«Kirkegaardens tuer gjemte dem engang»

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2009)

Nøtterøy kirkegård rommer mye kulturhistorie

Alt har sin tid. Mennesker fødes og lever, og når hjertet slutter å slå, er livsløpet endt. De fleste blir lagt i en kiste, gravlagt eller kremert og stedt til hvile på en kirkegård. Men det hender også at noen blir sporløst borte, eller omkommer på havet eller i andre land. Høytidelige gravferder og vakre kirkegårder er en del av vår kultur og i Norge gjøres det mye for å hedre de dødes minner. Om Nøtterøys kirkegård, som er oppdelt i flere gravlunder og omgitt av flotte steinmurer, hekker og trær, kan det trygt sies at den er blant de vakreste i landet.

Den eldre generasjon vil kanskje huske at før 1940 var kirkegården begrenset til et område rundt kirken og ned til det store eiketreet nedenfor. Men ettersom folketallet nærmest er fordoblet, har kirkegården stadig blitt utvidet. Flere hus er revet ned, blant dem det gamle tingsted, gjestgiveri og skysstasjon Vestre Elgestad. Gårdsveien mot Angelen og «nedre Gipø” er flyttet, og med årene har kirkegården strukket seg langt ned mot Tanstadveien. Den dekker et areal på 70 dekar og har 5500 gravsteder, inkludert urnegraver. På Veierland er det også en liten kirkegård med 230 graver. I 1874 var det også anlagt en hjelpekirkegård på ca. fem dekar på prestegårdsjordet, men den ble lite brukt og ble fjernet i 1931.

Bygdehistorie

Bygdehistorikeren Lorens Berg skrev i 1922 den første av i alt fem bygdebøker som er utgitt på Nøtterøy. I disse finner vi opplysninger om natur og kultur og nøttlendinger som har satt spor etter seg. I sin bok Nøtterø på side 666 har Lorens Berg fått med Nøtterø-sangen, ”Rundt dig blåner fjorder”. Den er ikke signert, men det er sannsynlig at Berg har skrevet den selv. I ti innholdsrike vers har forfatteren beskrevet øyfolkets liv og virke. Vers tre handler om da Njotarøy ble kristnet og fikk sitt kirkehus. Og skildringen av slekters gang ender slik: ”Kirkegaardens tuer gjemte dem engang”.

Det er kjent at det helt fra oldtiden levde mennesker på Nøtterøy. Fortidsminner og gravhauger rundt om på gårdene, og i kirkens nærhet, vitner om det. Men etter at ”Aasatroen visnet, hovet sank i grus”, kom en kirkelov som fastsatte at hauglegging var forbudt, og det ble en kristen rett og plikt å begrave de døde i vigslet jord. Dessverre ble det gjort forskjell på folk slik at fremtredende menn kunne gravlegges under kirkegulvet og på spesielle plasser. Allerede i 1250 kom det imidlertid en lov som skulle gjøre slutt på rangsforskjellene, men i praksis viste det seg at det skulle ta sin tid.

Kirkegårdens historie

Det er vanskelig å finne kilder fra svunnen tid, men på 1800-tallet er det lettere. Folketallet øker og behovet for nye gravplasser skaper problemer. Den eldste kirkegården som ligger i området rundt kirken, var for grunn og det måtte påfylles en anselig mengde med jord for at kistene kunne settes ned i forsvarlig dybde. At bøndene måtte gjøre pliktarbeid på kirkegården, var ikke nytt, og ved en betydelig utvidelse etter 1837 kom saken opp i herredsstyret. Det førte til at alle bønder ble beordret til å kjøre store mengder av jord til kirkegården. De minste bruk slapp med å kjøre 10 kjerrelass mens større bruk måtte forplikte seg til å kjøre langt større mengder. Til å begynne med var det gjerder rundt kirkegården for at kuer ikke skulle trenge seg inn.

At det ble gjort forskjell på folk, var ikke til å nekte. I 1788 berettes at admiral Jacob Arenfeldt fikk sitt gravsted i kjelleren under alteret. Det var en skikk som ikke var uvanlig i Norge at de kondisjonerte fikk sin grav under kirkegulvet, men av hygieniske grunner ble det forbudt i 1805. På Nøtterøy ser vi ellers at velstående fikk sine gravsteder nær Kirkeveien mot sør. I det nordøstre hjørnet ble de fattige gravlagt, og det var et eget område for barnelik. I 1913 berettes det om at en selvmorder ble begravd utenfor gjerdet, og heller ikke de som ble regnet som forbrytere, ble gravlagt i vigslet jord. Men disse forhold ble endret. Heldigvis. Fra 1837, da Nøtterøy fikk sin formannskapslov og det første herredsstyre, ble det store forandringer. Blant annet ble det i 1841 ansatt en kirketjener, som fikk ansvar for å holde orden i kirken og på kirkegården.

Gravminner og moter

Kirkegården har en variert struktur. Her finnes de store gravsteder med store og kunstneriske bautaer og det er graver omkranset med stakittgjerder av smijern. Det er liggende gravplater, obelisker, familiegraver og enkeltgraver. Noen er veldig enkle, små naturstein med inskripsjon. Ved slutten av 1800-tallet ble det vanlig å ramme inn gravstedene med ei steinramme. Denne moten ble imidlertid av kort varighet, og på 1960-tallet ble de aller fleste rammene fjernet, og gravfeltene ble omgjort til grønn grasbakke. Yrkestitler på gravsteiner er ikke så mye brukt i våre dager, og det gjøres ikke forskjell på kvinner og menn. Men for å registrere de eldste gravsteder kan titler være til hjelp.

Kirkegårdskart og vurdering av gravminner

For å påvise hvor de døde er gravlagt et det utarbeidet et kart som viser at kirkegården er delt opp i over 50 deler. Den eldste, som betegnes som felt A, ligger sør for kirkeporten mot kapellet. De nyeste ligger lengst mot øst og betegnes med nr. 17 og 24 +. Noen felter er avsatt til urnegraver, men i senere tid er også urner satt ned på felter mellom kistegraver. Hvis en skal lete etter en bestemt grav, kan en henvende seg til kirkevergen. Åtte graver er fredet. Spørsmål om fredning og vurdering av hvilke graver som er bevaringsverdige, har lenge vært diskutert uten resultat. Forhåpentlig kan Nøtterøy kommune i samarbeid med Nøtterøy Historielag og Kirkelig fellesråd bidra til det.

Gravstedene representer en rik kulturhistorie.

Når en vandrer rundt på «kjærr’egår’n» som de gamle sa, så er det veldig interessant å se på de forskjellige gravstedene. Og det er fint å registrere hvordan de aller fleste gravsteder blir pyntet med vakre blomster. Følg derfor med på en vandring.

Felt A

Her er det mange graver som skiller seg ut. Tre av dem er fredet. Det ene gjelder en grav, som er rammet inn av et gjerde av smijern, til minne om skipper Gregers Arnt Torgersen og hans frue Ingeborg. Det andre er sogneprest Johan Nordahl Brun og fruen, Konradine, (kalt Dina) og det tredje gravsted er verd en egen omtale.

Svend Foyns svigerforeldre

Mange har sikker lagt merke til det spesielle gravstedet som er omgitt av et smijernsjerngjerde og en gravstein med marmorplate og tydelig inskripsjon:

Her hviler i Gud HENRIK JOHAN BULL død 25. Mai 1826 32 aar gammel og Hustrue ANDREA MATHEA BULL død 26. October 1844, 48 år gammel og deres datter MAREN SYLVIA BULL død 31. Mai 1886, 63 aar gammel. Ventende på sin Herres og Frelsers Gjenkomst.

Så kan en spørre seg. Hvem har bekostet dette enestående gravminne? Forklaringen kan være at Henrik Johan var far til Svend Foyns kone, Magdalena (Lena) og hennes søster Maren Sylvia Bull, som var ugift og oppholdt seg hos sin søster fra 1850 til hun døde på Ramdal i 1886. Derfor skal det ikke utelukkes at det er Svend Foyn som sørget for å hedre sin kones familie på denne måten. (NB: Henrik Johan Bull må ikke forveksles med sin yngre slektning, kaptein, forsker og skribent, H. J. Bull.)

Av andre i felt A skal nevnes et pent innrammet av gravsted av gårdbruker Rasmus Martinus Rasmussen Holmen. En gravplate til minne om Torød-lærer Olav Knudsen (Wergeland-sønnen) ligger her blant mange andre kjente.

Felt B

To graver er fredet i dette feltet i 2006. En obelisk er til minne om skipsreder Samuel Christian Foyn og hans frue, Grethe Sofie. Den andre er et verdig minne om Hamarbiskop Mikkel Bjønnes Jacobsen, som var født på Nøtterøy og ønsket å bli gravlagt her sammen med sin frue, Barbra Marie. Deres datter, Anna Dorothea var gift med Herman N. Stabell, som var prest på Nøtterøy i flere år. Den store støtten i granitt har innfelt et relieff og er en gave fra Menighetsfakultetet og Hamar bisperåd.

Like ved kirken er reist en høy gravstein til minne om den legendariske hvalfangstbestyrer Leganger Hansen og hans søster, Alfhild. En grav til minne om Gullik Anton Jensen som forbindes med sjømannshjemmet på Breidablikk, er også her og et minne om det barnløse ekteparet Agentha og Anders Christophersen, som gav store beløp til humanitære formål og skjenket den flotte eiendommen Verdun til Nøtterøy kommune.

Felt D

To graver er fredet på dette feltet, nord for kirken. Det gjelder graven til lærer og kirkesanger m.m. Christen Kaldager og hans frue Anna og en familiegrav for lensmann Christen Egeberg, hans frue Olava og datteren Thora. Egeberg, som bodde på Fagertun, hadde mange tillitsverv og var blant annet med på å stifte Tønsberg og Omland Landboforening i 1867. Andre fremtredende personligheter i dette feltet er reder og ordfører Anders Berg Bull, 1813-1877, som eide «Bulleverven” på Kaldnes og bodde på Fagerheim. Et gravminne viser Hans Chr. Foden, 1817-1893, fra Tokenes, som var skipsfører, reder, ordfører, og ”stamfar” til mange betydelige kvinner og menn som har gjort seg bemerket i Nøtterøys historie.

På en annen gravstein er skrevet lektor Jonathan Johnson, 1866-1953, som også bodde på Fagerheim og var ordfører i 18 år, fra 1898 til 1916. I samme grav ligger hans sønn, ”onkel Lauritz”, kjent fra Barnetimen. Av andre veteraner på dette feltet er og den meget aktive lærer, bonde og organist, Thor Hansen, Herstad. Christen Fosaas, som hører til første generasjon av familien som driver Kjærnås gård, er her, og det er også et vakkert gravsted til minne om Solveig Thuv, som blir omtalt senere.

Felt E

På en gravstein like øst for kirken er navnet på en kvinne som trolig har vært Nøtterøys eldste. Det er Inga Nilsen som var født i 1874 og døde i 1984, 109 år. Sigurd Tjomstøl som var ordfører i 18 år er også gravlagt i dette feltet.

Felt G

Erling Solheim fra Lahelle ble skutt og mistet livet bare en måned før krigens slutt. Det skjedde under en Milorg-aksjon ved Hjemsengveien på Gipø 9. april 1945. Hans grav ligger like ved veien ned mot eika. I det samme felt ligger også Egil Aarvik, som er omtalt nedenfor og prestegårdsforpakter Kjell Andersen, som var en av pionerene i den moderne grønnsakproduksjonen som kommunen er kjent for.

Alf Lande ble også offer for krigens grusomhet

Litt nord for eika, i felt M, står en trekantet gravstein med et bilde i profil av en av krigens ofre. Den har sin grunn i en tragedie som skjedde under en Milorg-trening på Holtefjell ved Hokksund 2. mai 1944. Som student og jernbanetelegrafist ble Alf Leonard Lande fra Østre Sem sammen med åtte andre angitt og overrumplet av tyske soldater. Etter en fryktelig tortur på Grini og Akershus ble han dødsdømt og skutt på Trandum 4. juli samme år.

H.G. Melsom og kirkeklokkene

Nede ved den omtalte eika, i felt M, ligger et familiegravsted med en spesiell skulptur hvor et menneske holder en fredsdue i sin hånd. Det er et minnesmerke omgitt av mispelgrener over skipsreder Henrik Goverius Melsom og hans familie. I kirketårnet er det også et minne om ekteparet Melsom. Etter at de gamle kirkeklokkene fra 1789 hadde slått sprekker, ble de nye kirkeklokkene, Fred og Fryd, i 1950 gitt til Nøtterøy kirke som gave fra hvalfangstselskapet Globus i Larvik til minne om en av grunnleggerne, H. G. Melsom, og hans frue, Anne Marie. En av deres døtre var for øvrig gift med Ole Olsen Nauen som støpte kirkeklokkene.

Sju nøttlendinger omkom i Thailand

Den voldsomme flodbølgen som veltet innover Thailand og Phuket 26. desember 2004, ble også en tragedie for sju personer fra Nøtterøy som ble tatt av tsunamien og mistet livet. Etter en tidkrevende identifikasjon ble likene sendt hjem og gravlagt et halvt år senere. De er gravlagt på tre forskjellige steder. Mest iøynefallende er familien Wernersens spesielle gravsted i felt 21, hvor fire av de omkomne ligger side om side på den nyeste delen av kirkegården.

Gamle gravminner som er vanskelig å identifisere

Langs steinmuren under de høye asketrærne mot vest er det flere flate minnesteiner som er oppstilt med innskrift som er vanskelig å tyde. I sin bygdebok skriver Lorens Berg at det fins praktisk talt bare en av interesse:

En gravsten av Gjellebæk-marmor, avlang, firkantet med indhugne reliefforsiringer: i hvert hjørne en blomst og på øvre smalside et vinget timeglass og paa den nedre et dødninghode med korslagte knokler under; midt paa platen et firpasformet felt med en indskrift som nu er saagodtsom avslitt – stenen har i lang tid ligget som tram utenfor indgangen til det nordvestre trappehus.

Ingen kjenner dagen før solen går ned

Noen begravelser vekker mer oppmerksomhet enn andre. En av de største tragedier på Nøtterøy kan være da huset til landmåler Otto Knudsen, nedenfor Nøtterø gård, brant ned 5. september i 1932. Brannen førte til at mor Marit og fire barn i alder fra 12 til 1 år mistet livet. Deres far hadde et arbeidsoppdrag i Buskerud og visste ikke noe før dagen etter. Tragedien gjorde selvsagt et dypt inntrykk i vide kretser. To av barna gikk på Herstad skole og deres medelever fikk fri for å følge i begravelsen. En av dem husker spesielt en salme som ble sunget: Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred. For ingen kjenner dagen før solen går ned.

Nobelprisvinner kom ens ærend fra New York

En spesiell bisettelse i 1990 skal også nevnes. Det var da tidligere lagtingspresident og formann i Nobelkomiteen, Egil Aarvik (1912 -1990), som bodde i Vestskogen sine siste leveår, ble gravlagt fra Nøtterøy kirke. Et vell av kranser fylte koret og det var kranser fra Kongen, fra Stortinget, Nobelkomitéen med flere. Sosialminister Solveig Solli hilste fra utenriksminister Kjell Magne Bondevik og statsminister Jan P. Syse. Men det som vakte mest oppsikt, var at også jøden som fikk fredspris i 1986, Elie Wiesel, kom ens ærend fra USA for å være tilstede. En stor mann er borte, og jeg var svært glad i ham! sa fredsprisvinneren, som kom sammen med sin frue, Marion Wiesel, med helikopter fra Fornebu til Borgheim og returnerte til New York samme dag.

«Under kirkens buer slekter bad og sang»

I lang tid var Nøtterøy ei bygd med mange sjøfolk. Mange skuter gikk ned. Derfor ble det også i våre kirker bedt for enker og faderløse og for sjøfolk i det fjerne og på havet. I dette bildet hørte ikke bare seilskuter med, men også sel- og hvalfangere. Ett eksempel kan være hvalbåten Shoma som i uvær og tåke gikk på grunn ved Syd Georgia i 1934. Hele mannskapet omkom. I 1947, da Simbra gikk ned, var det bare en som overlevde. I begge tilfeller ble det holdt minnegudstjenester i Nøtterøy kirke. I bryggekapellet i Sandefjord har foreningen Øyas Venner sørget for at alle som er gravlagt på Syd Georgia er tegnet inn på to jerntavler, og det er satt opp lister over andre hvalfangere som er savnet eller senket i havet.

Verdenskrigen 1914-18 og året 1939

Selv om ikke Norge var med i den første verdenskrigen ble mange skip med norske mannskaper torpedert. Deres navn er oppført i den vakre Minnehallen i Stavern. Men under den siste verdenskrigen var det veldig mange norske sjøfolk som gikk med. Det begynte egentlig da Storbritannia erklærte Tyskland krig i september 1939 og da de tyske ubåter herjet som verst de første krigsårene.

Krigsårene 1940-45

I våpenhuset i Nøtterøy kirke er det et relieff utført av Carl E. Paulsen hvor alle krigens falne og de uskyldige ofre er oppført. Det er i alt 174 personer hvorav de fleste var hvalfangere eller sjøfolk som omkom i utenriksfart. Urnene med de 15 som døde i Storbritannia, ble etter krigen sendt hjem og fikk sine gravsteder vest for gravkapellet.

Men noen av de som døde som følge av krigen, er gravlagt på forskjellige steder på kirkegården.

Den vakre Minneparken

I likhet med andre kommuner har også Nøtterøy fått en minnepark for de falne under andre verdenskrig. Et forslag fra Arne Omre og Kåre Varpe, som gikk gartnerlinjen på Landbrukshøyskolen, ble lagt til grunn, og herredsgartner Ole Schjesvold påtok seg anleggsarbeidet. Slik gikk det til at den lille trekanten, vest for kapellet og Kirkeveien, som nærmest lignet en søppelplass, ble omgjort til en av de vakreste minneparker i landet. Kunstneren, Carl E. Paulsen fikk i oppdrag å lage et minnesmerke som skulle symbolisere enker og farløse. Det resulterte i den vakre skulpturen, hvor mor og barn står som symbol på de mange som mistet sine kjære. Siden 1950, da parken ble innviet, har det hver 17. mai vært en minnehøytidelighet i parken for å hedre de falne.

Tyske soldater kunne også ha følelser

Med tanke på alle de trusler som den tyske krigsmakt satte i verk, kunne det lett gått flere menneskeliv. Når det var kontroll langs veiene og tyske vakter ropte Halt!, nyttet det ikke å gå videre, ellers kunne det gå galt. Og det var akkurat det som skjedde den 3. september 1944 da den 19 år gamle jenta, Solveig Thuv, kom fra et møte i Betania i Tønsberg og syklet utover Storgaten mot Kanalbroen. En av de tyske soldater ropte Halt! Men jenta hørte dårlig og oppfattet ikke advarselen. Da ble det løsnet skudd, og jenta ble truffet i det ene beinet. Hun fikk sterke blødninger og døde på sykehuset dagen etter. Hendelsen førte selvsagt til oppstyr, og da begravelsen fant sted, ble Nøtterøy kirke fylt til siste plass.

På kirkebakken utenfor sto også mange mennesker, og blant dem var de to tyske soldater som hadde forårsaket tragedien. For familie og venner var det selvsagt stor sorg, men det var det også for tyskerne, som følte seg ille berørt. Det ble fortalt at de etter ulykken hadde oppsøkt avdødes foreldre, som bodde på Tanstad, og bedt om tilgivelse, og at de gjerne ville delta i sørgehøytideligheten. Dette ble selvsagt registrert. Da kisten ble senket, ble det lagt merke til at en av de tyske soldater bøyde seg over kirkemuren og gråt forferdelig. ”Hva skal dette bety?”, ble det spurt. «Det var han som løsnet skuddet”, ble det svart. Dette var sterkt og viste at ”fiender” også kan ha følelser og ha «hjarte på rette staden”.

Liturgi og kirkesang

Hele 95 prosent av landets gravferder skjer i Den norske kirkes regi. Selve liturgien har vært gjenstand for endringer i det siste slik at den kan tilpasses pårørendes ønsker. Men det er også påpekt at det kristne budskap ikke må forsvinne.

Mens begravelser og seremonier i tidligere tider foregikk ute på kirkegården har mye endret seg. Ekstra høytidelig kunne det være da to marskalker, som med hver sin floromvundne stav, i kjole og hvitt og flosshatt, gikk foran båren og gravfølget til graven. Bygdehistorikere fremhevet lærer og kirkesanger, Christian Kaldager 1831-1924 som en sanger med høy røst, som kunne høres over store deler av bygda. I nyere tid huskes spesielt kirkesanger Markus Andersen eller klokker Sjur Vinje da de i stilige klær ledet salmesangen ved graven. Men den tid er forbi, og presten er gjerne forsanger.

Utvidelse og ombygging av Nøtterøy gravkapell

Gravkapellets historie er vanskelig å finne ut av, men det er antydet at det var et gravkapell i 1666. Sikkert er det i alle fall at det ble bygget gravkapell i 1914 som ble innviet av prost Hans Backer. Etter som tiden gikk, ble det nye forordninger, og kapellet måtte ombygges i 1939. Dette er grundig dokumentert med detaljerte tegninger av arkitekt W.B.Aase. Kapellet står også til disposisjon for folk som ikke ønsker en kirkelig begravelse. I året 2007 ble det igjen foretatt en stor og omfattende restaurering av kapellet, som nå også kan brukes til konserter.

Kremasjon og urnenedsettelser

Spørsmål om kistegrav eller kremering og urnenedsettelse har vært diskutert i mange år. En av fordelene med kremasjon er at urnenedsettelse krever mindre areal enn kistebegravelse. Det er imidlertid en del motforestillinger og her blir avdødes ønsker respektert. Av praktiske grunner har det blitt noen egne områder for urnegraver, men det er heller ikke noe til hinder for at urner blitt satt ned blant andre gravsteder. Kremasjon som gravferdsform er kjent fra førkristen tid og er tatt opp igjen i moderne form i Norge fra 1907. Etter at Tønsberg Krematorium ble bygget i 1939 har kremering etter hvert blitt mer vanlig. Etter 70 års drift skal imidlertid krematoriet i Tønsberg nedlegges og nytt felles anlegg for Telemark og Vestfold bygges i Sandefjord. Det siste år har nesten halvparten av begravelsene skjedd ved kremasjon.

Administrasjon og drift

I 1837, da kommunen hadde 3000 innbyggere, ble det ansatt en mann på deltid som skulle ta seg av kirkegården. I 2009 er fire personer ansatt som kirkegårdsarbeidere.

Tidligere var det kommunegartneren og en formann som hadde ansvar for daglig drift, men etter at en offentlig lov ble vedtatt i 1996, ble det store forandringer. Nå er det Kirkelig Fellesråd ved kirkevergen som har hovedansvar for den praktiske del av kirkens virksomhet, mens en kirkegårdsleder administrerer det omfattende arbeid med å holde kirkegården i orden.

Fellesrådet har ansvar for ikke mindre enn 550 gravstellavtaler, og arbeiderne har nok å gjøre. I 2002 ble ny og allsidig driftbygning med kontor, spiserom, sanitæranlegg, garasje og verksted tatt i bruk. Når en i dag ser hvor effektivt det arbeides med dagens maskiner og redskap, kan en undres over hvor tungt det måtte være da alt gravarbeid tidligere måtte gjøres for hånd, og særlig på vinterstid.

Registrering av gravminner

Før 1970 var det vanskelig å finne ut hvor de avdøde var gravlagt. Men så kom det en lov som påla kommunene at alle graver skulle registreres. Kommunegartner Tor Nilsen og gartner Kjell Rahd gjorde her en god jobb. Nå har kirkevergekontoret oversikt og kan gi svar på spørsmål. Merkelig nok er ikke profilerte politikere som Harbitz, Berge, Bratteli og Syse gravlagt på Nøtterøy. Valg av gravsted beror ofte på hvor de avdøde har sin familie. På den annen side er det flere profilerte personer fra andre landsdeler som er gravlagt her. Biskop Mikkel Bjønnes Jacobsen, kirkehistoriker H. G. Heggtveit, sosialminister og formann i Nobelkomitéen, Egil Aarvik og nå den 103 år gamle Haakon Lie er eksempler på det.

«Kjerr’egår’n» på Veierland

I jubileumsboken Veierland kirke 1905 – 2005 skriver den ikke ukjente Kari Paulsen et avsnitt om hvor vanskelig det var å gravlegge sine kjære før kirken og kirkegården ble etablert i 1905. Den gang sognet øya til Stokke, og det var en møysommelig ferd å komme til Stokke kirke. Kisten måtte bæres og fraktes i all slags vær. Vinterstid kunne de gå over på isen. Som oftest måtte de ro eller seile over fjorden til Langø. Der måtte de leie hest og vogn til kisten, og de som fulgte, måtte gå den 10 – 12 km. lange veien til kirken. For veierlendinger var en «begravelsesplads” et stort savn. Derfor ble det også en gledens dag da både kirke (kapell) og «kjerr’egår’n» ble innviet 12. oktober 1905.

Veierland var tidligere kjent for å ha mange sjøfolk, fangstmenn og hvalskyttere, yrker som gikk i arv så lenge hvalfangsten varte. Den første som ble gravlagt, var skipsfører Amund Schrøder Paulsen i 1906, bare et år etter at kirken ble bygget. Gjennom årene er det gravlagt 265 personer, men mange graver er slettet. Nå er det 117 gravminner. Forfatteren Jens Bjørneboe, som bodde på Veierland de siste år av sitt liv, er også gravlagt der.

15 års gammel gutt falt i krigen

I den nevnte jubileumsbok er det flere ting som er vel verd å lese. Blant annet var det to fra Veierland som falt under krigen, Olav Clausen og den 15 år gamle Rolf Olav Hobæk fra Alby gård. Historien om Rolf Olav er meget spesiell. Da han hørte om fiendtlige styrkers raske invasjon, ble han så tent på å gjøre motstand, at han rømte til Hadeland for å delta i krigen. Men under striden ble han skutt under flukt på et jorde i Brandbu og døde 20. april 1940. Hans grav er fredet.

Begravelsesbyrå ordner med praktisk hjelp

Ved dødsfall er det mange ting som må ordnes. I våre dager er det begravelsesbyråene som tar kontakt med kirkeverge og prestekontor og ordner det meste av forberedelser og den praktiske gjennomføring av gravferden. Det er selvsagt til god hjelp for de pårørende. Det første begravelsesbyrå som vi kjenner til, ble drevet av byggmester Hans Helgesen, Nedre Sem for ca. 100 år siden. Den gang var det hest og vogn som fraktet båren, og Gunnar Helgesen, som var kjøpmann på Stangeby, og som noen ganger kjørte likvognen for sin bestefar, har fortalt at det kunne være forferdelig vanskelig å ta seg fram på veiene, særlig på vintertid. I spesielle tilfeller er det vanlig med en sørgehøytid i avdødes hjem før selve begravelsen.

Anonyme graver

I noen tilfeller er graver slettet fordi det er ingen i familien som lever eller har anledning til å stelle dem. Det er også et faktum at ikke alle ønsker sin egen gravplass. Derfor er det opprettet en egen gravplass for anonyme nede ved det store eiketreet. Bare kirkegårdsmyndighetene skal vite hvor de er gravlagt. De pårørende får bare en bekreftelse på når gravlegging har funnet sted. Her, som i likhet med andre deler av kirkegården. er det plassert en hagebenk som innbyr til meditasjon, og under treet står en minnestein med en inskripsjon som omfatter absolutt alle. Den er hentet fra Lukas 12, v.6 og lyder: Ikke en av dem er glemt av Gud!

Nøtterø Stenhoggeri

Det har i tidens løp vært atskillig steinbryting på Nøtterøy. Både rød syenitt, tønsbergitt og lysegrå eller mørk larvikitt er tatt ut her til ulike formål, sikkert også til gravsteiner. Husøy-stein har også blitt brukt. Men det var i først i 1925 at Nøtterø Stenhoggeri ble etablert, og det ligger fremdeles på nordsiden av kirkegården. Det ble først drevet av Bernhard Bäckman, og i 1965 overtok svigersønnen Jørgen Jørgensen ledelsen av bedriften. Nå er det Einar Jørgensen som holder farens og morfarens tradisjoner i hevd. Foruten gravsteiner, som leveres til flere kirkegårder, utvikler bedriften også andre produkter. Når gamle gravsteder blir slettet og gravsteiner fjernet, har det nå blitt spørsmål om gjenbruk. Dette er en god idé som kan nyttes etter avtale med kirkegårdsleder, steinhoggeriet og avdødes pårørende.

Uheldig avstemming i kommunestyret

I kirkelige og politiske organer har bilparkering og fremtidig utvidelse av kirkegården vært et vanskelig tema. Problemene kunne utvilsomt vært lettere å løse hvis kommunestyret hadde skjønt hvilket tilbud de sa nei til for 44 år siden. Tilbudet gjaldt da et makeskifte mellom Oserød gård, som kommunen eide, og den privateide Nøtterø gård, på sørsiden av kapellet. Det skulle vise seg å bli vrien sak med harde diskusjoner og et utfall som på sikt var meget uheldig. Ved første gangs avstemning stemte 24 for og 17 mot, hvilket ikke utgjorde et kvalifisert flertall. Ved annen gangs behandling snudde flertallet seg, og kommunestyret avviste forslaget om makeskiftet med bare en stemmes overvekt: 21 mot 20. Det skjedde 1. april 1965, men var ingen spøk.

I motsetning til andre kommuner er Nøtterøy så langt så heldig å ha hele kirkegården samlet ved kirken. Men når avstanden fra kapellet til den nye delen ned mot Tanstadveien er 300 meter lang, er det ikke ideelt – om værforholdene er dårlige. Om kirkegården må utvides ytterligere, avhenger i en viss grad av om kremasjon blir enda mer vanlig og av hvor mange gravminner som etter hvert blir slettet.

Sluttord

Ved dødsfall er det mange tanker og følelser som melder seg og det kan være vanskelig å finne ord. Ove Tollefsen (kjent som områdesjef for Milorg) satte ord på dette da han til Nøtterøy kirkes 800-års jubileum skrev et tankevekkende dikt:

Her ligger gravene – radvis og tett med sovende slekter som gikk og som kom.
Om livet de levet var tungt eller lett, det sier stenene ingenting om.
Et kors – med livslengden under et navn er alt hva en sten kan berette,
Men blomster på gravene vitner om savn – og hvem kan vel ønske seg mere enn dette!

Her får enhver sine seks fot jord og vies til mulden med avskjedens ord:
Av jord er du kommet – til jord skal du bli – MEN TENK OM DET IKKE VAR MERE Å SI!
Guds ord tenner lys i det sorgtunge grå! Søster og bror la oss høre dem sammen:
Av jorden skal du igjen oppstå – Og klokkene synger et nifoldig AMEN.

Kilder:

Lorens Berg: Nøtterø – en bygdebok.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy – gårds- og slektshistorie.
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene.
Odd Lande – Egil Aarvik: Nøtterøy kirke 800 år. Avisregistreringen. Kirkevergekontoret.