Kåpebur – fortidens kjøleskap eller motepåfunn?

John M. Hovland:

Spesielle byggeskikker eller stilarter har utviklet seg med jevne mellomrom. Byggeskikkene har ofte vært begrenset til mindre områder, mens andre har fått en større utbredelse og vært av mer varig karakter. I midtre Vestfold utviklet det seg en byggeskikk som kan dateres så langt tilbake som til 1750-årene og som ikke var ukjent også på Nøtterøy. 

Kåpene var en merkelig måte å kle bygningene på. Istedenfor å spikre kledningen på spiker­slag som ligger på selve veggen, ble borda spikret på spikerslag som lå tildels godt ut fra veggen. Ytterkledningen var festet til tømmer­veggene under takskjegget og skrådde derfra utover slik at avstanden mellom nederste del av panelet og bunnstokken i tømmerveggen ble ca. 50 cm. Kledningen skjulte delvis stab­bene eller pillarene som bygningen stod på, og inntrykket ble at bygningen faktisk svevde over bakken.
Kledningen skrådde utover som en stakk eller kåpe og kledningen ble derfor kalt en kåpe, og burene ble kalt kåpebur, som er den vanlige benevnelsen på stabbur eller bur med kåpe.
Arkitekt Arne Berg ved Folkemuseet fore­tok en registrering for ca. 30 år siden og fant 18 stabbur og 14 uthus som hadde eller hadde hatt slikt panel. Alle bygninger, unntatt 2 lå i Vestfold.

Hensikten med kåpene

Vanligvis ble et hus panelt for å beskytte det mot sol og regn og for å gi huset et penere utse­ende og kanskje en høyere standard. Panelet reduserte trekk og skapte et mindre isolerende luftrom mellom kledning og tømmervegg. Kåpeburene, som har et vesentlig større isole­rende luftrom, fungerte bedre mot varmen og gav bedre nedkjøling av matvarene på stabbu­ret og fungerte på en måte som datidens kjøle­skap. Kåpene forbindes alltid med en rett, tømret kjerne. Det er først når kledningen eller kåpen kommer på plass at bygningen får sin spesielle form.
Byggeskikken med kåpebur ble etter hvert så populær at den også ble tatt i bruk på deler av uthus, spesielt låven, selv om denne var byg­get sammen med andre uthus. Kåpen på uthus ble vanlig benevnt «hengekappe». Denne hadde samme utformingen som kåpe, men avstand fra kledning til bunnstokk var mye større, som regel 1,2-1,5 m. Dette gjorde det mulig å nytte det større, mellomliggende rom som lagerrom for kornstaur, gjerdestolper, diverse småredskap m.v.
Den betydning som kåpene hadde for stab­burene som isolering mot varme, kan ikke hatt betydning for driftsbygninger, heller ikke som lagerrom. Det må derfor vært andre motiver for arrangementet med hengekapper.
Kåpene og hengekappene var en byggeskikk på landsbygden hvor laftekonstruksjon var det vanlige for de mange bygninger som et gård­stun besto av for 150-200 år siden. Kåpene var et markert og morsomt innslag i en ellers rolig landsbebyggelse og var med å gi eien­dommen en høyere status. Byggeskikken fikk stort omfang etter hvert. Det fortelles at i Høy­jord i Andebu hadde alle uthus i sin tid kåpe. Ved gjenoppbygging av Andebu prestegård i 1721 ble det forlangt at i hvert fall uthusbyg­ningen skulle ha kåpe.

Kåpebur på Nøtterøy

Kåpeburene var hovedsak knyttet til stabburene i utgangspunktet, etter hvert kom ut­husene med sine kåper eller hengekapper.
I den registreringen som arkitekt Arne Berg i sin tid foretok, ble det ikke registrert kåpebur på Nøtterøy. Men det betyr ikke at det ikke fan­tes kåpebur i eldre tider. Kåpene ble ikke alltid satt på ved oppføring av bygningen. Det fore­kom også at kåpene ble revet og erstattet med panel ettersom maling ble alminnelig.
Vi skal likevel være oppmerksom på at kåpene i første rekke var knyttet til stabburene, og det var nok ikke mange slike på Nøtterøy. Stabburene var vanlig på de større gårder som det ikke fantes mange av på Nøtterøy. Gårdene her var stort sett små, tjenerstaben liten og behovet for større forrådslagring lite.
Muntlige kilder hevder at det skal ha stått kåpebur på Sanne, sannsynligvis på gnr. 123, bnr. 1 Nordre Sanne eller «Oppistua». Det ble drevet et etter forholdene meget aktivt jord­bruk på denne eiendommen, som også hadde et kvernbruk for kornmaling. Eiendommen hadde også «kjone» for tørking av korn. Kjo­nen hadde varmekilden i 1. etasje og tørken i 2. Kjonen ble derfor også en form for badstu.
De tidligere eiere var knyttet til rederivirks­omhet og skipsfart. Det synes derfor rimelig at også denne eiendommen hadde et kåpebur.

Hengekappe på Ramdal

Arkitekt Arne Berg har påvist og registrert at uthuset på Ramdal var forsynt med henge-kappe så tidlig’som i 1802. Eiendommen til­hørte den gang Jarlsberg Hovedgård, men den ble bortforpaktet til skipper, reder og forretningsmann Johan Christian Koch i 1792, og det var han som bygde opp ny bebyggelse på eiendommen.

Hvor kommer kåpeideen fra?

Det er i de sentrale deler av Vestfold at kåpebur og hengekapper var særlig utbredt. Det fantes nok noen i nordre Vestfold, Sande og Hof og et par i ytre Sandsvær. Byggeskikken har derfor sannsynligvis blitt introdusert i Tønsbergs nære omgivelser.
Arkitekt Arne Berg viser i en artikkel i Bygd og By i 1957 til at utenlandske vindmøller hadde kåper. Den skråstilte kledning skulle dekke over og beskytte innvendige konstruk­sjoner og møllens inventar. Vindmøllene av korn og da naturlig i områder som ikke hadde vannkraft. Dette er sikkert en av årsa­kene til at Tønsberg fikk sin vindmølle på Møllebakken før 1690 da den nevnes for første gang i skrevne kilder. Denne møllen hadde den skråstilte kledning, — kåpen. Bøn­dene i midtre Vestfold satte stor pris på vind­møllen på Møllebakken som energikilde for maling korn. Det er vel ikke urimelig at formen på det huset hvor de fikk malt sitt korn også ble tatt i bruk på det hus på gården hvor de lagret mel og korn.
Vindmøllene var svært utbredt i flere av de land som Tønsbergdistriktets sjøfolk hadde sjøfartsforbindelse med. Det var spesielt land som Danmark, Friesland og Holland hvor vindkraften ble utnyttet som energikilde ved hjelp av vindmøllene. Vindmøllene og kåpe­nes etablering i Vestfold skyldes trolig de impulser våre sjøfolk brakte med seg hjem. Det ble også bygget vindmøller på Vallø og i Hol­mestrand. Disse kom senere enn den i Tøns­berg og etter at byggeskikken med kåper var tatt i bruk. Det ble nok ikke malt mye korn der.
Arkitekt Arne Bergs registreringer viser at det ikke ble bygget vindmøller i Larvikdistrik­tet. Det skyldes utvilsomt at det her var nok av vannkraft egnet som energikilde for blant annet maling av korn.

Konklusjon

Burkåpa som byggeskikk ble tatt i bruk fordi gårdbrukerne likte formen. Den praktiske nytte var noe de fikk i tillegg. Det er vindmøllene som har vært forbilde for kåpebura, og det er Tønsbergdistriktets sjøfolk som har introdusert byggeskikken.