Kaldnes i røk og damp

Peter Aarvold/Ragnar Aasland:

Kaldnes produserte også dampmaskiner og dampkjeller

Kaldnes mek. Verksted spilte i nærmere hundre år en viktig rolle i distriktets nærings- og arbeidsliv, og i denne perioden arbeidet tusenvis av nøttlendinger på bedriften. Blant annet derfor har Njotarøy flere ganger hatt stoff om Kaldnes, og i år kan vi presentere det forfatterne selv kaller et uskrevet kapittel i verkstedets historie, nemlig produksjonen av dampmaskiner og dampkjeler.

Da dampdrevne stålskip overtok for seilskutene på slutten av 1800-tallet, ble det grunnlagt flere skips- og maskinbyggerier i Norge. Kaldnes mek. Verksted ble etablert i 1899 og drev i noen år med industri- og reparasjonsoppdrag. Men ønsket om å bygge egne skip førte til at verkstedet kunne levere det første i nybygget i 1907, og i årene fram til 1950 bygget Kaldnes 132 skip. Av disse var 96 utstyrt med dampmaskineri, 27 med dieselmotorer mens 9 var lektere og annet uten fremdriftsmaskineri. Fra 1957 til 1962 ble det aktuelt med dampturbiner, som ga større ytelse. Kaldnes installerte fem dampturbinanlegg.
Fra begynnelsen av 1960-tallet kom det dieselmotorer med stor motorkraft. De kunne gå på tungolje og ble dermed dampturbinen overlegen i økonomi.

Hvalbåter i flertall

Av de 132 skipene var 82 hvalbåter, og det forteller klart at Kaldnes var sterkt engasjert i det vestfoldske hvalfangsteventyret. Bortsett fra en hadde samtlige hvalbåter dampmaskineri. Maskinkraften i indikerte hestekrefter (IHK) er anført under hver silhuett-tegning. Som vi ser på tegningen, ble hvalbåtene etter hvert større, og kravet til økt maskinkraft fulgte naturlig med. Den første var byggenummer 2, Sir Samuel Scott, og den hadde en maskin som ga 310 IHK og var bygget på Akers Mek Verksted. Den siste var byggenummer 132, Gos IV, med en maskin på 2400 IHK, som var bygget på Kaldnes.

Dampmaskiner

Fra 1905 til 1950 dreide det seg om stempeldampmaskiner. Som nevnt foran vokste kravet til maskinkraft etter hvert som markedets krav til ytelse og verkstedets egne nybygg ble større, og vi har sporet opp 11 ulike dampmaskintyper som Kaldnes bygde selv.
De to første typene var tosylindrede maskiner, såkalt compound. På den første typen var slaglengden, altså høyden på sylinderen, bare 21cm, mens på den andre var slaglengden 38 cm.
I 1919 kom den tre-sylindrede maskinen, også kalt trippel-ekspansjon, som i forskjellige utgaver var aktuell til og med den siste hvalbåten Gos IV i 1950. Nå var slaglengden 68 cm og ytelsen 2400 IHK. Til byggenummer 100, D/S Fagerheim i 1938, kom igjen en compoundmaskin, og nå var slaglengden kommet opp i 76 cm. Men denne gangen var den påbygget en såkalt Bauer Wach-turbin, som skulle utnytte restenergien i dampen før den ble kondensert til vann. Brennstofføkonomi var i økende grad kommet i fokus. Det er bevart tegninger av denne compound-maskinen i verkstedets tegnearkiv, og det skal letes lenge etter så fine og delikat utførte tegninger.

Entusiasten Harald Halvorsen

En som fikk med seg det meste av maskinbyggingen, var Harald Halvorsen, vel kjent av oss Kaldnes-folk. Han var født i 1906, sønn av en Kaldnes-mann og vokste opp like utenfor verkstedet. Allerede før han som 16-åring fikk jobb som naglegutt, hadde han hatt utallige turer ned til faren på verkstedet med matspann. I skipsbyggeriet var han med på å bygge undervannsbåter, for Kaldnes bygget nemlig to undervannsbåter og bearbeidet materialene til ytterligere to. Han ble deretter ansatt i maskinverkstedet, der han etterfulgte en annen dampmaskinbygger, Gotfred Andersen, som for øvrig hadde to sønner som valgte et liv på Kaldnes. Harald var først maskinstiller og senere formann, og han levde og åndet for damp. Hans faste spørsmål når vi møttes, var: ”Hvorfor sluttet vi å lage dampmaskiner?” Svaret, som han aldri godtok, var at dieselmotorens bedre økonomi utkonkurrerte dampmaskinen. At Harald aldri ga opp troen på dampmaskinen, viste han ved selv å bygge en liten maskin som han tenkte å installere i motorbåten sin.

Hvem kjøpte dampmaskinene?

Ovenfor er det nevnt at Kaldnes installerte dampmaskiner i 96 skip. Til disse ble det innkjøpt 34 dampmaskiner som med ett unntak var fra tiden før 1927. Noen kom fra England, men flere kom fra norske verksteder, som Akers mek. Verksted, Drammens Jernstøperi, Porsgrunds mek. Verksted, Nyland, Fredrikstad, Bergen og Glommen. Kaldnes bygget selv de resterende 62 dampmaskinene, og i tillegg bygget verkstedet ytterligere 9, som ble solgt. For å finne ut hvem som kjøpte disse maskinene har vi drevet et visst detektivarbeid, men vi har dessverre ikke funnet svar på alle spørsmål.
Vi vet at maskin nr. 2 i 1916 ble levert til hvalfanger Andr. Ingebretsen. I følge Sverre Mitsems artikkel i Njotarøy 2001 var han ikke noen hvemsomhelst, men sønn av hvalfangstpioneren Morten Andreas Ingebretsen fra Malangen. Maskin nr. 4 ble i 1918 levert til AB Spetsbergen Svenska Kolfält. Disse maskinene var små og ”nusselige”, selvfølgelig tilpasset datidens behov. På kundelisten finner vi videre norske skipsbyggerier som Langesunds mek. Verksted A/S, Larvik Slip og Verksted (2 stk.) og Pusnes Støberi & mek. Verksted A/S

Konstruktørene

Det er to ingeniørnavn på verkstedet som knytter seg til Kaldnes’ egne dampmaskinkonstruksjoner. Allerede i 1903 finner vi H.A. Funders signatur på tegninger. Fra 1916 fikk han selskap med Gunnar Jüül Olsen, som skulle bli den store konstruktør og utvikler av maskinene. Han begynte sitt virke som konstruktør 21 år gammel og fortsatte med dette så lenge det var marked for stempeldampmaskiner. Gradvis overtok han også ansvaret for driften og ble pensjonert som driftssjef i en alder av 71 år, med 55 års tjeneste ved Kaldnes bak seg! Han var bosatt på Teie.

Dampkjeler

Det må en dampkjele til for at en dampmaskin skal gå. Dampkjeller var derfor et nødvendig produkt for Kaldnes, som i tillegg til hva egne skip hadde behov for, også solgte en rekke kjeller til andre verksteder.
Det er to ulike konstruksjonsprosesser for kjeller:
• Røkrørskjeller, ofte kalt Skottekjeller, hvor flammer og varm røkgass passerer gjennom kjelens rør
• Vannrørskjeler, hvor vannreservoaret befinner seg inne i rørene, og flammene slikker på utsiden av rørene.
En røkrørskjele inneholder forholdsvis mer vann enn en vannrørskjele og er mindre utsatt for å koke tørr. Alle de eldste kjelene var røkrørskjeller. Vannrørskjelene hadde imidlertid bedre virkningsgrad, så da det ble utviklet bedre alarmer og systemer for nivåkontroll, overtok disse kjelene. Da risikoen for brenne ned kjelerør allikevel var tilstede, ble det vanlig å ha to vannrørskjeller i hver båt, slik at en kjelereparasjon ikke førte til full stans.
Før 1927 var alle kjelene kullfyrte med naturlig trekk. Fra og med kjele nr. 58 var det oljefyring, og vifter sørget for kunstig trekk. Å bli kvitt kull-lempingen må ha gitt fyrbøterne en god følelse!
Totalt bygget Kaldnes 184 dampkjeler. Den første vannrørskjelen bygget og installerte Kaldnes i 1936. Verkstedet laget i alt 49 slike kjeler, hvorav 10 store til turbinskipene.
Disse kjelene hadde et arbeidstrykk på 42 atmosfærer og leverte overhetet damp med drøyt 400 grader Celsius. Hvis det oppsto en damplekkasje og noen ble truffet av dampstrålen, ville de bli kokt på stedet. I tillegg ville dampstrålen skjære som en kniv.

Dampturbiner og tankskipet “Beaufort”

Med beskrivelsen av de store dampkjelene er vi langt inne i annen damp-periode, den med turbiner. Det store behovet for ny tonnasje etter krigen førte til storkontraheringer. Kaldnes fylte ordreboken med kontrakter på cargolinere og tankskip på 18 000 tonn dw. for flere år fremover. De av 18 000-tonnerne som var utrustet med dieselmotor, hadde en maskinkraft fra 6 800 BHK (bremsehestekrefter) til 9 100 BHK og gjorde på prøveturene fra 15.1 til 16.6. knop. En av rederne, Biørn Biørnstad, hadde imidlertid tro på høy fart og bestilte dampturbiner med 12 000 BHK til et nytt tankskip. Kaldnes tegnet om linjene på dette nybygget, slik at skipet ble tilpasset den store maskinytelsen. Det ble da en 19 000-tonner, og prøvetursfarten ble 19 knop. Skipet gikk av stabelen i 1956 og fikk navnet ”Beaufort”.
En Wilhelmsen-kaptein vi kjente, fortale at han en dag i Middelhavet, da han seilte for ”Speed and Service”, så en røksky i horisonten akterut. Røkskyen kom raskt nærmere og til sin forferdelse så han at hans cargoliner ble forbikjørt av et tankskip. Dette var jo helt uhørt, men det var formildende at tankeren, ”Beaufort”, var et Kaldnes-skip som hans eget.
Etter ”Beaufort” kom det en 25 000-tonner og tre stykker 28 000-tonnere, og 12 000 BHK passet bedre til disse. Dampturbinene ble levert av velrenommerte fabrikker, mens kjelene ble bygget av Kaldnes på lisens.

Maksinromsinstallasjonen

De gamle stempeldampmaskinene var stillegående og driftsikre, og anleggene var enkle og oversiktlige. Våre ansatte, som hadde vært dampmaskinister, snakket alltid varmt om sitt maskinistliv.
Overgangen til turbinanleggene var litt av et sprang, så vel for maskinistene som ingeniørene på verkstedet, som prosjekterte maskinanlegget. Selve turbinene med gir ble kjøpt, men en mengde tilleggsutstyr skulle også installeres. Det ble utført omstendelige beregninger av systemets varmebalanse som grunnlag for innstilling av reguleringsventilene.
Også konsekvensen av varmeutvidelse ved 400 grader Celsius i damprørene ble beregnet, slik at nødvendig ekspansjon kunne legges inn. Begge typer beregninger ville i dag, med datamaskiner og regnemaskiner, gå kjapt, men på 50-tallet tok det mange dager.

Flinke fagfolk

For å lage de maskinene som Kaldnes produserte i de årene dampæraen varte, måtte verkstedet selvsagt ha flinke fagfolk. På bildet av dampmaskinen ser vi åtte av dem, med formann Gotfred Andersen i midten. Kjelebyggerne hadde også et meget godt renommé og var ikke redde for å gå i gang med de store kjelene til turbinskipene. Gjennom mange år var det de to brødrene Eriksen som ledet avdelingen. Den eldste ble kalt ”Gamle-Erik” og den yngste ”Karl bror min”. På bildet av den ferdige vannrørskjelen ser vi ”Karl bror min”. Men det manglet ikke på flinke fagfolk som kunne ta over. To av dem var Petter Christiansen og Reidar Dybdahl, som vi ser på bildet. En tredje var kjelesmed Tor Auby som vi ser inne i en av vanndrummene i ferd med à valse rørendene fast i drumveggen.
Til slutt må vi fremheve den dyktige overingeniør Ferdinand Tornes som hadde ansvaret for maskintegnekontoret og dermed prosjekteringen av disse kompliserte turbininstallasjonene. Han var utdannet ved NTH og hadde blant annet arbeidet med dampmaskiner ved Trondhjems mek. Verksted før han kom til Kaldnes i 1953 og bosatte seg på Nøtterøy.

Historien om Kaldnes og verkstedets tradisjon med damp hadde ikke latt seg realisere uten en stor stab av dyktige fagfolk med damperfaring i alle nødvendige og viktige posisjoner. Til slutt fristes vi å si som Harald Halvorsen: ”Hvorfor sluttet vi med alt dette morsomme, som vi var så gode til?”