerne være med på å diskutere politikk, og særlig spørsmål knyttet til sjøfartsnæringen og nasjonal egenrådighet så langt det var mulig.

I 1820 skulle det velges valgmenn for Jarls­berg grevskap på Bilet i Botne. Fra Nøtterøy sogn ble skipsreder Ole Michelsen Kjøle valgt som valgmann. Michelsen kjente nok Jan Ras­mussen Sande meget godt, og som Tønsberg-distriktets dyktigste og mest erfarne skipper, var det nok ikke vanskelig for ham å foreslå ham som stortingsmann på valgmøtet.

Nøtterøy første

På valgmannsmøtet 16.oktober 1820 ble det en meget spennende avstemning, som gav slikt resultat: 1. Inspektør C.N. Nilsen, 2. Skipper Jan Rasmussen Sande og proprietær Hans Hov­brender. Begge hadde fått 6 stemmer, og Jan Rasmussen Sande ble valgt som nr. 2 etter lodd­trekning. Overinspektør Nilsen hadde sittet i de to foregående storting og kunne nekte gjenvalg, hvilket han gjorde. Dermed ble Jan Rasmussen Sande og Hans Hovbrender valgt, og dermed hadde Nøtterøy fått sin første stortingsrepresen­tant, og det var en dyktig representant, enga­sjert, aktiv og pågående. Sande var 1. represen­tant til Stortinget i 1821 og det overordentlige Storting i 1822.

Jan Rasmussen Sande var en av de meget få skipsførere som fikk sete på Stortinget og som forsto å hevde seg der. Stortinget ble åpnet 1. februar 1821. Han ble valgt som medlem av hele fire viktige komiteer, blant annet konstitu­sjonskomiteen, flaggkomiteen og komiteen for navigasjonsundervisning.

Tollforslag

Til dette stortinget leverte han flere forslag, blant annet om inn- og utklarering av fartøyer ved tollstasjonene. Han leverte allerede 20. februar 1821 en søknad fra en del innbyggere i Tønsberg-distriktet om fritak til å foreta tollkla­rering andre steder enn de faste tollstedene. Stortinget vedtok 9. mars samme år å oversende saken til Toll- og Konsumpsjonskomiteen, som avga innstilling som ble behandlet av Odel­stinget 4. august 1821.

Komiteens innstilling var negativ med hovedbegrunnelse at en forandring til utklare­ring på losse- og lastesteder ville gjøre det vesentlig lettere for smugling når skipene legger til i avsidesliggende havner.

Det saken egentlig gjaldt, var problemet med å buksere disse store båtene med f.eks. ugunstig vind gjennom trange farvann som en omvei til losse/lastested. Det ville f.eks. være lettere for en båt som skulle losse i Melsomvik å gå direk­te dit i stedet for å gå innom Tønsberg og så gå tilbake til Melsomvik. Odelstinget vedtok komiteens innstilling mot to stemmer.

Det er jo senere blitt vedtatt en endring av lov­verket i samsvar med Jan Rasmussens forslag.

Navigasjonsskolen i Stavern

Navigasjonsundervisningen i Stavern var naturlig nok en sak som opptok Jan Rasmussen Sande meget. Allerede i stortingsmøtet 20. februar 1821 ble det referert et forslag fra ham om blant annet betaling for navigasjonseksaminator. Odelstinget vedtok i møte 19. mars samme år å oversende saken til komiteen for undervisning og eksaminasjon. Saken kan ikke sees å ha kommet tilbake til Stortinget i den tiden J.R. Sande var der.

Flaggsaken

Den såkalte flaggsak etter 1814 var meget vanskelig og gikk igjen som sak i Stortinget i mange tiår. I Stortinget var det et meget sterkt ønske om et eget koffardiflagg (handelsflagg), men det var et motsetningsforhold mellom den svenske majesteten og Stortinget om flaggets utforming. Problemet var barbarene eller sjørø­verne fra fire middelhavsland, som kontrollerte skipsfarten i Middelhavet.

Sverige hadde en avtale om fri ferdsel for båter med svensk flagg, men nordmennene ville ha sitt eget og henstilte til majesteten å ta opp forhandlinger med barbarene. Kong Karl Johan meddelte imidlertid Stortinget i januar 1821 at det ikke var forsøkt å få til forhandlinger med barbarene. Hans Majestet opplyste at det var vanlig å innlede slike forhandlinger med å over­rekke større gaver i størrelsesorden 100 000 spesiedaler eller ca. 400 000 norske kroner og at en i tilfelle avtale måtte regne med å betale ca. 100 000 kroner pr. år for avtalen, og dette hadde ikke Norge råd til, mente majesteten.

Stortinget ville ikke godta dette, og en av dem som sterkest ivret for at Norge skulle ha sitt eget handelsflagg, var J.R. Sande med den ster­ke nasjonalistiske innstilling han hadde. Det kom inn mange forslag til Stortinget om flaggets utseende, også ett fra Jan Rasmussen Sande, med følgende utseende:
«Det norske flagg skal være lysegrønt med hvitt kors. I midten skal anbringes det norske våpen med løven i rødt felt samt kongens navnesiffer og derover den kongelige kro­ne.»

Jan Rasmussen Sande mente at de fleste forslag var for mye preget av fargene i det danske flag­get. Hans nasjonale følelser var for sterke til å kunne akseptere dette, og han valgte grønt som hovedfarge. I fargesymbolikken er grønt et uttrykk for håp og tro, noe som var i tråd med forslags stillerens optimistiske holdninger.

Jan Rasmussen Sande fikk ikke flertall for sitt forslag. Det vedtatte forslag hadde fargene som vi så godt kjenner, rød, hvitt og blått. Hans Majestet tillot dette flagget brukt bare nord for Kapp Finisterre i Spania, Nordsjøen og Øster­sjøen. Dersom flagget ble brukt syd for denne sonen, måtte det brukes på skippernes eget ansvar, og de kunne ikke regne med svensk/norsk kon­sulærstøtte eller hjelp om de kom ut i vanskeligheter.

Det tredje ordentlige storting var samlet fra 1. februar 1821 til 21. august. Han ble også inn­kalt til det 2. overordentlige storting, som varte fra 16. september til 16. november 1822. Det var vesentlig for å behandle finansielle spørsmål.

Styrmannsskole på Sande

Jan Rasmussen Sande måtte selvfølgelig finne engasjement etter at han sluttet som stortings­mann, og det måtte være noe som hadde tilknyt­ning til sjømannsyrket. Som stortingsmann had­de han vist stor interesse for navigasjonsunder­visning, og han bestemte seg for å starte en sko­le i sitt hjem på Sande. Da han overtok bnr. 4 i 1788 var det ikke hus på eiendommen, og han bygde våningshus med størrelse og innredning som var vanlig på den tiden med kjøkken, stue og soverom. Noe senere delte han kjøkkenet slik at han fikk et ekstra rom. Da han skulle starte styrmannsskole, trengte han mer plass og for­lenget bygningen mot nord slik at han fikk to rom ekstra, skilt fra de øvrige med en gjennom­gående gang.

Jan Rasmussen Sande var ikke bare en frem­ragende sjømann og skipper, men også en dyktig forretningsmann. Dette var nødvendig om en ville gjøre gode fortjenester. På hans tid som skipper var det ikke telegraf eller telefon og van­skelig med brevforsendelse. Derfor måtte skip­perne selv skaffe frakter og slutte avtaler om disse. Rederne var helt avhengige av skippernes egenskaper som forretningsmenn. Den gang var det ikke som nå, agenter i hver havn og alle slags telekommunikasjonsmidler. Med sine store språkkunnskaper og pågåenhet skaffet han frak­ter og kjøpte laster, blant annet kull i England som returlast om høsten. Jan Rasmussen Sandes personlige dyktighet og livslange erfaring fra sjømannslivet under sterkt varierende forhold måtte gi ham en utmerket bakgrunn for utdan­nelse av dyktige sjøoffiserer til glede for Nøtter­øy- og Tønsbergdistriktet.

Utmerkelser

Jan Rasmussen Sande fikk fem medaljer for fortjenestefulle innsatser både på sjø og land.

1. Medalje for «Udødelighed og Tapperhets Belønning». Dette er en stor sølvmedalje som er påført datoen 2. april uten årstall. I kommentarer til denne medaljen er det anført: «Skjønt denne Medaille var et privat Foretagende af Guldsmed J. Ulstrup, ble den dog af Commandeur Olfert Fischer nedlagt i Grundstenen til Monumentet på Søetatens Kirkegaard over de i Kampen d. 2. april faldne Søkrigere.»

Denne medaljen er sikkert tildelt deltakere som gjorde seg spesielt bemerket i slaget på Københavns red 2. april 1801. Det var engelsk­mennene som angrep København og tok en stor del av den dansk/norske flåte som bytte. Slaget på Københavns red var et av de blodigste slag under Napoleonskrigene. Engelskmennenes leder var den berømte admiral, lord Nelson. Vi vet positivt at det var mange nordmenn med i slaget på Danmarks side. Skipsreder Sven Lars­søn, Nedre Holtan på Tjøme hadde 3 sønner med i slaget, den yngste, Hans, var bare 16 år gammel og hans oppgave var å bære granater til kanone­ne. Han bosatte seg på Bornholm, mens de to andre, Torger og Even, kom seg velberget tilba­ke til Tjøme. Det synes nokså merkelig at Jan Rasmussen Sande, som nylig var sluppet fri fra fransk fangenskap, skulle kjempe mot engelsk­mennene og tjene franske interesser. Det har vært noen tvil om Jan Rasmussen Sande deltok i slaget, men bl.a. med den kunnskap en har om ham, er det all grunn til å tro at han var der. Han måtte være med der det skjedde noe.

2 og 3. Medaljer for gode handlinger. Jan Rasmussen Sande fikk tildelt to medaljer for «Gode handlinger». Den første medaljen i bron­se er datert 1801 og den andre i sølv er datert 1802.

I kommentarene til medaljen sies det i en til­leggsprotokoll i den kgl. myntsamling at : «Det­te er et privat Foretagende af en Capitalist der ønskede at ansees for at opmuntre til patriotiske Handlinger…
Det er grunn til å tvile på hvorledes en skal vurdere erhvervet av denne medaljen. Er den bare ment som en hyggelig gave fra giveren, kapitalisten og løitnant H.v. Buchwald ?

4. Medalje for «Troskab og Ærlighed»

5. «Den norske Borgerdådsmedalje» 1819­-1844, båret i grønt bånd. Jan Rasmussen Sande døde 1847, og vi må anta at den ble tildelt ham «for borgerlige fortjenester av riket».

Jan Rasmussen Sande må ha vært en stor per­sonlighet som satte dype spor etter seg i samti­den, ikke bare lokalt på Nøtterøy og distriktene omkring, men også nasjonalt som politiker. Hans omfattende aktiviteter i mange land gjorde ham vel kjent og respektert. Han var virkelig med å plassere Nøtterøy på kartet, ikke bare Norgeskartet.

Kilder

Lorens Berg: Nøtterø – en bygdebok. 1922. Helge Paulsen: Nøtterøy – 1800-årene.
Storm: Om flagget. 1893.
Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsrådet 1814­-1914.
Stortingets arkiv: Stortingets forhandlinger 1821.
Wilhelm Bergsøe: Danske medaljer og jeton samt militære hederstegn 1798-1892.
Thorbjørn L. Engø: 8 TjømØslekter. 1958