Svein Hermansen:
Sjømannsuttrykk i vår dagligtale
Den tiden da så å si hele Nøtterøys befolkning hadde blikket rettet mot havet, er forbi. Sjøen er ikke lenger vår viktigste arbeidsplass, og sporene etter seilskutetiden er for det meste råtnet bort eller sunket. Interessen for å bevare kystkulturminner har vært heller lunken. Men i dagligtalen benytter vi fortsatt, kanskje ubevisst, ord og vendinger fra denne tiden – oftest brukt i en overført betydning.
Sjømannsuttrykkene beriker språket vårt, og når vi kjenner den opprinnelige betydningen av ordene, blir vi slått av hvor godt bildene beskriver det vi egentlig mener når vi sprer om oss med gamle sjømannsuttrykk.
Å gå for stumpene
Nå går det for stumpene sier vi og mener at nå tar vi ut våre siste krefter, nå er det like før alt bryter sammen. En seilskute hadde opptil syv råseil over hverandre på hver mast. Hvor mange av disse man kunne føre, var avhengig av hvor mye det blåste. Etter hvert som vinden økte, ble seil etter
seil oppgitt og surret fast til råa. Til slutt – da blåste det storm – var det bare ett seil igjen, nemlig undre mersseil som ble kalt stumpen.
Å gå for stumpene var altså ensbetydende med å ri av en storm, og er fortsatt hva vi i overført betydning mener med uttrykket. Mange sier å gå på stumpene, men dette er en misforståelse som bare kan skyldes manglende kunnskaper om uttrykkets opprinnelse.
Noen eksempler fra litteraturen
– Men han purred utalle mand til at reve og berge seil, saa de ikke laa for andet end for stumperne. Baade skipperen og mandskabet lo og sa: «Naa kan vi merke hvem som har kommandoen; skal vi ikke ta stumperne ogsaa?»
P. C. Asbjørnsen: Makrelldorg (Eventyrene)
– Seilføringen måtte minskes, og mannskapet hadde et slit uten like! – Snart gikk de for bare stumpene! – Sjøene gikk så høye, at det var på grensen til hva skipet kunne tåle med den last det hadde inne! —
Torleif Sæther: Av barken «Brazilian»s saga.
Å gjøre kuvending
Å gjøre kuvending sier vi når vi mener det å foreta en klosset forandring av standpunkt i en sak. Særlig politikere blir beskyldt for å kuvende når de oppdager at det de tidligere sto for, ikke var så klokt.
Uttrykket stammer fra seillerterminologien. Å kuvende er det motsatte av å stagvende. Et seilfartøy kan ikke seile rett mot vinden. Det må seile i sikksakk – baute seg fram. Hver gang fartøyet svinger for å få vinden inn fra den andre siden, kalles det «å gå baut». Denne manøver kan foretas på to måter: Man svinger mot vinden (stagvending), eller faller helt av for vinden og luffer derpå til igjen med vinden på den andre siden (kuvending).
Kuvending er en tungvint og klosset manøver. Man taper fart og høyde og demonstrerer for alle som ser det, at fartøyet er en så dårlig seiler at det ikke har fart nok til å baute på skikkelig vis. Noe av det samme ligger vel i den overførte betydningen av ordet.
Å kalfatre
«Har’u åmkallfatræ stuæ -di nå?» sier Ragnhild Paulsen i sin bok om Nøttlandsmålet. Å omkalfatre betyr i vår dagligtale en omfattende forandring av møblenes plassering i et rom. Men det kan også brukes om radikale ommøbleringer på andre felter.
Kalfatre er et maritimt uttrykk som vi har fått fra hollandsk og hollenderne igjen fra arabisk. Det betyr å tette skipssidene og dekket ved å banke drev og bek inn i natene mellom plankene. Å omkalfatre er å rive ut gammelt drev og bek med et redskap kalt «ørnenebb» og drive inn nytt drev med drevjern og kalfaterhammer (kylle). Etterpå ble varm, flytende bek helt inn i natene. (Se illustrasjon i Kjartan Dales artikkel om A.B. Bull.)
Ta luven fra
Å ta luven fra sier vi, og mener da å overgå andre – med finere klær, bedre utstyr, flottere framferd – man «stjeler showet».
Luv, luvart eller lo er den siden vinden kommer fra. Den andre siden er le. Når et fartøy seiler opp på vindsiden – til luvart – av et annet, vil det andre komme inn i vindskyggen av det første og derfor miste farten – det blir tatt luven fra. I et sjøslag kunne en slik manøvre være av avgjørende betydning.
I konkurranseseiling er det viktig å erobre og beholde luven i forhold til konkurrentene. Å luffe vil si å svinge fartøyet mot vinden.
Slag i slag
Så går det «slag i slag» sier vi, og mener at en rekke begivenheter følger raskt på hverandre i tur og orden. Vi vet alle hva som menes med uttrykket, men kanskje er det bare seilere som ser for seg det bildet som forklarer hvorfor vi bruker nettopp de ordene. Henrik Ibsen hadde nok god kjennskap til det norske språk og bruker uttrykket i diktet om Terje Viken i sin opprinnelige betydning:
Lidt indenfor gik en båd over stag,
den vandt sig mod uvejret slag for slag,
og lodsen stod stout ombord.
Som vi har vært inne på før, kan ikke seilbåter gå rett mot vinden. Man må baute seg fram i sikksakk. Skal man mot vinden, opp et trangt sund eller en fjord, kan det bli mange bauter. Men en baut eller en stagvending kalles også ofte for et slag.
Stå pal
Bildet er hentet fra gangspillet eller brattspillet som ble brukt til å lette anker. En pal er et kort tre- eller jernstykke som svinger om en bolt i den ene enden, mens den andre glir over tenner eller knaster (vorter) på en palkrans og hindrer spillet eller vinsjen i å gå motsatt vei av den vi ønsker å hive.
I overført betydning, slik vi bruker det i vår dagligtale, betyr det nærmest å ha kjørt seg fast, holde stand eller når noe ikke er til å rikke.
Å klare brasene
«Han klarer brasene» sier vi om en person som mestrer krevende oppgaver og overvinner vanskeligheter.
En bras er en talje eller et tau som er festet til rånokken og brukes til å stille råen etter vinden. En fullrigger har tre master (minst), på hver mast er det seks rær og til hver rå to braser. Det skulle bli 36 braser i alt. Ved en seilmanøver, f.eks. en baut, må 18 braser på den ene siden kastes loss og 18 braser på den andre siden teites opp. Og det må skje raskt.
Så vi forstår at «å klare brasene» virkelig er et godt bilde på det å mestre en vanskelig, «stresset» situasjon.
Ordet bras er forresten ikke helt ute av vårt moderne språk i sin originale betydning. På en moderne seilbåt kalles fortsatt det tauet som går fra lo hjørne av spinnakeren, gjennom øyet i spinakerbommen for brasen.
Bras er et fransk ord som betyr arm. På latin bracchium, derav «viola da bracchio» – bratsj – som betyr «armfiolin».
Tungrodd
Det ville kanskje være sunt for de fleste av oss om vi tok det mer med ro og rodde i stedet for å mase avsted med motorbåt. Men selv om vi ikke ror til daglig, vet vi at uttrykket kan brukes om en tungrodd administrasjon eller organisasjon.
Opprinnelig ble selvsagt uttrykket brukt om en båt som på grunn av sin størrelse eller form er vanskelig å ro – ikke alle båter er så lettrodde som en oselver.
Å takle
Opprinnelig betyr det å rigge opp et fartøy (takkelasje = løpende rigg, takkelloft = verksted hvor takkelasjen ble forarbeidet og reparert). Å avtakle betyr å rigge ned et seilfartøy etter sesongen. Når seilbåten er avtaklet, er bare master og rundholter igjen. Å takle kan også bety å legge en surring på enden av et tau (tampen), slik at det ikke skal slå seg opp.
I vår dagligtale betyr det vel nærmest å klare en vanskelig oppgave – være situasjonens herre.
Ei løy bøy
«Det hastær ikke, du kan jørræ det når du får ei løi bøi». Betydningen er klar – du kan utsette arbeidet til en gang du ikke har så mye å gjøre.
Ei bøy betyr en byge, vindbyge. Løy betyr svak vind. Ei løy bøy betyr altså en periode med rolige vindforhold. Når det blåste sterkt, hadde mannskapet på ei skute det travelt med å reve, berge seil og justere skjøter og braser. Under mer rolige forhold fikk man hendene fri til annet arbeid. Igjen et uttrykk som illustrerer godt det vi mener, når vi overfører uttrykket til andre forhold.
Matros
Gammel sjømannsskikk har satt spor etter seg i vår dagligtale. Etymologi er læren om ordenes avstamning og opprinnelige betydning. Språket vårt blir rikere når vi kjenner ordenes historie og vet hvorfor de har fått den betydningen de har i dag.
Til slutt vil jeg ta for meg et ord som bokstavelig talt har gått i «nordsjøfart», trukket et kjølspor etter seg og er kommet tilbake i en ikke helt gjenkjennelig form.
På de gamle vikingskipene satt to og to mann sammen på samme benk og hadde hver sin åre. De hadde felles matkiste, de hadde kosthold sammen, var i matlag, var motunautr – spisekamerater. Da Gange-Rolv (Rollo) ble hertug i Normandie i Nord-Frankrike, ble nordisk lov (Le Grand Coutumier = Gulatingsloven), sed og skikk innført der og motunautr ble til matenot på gammelfransk. På moderne fransk heter det matelot og betyr en fullbefaren sjømann. Da hollenderne ble en stormakt på havet, overtok de ordet og det fikk formen matroos. Med de hollandske trelastskutene kom ordet omsider hjem igjen – som matros.
Ordet er hva det betyr – fullbefaren.
Kilder:
Norsk riksmålsordbok.
Falk og Torp. Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog.
