«Jorda er rik, og hu er trofast»

Av Svein Lundby (publisert første gang i Njoterøy 2005)

Tilla Valstad brukte Bjørnebu i bøkene sine

Vi går ut fra dampskipskaia i Tønsberg, ut kanalen og utover Træla og anløper oversettet til Lahelle på Føynlandssiden ved Bakken. Vi legger merke til et ungt par som går i land. De er svært opptatt av hverandre. Hun er strålende, vakker og livlig. Han bærer på et staffeli. Da han går i land, tar han staffeliet på ryggen og bærer det i en meis.

De går oppover Sundrebakken og kikker opp på Bueråsen som kneiser mot dem på deres venstre side. De kommer opp bakken og passerer de staselige Føyn-gårdene, Søndre på høyre side og Nordre på venstre side. Det er ingen ordentlig veg de går på, nærmest en sti, og den slynger seg fra tun til tun. Fra Føyngårdene passerer de Haugen over Grindbakken fegata, forbi Myra, gjennom Søndre Bjørnebu og så fram til målet — Bjørnebu.
Noen mener å dra kjensel på paret. Selvsagt, det er jo konsulens datter, Mathilde Christiansen og middelskolelæreren, Otto Valstad. De er forlovet og skal snart gifte seg. Nå er de på veg til Bjørnebu som Mathildes far kjøpte i 1880. Mathilde er stolt over og er svært knyttet til gården her ute på Føynland.
Forloveden, Otto, har bestemt seg for å forevige den fine gården, han må bare finne det riktige stedet å plassere staffeliet. Otto har vært her før, så han vet sånn omtrent hvor han skal stå for å få fram det særpregede gårdsanlegget. Han går over den vesle steinbrua til Husøy og litt nordover langs stranden slik at han kan se Bjørnebu rett over Bjørnebusundet.
Kunstneren, Otto Valstad, får fint fram hovedbygningen med de ”to rader med vinduer, noen blinde”, stabburet, låven og drengestua. Vi skjønner at dette stedet må ha gjort sterkt inntrykk på den ni-årige Tilla da hun så det for første gang i 1880.

Bjørnebu

Konsul J. H. Christiansen kjøpte Bjørnebu på tvangsauksjon i 1880. Det var en vanskelig tid å kombinere gårdsdrift med rederivirksomhet, og Christen R. Agerup måtte gi seg da han overtok Bjørnebu etter sin fars død i 1879.
J. H. Christiansen maktet denne kombinasjonen av gårdsdrift og rederivirksomhet. Han drev til og med gårdsbruk i Tønsberg ved siden av både rederi og skipsbyggeri. Konsulen måtte oppgi skipsverftet i Nordbyen i 1879, for nå kom jernbanen. Erstatningen for skipsverftet ble Bjørnebu på Føynland.
J. H. Christiansen overtok en gård i forfall, men han restaurerte straks hovedbygningen og drengestua og bygde ny låve. Videre ble ny jord dyrket opp. Det var det gråsvenskene som sørget for. Svenske gjestearbeidere fra Båhuslen og Småland kom om våren, som våre dagers polakker og baltere. De arbeidet for lav lønn, allikevel hadde de viktige skillinger i ”fickan” da de dro om høsten.
De ble kalt for gråsvensker på grunn av de grå vadmelsklærne de bar. De var arbeidsomme, og snart hadde de brutt opp nye jorder, og de lærte føynlendingene og nøttlendingene å grøfte jorda. Snart var Bjørnebu Nøtterøys tredje største gård.
Noen svensker ble i landet, slike som Anne Stina og Adrian som slo seg ned i Bakken ved oversettet til Lahelle. For å få fast opphold måtte hun og Adrian legge fram utflyttingsattest som viste at de kunne lese og skrive og at de hadde gått for presten.

Tilla Valstad

Mathilde Georgine Christiansen ble født i 1871 og ble oppkalt etter sin mor, Mathilde Georgine, født Hvistendahl. Faren var Johan Henrik Christiansen som da Mathilde ble født, hadde kjøpt gården Løkken, ved Fylkesmuseet i dag. Han var konsul og skipsreder, drev skipsverft i Nordbyen, og ble så i 1871 gårdbruker. Tilla vokste opp omgitt av hester, kyr, griser, høns og kalkuner. Ni år gammel var hun første gang på Bjørnebu på Føynland.
Det gjorde et sterkt inntrykk på henne å komme seilende i familiens båt med far ved roret, komme inn over Træla for så å gå i land ved brygga i Bjørnebusundet og småløpe opp til gården som lå der høyt og fritt.

Tilla og Otto

Tilla utdanner seg så til lærer, og hun er lærer i Tønsberg fra 1890 til 1898. I 1893 gifter hun seg med den ni år eldre lærer og maler Otto Valstad. Slik ble hun altså Tilla Valstad.
Tilla og Otto flyttet så i 1899 til øvre Hvalstad i Asker der Otto hadde vokst opp. Tilla arbeidet som lærer på Vaterland i Kristiania, Otto fikk nå sjansen til å bli kunstner på heltid. Etter at hun hadde vært lærer i 22 år ved Vaterland skole, startet Tilla og Otto friluftsskolen Vangen i Asker. Dette var en skole for syke og tuberkuloserammede barn fra hovedstaden der friluftsliv og riktig kosthold var hovedingredienser.
Tilla og Otto Valstad ble en del av den kjente Asker-kretsen, og Hulda Garborg var blant annet gjestelærer ved friluftsskolen. Den eksisterer den dag i dag som Brusekollen barnevernsenter. I 1949 testamenterte Tilla og Otto sin eiendom med hus, inventar og bygninger til Asker kommune. I dag er det Asker Museum.

Forfatteren Tilla Valstad

Tilla Valstad debuterte som forfatter i 1925 med Et år i Vaterland. Størst interesse for oss i Bjørnebu-sammenheng er romantrilogien om Tea; Teodora (1933), Teodora kommer hjem (1935) og Men størst av alt er kjærlighet (1941). Romantrilogien er kulturhistorisk anlagt der forfatteren er svært detaljert i skildringene fra Tønsberg med omgivelser. Selvsagt er det Tønsberg som er begivenhetenes sentrum, men også Bjørnebu og Føynland i enkelte kapitler.
I kapitlet ”Tilbake til jorda” i ”Teodora kommer hjem” og ”I Fagervik” i ”Men størst av alt er kjærlighet” er vi nettopp på Bjørnebu og er med på slåttonn og høyonn.
Førsteamanuensis Kåre Glette er vår fremste Tilla Valstad-kjenner. Han gjør rede for at Tilla Valstad mente at det lå så mye selvbiografisk stoff i romanverket om Tea at hun identifiserte seg med personer og hendelser.
Således er Tea i romanen Tilla selv, seglskuta Teodora er seglskuta Mathilde, en bark bygget 1874-75, konsul Martens er Tillas far konsul Christiansen, Fagervik er Bjørnebu og Berg er Løkken.

Fagervik-hagen

Møtet med Bjørnebu imponerer og overvelder alle i familien Christiansen. Fru Martens i romanen gir seg over når det gjelder den fine hagen. Den var anlagt med hageganger og med bed av alle slag. ”…tenk porselensblomster!” Det fantes ikke på Berg inne i byen. Og hun tenker på fruen som var tvunget til å gi fra seg en slik hage.
”Fagervikhagen hadde fru Martens hørt om. Den drog henne med uimotståelig makt. Et overgrodd villniss med et falleferdig gjerde omkring, som en urskog å se utenfra. Gangene overgrodd av greiner og grønt, og rosehekken —– Hun måtte tenke på eventyret om Tornerose. Mannshøy hekk, overdrysset med dunkelrøde og lyse roser. Maiden blush, sarte som ungpikekinn. Andre ulmet av lidenskap — hete og glødende”.

Slåmaskinen kommer til Føynland

”Martens var den første på øia som brukte slåmaskin, et tungt best, en blant de første som ble laget i landet. To hester måtte bruke alle sine krefter for å dra den på slette marka”. Slik står det skrevet i Tilla Valstads roman Teodora kommer hjem. Slåmaskinen avløste ”karer i hvite skjorter som gikk etter hverandre og slo med den susende lyd gjennom graset — sjo — sjo — sjo – – – Som på kommando satte de ljåene i været. Det blinket i stål op av bryneholken, spyttet og strøk i samse tak . . . . . som det klang i den klare luft”
Men nå var den nye tid kommet, og konsulen tok i et tak der han kunne være til nytte. Fra arbeidsfolkene var det derfor bare en konklusjon: “koseliære mann enn konseln eksisters itte.”

Nøtterøydialekt anno 1880

Det kulturhistoriske bilde av Bjørnebu og Føynland som Tilla Valstad risser opp i sine romaner, blir forsterket i skildringen av folkelivet og bruk av ekte Nøtterøy-dialekt. Ektheten har forfatteren lagt stor vekt på, og det er som å bli hensatt til Bjørnebu anno 1880. Her er et eksempel fra romanen Teodora kommer hjem:
“Nå fikk jæ en kyss av dig, Nikkeline. Lenge seæ jæ smakte jentekyss.» 
“Å, du da, Hans!”
“Hysj, si itte noe — — ellers blir`a Mathilde vill.”
I Men størst av alt er kjærlighet møter vi Teas bror Will som er blitt gårdskar i Fagervik. Han går slik opp i arbeidet at han snakker slik de gjør på øya. Fru Martens reagerer på sønnens språkbruk. Will sier for eksempel: ”Enga blømer alt, far. Anders sier at hu er møyen, og slåtten kan begynne til Vekæ. Så tidlig slått kan ’n aldre huse» (møyen = moden, Olav Bråvold: Vestfoldmål)
Moren synes dette er simpel tale, men da svarer Will: «Det er inte simpelt, mor. Det er norsk. Slik snakker vi her på øya.”

“Tilbake til jorden”

Tilla Valstad ser konsul Martens som ideologisk fanebærer, en som legger mindre vekt på spekulasjon knyttet til rederivirksomhet, for her kunne pengene fort fordufte. Han investerer isteden i gården her ute i Fagervik, han går ”tilbake til jorden”. Her kunne en så og høste — det var noe kunne stole på — her var det ikke noe spekulasjon — noe en måtte engste seg for.
Forfatteren lar drengen Anders målbære dette budskapet:
“Jorda er rik, og hu er trofast — kom det profetisk fra Anders. Han hadde sittet og dampet på pipa si og set utover med blanke øier. Utrulig for avling hu kan når hu får rette stelle. Se den flekken som svenskene braut op. Det blir fleirfoldige tynner med bygg, å så fint bygg. Fins itte bere levevei enn jora og sikrære. Men det nyttær itte å slå stort på.”
Dette er formuleringer Tilla Valstad brukte i foredrag og artikler. Hun var en høyt skattet foredragsholder og skrev mange artikler om emnet i aviser og blad blant annet i kvinnebladet ”Urd”.

Kilder:

John Hovland skrev en interessant og meget god artikkel om Tilla Valstad og Bjørnebu i ”Njotarøy”(1989). Han la mest vekt på gården Bjørnebu og livet der. Jeg har ønsket å holde perspektivet i forhold til forfatteren Tilla Valstad.
Jeg har fulgt Roar Lauritsens vegbeskrivelse fra Bjørnebu til Bakken i ”Føynlands Blad” (1993).
Anna Stinas ”Utflyttningsattest” har jeg fått av oldebarnet Eva Pedersen.
Førsteamanuensis Kåre Glette: ”Tilla Valstad — Tønsbergs første moderne forfatter” — ”Kult” 3-4 — 2004.
Kåre Glette: Tilla Valstad – Norsk biografisk leksikon b. 9 2005.
Helge Paulsen: ”Nøtterøy inn i 1900-årene” S. Unneberg: Nøtterøy — Gårds og slektshistorie