Kaptein Melsom

Et spennende liv som hvalfanger og skipsreder (Njotarøy 2015)

Av Tore Dyrhaug

1912 fikk Nøtterøy en ny innbygger. Hvalfangeren H. G. Melsom var vendt hjem fra et hvalfangerliv i det fjerne Østen og kjøpte hus på Ørsnes. Her startet han opp en ny fase i livet, som skipsreder. Høydepunktet i hans karriere var trolig da hvalskuta «Lancing» dro om bord den første hvalen fra en opphalingsslipp i hekken på båten. Med dette var den virkelige pelagiske hvalfangsten i gang.

Historien om «Lancing» som det første hvalkokeriet som kunne dra en hel hval om bord, er vel kjent og beskrevet. Dette var starten på den pelagiske hvalfangsten som brakte hvalfangsten inn i en ny fase. Men historien om hvalfangeren og rederen fra Nøtterøy, som var en av dem som sto bak, har ikke vært særlig kjent. Med god hjelp fra barnebarnet Henrik Melsom Henriksen, har Tore Dyrhaug skrevet ned denne historien.

Skippersønn fra Stokke

Henrik Govenius Melsom ble født på gården Fekja i nåværende Stokke kommune. Navnet Govenius har han etter sin bestemor, Marie Kristine Govenius fra Torneå i Finnland, datter av tolloppsynsmann Erik Govenius. Marie Kristine giftet seg med Per Mikkelsen, som tilhørte den gamle Fekja-slekten. Han var fangstmann og de giftet seg i Hammerfest, men flyttet senere til Stokke.

Som fireåring flyttet han til storgården Melsom i samme kommune, der han vokste opp.

Hvalskytter utenfor Finnmark og Island

Det var mange sjøfolk i slekten, og allerede som 15-åring tok han seg hyre og seilte som matros i koffardifart. Men unge Melsom ville mer. I 1888 avla han styrmannseksamen ved Tønsberg navigasjonsskole, og i 1891 tok han skippereksamen, bare 21 år gammel. Han fortsatte i koffardifarten, men i 1894 fikk han hyre som hvalskytter på Svend Foyns hvalbåt «Providentia», som fanget på kysten av Finnmark.

Den moderne hvalfangsten ble muliggjort av Svend Foyns introduksjon av en praktisk anvendbar kanon med granatharpun og bruk av spesialbygde dampdrevne hvalbåter i Finnmark på 1860-tallet. Etter hvert kom det i gang en betydelig industriell hvalfangstvirksomhet langs Finnmarkskysten. Dette førte til en overbeskatning av hvalbestanden fram mot århundreskiftet og ga lavere lønnsomhet. Mange selskaper søkte seg til andre felter, blant annet på Island. Der havnet også H. G. Melsom som skytter på hvalbåten «Artic».

15 år på hvalfangst i Sydkinahavet

H. G. Melsom hadde hatt en bratt karriere. Og den skulle fortsette. I 1897 dro han fra Norge for å starte et nytt eventyr så fjernt det var mulig å komme, i Vladivostok på den russiske stillehavskysten. Men før han dro, giftet han seg med Anne Marie Bjønnes fra Sem Nedre. Med henne fikk han 5 døtre. Den eldste er født i 1898 i Stokke, men datter nummer to er født i Nagasaki i Japan.

Oppdragsgiver var et selskap etablert av den russiske greven Keyserling. De ønsket å modernisere russisk hvalfangst, basert på norske fangstmetoder, og bestilte moderne hvalbåter fra Akers mekaniske verksted i Norge. Fangsten foregikk utenfor Vladivostok eller på østkysten av Korea. Spekk og kjøtt ble solgt ferskt til Japan. H. G. Melsom var ikke helt fornøyd med måten Keyserling drev hvalfangsten. Han mente de drev på en urasjonell måte og ikke utnyttet hvalressursene i området.

I 1904 utbrøt det krig mellom det nylig moderniserte Japan og det gamle russiske tsardømmet. H. G. Melsom befant seg i havn på koreakysten, da han mottok et viktig telegram fra Keyserling. De ønsket Melsom tilbake til Vladivostok, men japanerne hadde klart å forfalske telegrammet slik at Shanghai i Kina ble målet. I havet øst for Shanghai myldret det med japanske krigsskip, men H. G. Melsom klarte mesterstykket å snike seg forbi alle med slukkede lanterner i nattemørke og tåke og nådde til slutt sikkerhet og frihet i Shanghai.

Nå fulgte år med ny arbeidsgiver, denne gang under japansk kontroll. Melsom var skytter for to ulike norske selskaper før han i 1912 sa farvel til Østen og dro hjem til Norge. Da hadde han vært i Østen i 15 år.

Hjem til Norge og Nøtterøy

I Norge etablerte han seg på Ørsnes med hustru og fem døtre. Huset i Ørsnesalleen 10 står der fortsatt.

Melsom tok seg ikke en lang og velfortjent ferie, men dro ut på hvalfangst til Sydishavet samme høst. Melsom ble engasjert av hvalfangstrederiet Retthval som bestyrer på kokeriet «Thule» i ett år. Hvalen ble bearbeidet langs kokeriets skuteside når fartøyet lå fortøyd til land eller oppholdt seg i smult farvann. De var helt avhengig av å ha forsyningsbaser på land. Grytviken er den mest kjente.

Ideer til nye fangstmetoder

På «Thule» traff han en yngre Tønsbergmann, Petter Martin Mattias Koch Sørlle. Dette møtet ble viktig både for disse to og for utviklingen av hvalfangsten. Begge hadde interessante tanker om hvalfangstens fremtid, som vi skal se litt senere.

Etter et år på «Thule», fortsatte H. G. Melsom i to år på kokeriet «Falkland». Men så brøt første verdenskrig ut i 1914. Fangsten ble stoppet, og «Falkland» gikk over i koffardifart. Melsom dro hjem til Ørsnes og trodde at hans hvalfangstkarriere var slutt for godt. Men slik skulle det ikke gå. Han hadde skaffet seg en betydelig kompetanse gjennom sin mangfoldige hvalfangervirksomhet. Dessuten hadde han lagt seg opp en liten formue.

Skipsreder

I 1916 var han med og startet rederiet «Ørsnes». 2 400-tonneren «Skarpsno» ble kjøpt inn, men skipet ble torpedert alt i 1917. Det var ikke nok til å stoppe ham, og i 1918 var H. G. Melsom med og stiftet rederiet Melsom & Melsom sammen med sin fetter Magnus E. Melsom på Nanset, utenfor Larvik. Magnus E. Melsom var en erfaren sjømann og reder og hadde overtatt et rederi eid av konsul Johanson. Seilskuta «Lancing» var en del av porteføljen, og skuta ble overdratt til Melsom & Melsom i 1920. Fire år senere ble «Lancing» solgt for opphugging. Seilskipenes tid var definitivt forbi. Men Melsom & Melsom var interesserte i selve navnet. Og det hadde sin helt spesielle forklaring, se sitat.

Tillat at vi stopper et øyeblikk ved Melsom & Melsoms siste seilskute «Lancing». Hun endte sitt liv i Italia i 1925 etter å ha etablert seg som kanskje verdens raskeste fullrigger over lange distanser. Hun ble bygget i Skottland i 1855 på oppdrag fra franske eiere og fikk navnet «Pereire». Hun var opprinnelig et dampskip med to store master for seilføring. Selve skroget var dekket av 3 cm tykke jernplater. I 1889 ble hun overtatt av et britisk selskap og ombygget til en firemastet fullrigger og fikk dampmaskinen fjernet. Fullriggeren ble omdøpt til «Lancing» etter en småby i nærheten av London.

Ombyggingen virker som et paradoks. Seilskipenes tid var over og fremtiden lå i damp og motor. Men de nye rederne så det annerledes. Ved å fjerne kullbinger og dampmaskin, fikk «Lancing» større lastekapasitet. Det blåste alltid gratis vind over de store hav. Kullbunkring kostet alltid både tid og penger. «Lancing» seilte med rekordfart mellom ulike havner med forskjellig last.

I 1901 ble hun kjøpt av et norsk rederi for 6 300 pund, en svært rimelig sum, og hun seilte videre med rekordfart gjennom hele første verdenskrig. På overfarter fra USA til Europa kunne gjennomsnittshastigheten komme opp i 18 knop. «Lancing» ble overtatt av Magnus Melsoms rederi som senere ble til Melsom & Melsom. Fraktmarkedet sank etter freden i Europa og «Lancing» gikk i opplag før hun ble hugget opp i Genova.

Hvalfangstens vilkår

For shippingfolk verden over var «Lancing» et begrep på fart og soliditet, Det er derfor helt naturlig at de to melsomfetterne ønsket å knytte navnet og ryktet til sitt kokeri med opphalingsslipp akterut.

Som tidligere nevnt, var hvalfangsten konsentrert rundt landstasjonene på Syd Georgia. Små hvalbåter skjøt hval og tauet dem til sin landstasjon. Der ble hvalen partert og delene kokt til hvalolje. Problemet var at britene hadde overhøyheten på Syd Georgia og dermed den fulle kontroll over norsk hvalfangst drevet på landstasjoner som Grytviken og Stromness Bay. Det samme gjaldt Falklandsøyene. Det britiske imperiet var stort og mektig i hele mellomkrigstiden.

Mange norske hvalfangere drømte om fangst utenfor britisk kontroll. Men det var problematisk. Uten landstasjon måtte hvalen bearbeides på åpent hav, det vil si langs skutesiden på hvalkokeriene. Det var et både farlig og tungvint arbeide der de parterte hvaldelene måtte heises om bord for videre behandling. Løsningen var åpenbar: Hvalen måtte kunne parteres trygt om bord på kokeriet, uavhengig av dårlig vær og drivende isflak. Ideen var født, men ikke den praktiske løsningen. Rundt 1910 ble det tatt ut patenter på hull i siden på kokeriet, hull som hvalskrotten kunne loses inn i og derfra heises på dekk for trygg partering. Men det viste seg å ikke være brukbart i praksis.

Opphalingsslippen blir patentert

Petter Sørlle, som H.G. Melsom hadde truffet på «Thule» i 1916, var en av dem som arbeidet med å finne nye løsninger. Hvalen skulle slepes om bord i kokeriet fra akterenden av skipet, på et åpent skråplan som endte på flensedekket. Det krevde at eksisterende kokerier måtte bygges om for å få plass til hullet i «rompa». Det manglet ikke på advarsler. Hva ville skje med roret? Og propellene? Men tross all skepsis fikk Petter Sørlle patent på opphalingsslippen i 1922.

Henrik, som kjente Petter Sørlle og hans patent, tok dette opp med sin fetter Magnus. Hans så mulighetene ved å installere en opphalingsslipp i et stort kokeri som skulle drive fangst i åpen sjø uavhengig av lisens, og ble straks interessert.

I 1924 var tiden moden for å sette den nye metoden ut i livet. Melsom & Melsom innbød til aksjetegning i et nytt hvalfangstrederi. Det hadde vært nedgangstider i verdensøkonomien siden 1920, men det viste seg å være nok risikovillig kapital. Foruten fetterne Melsom, var skipsrederne Alf Lunde og Nielsen-Alonso viktige bidragsytere. En annen viktig årsak var at Anders Jahre fattet interesse for selskapet og brukte sitt store nettverk i arbeidet med å få det hele i gang.

14. januar 1925 ble Globus A/S dannet. Det tegnes aksjer for 4 millioner kroner. Det nye selskapet så seg rundt for å få kjøpt inn et egnet skip som kunne bygges om til hvalkokeri. De fant 12 000-tonneren «Flackwell» og eventyret kunne begynne.

«Lancing» gjenoppstår

Skipet ble seilt til Sandefjord og Framnæs Mekaniske Værksted for ombygging. Et internasjonalt anerkjent ingeniørfirma skulle stå for selve konstruksjonen av opphalingsslippen. Samtidig ble det forhandlet med Lloyd’s i London for å få forsikret skipet. Mange var dypt skeptiske, men de ble ikke hørt. «Flackwell» ble omdøpt til «Lancing» og kunne i juni 1925 forlate Sandefjord. Også blant aksjonærene i A/S Globus var det stor skepsis, særlig mot ideen om åpen akterende og svekkelse av skipets rorstamme. For å berolige, gikk H.G. Melsom og Petter Sørli med på å delta i ekspedisjonen som fangstbestyrere. «Lancing» ble ferdig i Sandefjord, og 15. juni gikk hun ut med kurs sydover til fangstfelt på åpent hav utenfor britisk kontroll.

Den pelagiske hvalfangsten begynner for alvor.

Den 14. juli 1925 ble første hval, en knølhval, slept opp «brekken» på «Lancing». Brekken er et hvalfangeruttrykk for opphalingsslipp. Hvalskrotten ble manøvrert med halen først bort til kokeriets hull i akterenden. Så ble det festet en wire rundt hvalens halefinne og deretter slept opp til det aktre flensedekket på kokeriet. Forsøket var meget vellykket, særlig fordi knølhvalen var relativt liten og vinsjen var sterk nok for oppgaven. Inntil 1. september 1925 hadde lancingekspedisjonen fanget 294 hval, de aller fleste ble flenset om bord i kokeriet.

Problemer

Høsten 1925 flyttet ekspedisjonen seg til Antarktis og møtte for første gang selve kongen i hvalbestanden: blåhvalen. Den er mer enn dobbelt så stor og tung som knølhvalen og kan veie så mye som 150 tonn.

For «Lancing» ble det problemer. Vinsjen var for svak, og vaieren rundt halefinnen røk eller gled av hvalskrotten. Som midlertidig løsning ble det flensing utenbords som i gamle dager. Også selve opphalingsslippen bød på problemer. For å hindre for stor friksjon mellom hval og slipp, begynte Sørlle å vanne «brekken» og i tillegg montere halvrunde jernskinner med en fots mellomrom på opphalingsslippens lengderetning. Løsningen var enkel og genial. «Hvalkloa» var en kjempestor «klype» som kunne festes forut for halefinnen. Poenget var at hvalkloa festet seg bedre og bedre etter hvert som belastningen økte. Ingen vaier kunne lenger gli av halefinnen. Hvalkloa ble patentert i 1931 av A. Gjelstad.

På sensommeren 1925 fikk Melsom & Melsom en hyggelig rapport fra «Lancing». Fangsten hadde vært brukbar, og opphalingsslippen funksjonerte som planlagt. De to rederne besluttet straks å danne et nytt selskap, Polaris A/S. Aksjekapitalen skulle være mellom 3,5 og 5 millioner kroner. Hver aksje skulle koste kr 1.000. Aksjonærene i Globus A/S skulle ha fortrinnsrett ved kjøp av aksjene i Polaris A/S. Melsom & Melsom tegnet seg for kr 200.000. Blant de andre aksjonærene dukket det opp nye navn, som overrettssakfører Anders Jahre, Sandefjord og N.T. Nielsen-Alonso.

Anders Jahres liv og virke torde være velkjent. Skipsreder N.T. Nielsen-Alonso er nok langt mindre kjent. Han ble født på Veierland i 1853, dro som meget ung mann på selfangst i Nordishavet, levde et eventyrlig liv som sjømann i krig og fred og startet i 1923 selskapet Bas II A/S med tanke på fangst rundt Afrika. Da han hørte om dannelsen av Globus A/S, var han naturligvis interessert og ble storaksjonær.

Da selskapet var blitt etablert, ble det bestemt at dets første kokeri skulle hete «N.T.Nielsen-Alonso» til ære for den gamle sjøulken fra Veierland. Et egnet dampskip ble innkjøpt fra UK for 35 000 pund og ombygget til kokeri med opphalingsslipp. «N.T.Nielsen-Alonso» var i drift til februar 1943. Navngiveren selv døde i 1936.

Fangsteventyret er i gang

Driften av «Lancing» hadde bevist at pelagisk hvalfangst var fullt mulig, men det økonomiske overskuddet var beskjedent. Først i 1929 fikk aksjonærene i Globus et virkelig godt utbytte på 35 %. Det var belønningen for å satse «risikovillig» kapital på Sørlles patent.

Polaris A/S utrustet kokeriet «N. T. Nielsen-Alonso» for sesongen 1926/27. De to melsomrederne hadde med dette to skip helt i starten av den pelagiske hvalfangst. Det er nevnt tidligere at mellomkrigstiden var en nyskapende og dramatisk periode for hvalfangsten, både hva selve teknikken angikk, men også hva internasjonale forhold gjaldt.

Eksempler på teknikk er opphalingsslippen, oppfinnelsen av hvalkloa som ga et solid feste rundt hvalens halefinne, og maskiner som laget ferskvann av saltvann. Fangstene av hval i mellomkrigstiden kunne være enorme, og forskere viste økende bekymring for hvalbestandens fremtid.

Men hver reder og hver stat tenkte mest på seg selv, og det ble umulig å komme frem til avtaler som kunne sikre det som i dag kunne kalles «bærekraftig fangst». Et annet forhold var at nye nasjoner dukket opp i den pelagiske hvalfangsten. Det gjaldt særlig Tyskland og Japan. I 1930-årene seilte Japan opp som en storaktør i den pelagiske hvalfangst. Japanerne var meget aktive, kjøpte europeiske kokerier og bygget sine egne, delvis med tegninger av europeiske kokerier. De bygget hvalbåter, delvis også på norske verft, og kjøpte fangstutstyr fra norske leverandører.

Melsom & Melsom vinner i The House of Lords

Den økende hvalfangsten førte til at det ikke var nok kjøpekraft til å skaffe avsetning på det store tilbudet av råvarer av alle slag. Den utløsende faktor var depresjonen i 1929. Etterspørselen etter hvalolje forsvant. Det britiske selskapet Unilever var verdens viktigste grossist for hvalolje. De nektet å oppfylle tidligere inngåtte kontrakter med oppkjøp av norsk hvalolje. For Melsom & Melsom dreide dette dreide seg om store beløp, nærmere ni millioner kr. De gikk til sak mot Unilever, og saken pågikk i britiske rettsinstanser i årene 1931 – 33. Saken ble til slutt anket helt til The House of Lords der de fikk medhold.

Nedgang og oppgang

Men det hjalp ikke for norsk hvalfangst. Overproduksjonen var for stor, og i 1931 ble det ikke utrustet norske hvalfangstekspedisjoner. Hvalfangerne mistet både hyre og inntekter og måtte overleve på oppsparte midler. Rederne klarte seg hvis levemåten hadde være stabilt nøktern, som hos fetterne Melsom. Den store norske hvalflåten gikk i opplag, fra store kokerier til myriader av små og meget sjødyktige hvalbåter.

Den store opplagssesongen 1931/32 førte til grep. Det ble internasjonal enighet om å redusere den totale hvalfangsten, blant annet ved å forkorte fangsttiden og minske antallet ekspedisjoner. Melsom & Melsom hadde to selskaper å spille på. Globus og Polaris kunne vekselsvis utruste «Lancing» og «N.T. Nielsen Alonso» for pelagisk fangst og dessuten benytte rederienes mest moderne hvalbåter.

Utover i 1930-årene steg prisen på hvalolje, ikke minst takket være stigende fettbehov i Tyskland. Fra 1935 ble begge kokeriene sendt til Sydishavet. Og dette ga stor fortjeneste til aksjonærene.

Andre verdenskrig

Men så kom verdenskrigen i 1939 og angrepet på Norge i april 1940. Staten overtok disposisjonsretten til hele den norske handelsflåte, inkludert hele hvalflåten. Pussig nok skulle det bli en melsombåt som ble det første krigsoffer natten til 9. april 1940. Det var hvalbåten «Pol lll» som var innleid som bevoktningsfartøy for Ytre Oslofjord med base i Kjøpmannskjær.

Og krigen skulle medføre ytterlige tap for Melsom & Melsom. I april 1942 ble «Lancing» torpedert utenfor vestkysten av USA på vei fra Curacao til Halifax, fullastet med olje. En fyrbøter omkom.

Neste tap kom 22 februar 1943. «T.N. Nielsen-Alonso» ble torpedert i en konvoi på 60 skip i ballast fra Clyde i Skottland til New York. Tre av mannskapet omkom.

Krigen rammet H.G Melsom hardt. Et ytterligere og mer indirekte tap var at det tyske sikkerhetspolitiet beslagla kontorene til Melsom & Melsom på Nanset og gjorde det til sitt hovedkvarter. Fetteren Magnus E. Melsom døde allerede i 1939. H.G. Melsom døde på Ørsnes 4. august 1944 som en gammel og syk mann med et rikt liv bak seg.

Melsom rakk å bli intervjuet av Tønsbergs Blad på sin 70-årsdag i desember 1940. Her fortalte han at han ble innvalgt i Nøtterøy herredstyre i perioden 1917-19 og dessuten hadde vært formann i overligningsnemnden i 10 år og i tillegg hadde vært styreformann for Jarlsø verft og styremedlem i Tønsberg og Oplands Bank. Men det han fortjener å bli husket for, er at han bidro til å åpne for pelagisk hvalfangst på åpent hav.

Kilder

Ø. Næss: Hvalfangerselskapet Globus A/S, Larvik 1951

Det er ikke mange skriftlige kilder om H.G. Melsom. Viktig har vært Tønsbergs Blads intervju med ham på 70-årsdagen i 1940 og en tilsvarende artikkel om ham i norsk Hvalfangst Tidene i 1940. Om hans opplevelser i Østen har barnebarnet Henrik Melsom Henriksens notat fra 2004 vært nyttig. Det er på sin plass å takke bibliotekar Britt Sanne for utholdende tålmodighet og likeledes Prosjekt Avisregistrering for nyttige småbiter.